Sakens bakgrunn
A – heretter omtalt som klageren – er rwandisk statsborger. Han kom til Norge som flyktning i 1999 og ble i 2002 innvilget permanent oppholdstillatelse. Han har kone og tre barn i Norge, som fikk innvilget norsk statsborgerskap i 2010. 15. september 2005 søkte klageren om norsk statsborgerskap. Foruten foreløpig svar fikk klageren ikke noen tilbakemelding fra utlendingsmyndighetene om søknadsbehandlingen før høsten 2007. Først i desember 2008 fikk klageren informasjon om årsaken til forsinkelsen.
Grunnen til det var at UDI hadde stilt søknaden i bero fordi klageren var mistenkt for å ha deltatt i folkemordet i Rwanda i 1994.
Etterforskningen mot klageren foregikk både i Norge og i Rwanda. I 2012 tok Kripos ut siktelse mot ham. Rwandiske myndigheter tok i 2013 ut tiltale og begjærte ham utlevert. Klageren samtykket ikke til utlevering. Etter begjæring fra Kripos 5. desember 2013 avsa Stavanger tingrett kjennelse for at vilkårene for utlevering til Rwanda var til stede. Klagerens anker førte ikke frem. I kjennelse 26. februar 2015 forkastet Høyesterett hans anke dit. Justis- og beredskapsdepartementet fattet 22. juni 2016 vedtak om utlevering. Vedtaket er påklaget. Utleveringssaken er nå under forberedende klagebehandling i departementet. Det er ikke kjent når den skal avgjøres endelig av Kongen i statsråd.
Advokat B henvendte seg på vegne av klageren til UDI i brev 27. oktober 2016. Han spurte blant annet om årsaken til den lange behandlingstiden og ba om partsinnsyn. Til tross for to skriftlige purringer i 2017, fikk han ikke svar. Advokat B brakte derfor saken inn for ombudsmannen i brev 5. november 2017. Klagen hit gjaldt både manglende behandling av søknaden om statsborgerskap og manglende svar på innsynsbegjæringen.
Våre undersøkelser
I telefonkontakt med UDI i november 2017 fikk vi opplyst at det var manglende koordinering internt i UDI som gjorde at advokat B ikke hadde fått svar på brevet 27. oktober 2016. Ombudsmannen er orientert om at advokat B fikk svar 26. januar 2018.
Etter å ha innhentet samtlige dokumenter i alle utlendingssakene som var registrert på klageren, besluttet vi å undersøke saken om statsborgerskap nærmere. I brev 30. mai 2018 ba vi UDI redegjøre for hva som hadde blitt gjort i saken siden søknaden ble fremsatt. Vi spurte blant annet om:
- den samlede saksbehandlingstiden var forenlig med kravene i forvaltningsloven § 11 a første ledd
- hva som hadde vært gjort for å følge opp etterforskningen av klageren
- anvendelsen av statsborgerloven § 30 annet ledd i denne konkrete saken, og da særlig sett i lys av ombudsmannens synspunkter i SOMB-2008-59
- hvilken informasjon klageren hadde fått underveis om behandlingen av søknaden, og om behandlingen av saken på dette punkt var i tråd med forvaltningsloven § 11 a annet ledd og god forvaltningsskikk.
I tillegg spurte vi om advokat B hadde fått svar på brevet 3. februar 2018, hvor han blant annet etterlyste to dokumenter i saken.
I brev 21. juni 2018 svarte UDI at saksgangen frem til den formelle berostillelsen i 2008 hadde vært som i sakene som ble behandlet her i 2007–2008 (SOMB-2008-59). UDI viste derfor til svarbrevene de hadde sendt ombudsmannen i de sakene. På søknadstidspunktet var UDI kjent med at klageren var under etterforskning fordi han sto på en liste fra rwandiske myndigheter med navn på rwandiske borgere i Norge som var mistenkt for deltakelse i folkemordet i Rwanda i 1994. Listen hadde UDI fått både fra Oslo politidistrikt og fra Kripos. Søknaden var derfor blitt stilt i bero kort tid etter at den ble fremsatt.
Ut fra hensynet til berostillelsen og underretning til klageren om denne, hadde UDI i brev 30. juni 2008 bedt Kripos og Det nasjonale statsadvokatembetet om å prioritere avhør av blant andre klageren. Også før det hadde UDI ved flere anledninger kontaktet både Det nasjonale statsadvokatembetet og Kripos om utviklingen i sakene. Dette var til dels dokumentert for ombudsmannen i de tidligere sakene. På forespørsel fra UDI hadde Det nasjonale statsadvokatembetet i brev 12. desember 2007 opplyst at det var utferdiget etterforskningsordrer mot alle personene på listen. Etterforskningen ville foregå både i Norge og i Rwanda. Det var vanskelig å gi informasjon om tidsaspektet, fordi man var avhengig av samarbeid med rwandiske myndigheter.
Beslutning om berostillelse etter statsborgerloven § 30 annet ledd ble truffet 2. september 2008. I brev 18. desember 2008 ble klageren orientert om berostillelsen. Da var han blitt avhørt av Kripos. I følge Kripos hadde klageren vært under etterforskning siden berostillelsen. Kripos tok ut siktelse mot klageren i august 2012 for overtredelse av straffeloven § 233 første og annet ledd. Han var varetektsfengslet fra mai 2013 til mars 2017. Etterforskningen i Norge ble imidlertid stanset i september 2013. Klageren var da blitt begjært utlevert av rwandiske myndigheter, etter at det var tatt ut tiltale mot ham i Rwanda. Etter klagen på Justis- og beredskapsdepartementets vedtak 22. juni 2016 om utlevering, hadde Kripos foretatt flere undersøkelser i saken. Kripos sendte sin endelige vurdering til departementet 23. januar 2018.
I påvente av endelig avgjørelse i den pågående utleveringssaken – og en eventuell avgjørelse i straffesaken dersom klageren ikke skulle bli utlevert – var saken fortsatt stilt i bero. Utleveringssaken var nå til forberedende klagebehandling i departementet. Departementet hadde ikke kunnet si noe om når klagesaken ville komme opp til behandling og bli avgjort av Kongen i statsråd. Dersom klageren ikke kom til å bli utlevert til Rwanda, ville Kripos vurdere gjenopptakelse av straffesaken.
På bakgrunn av opplysninger fremkommet i straffesaken og utleveringssaken, var det nylig opprettet sak om tilbakekall av klagerens flyktningstatus og hans tidligere tillatelser. Klageren ble forhåndsvarslet om dette i brev 16. mai 2018. Dersom klagerens tidligere tillatelser ble tilbakekalt, ville søknaden om statsborgerskap kunne behandles, selv om straffesaken ikke var avgjort.
Når det gjaldt forståelsen av statsborgerloven § 30 annet ledd, viste UDI til at statsborgerloven av 1950 – som gjaldt på søknadstidspunktet – ikke hadde noen bestemmelse om adgangen til å stille en søknad i bero. Praksis da fulgte Justis- og politidepartementets instrukser i rundskriv G-1999-28 VII punkt 7.4 annet avsnitt. Etter disse var det viktig at statsborgerskap ikke ble innvilget ved mistanke om et alvorlig straffbart forhold som klageren senere kunne bli straffet og utvist for. Mente politiet at hensynet til etterforskningen gjorde at søkeren ikke burde gjøres kjent med mistanken, måtte politiet vurdere om en midlertidig berostillelse som ikke ble meddelt søkeren, var tilrådelig. Av Ot. prp. nr. 41 (2004–2005) punkt 11.3 fremgikk at statsborgerloven av 2005 § 30 annet ledd var ment å videreføre praksis etter tidligere lov. Drøftelsen i forarbeidene av adgangen til å stille en søknad i bero, viste etter UDIs oppfatning at det ikke var adgang til å innvilge en søknad om statsborgerskap så lenge det pågår etterforskning eller er mistanke om straffbare forhold som vil kunne ha betydning for søknaden.
Sett hen til ombudsmannens uttalelser om forsvarlig berostillelse i SOMB-2008-59, hadde det etter UDIs vurdering i tilstrekkelig grad vært aktivitet i politiets etterforskning. UDI mente også at oppholdet i behandlingstiden i klagerens sak hadde vært begrunnet og i tråd med forvaltningsloven § 11 a første ledd.
Informasjonen klageren hadde fått forut for den formelle berostillelsen, hadde vært tilsvarende den som klagerne i SOMB-2008-59 hadde fått. Etter at klageren ble fullt informert om berostillelsen i brev 18. desember 2008, hadde han vært godt kjent med og opplyst om fremdriften i straffesaken og utleveringssaken. Videre informasjon om saksfremdriften og årsaken til forsinkelsene i behandlingstiden, hadde derfor ikke vært nødvendig etter forvaltningsloven § 11 a annet ledd.
UDI beklaget at advokat Bs henvendelser om henholdsvis innsyn og om grunnlaget for berostillelsen ikke var blitt besvart i tråd med forvaltningsloven § 11 a annet ledd. Advokat Bs siste brev hadde UDI besvart 20. juni 2018.
I brev hit 13. juli 2018 bemerket advokat B blant annet at han fortsatt savnet et uttømmende svar på sin anmodning om partsinnsyn. UDI oversendte så i brev 2. oktober 2018 et siste dokument til advokat B. Fordi det var av generell karakter, hadde det ikke vært registrert på klagerens sak, og var derfor ikke blitt sendt advokat B tidligere.
Ombudsmannens syn på saken
De sentrale spørsmålene for ombudsmannen har vært om
- berostillelsen har hatt tilstrekkelig rettslig grunnlag hele tiden
- det var forsvarlig og innenfor god forvaltningsskikk å vente til etter at klageren var avhørt av Kripos – angivelig i november 2008 – med å opplyse ham om at søknaden hans var stilt i bero.
Ombudsmannen kommenterer også UDIs sene besvarelser av klagers begjæring om partsinnsyn.
1. Berostillelsen
Statsborgerloven 1950 (Lov om norsk riksborgarrett 8. desember 1950 nr. 3), som gjaldt da søknad ble fremsatt, hadde ingen bestemmelser om adgang til å stille saken i bero hvis søkeren var under etterforskning for straffbare forhold. Som påpekt av UDI, hadde praksis da rettslig grunnlag i rundskriv G-1999-28 VII punkt 7.4 annet avsnitt, hvor det i hovedsak står:
«Dersom en søker kun er mistenkt for et straffbart forhold, er utgangspunktet at statsborgersaken ikke stilles i bero. Det er imidlertid viktig at statsborgerskap ikke innvilges dersom det gjelder et alvorlig straffbart forhold som søkeren senere kan bli straffet for og som deretter kan danne grunnlag for utvisning etter utlendingsloven. Dersom en søker kun er mistenkt for et alvorlig straffbart forhold, vil vedkommende … vanligvis ikke være kjent med at han/hun er under strafferettslig etterforskning. … Hensynet til å avdekke alvorlige straffbare forhold og få dømt de skyldige skal anses som viktigere enn at den straffede senere også skal kunne utvises. … Dersom politiet mener at søkeren av hensyn til etterforskningen ikke bør gjøres kjent med mistanken, må politiet vurdere om en midlertidig berostillelse som ikke meddeles søkeren er tilrådelig.»
I statsborgerloven 10. juni 2005 nr. 51, i kraft 1. september 2006, er det nå lovfestet i § 30 annet ledd at en søknad kan stilles i bero dersom «søkeren er under etterforskning for et straffbart forhold som kan få betydning for søknaden, jf. § 9». § 9 inneholder bestemmelser om karenstid ved ilagt straff eller strafferettslig særreaksjon. I lovens forarbeider, Ot.prp.nr.41 (2004–2005) punkt 11.3.6, presiserer departementet at bestemmelsen i § 30 annet ledd viderefører gjeldende praksis. Departementet bemerker også at «lovfesting vil synliggjøre adgangen til å stille en søknad i bero, selv om det samme følger av forvaltningsloven § 11 a», og at «(s)elv om en søker ikke er siktet, vil en påbegynt etterforskning indikere at en sak ikke er tilstrekkelig opplyst, jf. forvaltningsloven § 17». UDI mener disse bemerkningene kan forstås slik at det ikke er adgang til å innvilge en søknad om statsborgerskap, så lenge det pågår etterforskning eller er mistanke om straffbare forhold som vil kunne ha betydning for søknaden. Ombudsmannen antar at UDIs oppfatning her bygger på en forutsetning om at etterforskning kommer i gang og så går fremover «uten ugrunnet opphold». Den forutsetningen er helt vesentlig i denne sammenheng. Ut fra den antagelsen har ikke ombudsmannen avgjørende innvendinger til UDIs forståelse av statsborgerloven § 30 annet ledd.
Det er svært alvorlige forbrytelser som søkeren i denne saken er etterforsket for. Ombudsmannen er derfor ikke i tvil om at UDI også før den nye statsborgerlovens ikrafttredelse, med hjemmel i gjeldende praksis, da hadde adgang til å stille søknaden hans i bero mens etterforskningen pågikk.
For statsborgerlovens anvendelsesområde er det naturlig å forstå bestemmelsen i § 30 annet ledd som en presisering av opplysningsplikten i forvaltningsloven § 17. Når det gjelder hvor langt adgangen til å stille saken i bero strekker i tid, må § 30 annet ledd tolkes i lys av fremdriftskravet i forvaltningsloven § 11 a første ledd: «Forvaltningsorganet skal forberede og avgjøre saken uten ugrunnet opphold.»
Ombudsmannen har i flere tidligere uttalelser om UDIs behandling av søknader om statsborgerskap – senest i SOM-2016-3091 – presisert innholdet i § 11 a første ledd slik:
«Vilkåret ‘uten ugrunnet opphold’ er skjønnsmessig og det nærmere innholdet vil kunne variere etter blant annet saksområde og sakstype. De øvrige saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven, blant annet kravet til en forsvarlig opplysning av saken i forvaltningsloven § 17 første ledd, vil kunne begrunne en lengre saksbehandlingstid i kompliserte og prinsipielle saker enn i enklere saker.»
For at mistanke om at søkeren har begått en straffbar handling vil være tilstrekkelig grunn til vedvarende opphold i behandlingstiden, må etterforskning faktisk pågå, jf. SOMB-2008-59:
«Forutsetningen for en forsvarlig berostillelse, med påfølgende lang behandlingstid for søknadene, er at etterforskning pågår. Det er opplyst at etterforskningsordre er utstedt, noe som i utgangspunktet må være tilstrekkelig. Når en berostillelse varer over tid, antar jeg imidlertid at en etterforskningsordre også må etterfølges av konkrete etterforskningsskritt innen rimelig tid. Ellers kan søkerne vanskelig sies å være «under etterforskning», og oppholdet i saksbehandlingen kan neppe begrunnes etter forvaltningsloven § 11a. Behandlingen av en sak kan ikke uten videre «fryses» ved en beslutning om etterforskning. Som beslutningstaker må Utlendingsdirektoratet ha et ansvar for å undersøke regelmessig om grunnlaget for berostillelsen fortsatt er til stede. Direktoratet har med andre ord en viss aktivitetsplikt når søknader er besluttet stilt i bero uten at en påtaleavgjørelse foreligger.»
Også i den saken var søknader om statsborgerskap fra borgere fra Rwanda stilt i bero. Tre av søkerne sto på den samme listen over mistenkte krigsforbrytere som klageren nå. Ombudsmannen hadde ikke rettslige innvendinger til at de tre mistenktes søknader – fremsatt i mai og juni 2005 – fortsatt var stilt i bero i oktober 2008 uten at de var blitt orientert om berostillelsen. Den orienteringen fikk de først i desember 2008. UDIs oppfølging av SOMB-2008-59 ble endelig avsluttet ved orientering til ombudsmannen høsten 2010/vinteren 2011 om at alle tre søknadene var innvilget. Innvilgelsene kom i tur og orden etter hvert som hver og en av de tre straffesakene ble henlagt, henholdsvis 11. oktober 2010, 29. mars 2011 og 4. april 2011.
Etter UDIs redegjørelse i brevet hit 21. juni 2018 legger ombudsmannen til grunn at frem til den formelle berostillelsen i september 2008, var utlendingsmyndighetenes håndtering av klagers søknad som for søknadene til de tre mistenkte nevnt ovenfor. Også klageren nå ble orientert om berostillelsen i desember 2008.
Søknaden til klageren nå er imidlertid fortsatt i bero. Spørsmålet er om denne videre berostillelsen har vært og fortsatt kan anses forsvarlig. Som påpekt i SOMB-2008-59, er det særlig på etterforskningsstadiet frem til påtaleavgjørelse foreligger, at det er viktig å være påpasselig med å følge opp og kontrollere om berostillelsen er forsvarlig. Spesielt gjelder det så lenge søkeren forblir «bare» mistenkt, og av hensyn til etterforskningen ikke blir gjort kjent med berostillelsen. En positiv påtaleavgjørelse vil indikere at mistanken er styrket. I utgangspunktet vil da hensynet til å få opplyst og avklart straffesaken forsvare berostillelsen, gitt at det er rimelig fremdrift i etterforskningen. På generelt grunnlag kan det neppe rettes innvendinger mot at etterforskningen i en så alvorlig sak som denne, som normalt vil kreve utstrakt samarbeid med politi- og påtalemyndighet i Rwanda, vil kunne ta lang tid.
Fremdriften i etterforskningen mot klageren har ikke vært særskilt undersøkt herfra. Det ombudsmannen likevel vet er at det ble utstedt etterforskningsordre mot klageren i desember 2007, han ble avhørt av Kripos i november 2008 og så siktet i august 2012. Siktelsen skal ha hatt bakgrunn i omfattende etterforskning fra norsk påtalemyndighet, blant annet gjennom en rekke besøk og vitneavhør i Rwanda. Klageren ble så avhørt igjen i september 2012. I 2013 ble det tatt ut tiltale mot ham i Rwanda. Ut fra straffesakens omfang og kompleksitet er det derfor ombudsmannens oppfatning at berostillelsen av søknaden om statsborgerskap hadde god grunn helt frem til den positive påtaleavgjørelsen forelå i 2013.
Ombudsmannen har heller ikke rettslige innvendinger til UDIs innsats for å forsikre seg om at etterforskning pågikk. UDI visste alt på søknadstidspunktet, september 2005, at klageren var mistenkt for å ha deltatt i folkemordet i Rwanda i 1994. Etterforskningen i en slik sak vil normalt være krevende på mange måter, og tar derfor lang tid. Det er naturlig at etterforskningens tidkrevende karakter vil påvirke hvor aktive (pågående) UDI bør være i å anmode påtalemyndigheten om å prioritere straffesaken av hensyn til berostillelsen av den mistenktes/siktedes søknad om statsborgerskap. Ombudsmannen har derfor tatt til etterretning at UDI frem til juni 2008 nøyde seg med «ved flere anledninger» å kontakte Kripos og Det nasjonale statsadvokatembete om «utviklingen i saken(e)». I brev 30. juni 2008 til Det nasjonale statsadvokatembetet og Kripos tok så UDI mer aktivt tak i saken og anmodet om at avhør av klageren ble prioritert. Samtidig ba de om informasjon om etterforskningen så langt. På bakgrunn av Statsadvokatembetets svarbrev 30. juli 2008 ble søknaden om statsborgerskap formelt sett stilt i bero i september 2008. Hvilken kontakt UDI har hatt med påtalemyndighetene etter at klageren ble avhørt av Kripos i november 2008, vet ikke ombudsmannen. UDI synes uansett å ha forsikret seg på forsvarlig måte om at etterforskningsordren ble fulgt av konkrete etterforskningsskritt, og at bred og vanskelig etterforskning var i gang.
Påtalemyndigheten i Rwanda tok ut tiltale mot klageren 19. august 2013. Når positiv påtaleavgjørelse foreligger, vil hensynet til statsborgersakens opplysning veie enda tyngre enn det gjør så lenge søkeren kun har status som mistenkt. I kjennelsen i utleveringssaken, HR-2015-289-A, ble det under henvisning til lagmannsrettens vurdering, lagt til grunn at det er sannsynlighetsovervekt for at klageren har begått de straffbare forholdene som fremgår av tiltalen. At en utleveringssak tar lang tid når den som er begjært utlevert ikke samtykker, følger av utleveringslovens system. Det systemet har som primært formål å ta vare på partens rettssikkerhet. Ombudsmannen har derfor ingen bemerkninger til berostillelsen etter at påtaleavgjørelse forelå i 2013.
Etter dette er det ombudsmannens standpunkt at berostillelsen har hatt tilstrekkelig rettslig grunnlag helt frem til i dag, og at den også vil ha det frem til utleveringssaken er endelig avgjort. Ombudsmannen har for øvrig merket seg at Kripos vil vurdere gjenopptakelse av straffesaken, hvis klageren ikke blir utlevert. Det samme gjelder at UDI nylig har opprettet sak om tilbakekall av klagerens flyktningstatus og hans tidligere tillatelser.
2. Informasjon til søkeren om berostillelsen av statsborgersaken
Det følger av forvaltningsloven § 11 a annet ledd jf. tredje ledd at forvaltningsorganet i saker om enkeltvedtak har plikt til å gi et foreløpig svar hvis en henvendelse ikke kan besvares innen en måned. I tillegg må forvaltningen følge god forvaltningsskikk som tilsier at det foreløpige svaret om nødvendig må følges opp med ytterligere orientering til parten av eget tiltak. Den orienteringen må gi informasjon både om hvorfor saken er forsinket, og om når saken kan forventes ferdigbehandlet.
Etter det som er opplyst for ombudsmannen, fikk klageren angivelig høsten 2005 en «E-melding» (foreløpig svar på søknaden), der forventet saksbehandlingstid ble angitt til 8 måneder. Først høsten 2007 ble det sendt forsinkelsesmeldinger til alle søkerne som da var mistenkt for deltakelse i folkemordet i Rwanda, jf. SOMB-2008-59. I forsinkelsesmeldingen sto det at «søknaden vil bli behandlet så snart som mulig», og at «ressurssituasjonen» ikke gjør det mulig å si når søknaden kan behandles. Våren 2008 orienterte så UDI alle søkerne om at det «arbeides aktivt med å få på plass de nødvendige avklaringer for å ferdigbehandle din søknad».
Det er forståelig at det er vanskelig å kunne forutse behandlingstiden en i statsborgersak som denne. UDI må likevel forsøke å gi så konkret og realistisk informasjon som mulig. Sakens karakter gjør det også forståelig at det kan være vanskelig å gi søkeren konkret informasjon om hvorfor det kan gå lang tid før søknaden kan ferdigbehandles. Normalt –nærmest uavhengig av sakstype – vil partens behov for konkret informasjon øke hvis saksbehandlingen stadig trekker ut i tid eller blir forsinket. Derfor bør UDI fortløpende vurdere hvilken konkret informasjon søkeren kan få, og ikke holde tilbake mer informasjon enn nødvendig. Dette har ombudsmannen påpekt i flere uttalelser, senest i SOM-2016-3091.
UDIs håndtering av søknaden til klageren nå, skal i årene 2005–2008 ha vært som for søknadene til de tre mistenkte i SOMB-2008-59. Det er derfor her naturlig å minne om ombudsmannens innvendinger i oktober 2008 til at det ikke var blitt sendt ut forsinkelsesmeldinger til søkerne før høsten 2007:
«I en situasjon der saksbehandlingen på denne måten ble forsinket av forhold utenfor direktoratets kontroll, burde direktoratet i det minste ha vært påpasselig med å gi adekvat informasjon til søkerne om forsinkelsen. Det er ingen god løsning å møte en vanskelig situasjon med passivitet og taushet.»
Disse innvendingene sitert fra SOMB-2008-59 gjelder like fullt for klagerens sak nå.
Innholdet i den orienteringen som UDI våren 2008 ga til de aktuelle søkerne, har ombudsmannen ingen innvendinger til, men klageren i saken nå – og også de øvrige søkerne – burde fått den langt tidligere. For klagerens del ble den først gitt ca. to og et halvt år etter at han søkte om statsborgerskap.
I brev fra UDI 18. desember 2008 ble så klageren fullt informert om at saken hans var stilt i bero. UDIs standpunkt om at videre informasjon til klageren om fremdrift og forsinkelser i statsborgersaken ikke var nødvendig, har ombudsmannen tatt til etterretning. Etter forvaltningsloven § 11 a annet ledd siste punktum kan foreløpig svar unnlates dersom det må anses som åpenbart unødvendig. Etter desember 2008 skal klageren ha vært informert både om etterforskningen i straffesaken og om utviklingen i saken om utlevering av ham til Rwanda. Ytterligere informasjon om status i statsborgersaken og om årsaken til forsinkelsen synes derfor å ha vært unødvendig.
3. Partsinnsyn
Etter forvaltningsloven § 11 a første ledd skal forvaltningsorganet «forberede og avgjøre saken uten ugrunnet opphold». Ombudsmannen har ofte uttalt seg om behandlingstiden for begjæringer om partsinnsyn, senest 17. september 2018 (SOM-2018-2125):
«Ved tidligere anledninger har jeg uttalt at allmennhetens begjæringer om innsyn etter offentlighetsloven i utgangspunktet bør avgjøres samme dag, og i alle fall innen en til tre dager, med mindre det gjør seg gjeldende særlige forhold som tilsier at et noe lengre tidsforløp kan aksepteres. Ut fra sammenhengen mellom offentlighetsloven og forvaltningsloven, er det lagt til grunn at saksparter som ber om å få oversendt saksdokumenter etter forvaltningslovens regler om partsinnsyn ikke bør stilles dårligere.»
UDI brukte ca. 15 måneder på å besvare innsynsbegjæringen fra advokat B, og nesten to år på å gi klageren fullstendig innsyn i saken sin. Blant annet i brevet hit 21. juni 2018 har UDI beklaget at advokat Bs henvendelser ikke ble besvart i tråd med forvaltningsloven § 11 a annet ledd. Ombudsmannen forutsetter at UDI nå har forbedret koordineringen internt i organisasjonen, slik at denne type forsinkelser i saksbehandlingen forhåpentligvis kan avverges i fremtiden. Det er særlig viktig i innsynssaker.
UDI har opplyst at advokat B i brev 2. oktober 2018 fikk endelig svar på anmodningen om partsinnsyn. Advokat B har ikke hatt bemerkninger til dette. Ombudsmannen legger derfor til grunn at klageren har fått fullt partsinnsyn. Fordi UDI har beklaget sin håndtering av innsynssaken, vil ombudsmannen ikke forfølge denne konkrete saken videre. Ombudsmannen forventer imidlertid at UDI vil passe på å behandle fremtidige saker om partsinnsyn tilstrekkelig hurtig, jf. uttalelsen i SOM-2018-2125.
Som følge av de strenge kravene til saksbehandlingstid som gjelder for innsynssaker, skal det normalt ikke være nødvendig å sende parten foreløpig svar og forsinkelsesmeldinger. Dersom saksbehandlingen faktisk trekker ut – slik den gjorde i dette tilfelle – plikter forvaltningen også i slike saker å holde parten orientert om fremdriften. Til tross for at advokat B sendte to skriftlige purringer, mottok han hverken foreløpig svar eller annen informasjon fra UDI før saken ble brakt inn for ombudsmannen. UDIs håndtering av saken var på dette punktet både i strid med forvaltningsloven § 11 a annet ledd og god forvaltningsskikk. UDI bes merke seg dette.
Konklusjon
UDI visste alt da søknaden ble fremsatt i september 2005 at søkeren var en av flere som var under etterforskning som mistenkt for å ha deltatt i folkemordet i Rwanda i 1994. Søknaden ble derfor stilt i bero kort tid etter at den ble fremsatt. Siktelse mot søkeren ble tatt ut i august 2012. I Rwanda ble tiltale mot ham tatt ut i august 2013. Da ble søker også begjært utlevert dit. Utleveringssaken er per dags dato ikke endelig avgjort.
Basert på disse saksopplysningene har ombudsmannen ikke rettslige innvendinger til at statsborgersaken fortsatt er stilt i bero i påvente av endelig avgjørelse i utleveringssaken.
Ombudsmannen mener at klager frem til våren 2008 ikke ble tilstrekkelig orientert om hvorfor ingenting skjedde med søknaden, men har ikke rettslige innvendinger til UDIs oppfatning om at det fra desember 2008 var unødvendig å gi klager ytterligere informasjon om status og forsinkelser i statsborgersaken.
UDI har erkjent og beklaget at begjæring om partsinnsyn ikke ble besvart i tråd med forvaltningsloven § 11 a annet ledd. Slik den saken trakk ut i tid, skulle UDI både ha sendt foreløpige svar og forsinkelsesmeldinger.