Seks borgere av Rwanda klaget i april 2007 over sen saksbehandling i Utlendingsdirektoratet av deres og deres barns søknader om norsk statsborgerskap. Bakgrunnen var at søknader om norsk statsborgerskap levert våren 2005 fortsatt ikke var avgjort. Utlendingsdirektoratet hadde sendt automatisk genererte meldinger (foreløpig svar) til søkerne i mai og juni 2005 og opplyst at forventet saksbehandlingstid var 8 måneder. Klagerne anførte i brevene hit at de ikke hadde hørt noe fra direktoratet etter dette, selv om det var gått nesten 2 år.
Utlendingsdirektoratet ble bedt om å gi en redegjørelse for forsinkelsen og tidsperspektivet for den videre behandlingen av sakene. Direktoratet ble også spurt om hvorfor søkerne ikke hadde mottatt en orientering om forsinkelsen, slik god forvaltningsskikk tilsier.
Etter en purring bekreftet Utlendingsdirektoratet i brev 10. juli 2007 at søkerne ikke var blitt informert om forsinkelsen. Direktoratet var enig i at søkere skal få slik informasjon dersom saksbehandlingstiden viser seg å bli vesentlig lengre enn først antatt. Unnlatelsen ble opplyst å være «en feil som har sammenheng med stor saksmengde». Direktoratet opplyste at søkerne ville bli informert om at søknadene «vil bli behandlet så snart som mulig». Ifølge direktoratet lot det seg «for tiden ikke gjøre å si når ressurssituasjonen tillater at søknadene blir behandlet».
Forsinkelsesmelding til en av klagerne (søkerne), sendt i kopi hit, ble først gitt i direktoratets brev 4. september 2007, og meldingen til de øvrige skal ha kommet like sent. Meldingen inneholdt en beklagelse og en henvisning til at «ressurssituasjonen» ikke gjorde det mulig å angi når søknaden ville bli behandlet.
Direktoratet ble deretter på nytt bedt om å redegjøre for årsaken(e) til den lange saksbehandlingstiden i statsborgerskapssakene. Klagerne hadde gitt uttrykk for at bakgrunnen for den lange behandlingstiden antakelig var at de stod på en liste oversendt fra rwandiske myndigheter over mistenkte krigsforbrytere. Dette ble direktoratet gjort kjent med. I brevet ble direktoratet også gitt anledning til å forklare tidsbruken for utsendelse av forsinkelsesbrev til søkerne.
I svarbrevet viste direktoratet til sitt brev samme dag til Arbeids- og inkluderingsdepartementet, der det fremkom at direktoratet hadde mottatt to lister med navn på rwandiske borgere i Norge som var mistenkt for delaktighet i folkemord i hjemlandet. Listene skrev seg fra rwandiske myndigheter og Kripos hadde bedt Utlendingsdirektoratet om ikke å gjøre statsborgerskapssøkere kjent med at de var oppført på listen. Ut fra «hensynet til etterforskningen» hadde direktoratet tidligere besluttet å stille de aktuelle sakene i bero. Berostillelsen gjaldt også familiemedlemmenes søknader. Til sammen 39 personer var omfattet av beslutningen, og det fremgikk at direktoratet hadde mottatt «en rekke purringer». I brevet ga direktoratet uttrykk for at grunnlaget for den generelle berostillelsen nå var falt bort og at behandlingen av sakene skulle gjenopptas. Ved behandlingen av enkeltsaker ville Kripos bli kontaktet. I svarbrevet hit presiserte direktoratet at det ikke var aktuelt med berostillelse i den grad det ikke pågår etterforskning.
Brevet var påført unntatt offentlighet, og på spørsmål herfra uttalte direktoratet at brevet ikke burde gjøres kjent for klagerne av hensyn til Norges forhold til Rwanda. Ombudsmannen ba om en nærmere redegjørelse for dette synet, og påpekte at årsaken til forsinkelsen ikke var Utlendingsdirektoratets ressurssituasjon, slik direktoratet tidligere hadde opplyst, men hensynet til etterforskningen. Videre ba ombudsmannen om mer informasjon om forventet saksbehandlingstid i klagernes saker og om hvordan deres informasjonsbehov ville bli ivaretatt hvis berostillelsen ble opprettholdt.
Utlendingsdirektoratet opplyste at det ved flere anledninger hadde kontaktet Det nasjonale statsadvokatembetet og Kripos om utviklingen i sakene. Direktoratet viste til et vedlagt brev fra statsadvokatembetet, der det fremgikk at det var beordret etterforskning mot personene på listene. Statsadvokatembetet hadde ikke innvendinger mot at begrunnelsen for (eventuell) berostillelse ble meddelt søkerne. Direktoratet opplyste at søkerne ville bli informert om bakgrunnen for berostillelsen over nyttår.
På ytterligere spørsmål herfra redegjorde direktoratet for spørsmålet om partsinnsyn i korrespondansen med ombudsmannen, informasjon til søkerne (klagerne i ombudsmannssaken) om forsinkelsen og forventet saksbehandlingstid. Det fremgikk at direktoratet likevel hadde besluttet ikke å informere søkerne om årsaken til forsinkelsen, etter en anmodning fra Kripos begrunnet i hensynet til etterforskningen. Behandlingen av søknadene var imidlertid påbegynt etter en avklaring med Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Etter departementets syn, og etter anbefaling fra direktoratet, kunne familiemedlemmene til søkere under etterforskning behandles «som selvstendige søkere».
Direktoratet uttalte følgende om fremdriften og informasjon til søkerne:
«For søkere som står på listene fra Kripos vil vi henvende oss til Kripos/Statsadvokatembetet i hver enkelt sak, og på bakgrunn av tilbakemeldingen derfra avgjøre om søknadene formelt skal berostilles med hjemmel i statsborgerloven § 30 annet ledd. I de tilfeller hvor søknaden eventuelt blir berostilt etter denne bestemmelsen, vil søkerne i utgangspunktet underrettes om dette. Direktoratet kan imidlertid komme i en situasjon hvor en søknad bør berostilles, selv om personen ikke har vært inne til avhør og dermed ikke er kjent med straffesaken. I et slikt tilfelle vil det kunne ta ytterligere tid før søkeren kan underrettes om berostillelsen, men direktoratet vil anmode Kripos om å prioritere avhør.»
Klagernes fullmektig ble holdt orientert skriftlig og muntlig om sakens gang og kom med merknader ved flere anledninger. Han understreket blant annet at det var en stor belastning for klagerne å leve i uvisshet om utfallet av søknadene. Fullmektigen oversendte også kopi av to brev fra Utlendingsdirektoratet til to av klagerne fra mai 2008. I begge brevene opplyste direktoratet at den aktuelle søknaden var til behandling, men at direktoratet «på det nåværende tidspunkt [ikke] kan si nøyaktig når søknaden kan ferdigbehandles». Det het videre at det «arbeides aktivt med å få på plass de nødvendige avklaringer» for å ferdigbehandle søknaden. Direktoratet beklaget også saksbehandlingstiden. Klagerne anså det meget utilfredsstillende at direktoratets brev ikke inneholdt «så mye som en antydning av forventet gjenstående saksbehandlingstid». Det var heller ikke gitt noen informasjon om hva slags avklaringer det er tale om.
Ombudsmannen aksepterte direktoratets anmodning om å unnta mesteparten av korrespondansen fra partenes innsyn, jf. Stortingets instruks for Sivilombudsmannen 19. februar 1980 § 6 tredje ledd, jf. forvaltningsloven § 19 annet ledd bokstav b. Klagerne ble informert om temaene i korrespondansen og gjort kjent med at innsyn kunne påregnes på et senere tidspunkt.
I et felles brev 18. juli 2008 til Det nasjonale statsadvokatembetet og Kripos, som ble oversendt hit i kopi, orienterte Utlendingsdirektoratet om at søknadene om statsborgerskap «stilles i bero i medhold av statsborgerloven § 30 annet ledd, og at søkerne ikke underrettes om berostillelsen». Berostillelsen gjaldt i seks måneder, og det fremgikk at en eventuell fortsatt berostillelse «vil måtte underrettes søkerne». Direktoratet anmodet sterkt om at avhør av navngitte personer ble prioritert. Dette gjaldt blant annet to av de som hadde klaget til ombudsmannen.
Utlendingsdirektoratet opplyste muntlig at søknadene fra de tre kvinnelige klagerne ble innvilget i september 2008. Medfølgende umyndige barn var etter det opplyste omfattet av vedtakene.
Ved avslutningen av sakene uttalte jeg:
«1. Saksbehandlingstiden.
1.1 Navngitte personer på listene.
Søknadene om statsborgerskap ble etter det opplyste registrert mottatt i Utlendingsdirektoratet i mai og juni måned 2005. De er ennå ikke avgjort. Årsaken er, som det er redegjort for over, at søknadene er stilt i bero etter anmodning fra Kripos, sist ved en formell og midlertidig berostillelse i brev 18. juli 2008.
Da søknadene innkom og frem til den nye statsborgerloven trådte i kraft 1. september 2006, gjaldt statsborgerloven av 1950 (Lov om norsk riksborgarrett 8. desember 1950 nr. 3). Praksis etter denne loven var at søknader om statsborgerskap kunne stilles i bero for søkere som var siktet for et straffbart forhold, jf. Justis- og politidepartementets rundskriv G-28/99 VII pkt. 7.4. Det var også adgang til midlertidig å berostille saker der søkeren var mistenkt for et straffbart forhold. Selv om utgangspunktet her var at statsborgerskapssaken ikke skulle stilles i bero, understreket departementet betydningen av at søknader ikke ble innvilget «dersom det gjelder et alvorlig straffbart forhold som søkeren senere kan bli straffet for, og som deretter kan danne grunnlag for utvisning etter utlendingsloven». Dersom politiet mente at søkeren «av hensyn til etterforskningen ikke bør gjøres kjent med mistanken, må politiet vurdere om en midlertidig berostillelse som ikke meddeles søkeren er tilrådelig», heter det i rundskrivet.
Statsborgerloven 10. juni 2005 nr. 51 § 30 annet ledd har lovfestet en generell adgang til å berostille søknader dersom «søkeren er under etterforskning for et straffbart forhold som kan få betydning for søknaden, jf. § 9». Henvisningen til § 9 refererer seg til bestemmelser om karenstid ved ilagt straff eller strafferettslig særreaksjon. Lovfestingen er ment som en videreføring av gjeldende rett. I Ot.prp. nr. 41 (2004-2005) side 193 heter det blant annet at en lovfesting «vil synliggjøre adgangen til å stille en søknad i bero, selv om det samme følger av forvaltningsloven § 11a». Departementet uttaler videre at selv om en siktelse for et straffbart forhold ikke foreligger, «vil en påbegynt etterforskning indikere at en sak ikke er tilstrekkelig opplyst, jf. forvaltningsloven § 17».
Jeg tar ikke stilling til om statsborgerloven § 30 var anvendelig da sakene i sin tid ble stilt i bero eller kan anvendes nå, jf. overgangsregelen i lovens § 36. Uansett kan det vanskelig rettes innvendinger på rettslig grunnlag mot at denne adgangen benyttes overfor søkere som er under etterforskning for slike alvorlige forbrytelser som det her er tale om. Jeg har ikke nærmere kjennskap til listene eller til anmodningen fra rwandiske myndigheter og Kripos, og har derfor ikke grunnlag for å uttale meg om forsvarligheten av direktoratets berostillelse. I utgangspunktet antar jeg at direktoratet må kunne bygge på slike anmodninger. Jeg er for øvrig enig i Kommunal- og regionaldepartementets uttalelser i de siterte forarbeidene om at en berostillelse etter omstendighetene kan forankres i forvaltningsloven § 11a eller § 17.
Forutsetningen for en forsvarlig berostillelse, med påfølgende lang behandlingstid for søknadene, er at etterforskning pågår. Det er opplyst at etterforskningsordre er utstedt, noe som i utgangspunktet må være tilstrekkelig. Når en berostillelse varer over tid, antar jeg imidlertid at en etterforskningsordre også må etterfølges av konkrete etterforskningsskritt innen rimelig tid. Ellers kan søkerne vanskelig sies å være «under etterforskning», og oppholdet i saksbehandlingen kan neppe begrunnes etter forvaltningsloven § 11a. Behandlingen av en sak kan ikke uten videre «fryses» ved en beslutning om etterforskning. Som beslutningstaker må Utlendingsdirektoratet ha et ansvar for å undersøke regelmessig om grunnlaget for berostillelsen fortsatt er til stede. Direktoratet har med andre ord en viss aktivitetsplikt når søknader er besluttet stilt i bero uten at en påtaleavgjørelse foreligger.
Utlendingsdirektoratet har i brev til mitt kontor opplyst at direktoratet «ved flere anledninger» har kontaktet Det nasjonale statsadvokatembetet og Kripos «om utvikling i sakene». Skriftlig tilbakemelding ble først gitt i brev 12. desember 2007 fra Det nasjonale statsadvokatembetet. Nærmere informasjon om direktoratets undersøkelser og kommunikasjon for øvrig med påtalemyndigheten er ikke gitt, og jeg har derfor ikke grunnlag for å uttale meg om dette. Jeg har imidlertid merket meg at direktoratet nå innstendig har anmodet om at avhør av de mistenkte prioriteres. Direktoratet har også besluttet å tidsbegrense berostillelsen, noe som synes å være et fornuftig og hensiktsmessig grep. Selv om det i utgangspunktet kan være på sin plass å stille visse søknader i bero, er det en grense for lenge en slik berostillelse kan vare.
1.2. Familiemedlemmene.
Berostillelsen av søknadene fra familiemedlemmene til de navngitte personene på listene over mistenkte krigsforbrytere har et annet grunnlag. Direktoratet har i brev til Arbeids- og inkluderingsdepartementet 2. november 2007 opplyst at disse søknadene ikke behandles fordi «hovedpersonene da ville be om å få opplyst hvorfor deres søknader ikke samtidig ble behandlet, og at orientering om bakgrunnen ville kunne skade etterforskningen». I senere brev til departementet 8. februar 2008 anbefalte imidlertid direktoratet at søknadene fra familiemedlemmer «tas til ordinær behandling». Det «fremstår ikke som rimelig at disse fortsatt skal ha en uavklart situasjon i forhold til sin søknad om statsborgerskap», heter det i brevet. Departementet ga sin tilslutning til dette synet 7. mars 2008.
Familiemedlemmene omfattes ikke av praksis knyttet til den tidligere statsborgerloven (rundskriv G-28/99) eller av den nye statsborgerloven § 30. Rundskrivet og den nye lovbestemmelsen knytter seg til søkere som selv er under etterforskning for et straffbart forhold. Jeg kan ikke se at familiemedlemmer kan identifiseres med den mistenkte søkeren. Spørsmålet er ikke omtalt i lovforarbeidene.
Det fremstår som noe uklart hva som er det rettslige grunnlaget for berostillelsen av familiemedlemmenes søknader. Etter forvaltningsloven § 11a skal et forvaltningsorgan «forberede og avgjøre saken uten ugrunnet opphold». Det er vanskelig å se at et «opphold» på flere år kan forsvares med den begrunnelsen som direktoratet har gitt. Hvis familiemedlemmers søknader blir behandlet, står det i direktoratets makt å møte de mistenktes («hovedpersonenes») mulige ønske om en orientering på en måte som ikke eller i minst mulig grad vil skade etterforskningen. En skade eller ulempe for etterforskningen av et mulig straffbart forhold hos andre søkere vil uansett neppe kunne begrunne en berostillelse over et så vidt langt tidsrom som det her er tale om. Forvaltningsloven § 17 om at saken skal være «så godt opplyst som mulig før vedtak treffes» kan heller ikke anvendes til skade for familiemedlemmer som har selvstendig opphold i Norge og et selvstendig grunnlag før søknad om statsborgerskap.
Anmodning om etterforskning av saker som gjelder mistenkte krigsforbrytere må selvsagt tas alvorlig. Hensynet til etterforskningen av Rwanda-sakene har imidlertid her fått svært stor gjennomslagskraft i forvaltningssaker som ikke berøres av en eventuell straffesak. På søknadstidspunktet var forventet saksbehandlingstid oppgitt å være 8 måneder, mens den i dag ligger på 10 måneder. Her gikk det over tre år før søknadene ble avgjort. Jeg har bare overflatisk kjennskap til bakgrunnen for den sterke vektleggingen av hensynet til etterforskningen. Når eksistensen av lister over mistenkte krigsforbrytere fra Rwanda må antas å være alminnelig kjent i de aktuelle miljøene gjennom blant annet medieomtale, er dette overraskende. Direktoratet er også gjort uttrykkelig kjent med at klagerne i ombudsmannssakene selv tror at den lange saksbehandlingstiden har sammenheng med disse listene.
2. Informasjon om behandlingstiden.
Utlendingsdirektoratet har bekreftet at det ikke ble sendt ut forsinkelsesmeldinger til søkerne (klagerne) i sakene og heller ikke til de øvrige søkerne av statsborgerskap som har vært omfattet av berostillelsen. Direktoratet har på forespørsel herfra uttalt at «søkere skal informeres dersom saksbehandlingstiden viser seg å bli vesentlig lengre enn først antatt», jf. brev 10. juli 2007. Forventet saksbehandlingstid var på søknadstidspunktet angitt til 8 måneder, og direktoratet skulle åpenbart ha informert søkerne om forsinkelsen. Dette følger av alminnelige prinsipper for god forvaltningsskikk. Årsaken til unnlatelsen skal ha vært «stor saksmengde», en forklaring som ikke er holdbar. Det er heller ikke holdbart dersom vansker med å utforme et slikt brev har gjort at det ikke ble informert om forsinkelsen.
I brevet hit opplyser direktoratet at «søkerne vil nå bli informert om at forventet saksbehandlingstid beklageligvis ikke er blitt overholdt». Slik informasjon ble så vidt jeg forstår først gitt i september 2007. Det er ikke gitt noen forklaring på hvorfor det tok rundt 8 uker før slik informasjon ble sendt. Denne tidsbruken er i seg selv kritikkverdig.
Kopi av informasjonsbrevet til en av klagerne er oversendt mitt kontor. Dette brevet, og så vidt jeg forstår tilsvarende brev til de øvrige søkerne, inneholder en betimelig beklagelse over at informasjon ikke er gitt tidligere. Dessuten heter det at søknaden vil bli behandlet «så snart det er mulig» og at «ressurssituasjonen» ikke gjør det mulig å si når søknaden kan behandles. Det er ikke gitt noen forklaring på den lange behandlingstiden. Henvisningen til ressurssituasjonen er bare delvis dekkende for de av søkerne som ikke står på listene over mistenkte krigsforbrytere (familiemedlemmene). Direktoratet hadde behov for en avklaring med Arbeids- og inkluderingsdepartementet omkring behandlingen av disse søknadene, og en slik avklaring kom på et senere tidspunkt. For de navngitte personene på listene er henvisningen til ressurssituasjonen ikke dekkende. Det er i alle fall ikke direktoratets ressurssituasjon som har vært avgjørende for behandlingstiden, men eventuelt politiets. Jeg er ikke kjent med årsaken til at avhør av de mistenkte ikke er gjennomført og dermed den bakenforliggende årsaken til at de mistenkte ikke er gjort kjent med mistanken og etterforskningen. Det er gitt noe mer dekkende informasjon i direktoratets brev fra mai 2008, som jeg har fått kopi av fra klagernes fullmektig. Her heter det at det «arbeides aktivt med å få på plass de nødvendige avklaringer for å ferdigbehandle din søknad».
Utlendingsdirektoratet har åpenbart hatt vansker med å håndtere søknadene om statsborgerskap, etter at Kripos anmodet om at sakene ble stilt i bero og at bakgrunnen for berostillelsen ikke måtte bli kjent av hensyn til etterforskningen. Det har trolig ikke gjort situasjonen enklere at Kripos og Det nasjonale statsadvokatembetet på et tidspunkt hadde ulike oppfatninger om behovet for hemmelighold. I en situasjon der saksbehandlingen på denne måten ble forsinket av forhold utenfor direktoratets kontroll, burde direktoratet i det minste ha vært påpasselig med å gi adekvat informasjon til søkerne om forsinkelsen. Det er ingen god løsning å møte en vanskelig situasjon med passivitet og taushet.
Den nøytrale informasjonen som nå er gitt om behovet for «nødvendige avklaringer», gir ikke grunn til merknader fra min side i forhold til de navngitte personene. For familiemedlemmene måtte det imidlertid på det aktuelle tidspunktet ha vært mulig for direktoratet å gi en antydning om forventet behandlingstid.
3. Behandlingen av ombudsmannssaken.
Direktoratets besvarelse av henvendelsene herfra har ikke vært tilfredsstillende. Det gjelder særlig direktoratets første svarbrev 10. juli 2007. I brevet herfra var det blant annet bedt om en kortfattet redegjørelse for forsinkelsen. I det svært knappe svaret forklares manglende underretning om forsinkelsen med stor saksmengde. Det fremgår videre at det for tiden ikke lar seg gjøre «å si når ressurssituasjonen tillater at søknadene blir behandlet». Ut fra sammenhengen kan dette leses slik at direktoratets ressurssituasjon og store saksmengde er forklaringen på den lange saksbehandlingstiden, og at ressurssituasjonen dessuten vanskeliggjør en angivelse av når vedtak vil foreligge. Svaret er slik sett misvisende og kan oppfattes som et forsøk på å tilbakeholde informasjon. Berostillelsen og etterforskning nevnes ikke i svarbrevet og henvisning til «ressurssituasjonen» er lite opplysende. Dette er beklagelig. Dersom ombudsmannen skal kunne utføre sin oppgave slik Stortinget har bestemt, må forvaltningsorganer gi dekkende redegjørelser som muliggjør etterprøving fra min side.
Behandlingen av spørsmålet om partsinnsyn har heller ikke vært tilfredsstillende. Svarbrevet 2. november 2007 er påført unntatt offentlighet etter blant annet forvaltningsloven § 19 (partsoffentlighet). Dette er senere presisert til å være § 19 første ledd bokstav a, det vil si opplysninger som er av betydning for forholdet til fremmede stater (Rwanda). Spørsmål herfra omkring denne hjemmelsbruken er ikke besvart. I brev 3. april 2008 skriver imidlertid direktoratet at det «ser også» at forvaltningsloven § 19 annet ledd bokstav b og § 20 første ledd annet punktum «er aktuelt hjemmelsgrunnlag i dette tilfellet». Direktoratet viser deretter til brev fra Kripos 24. januar 2008. I dette brevet angis § 19 annet ledd bokstav b som hjemmel for at partsinnsyn i de aktuelle dokumenter ikke gis. Dermed er det, slik saken ligger an, fortsatt uavklart hvordan innsyn vil kunne skade forholdet til Rwanda.
Jeg har for egen del akseptert at det for tiden ikke gis innsyn, under henvisning til Stortingets instruks for Sivilombudsmannen 19. februar 1980 § 6 tredje ledd, jf. forvaltningsloven § 19 annet ledd bokstav b. Her heter det at en part ikke har krav på å få gjøre seg kjent med de opplysninger i et dokument som gjelder «andre forhold som av særlige grunner ikke bør meddeles videre», med mindre det er av vesentlig betydning for parten.
4. Avslutning.
Saksbehandlingstiden for søknadene om statsborgerskap har vært svært lang og det er fortsatt uvisst når Utlendingsdirektoratet vil avgjøre søknadene til søkerne som er mistenkt for delaktighet i krigsforbrytelser. Direktoratet har stilt sakene i bero, noe som i utgangspunktet er forsvarlig overfor disse søkerne så lenge det pågår etterforskning. Det vil likevel være en grense for hvor lenge saksbehandlingen kan utstå. Overfor familiemedlemmene til de navngitte personene var imidlertid en så vidt lang berostillelse å trekke hensynet til etterforskningen svært langt og saksbehandlingen kan vanskelig forsvares, jf. forvaltningsloven § 11a om forvaltningens plikt til å avgjøre saker uten ugrunnet opphold.
Selv om berostillelse vil kunne forsvares i en periode, er det ikke akseptabelt å unnlate å informere søkerne om at behandlingen av sakene er blitt forsinket. Innholdet i en slik underretning må imidlertid etter en konkret vurdering kunne tilpasses den enkelte søker og det midlertidige behovet for hemmelighold som politiet har formidlet.
I Utlendingsdirektoratets rundskriv 2008-040 Retningslinjer for behandling av statsborgersaker fastslås at politiet skal berostille søknader dersom søkeren er under etterforskning (pkt. 6). Det samme fulgte av det nå opphevede rundskrivet 2006-020 pkt. 5. For søkere under etterforskning kan underretning ifølge rundskrivene unnlates dersom politiet mener det er nødvendig av hensyn til etterforskningen. Underretning om at behandlingen av sakene er forsinket, er ikke omtalt. Jeg forutsetter imidlertid at utlendingsmyndighetene har rutiner som ivaretar søkeres legitime informasjonsbehov om forsinkelse, selv om informasjon om berostillelsen og bakgrunnen for den eventuelt vil måtte utstå.
Jeg har i eget brev i dag bedt Utlendingsdirektoratet om å holde meg orientert om fremdriften i de uavsluttede sakene. Videre har jeg bedt om å få kopi av fremtidig korrespondanse mellom Utlendingsdirektoratet og de tre aktuelle klagerne inntil spørsmålet om statsborgerskap er avgjort. I brevet har jeg også gjort det klart at klagerne forventes å kunne få innsyn i korrespondansen mellom direktoratet og mitt kontor og i denne uttalelsen etter at de er gjort kjent med etterforskningen. En eventuell begjæring om innsyn i øvrige dokumenter vil bli forelagt direktoratet.
Klagerne ved deres fullmektig orienteres i eget brev, som direktoratet mottar kopi av. Arbeids- og inkluderingsdepartementet får tilsendt en kopi av uttalelsen til orientering.»
I brev 17. desember 2008 opplyste Utlendingsdirektoratet at de navngitte personene var blitt underrettet om etterforskningen og at direktoratet ikke hadde innvendinger mot at det ble gitt innsyn i ombudsmannens uttalelse og i korrespondansen. Deretter het det:
«På bakgrunn av den pågående etterforskningen, har direktoratet konkludert med at fortsatt berostillelse av sakene er nødvendig, jf. statsborgerloven § 30 annet ledd, som fastslår at behandlingen av en søknad kan stilles i bero dersom søkeren er under etterforskning for et straffbart forhold som kan få betydning for søknaden, jf. lovens § 9 om betydningen av straffbare forhold.
Brev til søkerne om berostillelsen blir nå utarbeidet, og kopi vil bli sendt Sivilombudsmannen.»
Vedlagt brevet fulgte kopi av underretningsbrev til de tre navngitte søkerne. Ombudsmannen ga deretter klagerne innsyn.
(Sak 2007/721, 2007/740 og 2007/741)