En etatssjef i en kommune klaget til ombudsmannen over en skriftlig advarsel han var ilagt. Advarselen hadde sitt grunnlag i en e-post klager sendte ut etter avholdelsen av et fellesmøte på rådhuset hvor en ordning knyttet til «kaffekoking og oppvask» ble diskutert.
Sakens dokumenter ble innhentet, og kommunen ble bedt om å redegjøre for de faktiske forholdene som lå til grunn for advarselen. Kommunen ble dessuten bedt om å gi en nærmere vurdering av de juridiske spørsmålene saken reiser.
Ved avslutning av saken uttalte ombudsmannen:
«Kommunen har egne retningslinjer for konflikthåndtering og klager har anført at kommunens interne retningslinjer for konflikthåndtering burde vært benyttet i forbindelse med denne saken. Rådmannen har ikke lagt «skjul på at det hadde vært hensiktsmessig å få på plass en form for konflikthåndtering våren 2011, kanskje i mai – juni». Slik saken er opplyst, kan jeg være enig i det.
Av kommunens interne retningslinjer, under definisjon på konflikt, fremgår følgende:
«Hvis en av partene mener det er en konflikt, så er det en konflikt».
Klager anførte tidlig at det forelå konflikt med rådmannen. Det stilles derfor spørsmål om ikke kommunen tidligere burde iverksatt tiltak i tråd med retningslinjene, og det er vanskelig å se at det ikke kunne gjøres parallelt med den pågående saken som knyttet seg til e-posten. Saken gir således grunn til å minne om viktigheten av å benytte seg av rutinene for konflikthåndtering og iverksettelse av tiltak når en part opplever en konfliktsituasjon.
Sakens hovedspørsmål er om kommunen hadde adgang til å ilegge klager en skriftlig advarsel på bakgrunn av e-posten han sendte 15. mars 2011.
Om det generelle utgangspunktet for ansattes ytringsfrihet har jeg i uttalelse 20. mai 2011 (sak 2011/630) lagt til grunn følgende rettslige utgangspunkt:
«Den alminnelige ytringsfriheten er rettslig beskyttet i Grunnloven § 100 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 10. Ansattes ytringsfrihet er omfattet av dette alminnelige vernet om ytringsfriheten, og utgangspunktet er at de har ytringsfrihet på lik linje med alle andre.
…
Veiledning om hva som ligger i avveiningsnormen etter Grunnloven § 100 andre og tredje ledd er blant annet gitt i i St.meld. nr. 26 (2003-2004) side 110. Det fremgår at begrensninger i ytringsfriheten som generelt utgangspunkt bare bør gjelde ytringer som påviselig skader, eller påviselig kan skade, arbeidsgivers interesser på en unødvendig måte. Det fremgår videre at bevisbyrden for slik skade som generelt utgangspunkt bør ligge på arbeidsgiver.»
E-posten fra klager ble fremmet som ledd i en intern diskusjon om fordeling av arbeidsoppgaver knyttet til «kaffekoking og oppvask». For slike interne forhold som arbeidsgiver også har invitert til diskusjon om, må arbeidsgivers adgang til å reagere på meningsutveksling være svært begrenset. Jeg finner dessuten grunn til å vise til at klager opplevde det som en provokasjon fra rådmannen og assisterende rådmann, at han i møtet ble bedt om å endre mening, og deretter å tenke seg om. På bakgrunn av dette ble e-posten «forfattet i en viss affekt». Kommunen har opplyst at rådmannen i forkant av møtet var kjent med klagers synspunkt i saken. At klager derfor oppfattet anmodningene om å endre standpunkt som provoserende, har jeg, slik saken er beskrevet, forståelse for.
Etter min mening må den aktuelle e-posten være innenfor det klager kunne ytre seg om i den aktuelle situasjonen, og arbeidsgiver hadde derfor ikke adgang til å reagere med en skriftlig advarsel.
Jeg ber på denne bakgrunn kommunen om å vurdere advarselen på nytt i lys av mine merknader. Kommunen bes om å orientere meg om den fornyede vurderingen.»