A er ansatt ved et regionalt senter ved et helseforetak. Senteret arbeider bl.a. med selvmordsforebygging. Sommeren 2009 ble hans artikkel «Vincent van Goghs selvmord – revisited» publisert som kronikk i en avis. Artikkelen var en bearbeidet versjon av et foredrag han hadde holdt under et lunsjmøte ved arbeidsstedet. Forut for publiseringen i avisen viste A artikkelen til to kolleger i faggruppen han var tilknyttet. Etter å ha lest gjennom artikkelen, ga kollegene uttrykk for at artikkelen ikke burde trykkes, i alle fall ikke dersom det ble oppgitt at artikkelforfatteren arbeidet ved senteret, slik A hadde tenkt. Kollegene orienterte dessuten lederen ved senteret om innholdet i artikkelen. Da lederen ikke ønsket at artikkelen skulle publiseres som kronikk i avisen, tok hun blant annet kontakt med avisen med sikte på å få publiseringen stoppet. Senere ble det avholdt et møte mellom lederen og A der spørsmålene ble drøftet.
På et senere tidspunkt, etter at kronikken var blitt publisert, ble A meddelt en skriftlig advarsel. Kronikken om selvmordet til van Gogh ble fremholdt å innebære en omtale av et av driftsområdene til senteret, og det ble pekt på at A ikke hadde informert lederen eller fått tillatelse fra ledelsen ved senteret til å publisere artikkelen. Det ble herunder vist til Retningslinjer for mediekontakt for helseforetaket. Gjennom sin advokat satte A frem krav om at advarselen skulle trekkes tilbake. Advarselen ble imidlertid opprettholdt av helseforetaket.
A brakte saken inn for ombudsmannen. Det ble gjort gjeldende at det verken var faktisk eller rettslig grunnlag for den skriftlige advarselen, idet A ikke hadde gått ut over de lojalitetspliktene han hadde som arbeidstaker. Videre ble det pekt på at kronikken lå innenfor rammene for hans ytringsfrihet.
Saken ble herfra tatt opp med helseforetaket. I tillegg til en redegjørelse for det faktiske og rettslige grunnlaget for advarselen, ble det bedt om helseforetakets syn på i hvilken utstrekning og på hvilken måte A hadde brutt lojalitetsplikten han har som ansatt. Det ble videre spurt om på hvilken måte publiseringen av artikkelen innebar et brudd på retningslinjene for mediekontakt for helseforetaket, og om det var egenskaper ved arbeidsforholdet eller stillingen som gjorde at A måtte vise særlig varsomhet ved kunnskapsformidling eller offentlige meningsytringer. Det ble også spurt om hvilken betydning det hadde at kronikken syntes å gjelde faglige forhold, og at den omtalte selvmordet til en avdød, verdenskjent kunstner. Helseforetaket ble endelig bedt om å redegjøre nærmere for avveiningen mellom hensynet til arbeidsgiverens legitime interesser på den ene siden, og hensynet til As alminnelige rett til å ytre seg offentlig på den annen side.
Helseforetaket fremholdt at innholdet i kronikken var i strid med kjernevirksomheten til senteret:
«I stedet for å forhindre selvmord, som er vår oppgave, beskriver kronikken metode for selvmord uten å formidle at det finnes håp og hvor det finnes hjelp. A hevet seg over arbeidsgivers synspunkt og anbefaling. Divisjonssjefen finner det derfor rimelig at han fikk en advarsel.»
Vedlagt brevet fra helseforetaket fulgte en redegjørelse fra lederen for senteret, som helseforetaket stilte seg bak. Det ble i denne redegjørelsen opplyst at innholdet i kronikken var i strid med de etiske prinsippene som gjelder ved omtale av selvmord, også for de selvmord som er skjedd historisk. At van Gogh senere oppnådde stor anerkjennelse som kunstner og at hans personlige lidelser ble gjenstand for stor allmenn oppmerksomhet, kunne virke forlokkende på selvmordstruende og derfor ha en smitteeffekt. Det ble pekt på at en sentral oppgave for senterets virksomhet er å sørge for god oppfølging og rådgiving av etterlatte etter selvmord, og temaet er fremdeles tabubelagt og forbundet med skam og skyld. Senterets ansatte måtte derfor vise stor grad av varsomhet når de omtalte temaet, særlig i det offentlige rom, i motsetning til når kunnskap blir formidlet gjennom forskning i refereebedømte tidsskrift. Det ble opplyst at pårørende i etterkant av kronikken hadde opplevd nye traumer og unødvendig lidelse, og at det fra etterlatte hadde blitt stilt spørsmål om helseforetakets troverdighet innenfor fagområdet. Kronikken ivaretok derfor etter helseforetakets syn ikke formålet bak senterets virksomhet, som var å arbeide med selvmordsforebygging gjennom kunnskapsformidling til fagpersonell samt oppfølging av etterlatte. Artikkelen var heller ikke blitt kvalitetssikret av fagpersoner med kjennskap til området. Det ble uttalt at arbeidsgiveren vurderte det slik at «lojalitetsplikta er broten når arbeidsgjevar ikkje kan stå for innhaldet og det ikkje oppfyller dei oppgåvene vi skal løyse».
Videre ble det pekt på at det at A ikke hadde orientert faggruppen eller ledelsen ved senteret om kronikken, innebar et brudd på retningslinjene for mediekontakt punkt 3, der det fremgår at «i samråd med avdelingssjef kan alle ansatte ved sykehuset uttale seg om saker som angår fagområdet sitt». Helseforetaket pekte på at alle ansatte ved senteret har ytringsfrihet, men at lojalitetsplikten kan begrense ytringsfriheten fordi senteret ikke er en kunnskapsbedrift hvor det er åpent for alle mulige synspunkter. Arbeidsoppgavene knytter seg til helse- og sosialvesenets oppgaver rettet mot selvmordsnære, og etter helseforetakets syn må «det [..]alltid takast omsyn til om det ein føretek seg kan virke positivt eller negativt i samanhengen ein står i». As rolle som rådgiver ved senteret innebar at han ble betraktet som ekspert på området, og uttalelser fra faggruppen ble tillagt stor vekt. Dette skjerpet etter helseforetakets syn kravene til det faglige innholdet. I avveiningen mellom de ulike interessene som gjorde seg gjeldende, veide hensynet til selvmordsnære og etterlatte, samt omdømmet til senteret og helseforetaket, tyngre enn hensynet til As alminnelige ytringsfrihet. Det ble avvist at saken handlet om sensur. Det ble pekt på at saken «eine og åleine [handla] om å drive ein virksomhet som er sterkt prioritert frå Regjeringa sin side, på ein måte som ivaretek prinsippet om fagleg forsvarleghet – samt å ivareteke to svært sårbare grupper».
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«Jeg finner det ikke tvilsomt at både de bestrebelser som ble gjort for å hindre at As artikkel ble trykket i [avisen], og den etterfølgende skriftlige advarselen, representerer inngrep i den ytringsfriheten A har etter Grunnloven § 100 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 10. Spørsmålet i saken er om inngrepene er berettiget, det vil si om det forelå et rettslig grunnlag for å begrense As adgang til å få artikkelen publisert som kronikk i en avis.
Det er på det rene at A gjennom sin arbeidsavtale ikke har akseptert inngrepene som nevnt. Jeg kan heller ikke se at gjeldende retningslinjer for mediekontakt skulle kunne utgjøre et selvstendig rettslig grunnlag for å reagere mot offentliggjøring av artikkelen. Retningslinjene ser ut til å regulere de ansattes kontakt med mediene i annen sammenheng enn den situasjonen vår sak gjelder, nemlig publisering av en faglig artikkel i en avis. Under enhver omstendighet kan ikke slike retningslinjer i seg selv begrense en arbeidstakers ytringsfrihet. Det relevante rettsgrunnlag for inngrepene i As ytringsfrihet må eventuelt søkes i det ulovfestede lojalitetsprinsippet som alle arbeidstakere er bundet av.
Jeg har tidligere uttalt følgende om forholdet mellom lojalitetsplikten og ytringsfriheten (Somb-2006-12):
«Lojalitetsplikten er forankret i arbeidsavtalen, og innebærer at en ansatt lojalt slutter opp om arbeidsgiverens interesser så langt det er nødvendig for arbeidsforholdet. Arbeidsgivers styringsrett gir imidlertid ingen generell adgang til å regulere eller sanksjonere ansattes ytringer. Den ansattes lojalitetsplikt beskytter bare mot ytringer som på illojal måte skader arbeidsgivers legitime og saklige interesser. Arbeidsgivere kan derfor ikke slå ned på ytringer som oppfattes som uønskete, uheldige eller ubehagelige. Uttalelser som ikke er undergitt taushetsplikt, og som i hovedsak gir uttrykk for arbeidstakerens egne oppfatninger vil det vanligvis være anledning til å komme med.»
En arbeidsgiver vil neppe ha adgang til å reagere på en ansatts ytring som illojal, med mindre det er tale om en ytring som «påviselig skader eller påviselig kan skade arbeidsgivers interesser på en unødvendig måte», jf. St.meld. nr. 26 (2003-2004) Om endring av Grunnloven § 100, side 110. Men selv om en ytring etter en slik bedømmelse må anses som illojal, er ikke arbeidsgiveren automatisk berettiget til å reagere. Dersom hensynene bak ytringsfriheten veier tyngre, vil en ellers illojal ytring kunne være vernet.
Om [helseforetaket] i denne saken kunne gi skriftlig advarsel på bakgrunn av As artikkel beror på en vurdering av flere forhold. Innholdet i artikkelen, dens form, og om det er fare for at leseren vil oppfatte artikkelen som skrevet på vegne av [senteret], er momenter av særlig betydning. Men også As stilling og rolle ved [senteret], og i hvilken grad artikkelen isolert sett representerer en åpenbar risiko for skade på virksomhetens legitime og saklige interesser, er viktige momenter.
En sentral begrunnelse for advarselen var at innholdet i artikkelen var i strid med kjerneformålet til [senteret], som er å sørge for god oppfølging og rådgiving av etterlatte etter selvmord. Gjennom å beskrive en metode for selvmord uten å formidle at det finnes håp, og uten å opplyse om hvor man kan få hjelp, mente arbeidsgiveren at artikkelen var i strid med anerkjente etiske prinsipper for omtale av selvmord. [Senteret] har opplyst at pårørende har opplevd nye traumer og unødvendig lidelse som en følge av artikkelen.
I kronikken ble det opplyst at A er cand. theol. og rådgiver ved [senteret]. Selv om dette gir leseren informasjon om hvor artikkelforfatteren arbeider, og på den måten knytter [senteret] til artikkelen, er det neppe tvilsomt at artikkelen verken var ment å gi uttrykk for [senterets] syn eller kunne oppfattes slik. [Senteret] er ikke nevnt i teksten, og artikkelen dreier seg ikke om virksomheten til [senteret]. A har heller ikke en rolle eller funksjon ved [senteret] som skulle medføre at han lett vil bli identifisert med virksomheten. Kronikken er ikke skrevet på vegne av virksomheten, og identifikasjonsfaren ellers må anses som liten. Et mulig grunnlag for en arbeidsrettslig reaksjon må derfor søkes i innholdet i artikkelen eller formen den er holdt i.
As kronikk har tittelen «Vincent van Goghs selvmord – revisited». Artikkelen inneholder en beskrivelse/analyse av ulike forklaringsmodeller som er gitt om van Goghs selvmord, og er holdt i en objektiv og faglig form. Metoden for selvmordet er beskrevet, men det er vanskelig å se at det kan trekkes slutninger om [senteret] og senterets arbeid fra innholdet i artikkelen. Selv om jeg ikke har grunnlag for å ta stilling til artikkelens mulige virkning på pårørende og etterlatte, slik [senteret] har beskrevet, finner jeg det likevel klart at verken innholdet eller formen kan karakteriseres som «illojal». En ansatts adgang til å publisere faglige artikler innenfor sitt arbeidsfelt er meget vid, også der vedkommende arbeider innefor et felt som berører særlig sårbare grupper. Arbeidsgiver må i atskillig grad tåle også de artiklene som ikke er i samsvar med virksomhetens kjerneformål. Det kan ikke i medhold av lojalitetsplikten stilles krav om at faglige artikler som den ansatte får publisert i egenskap av privatperson eller fagperson skal være i samsvar med virksomhetens formål.
[Senteret] har først og fremst reagert på det faglige innholdet i artikkelen, og denne faglige uenigheten kunne arbeidsgiveren adressert på annen måte, for eksempel ved å få publisert en artikkel som tok til motmæle eller ved å gjøre kronikken til gjenstand for diskusjon innad på avdelingen. En arbeidsrettslig reaksjon kan jeg ikke se at det var rettslig grunnlag for, verken i medhold av den ulovfestede lojalitetsplikten eller annet grunnlag. Det er da ikke nødvendig for meg å gå nærmere inn på avveiningen mellom lojalitetsplikten på den ene siden og hensynet til As ytringsfrihet på den annen.
Jeg har etter dette kommet til at den skriftlige advarselen ikke var berettiget. [Senteret] bes om å vurdere saken på nytt i lys av mine merknader ovenfor. Jeg ber om å bli orientert om utfallet av den fornyede vurderingen.
Etter en fornyet vurdering trakk arbeidsgiveren tilbake den skriftlige advarselen. Helseforetaket uttrykte imidlertid skuffelse over ombudsmannens konklusjon, og gjentok sin begrunnelse for hvorfor advarselen var blitt gitt. Avslutningsvis ble A anmodet om å opptre annerledes i fremtiden selv om advarselen var trukket tilbake.»