Sakens bakgrunn
Ved Oslo tingretts dom ble A frifunnet for trygdebedrageri idet retten ikke fant det tilstrekkelig bevist at hun handlet med det nødvendige forsett. Det var imidlertid uomtvistet at A hadde hatt arbeidsinntekt som hun ikke hadde meldt fra om på korrekt vis, og at hun derfor hadde fått utbetalt for mye attføringspenger. Hun ble derfor dømt til å betale erstatning til Nav. På grunn av en uklar bevissituasjon, ble beløpet fastsatt skjønnsmessig til kr 10 000. Dette beløpet er innbetalt.
Om lag et og et halvt år etter dommen mottok A en faktura fra Nav på kr 36 910. A tok telefonisk kontakt med Nav Innkreving og etterspurte en skriftlig redegjørelse for grunnlaget for innkrevingen i saken. Slik redegjørelse ble gitt av Nav Innkreving i brev 14. desember 2012. Det fremgår av brevet at Nav opprinnelig fattet vedtak om tilbakebetaling av feilutbetalt attføringsytelse 30. november 2009. Vedtaket ble gjenopptatt etter begjæring fra A i vedtak av Nav Klageinstans Sør 1. november 2011. Nav Klageinstans Sør fant at vilkårene for tilbakebetaling etter folketrygdloven § 22-15 forelå og fattet nytt vedtak om tilbakebetaling av feilutbetalt attføringsytelser på kr 67 970. Nav Innkreving opplyste videre i brevet at det løper en betalingsordning på kr 1 000 per måned i saken, og at utestående saldo per i dag er på kr 36 910. Om forholdet til erstatningen A ble idømt av Oslo tingrett heter det blant annet:
«Ulike bevis- og skyldkrav i henholdsvis straffesak og i tilbakekrevingssaken medfører at frifinnende dom i straffesaken ikke har betydning for adgangen til å fatte vedtak om tilbakekreving etter folketrygdloven § 22-15. En dom i straffesak medfører heller ikke at et tidligere fattet tilbakekrevingsvedtak bortfaller.»
Slik ombudsmannen oppfatter brevet, legger Nav Innkreving til grunn at dommen ikke er til hinder for at Nav krever tilbakebetaling av et høyere beløp enn erstatningssummen som ble fastsatt av retten.
Undersøkelsene herfra
I foreleggelse herfra ble Arbeids- og velferdsdirektoratet bedt om å gi sitt syn på hvorvidt tilbakebetalingskravet i sin helhet ble rettskraftig avgjort ved Oslo tingretts dom, og hvilken virkning dette i så fall hadde for vedtaket som ble fattet av Nav Klageinstans Sør 1. november 2011. Direktoratet ble også bedt om å vurdere utsettelse av inndrivelsen mens saken er til behandling hos ombudsmannen, jf. forvaltningsloven § 42.
I svarbrevet bekreftet direktoratet at Nav i forbindelse med straffesaken ba påtalemyndigheten om å fremme krav om tilbakebetaling av for mye utbetalt trygdeytelser, jf. straffeprosessloven § 427 jf. § 3. Direktoratet anførte at Nav med hjemmel i folketrygdloven § 22-15 kan kreve tilbakebetalt differansen mellom det urettmessig mottatte beløp og det erstatningsbeløp som ble fastsatt av retten. Det rettslige grunnlaget for kravet mot A ble oppgitt å være vedtaket fattet av Nav Klageinstans Sør 2. november 2011.
Direktoratet uttalte:
«Ved at erstatningen ble fastsatt av retten til kr 10 000, er tilbakebetalingskravet som erstatningskrav endelig avgjort ved Oslo tingretts dom. Dette kan imidlertid ikke være til hinder for at det i tillegg kan fattes vedtak etter tilbakekrevingsbestemmelsene i folketrygdloven. Krav om erstatning og krav etter folketrygdloven bygger på to ulike grunnlag, og det ene utelukker ikke det andre.»
Etter ombudsmannens anmodning ble det gitt utsatt iverksettelse av vedtaket mens saken er til behandling.
Jeg ser slik på saken
Det følger av straffeprosessloven § 427 første ledd at påtalemyndigheten på begjæring kan fremme sivile krav som nevnt i § 3, det vil si rettskrav som fornærmede eller andre skadelidte har mot siktede og som springer ut av samme handling som saken gjelder. Dersom dommen ikke påankes vil også det sivile krav være rettskraftig avgjort. I straffesaken mot klager la aktor ned påstand om at hun skulle dømmes til å betale kr 56 174 i erstatning til Nav. Det fremgår av dommen at påstanden ble nedjustert under hovedforhandlingen fra kr 71 174 fordi klager hadde innbetalt kr 1 000 hver måned siden høsten 2009 og aktor ikke hadde fått opplyst oppdatert saldo for erstatningskravet fra Nav. Retten uttalte:
«Det hefter mye uklarheter omkring kravets størrelse; både kravets opprinnelige totalbeløp, hvilket beløp som er foreldet og hvilket beløp tiltalte har tilbakebetalt.»
På grunn av bevissituasjonen vurderte retten å utsette pådømmelsen av kravet i medhold av straffeprosessloven § 431, men kom under tvil til at kravet likevel burde pådømmes. Retten vurderte også kun å foreta en delvis pådømmelse av erstatningskravet, jf. straffeprosessloven § 432 første ledd, men fant det vanskelig å konkludere med at noen del av erstatningskravet var bedre underbygget enn andre. Retten fant derfor at erstatningskravet måtte fastsettes skjønnsmessig, og at det i alle fall ikke burde settes høyere enn hva retten finner utvilsomt. Nav anket ikke dommen, selv om den tilkjente erstatningen var lavere enn det Nav faktisk hadde krav på.
En tolkning av domsslutningen sammenholdt med premissene tilsier at retten avgjorde hele kravet Nav hadde mot A som følge av urettmessig mottatte attføringspenger i de tidsperioder tiltalen gjaldt. Dette synes ikke å være bestridt av direktoratet. Direktoratet bestrider heller ikke at Nav Klageinstans Sørs vedtak 2. november 2011 gjelder de samme urettmessige utbetalinger som omhandlet i tiltalen. Det er differansen mellom det faktisk urettmessig mottatte beløp og det erstatningsbeløp som ble fastsatt av retten Nav har forsøkt å inndrive. Direktoratet anfører at dette må anses som to forskjellige krav idet de bygger på ulike rettslige grunnlag; ett med hjemmel i det alminnelige erstatningsrettslige skyldansvaret (culpa) og ett med hjemmel i folketrygdloven §§ 22-15 første ledd og 22-17a første ledd. Argumentasjonen synes særlig å være at anvendelse av en annen rettsregel og inndrivelseshjemmel medfører at det dreier seg om to ulike krav og derved utelukker problemer i forhold til spørsmålet om rettskraft.
Direktoratet har vist til Høyesteretts dom inntatt i Rt. 2012 s. 1444 som støtte for sitt syn. Dommen gjelder krav på tilbakebetaling av urettmessig utbetalte trygdeytelser. Tilbakebetalingskravet var foreldet etter folketrygdlovens regler som følge av at foreldelsesfristen for krav etter folketrygdloven § 22-15 har vært ansett for å løpe fra tidspunktet for den feilaktige utbetalingen. Spørsmålet Høyesterett tok stilling til var om sammenfallet i virkeområde mellom § 22-15 første ledd og det erstatningsrettslige skyldansvaret medfører at krav basert på skyldansvaret er avskåret innenfor dette område. Høyesterett fant at folketrygdloven § 22-15 ikke kan tolkes slik at bestemmelsen utelukker den alminnelige erstatningsrett som alternativt grunnlag for et tilbakebetalingskrav. Det som slås fast i dommen er altså at § 22-15 ikke er uttømmende i den forstand at bestemmelsen ikke hindrer adgangen til å fremme kravet som et ordinært erstatningskrav. Dommen gjelder altså et annet spørsmål enn det som er aktuelt i foreliggende sak.
Direktoratet fremhever avsnittene 38 til 40 i dommen, hvor Høyesterett viser til uttalelser i Rt. 1999 s.1084. I Rt. 1999 s.1084 var spørsmålet om det kunne avsies dom om tilbakebetaling av urettmessig utbetalt syketrygd, til tross for at tilbakebetalingskravet ennå var under behandling av trygdemyndighetene og hadde vært behandlet av Trygderetten. Førstvoterende sa at behandlingen i Trygderetten ikke hadde litispendensvirkninger og at denne administrative prosessen ikke var til hinder for domstolsbehandling.
I foreliggende sak er derimot spørsmålet om en avsluttet domstolsbehandling stenger for senere administrativ behandling. Videre er det tale om først å inndrive kravet basert på erstatningsrettslige regler, og deretter tilbakesøking ut fra folketrygdloven. Erstatning for økonomisk tap er etter sin karakter nettopp et surrogat for den primære ytelsen som i dette tilfellet er tilbakesøkingskravet. Selv om direktoratet har rett i at de to dommene viser at kravet kan fremmes både etter folketrygdloven § 22-15 og som erstatningskrav etter culparegelen, er dommene neppe prejudikater for at Nav kan fremme krav etter folketrygdloven § 22- 15 etter at kravet allerede er pådømt og rettskraftig avgjort med hjemmel i det alminnelige skyldansvaret. At det eksisterer to alternative rettslige grunnlag for kravet medfører ikke at det kan regnes som to ulike krav. Da synes det også å være av underordnet betydning at beviskravene for straff og tilbakesøking er ulike, og at tingretten fastsetter erstatningsbeløpet i det omfang retten finner kravet utvilsomt.
Nav Klageinstans Sørs vedtak 2. november 2011gjelder de samme urettmessige utbetalinger som omhandlet i tiltalen. Det faktiske grunnlaget er dermed det samme. Rettsfølgene av dommen og vedtaket er også kvalitativt like, nemlig tvangsgrunnlag for betalingsplikt til Nav, jf. tvangsloven § 1-4 annet ledd a) og folketrygdloven § 22-15 syvende ledd. Det er heller ikke vesensforskjeller mellom de faktiske eller rettslige betingelsene for rettsfølgene etter de to grunnlagene. Det er derfor vanskelig å se dette annerledes enn at det er det samme kravet som forsøkes inndrevet på nytt av Nav. Slik jeg forstår Oslo tingretts dom, er dette kravet rettskraftig avgjort i sin helhet. Ny inndrivelse etter folketrygdlovens regler er derfor utelukket.
På bakgrunn av ovennevnte ber jeg om at Arbeids- og velferdsdirektoratet vurderer saken på nytt. Det bes også om at direktoratet vurderer om ikke A skal få tilbake det hun må ha innbetalt ut over erstatningssummen fastsatt av Oslo tingrett.