A og B søkte om tillatelse til å oppføre veranda på 18 m² i to etasjer på sin eiendom i X. Veranda i første etasje var oppført uten forutgående tillatelse av en tidligere eier. Søknaden ble avslått av X kommune. Etter klage opprettholdt fylkesmannen avslaget. A og B fremsatte så ny søknad, hvoretter kommunen ga tillatelse og innvilget dispensasjon i medhold av plan- og bygningsloven (plbl.) § 7 for plasseringen i strid med lovens hovedregel om fire meters avstand til nabogrense, jf. plbl. § 70 nr. 2.
Etter henvendelse fra nabo nedla kommunen stoppordre mot arbeidene som da pågikk. Samtidig varslet kommunen om at byggetillatelsen ville bli vurdert omgjort. Kommunen omgjorde deretter tillatelsen under henvisning til forvaltningsloven § 35 c og begrunnet dette med at tillatelsen var ugyldig.
Tiltakshaver klaget på omgjøringen, og klagen ble behandlet av planutvalget i X kommune. Utvalget traff følgende vedtak:
«Planutvalget tar klagen delvis til følge. Veranda i 1. etasje godkjennes som oppført, plassert 0,25 meter fra eiendomsgrensen. Planutvalget opprettholder vedtaket av 11.11.2008.
Planutvalget forutsetter at tiltakshaver holdes økonomisk skadesløs i forhold til de kostnader en har hatt, samt utgifter til tilbakeføring,
Planutvalget forutsetter videre at administrasjonen veileder tiltakshaver i å finne eventuelle alternative løsninger som kan være grunnlag for en ny søknad om veranda i 2. etg. »
Klagen ble opprettholdt av tiltakshaver, og saken ble oversendt fylkesmannen. Fylkesmannen opprettholdt kommunens vedtak om omgjøring. Samtidig ga fylkesmannen uttrykk for at det ikke kunne ses å foreligge ugyldighetsgrunner knyttet til kommunens vedtak om tillatelse.
A og B brakte saken inn for ombudsmannen. Sammen med klagen fulgte et støtteskriv fra deres advokat. Klagen var begrunnet med at det ikke forelå adgang til omgjøring da fylkesmannen la til grunn at tillatelsen til oppføring av veranda var gyldig. Det ble etterlyst en avveining av de hensyn som skal vurderes ved spørsmålet om det skal gis dispensasjon. Klagerne anførte videre at vilkårene for omgjøring etter de ulovfestede regler om forvaltningens adgang til omgjøring av vedtak ikke forelå. De pekte på at det var gått lang tid mellom tillatelsen og omgjøringen av dette vedtaket. Videre anførte klagerne at de ved oppføringen av verandaen også måtte gjøre endringer inne i stuen, slik at en eventuell tilbakeføring også vil medføre at stuen måtte settes tilbake i opprinnelig stand og at dette ville være byrdefullt. Som et tredje moment anførte klagerne at naboen reagerte først etter at verandaen var oppført, og at det burde medføre at naboens interesse måtte tillegges begrenset vekt i interesseavveiningen. Endelig bemerket klagerne også at fylkesmannen hadde avgjort saken på bakgrunn av et vesensforskjellig faktum enn kommunen, og stilte spørsmål om ikke fylkesmannen da burde ha opphevet vedtaket og sendt det tilbake for ny behandling i kommunen for å sikre en forsvarlig toinstansbehandling av saken.
Det ble herfra besluttet å undersøke saken nærmere. Fylkesmannen ble spurt om hva som var det rettslige grunnlaget for å opprettholde kommunens omgjøringsvedtak når fylkesmannen i vedtaket syntes å slå fast at det ikke forelå ugyldighetsgrunner. Fylkesmannen ble særlig bedt om å redegjøre for om det forelå offentlige interesser i saken som kunne tilsi at tillatelsen kunne omgjøres etter alminnelige forvaltningsrettslige regler jf forvaltningsloven (fvl) § 35 siste ledd. Tatt i betraktning at en omgjøring av tillatelsen i det foreliggende tilfellet måtte ses på som et ganske inngripende vedtak overfor tiltakshaver, ble fylkesmannen spurt om han var av den oppfatning at det var forsvarlig å avgjøre saken uten befaring. Avslutningsvis ble fylkesmannen bedt om å kommentere klagerens anførsel om at fylkesmannen avgjorde saken på grunnlag av et vesensforskjellig faktum enn det kommunen gjorde.
Fra fylkesmannens svar hitsettes:
«1. Rettslig grunnlag for vedtaket
Hjemmelen for omgjøring er alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper, støttet av ekspropriasjonshensyn. At omgjøring kan skje ut fra alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper følger av forvaltningsloven § 35 femte ledd if. Det spesielle i nærværende sak er at omgjøring skjer mot full erstatning. Omgjøring kan både finne sted der det opprinnelige vedtaket lider av erstatningsbetingede feil, men også erstatning for tap omgjøringen påfører en part. Sistnevnte kan begrunnes i lignende hensyn som ligger til grunn for reglene om ekspropriasjonserstatning, jf Grunnloven §§ 97 og 105. Det vises imidlertid til nærmere redegjørelse for dette i vedtakets side 6, og en viss støtte i Rt 1965 s 65.
I forhold til de hensyn som gjør seg gjeldende i nærværende sak, vises det til det som er fremkommet innledningsvis. Det vil i hovedsak være branntekniske hensyn som er det mest tungtveiende offentlig interesse. Offentlige hensyn vil også til en viss grad kunne begrunnes i hensyn til lys, trivsel og miljøforhold på tomta. Det må kunne sies at dette også, og ikke primært er offentlige hensyn. Dette støttes ytterligere i det som fremgår av kommentarutgave til plan- og bygningsloven på side 290; “[Selv] selv om naboen skulle gitt sitt samtykke, bør kommunen selv foreta undersøkelser for å forsikre seg om at bebyggelsen tilfredsstiller brannsikring og lysforhold samt at trivsel og miljømessige forhold ikke blir vesentlig tilsidesatt,” Dette støtter ytterligere at det ikke utelukkende er private interesser som står mot hverandre i nærværende sak, men også offentlige. I sin alminnelighet er det offentlige hensyn knyttet opp til utforming av bebyggelsen i et boligområde.
Uten at det er behandlet ytterligere fra kommunens side, vises det til at det i møte mellom kommunen og C den 23. oktober 2008, ble vist til innsyn, lys- og skyggevirkninger av verandaen til nabo, jf kommunens vedtak om omgjøring av tillatelse av 11. november 2008. Videre fremgår det at det også er påpekt estetisk utforming av verandaen. Ved kommunens omgjøring, er dette forholdet ikke behandlet ytterligere, utelukkende plan- og bygningsloven § 70. Saken vil også etter forholdene kunne ha en side opp mot plan- og bygningsloven
§ 74 nr 2. Fylkesmannen har imidlertid ikke funnet grunn til å gå nærmere inn på dette forholdet, i det vedtaket fra Fylkesmannen etter vårt syn hadde tilstrekkelig rettslig grunnlag for resultatet.
Hvordan lys, trivsel og miljøforhold på en eiendom omfattes for den enkelte, vil naturligvis i en viss grad være subjektivt for hver enkelt person. I nærværende sak er det imidlertid klart at naboen har gitt utrykk for at nærværende veranda med det innsynet som denne har gitt utrykk for, oppfattes som belastende. Det er i denne sammenheng tilstrekkelig å vise til Deres brev av 24. juni 2009 til Fylkesmannen, særlig på side 2.
På dette grunnlaget er Fylkesmannen av den oppfatning at disse forholdene samlet sett, er av en slik karakter at det i nærværende sak også foreligger tungtveiende offentlige hensyn i saken.
2. Befaring på stedet der begge parter gis anledning til å komme med uttalelse
Det var gjennom klage til Fylkesmannen og i senere støtteskriv ytret ønske om at det var nødvendig med befaring på stedet. Det er i Sivilombudsmannens brev til Fylkesmannen vist til sitat fra vedtaket. Fylkesmannen var imidlertid av det syn at saken slik den var fremlagt, var tilstrekkelig opplyst slik at vedtak kunne fattes uten at befaring ble gjennomført, jf forvaltningsloven § 17. Det vil i hver enkelt sak være en konkret vurdering som ligger til grunn for om befaring på stedet skal gjennomføres.
Fylkesmannen var imidlertid av den oppfatning at gjennom kommunens behandling og etterfølgende klage og diverse støtteskriv både fra klager og naboen, var saken tilstrekkelig opplyst. Det var for øvrig fremlagt bilde fra stedet som viste omfanget av verandaen både i første og annen etasje. Det fremgår klart at verandaen i annen etasje klart er strukket lengre ut fra bygningskroppen enn verandaen i første etasje.
En la videre vekt på at det ikke var anført feil faktum, og faktumet var for øvrig i hovedsak uomtvistet. Det eneste som i nærværende sak er anført å være feil faktum, er fra den første behandlingen av saken og frem til den neste behandlingen hos kommunen. Da hadde klager anført at kommunen og Fylkesmannen hadde lagt til grunn feil faktum, i det skyggevirkningene primært ville skjerme for lyset i underetasjen. Det vises i forhold til dette til at det i støtteskrivet til Sivilombudsmannen er anført at “[I] i underetasjen var det soverom og klager anså således skjermingen av sol som et gode, ikke som et moment mot tiltaket slik kommunen og Fylkesmannen syntes å ha lagt til grunn.”
Det var for øvrig ikke omtvistet at verandaen ble oppført 0,25 meter fra eiendomsgrensen. Hvor langt verandaen går ut fra bygningskroppen og overhenget i forhold til verandaen i underetasjen fremgår av bildet i saken. At det også blir innsyn synes heller ikke omtvistet, det er dog noe uenighet i forhold til graden av denne. Fylkesmannen var av det syn at sakens faktum i forhold til de avgjørende vurderinger var tilstrekkelig.
På den annen side kan der imidlertid anføres at hensynet til partene i saken talte for at befaring ble gjennomført, for å se hvor omfattende innsynet faktisk var. At der var innsyn var imidlertid ikke omtvistet, og det vises til klagers brev av 9. juli 2009 der det fremgår at fra “søkers side vil det anføres at det kun er innsyn fra en liten del av den omsøkte verandaen og da kun til en liten del av stuen. Videre skal det bemerkes at når man bor i en by vil det ofte være noe innsyn. Det må således tåles noe innsyn uten at dette kan anses som en krenkelse.”
3. Stadfestelse av kommunens vedtak
I Fylkesmannens vedtak av 22. september 2009 på side 7 ble kommunens vedtak stadfestet. En fant det ikke påkrevd å oppheve vedtaket for å hjemsende det til ny behandling. Partene ble fortløpende gitt adgang til tilbørlig kontradiksjon, både kommunen og sakens parter. De avgjørende vurderinger i forhold til sakens utfall var likeledes i det vesentlige sammenfattende. Det vises videre til redegjørelse tidligere med hensyn til ugyldighet av kommunens omgjøringsvedtak. Klageinstansen har både kompetanse til å treffe nytt vedtak eller å oppheve underinstansens vedtak, jf forvaltningsloven § 34 siste ledd. Det fremgår videre av Forvaltningsretten, 8. utgave, på side 289 at dersom “klageinstansen har tilstrekkelig grunnlag for å treffe nytt vedtak, bør den gjøre det, slik at saken kan bli endelig avgjort så raskt som mulig.”
Gjennom den kontradiksjon som ble foretatt i saken, er en av den oppfatning at hjemvisning av saken for ny behandling på det grunnlaget en kom frem til i vedtaket, ikke ville gitt noe mer til saken.»
Klagerne kommenterte fylkesmannens redegjørelse. Det ble blant annet påpekt at det av offentlige interesser kun var vist til branntekniske forhold. De mente det var flere tilsvarende verandaer i nabolaget og at de ikke skilte seg vesentlig fra verandaen i denne saken. Klagerne anførte videre at graden av innsyn var et viktig moment i saken, og at fylkesmannen grunnet manglende befaring ikke selv hadde kunnet vurdere dette spørsmålet.
Fylkesmannen hadde ingen ytterligere merknader til saken.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«1 Innledning
Det er fylkesmannens behandling og vedtak i klagesaken som har vært undersøkt, og som derfor blir vurdert i det følgende.
Planutvalgets vedtak 19. februar 2009 bygget på administrasjonens omgjøringsvedtak 11. november 2008. Forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c var der angitt som hjemmelsgrunnlag, og kommunen mente således at den tillatelsen som var gitt, var ugyldig. Når fylkesmannen i vedtaket 22. september 2009 ga uttrykk for at han ikke kunne se at det heftet ugyldighetsgrunner ved det omgjorte vedtaket, synes forvaltningsloven § 35 c ikke lenger å være anvendelig som rettslig grunnlag for omgjøring. Dette gjelder selv om planutvalget i møtet 19. februar 2009 fant å kunne tilkjenne erstatning for det økonomiske tap en omgjøring ville medføre for tiltakshaver.
Fylkesmannen har i svarbrev hit gitt uttrykk for at det rettslige grunnlaget for opprettholdelsen av kommunens omgjøringsvedtak er alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper, jf. forvaltningsloven § 35 siste ledd, støttet av ekspropriasjonshensyn. Det sentrale spørsmål i saken er da om dette er et holdbart rettslig grunnlag. For det annet kan det spørres om fylkesmannens saksbehandling har vært tilfredsstillende.
2 Det rettslige grunnlaget for fylkesmannens omgjøringsvedtak
Forvaltningsloven § 35 omhandler forvaltningens adgang til omgjøring av vedtak uten klage. Bestemmelsen oppstiller de alminnelige rammene for denne adgangen. I bestemmelsens siste ledd er det imidlertid åpnet for at omgjøring kan skje på annet grunnlag. Forvaltningsloven § 35 siste ledd lyder:
«De begrensninger i adgangen til å omgjøre et vedtak som er forutsatt i første, annet og tredje ledd, gjelder ikke når endringsadgangen følger av annen lov, av vedtaket selv eller av alminnelige forvaltningsrettslige regler.»
Adgangen til å omgjøre på bakgrunn av alminnelige forvaltningsrettslige regler er i utgangspunktet ganske snever. Det er alminnelig antatt at omgjøring etter de ulovfestede prinsipper er forutsatt av at det foreligger tungtveiende allmenne hensyn og en kvalifisert interesseovervekt som taler for omgjøring. Det gjelder et strengere krav til interesseovervekt her enn ved omgjøring etter forvaltningsloven § 35 tredje ledd, se for eksempel Eckhoff/Smith, Forvaltningsrett (8. utg. 2006) s. 296 flg. og Woxholt, Forvaltningsloven med kommentarer (4. utg. 2006) s. 541 flg.
I fylkesmannens vedtak 22. september 2009 heter det om interesseavveiningen:
«Etter dette er man, slik Fylkesmannen ser det, utenfor området som er lovregulert i forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c. Dette er vel den formelle hjemmelen kommunen har benyttet og som Fylkesmannen har gitt sitt syn på ovenfor. Det vises imidlertid til “Forvaltningsrett” av Eckhoff og Smith, 7. utgave, på side 284 og 285 der følgende fremgår “Det kan naturligvis tenkes at det organ som vedtar omgjøring, gir tilsagn om erstatning for det tap dette påfører parten. Et slikt tilsagn kan ha til følge at adgangen til omgjøring blir utvidet — når tungtveiende interesser står mot hverandre, kan omgjøring mot erstatning være en rimelig kompromissløsning. Men det er ikke vanlig at denne løsningen blir valgt.” Slik Fylkesmannen ser det, har kommunen tatt konsekvensen av at dispensasjon ikke skulle vært innvilget. Det er helt klare og tungtveiende interesser som står mot hverandre i nærværende sak. På den ene siden naboen som har en beskyttelsesverdig interesse i ikke å få byggverk helt opp til sin eiendomsgrense. I tillegg må det tillegges vekt at det tidligere var fattet et endelig vedtak i saken. På denne bakgrunn har naboen en beskyttet posisjon. På den annen side, interessen til klager som faktisk har bygd veranda i annen etasje etter at det er innvilget dispensasjon. Interessene er videre inkommensurable. Fylkesmannen har da kommet til at kommunen har hjemmel til å omgjøre vedtaket mot at klager tilkjennes full erstatning, slik vedtaket angir. Dette har videre, slik Fylkesmannen ser det, støtte i juridisk teori som er gjengitt ovenfor.»
Det kan etter mitt syn settes spørsmålstegn ved den interesseavveiningen fylkesmannen her foretok, sett opp mot det alminnelige utgangspunkt om at det må foreligge tungtveiende samfunnsmessige hensyn som taler for omgjøring. At det i saken foreligger interessemotsetninger mellom naboene kan synes klart, men at eventuelle naboulemper som måtte oppstå ved plasseringen av verandaen, kan karakteriseres som tungtveiende samfunnsmessige hensyn, kan synes mer tvilsomt.
Det er i fylkesmannens svarbrev hit også vist til branntekniske hensyn. Generelt er dette utvilsomt et hensyn av offentlig/samfunnsmessig art. Det synes imidlertid ikke å være foretatt en konkret vurdering av om det aktuelle byggetiltaket virkelig vil innebære en (vesentlig) tilsidesettelse av de brannsikkerhetsmessige hensyn.
At det i forbindelse med omgjøring ytes økonomisk kompensasjon for utgifter som er pådratt i tillit til vedtaket og utgifter som oppstår som en følge av omgjøringsvedtaket, kan i mange tilfeller tilsi en videre omgjøringsadgang. Den som oppnådde en fordel ved det opprinnelige vedtaket blir da holdt økonomisk skadesløs, og vil ofte lettere kunne slå seg til ro med situasjonen. I denne saken er imidlertid ikke klagerne A og B interessert i en slik løsning, og det er uansett vanskelig å se at en slik erstatning har noen direkte betydning for vurderingen av om det foreligger tungtveiende samfunnsmessige hensyn som taler for omgjøring etter alminnelige forvaltningsrettslige regler. Erstatning kan først komme inn i vurderingen når det er fastslått at det foreligger slike tungtveiende hensyn, og kan ikke tre istedenfor slike hensyn.
Jeg er derfor, med bakgrunn i fylkesmannens begrunnelse for vedtaket, i tvil om de alminnelige forvaltningsrettslige regler gir tilstrekkelig rettslig forankring for å omgjøre den tillatelsen som ble gitt.
3 Avgjørelsesgrunnlaget, saksbehandlingen og fylkesmannens kompetanse
X kommune omgjorde 11. november 2008 tillatelsen, under henvisning til forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c), primært begrunnet med at tillatelsen var ugyldig som følge av at tidligere avslag var stadfestet av fylkesmannen etter klagebehandling, slik at det var slått fast at vilkårene for å dispensere etter plbl. 7 ikke forelå. Fylkesmannen opprettholdt kommunens omgjøringsvedtak etter klage, men la til grunn et annet rettslig grunnlag. Et spørsmål er om fylkesmannen hadde anledning til å gjøre det uten ytterligere saksforberedelse. Herunder kan det spørres om fylkesmannen har holdt seg til samme sak, jf. forvaltningsloven § 34. Til illustrasjon vises til Høyesteretts dom inntatt i Rt. 1997 s. 343, hvorfra siteres:
«Etter forvaltningsloven § 34 annet ledd kan klageorganet prøve alle sider ved saken, og kan som hovedregel treffe nye vedtak også når underinstansens vedtak er ugyldig. Men særlig ved materielle kompetansemangler vil dette neppe gjelde uten unntak, og av bestemmelsen følger det at det nye vedtak må gjelde “saken”. Hva som er samme sak, er ikke nærmere definert i loven.
Et vedtak basert på det faktum og det rettsgrunnlag bygningsrådet la til grunn, er vesensforskjellig fra det å basere seg på at den midlertidige tillatelsen gjelder, men at det er grunnlag for å kalle den tilbake og at det bør skje. Faktum er et annet. Den rettslige hjemmel og de rettslige problemstillinger er andre, likeledes de hensyn som må tas i betraktning ved den forvaltningsmessige skjønnsutøvelse. Forskjellene er så markante at jeg er tilbøyelig til å mene at fylkesmannen her ikke har handlet innenfor “saken”, selv om sluttresultatet – pålegg om tilbakeføring til boliger – blir det samme i hans vedtak som i bygningsrådets. Mitt standpunkt er at fylkesmannen ikke hadde kompetanse til å treffe vedtaket.
Jeg ser ikke bort fra at fylkesmannen også i et tilfelle som dette kunne hatt kompetanse dersom: (1) det forelå en klar hjemmel for tilbakekall og (2) det, ut fra det faktum det kommunale organ har bygget på og den begrunnelse det har gitt, fremstår som sikkert at hjemmelen for tilbakekall ville vært brukt om det kommunale organ hadde vært seg bevisst at det var denne hjemmelen som måtte brukes. Jeg bemerker at i tillegg til slike vilkår for kompetanse, ville det også måtte stilles særlige krav til fylkesmannens saksbehandling. Det måtte gjøres klart overfor parten at vedtak om tilbakekall kunne bli truffet, slik at han fikk mulighet til å gjøre gjeldende rettslige og faktiske anførsler i forhold til et vedtak basert på et slikt grunnlag.»
Det fremkommer ikke i den dokumentasjonen jeg har fått oversendt fra fylkesmannen, tegn som tyder på at A og B ble gjort oppmerksom på at det kunne bli aktuelt å opprettholde kommunens omgjøringsvedtak, men da basert på et annet rettsgrunnlag som forutsetter en noe annerledes interesseavveining, jf. ovenfor. Jeg kan derfor vanskelig se at det minimumskravet som må stilles til kontradiksjon, er tilfredsstilt.
Klagerne skulle vært gitt mulighet til å uttale seg på forhånd i forhold til det rettsgrunnlaget fylkesmannen vurderte å bygge sin avgjørelse på. Når det ikke ble gjort, mener jeg fylkesmannen ikke hadde rettslig adgang til å treffe et slikt vedtak som ble truffet.
4 Befaring
Spørsmålet om befaring er påkrevd ved behandlingen av en byggesak, er ikke særskilt regulert i loven, men må avgjøres på bakgrunn av forvaltningens alminnelige plikt til å sørge for at saken er forsvarlig opplyst før vedtak treffes, jf. forvaltningsloven § 17.
At en står overfor en avgjørelse som må kunne sies å ha ganske inngripende virkninger overfor klageren, kan tilsi at det må foretas befaring for at saken kan sies å være forsvarlig opplyst.
De hensyn som klarest trer frem som viktige i den avveiningen som er gjort, nemlig brannsikkerhet, innrettelseshensynet på klagerens hånd og ulempevirkninger for nabo, fremstår etter mitt syn alle som hensyn som best kan vurderes på bakgrunn av observasjoner på stedet.
Saksbehandlingen ved mitt kontor er skriftlig og foretas med utgangspunkt i sakens dokumenter. Det er derfor vanskelig for meg å ta stilling til andre faktiske forhold enn de som fremgår av sakens dokumenter. De kart og fotografier som ble oversendt hit som en del av sakens dokumenter gir etter mitt syn på ingen måte tilstrekkelig grunnlag for å foreta en forsvarlig vurdering av de ulempevirkninger for nabo som verandaen medfører.
For å sikre en forsvarlig opplysning av denne saken, som gjelder et vedtak av inngripende karakter, mener jeg det nærmest fremstår som en nødvendighet å foreta befaring.
Jeg kan for øvrig vanskelig følge fylkesmannens argumentasjon når han synes å anføre at hovedbegrunnelsen for omgjøringen er ulempene plasseringen av verandaen medfører for nabo, men samtidig skriver at «sakens utfall er ikke betinget av at man tar stilling til om det de facto er innsyn inn i naboens eierseksjon fra verandaen som er oppført».
Saken kan også av denne grunn ikke sies å ha vært opplyst i samsvar med forvaltningslovens krav før fylkesmannens vedtak i klagesaken ble truffet.
5 Konklusjon
Jeg er etter dette kommet til at det hefter begrunnet tvil til spørsmålet om det forelå rettslig grunnlag i de alminnelige forvaltningsrettslige regler for omgjøring.
Dessuten er fylkesmannens saksbehandling beheftet med vesentlige feil ved at klagerne ikke ble gitt foranledning til å fremme sine synspunkter på det faktiske og rettslige grunnlaget fylkesmannen ville basere sin avgjørelse på, og at vedtaket ble truffet uten forutgående befaring.
Jeg ber fylkesmannen oppheve vedtaket og å behandle saken på nytt, og jeg ber om å bli holdt orientert om utfallet.»
Etter en fornyet vurdering av saken opphevet fylkesmannen i vedtak 29. juni 2010 sitt eget vedtak 22. september 2009 i sin helhet og kommunens vedtak 19. februar 2009 for så vidt det gjaldt verandaen i annen etasje. Verandaen i første etasje var ikke lenger omtvistet, ettersom naboene hadde samtykket til oppføring av denne.