En elev ved en ungdomsskole slo etter avsluttet time en vikarlærer, slik at hun måtte til sykehus for behandling. Flere medelever var vitne til det som skjedde. Eleven ble bortvist fra skolen, og neste dag ble det fattet vedtak om utvisning i tre dager. Skolen informerte senere andre elever om hendelsen og reaksjonen.
Elevens mor tok opp spørsmålet om skolens taushetsplikt om slike forhold med skolen. I svarbrev redegjorde skolen for det passerte og hvilken informasjon virksomhetslederen, i fellestid med lærerne, hadde bedt om at ble formidlet til andre elever. I brevet fremgikk det at lærerne fikk beskjed om at de skulle si at eleven «var utvist p.g.a. vold utført mot læreren om spørsmålet dukket opp, noe det gjorde i alle klasser».
Elevens foreldre klaget til fylkesmannen over flere forhold vedrørende eleven, som hadde adferds- og lærevansker. Blant annet ble spørsmålet om skolen hadde brutt taushetsplikten etter voldsepisoden tatt opp. Kommunen redegjorde i brev til fylkesmannen for det som hadde skjedd, og presiserte at det ikke hadde foreligget noen ubegrenset fullmakt fra virksomhetslederen til å gi informasjon om utvisningen av eleven, og at det heller ikke var oppfattet slik av lærerne. Ved nærmere undersøkelser hadde skolen brakt på det rene at utvisningen i mindre grad enn virksomhetslederen hadde trodd, hadde vært et tema i klassene.
Ved behandlingen av foreldrenes klage tok fylkesmannen ikke stilling til spørsmålet om brudd på taushetsplikten, da fylkesmannen mente at dette hørte under arbeidsgiveren å vurdere. I brev til foreldrene opplyste kommunen at den hadde vurdert klagen over brudd på taushetsplikten, og kommet til at det ikke hadde forekommet slikt brudd.
Saken ble brakt inn for ombudsmannen av foreldrenes advokat, som ønsket en vurdering av om skolen brøt taushetsplikten da den informerte klassene om utvisningen og bakgrunnen for denne.
Kommunen ble tilskrevet herfra og bedt om å redegjøre for den rettslige vurderingen av spørsmålet om taushetsplikten ble brutt, både med hensyn til selve hendelsen og til sanksjonen.
Kommunen svarte blant annet:
«[…] kommune har en helt klar og utvetydig praksis på at alle enkeltvedtak er underlagt taushetsplikt og kun sendes barnets foresatte.
Selve hendelsen som førte til enkeltvedtaket skjer imidlertid i en åpen klassesituasjon med mange elver i miljøet, både inne i selve klasserommet, i kantina og i skolegården, mao “for åpen scene”.
Hendelsen, som altså en rekke medelever og lærere var vitne til, skal som hovedregel gi en reaksjon som utvisning etter ordensreglementet som gjelder for skolen. Dette reglementet er kjent av både elever og foresatte.
Hendelsen og skolens reaksjonsmåte kan vurderes fra flere perspektiv. Skolen skal sanksjonere en handling, anvende ordensreglementet på denne handlingen og deretter fatte et enkeltvedtak. Så langt råd er vil alltid skolen søke å utøve denne myndighet under taushetsplikt.
Hendelsen skjer imidlertid i et miljø og med medelever som observatører. Skolen kan ikke utøve sin myndighet i en slik situasjon uten at dette er synlig for en rekke elever. Når et begrenset antall elever også blir informert om selve sanksjonen, så er det utelukkende for å ivareta et naturlig og berettiget informasjonsbehov blant de andre elevene. Selve vedtaket er imidlertid underlagt taushetsplikt og er ikke bekjentgjort blant andre elever.
Vi viser for øvrig til barneombudets uttalelse til foreldrene: (vedlagt)
“… skolen vil gjerne ha plikt til å samtale med barna om det som skjedde, dersom barna har hatt behov for det”.
Vi vurderer det også slik at skolens personale må holdes informert om hvordan skolens ledelse takler og sanksjonerer slike hendelser.
Et kritikkverdig forhold kan sies å være selve formuleringen som ble sendt foreldrene om at det kunne opplyses om vedtaket i alle klasser.
Det rektor sikter til med denne formuleringen, er den informasjonsplikten rektor oppfatter at han har overfor de andre elevene. Rektor har beklaget denne formuleringen overfor foreldrene og innser at den kunne ha gjort dem usikre på hva som var gitt av informasjon.
Vi presiserer at det kun er de elevene som var vitne til hendelsen, som uroer seg over situasjonen og som skolen vurderer å ha en berettiget informasjonsbehov, som er informert om selve sanksjonen.
[…] kommune utøver en streng forvaltning av taushetsplikten. Denne hendelsen fant sted i en situasjon med en rekke medelever til stede. Dette er elever som hadde et berettiget behov for å bli informert om skolens oppfølging av hendelsen, herunder også om hvordan hendelsen sanksjoneres».
Klagernes advokat bemerket til dette at det fremsto som lite sannsynlig at informasjonen om utvisningen ble gitt til færre personer enn det som fremgikk av skolens opprinnelige brev til foreldrene. Videre stilte han spørsmål om også elever som ikke hadde vært vitne til voldsepisoden, hadde fått informasjon.
Kommunen presiserte senere at klassene som ble informert, var de som hadde opplevd hendelsen.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
I opplæringslova 17. juli 1998 nr. 61 § 15-1 første ledd er det bestemt at forvaltningsloven gjelder for «verksemd som etter lova her blir driven av forvaltningsorgan, med dei særreglane som er fastsette i lova her».
Regler om forvaltningens taushetsplikt er gitt i forvaltningsloven 10. februar 1967 §§ 13 flg. Den aktuelle bestemmelsen om taushetsplikt i denne saken er § 13 første ledd nr. 1, der det fremgår at enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, plikter å hindre at andre får adgang eller kjennskap til det han i forbindelse med tjenesten eller arbeidet får vite om «noens personlige forhold». Begrensninger i taushetsplikten er gitt i blant annet §§ 13 a og 13 b.
Spørsmålet om det er begått brudd på taushetsplikten må vurderes hver for seg når det gjelder opplysninger gitt om selve hendelsen og opplysninger om reaksjonen.
Spørsmålet om hvilke elevgrupper ved skolen som fikk informasjon om hendelsen og reaksjonen, har vært kommentert av partene. Jeg tar til etterretning det som er fremkommet fra begge sider om dette, men kan i et slikt spørsmål vanskelig trekke en konklusjon om omfanget av spredningen. Uansett kan jeg ikke se at spørsmålet er av avgjørende betydning, og jeg viser til det som fremkommer nedenfor om hvilke hensyn som gjør seg gjeldende når opplysninger allerede foreligger for en gruppe elever.
1. Opplysninger gitt om hendelsen
Det første spørsmålet som det må tas stilling til, er om opplysningen om selve hendelsen gjelder «noens personlige forhold», jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. Dette må besvares bekreftende. Eleven slo til læreren i ansiktet, slik at hun ble skadet og kjørt til sykehus og deretter sykmeldt i tre uker. Det må i alminnelighet antas at de fleste som gjør noe slikt, ikke ønsker at informasjon om hendelsen skal bli spredt. Ombudsmannen har for eksempel tidligere lagt til grunn at opplysninger om straffbare forhold som utgangspunkt er underlagt taushetsplikt. Spørsmålet må likevel vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle, jf. ombudsmannens årsmelding for 1988 s. 76 og 2000 s. 88 (Somb-1988-23 og Somb-2000-15).
En opplysning som gjelder «noens personlige forhold», vil ikke alltid være underlagt taushetsplikt. Det må vurderes om en av unntaksbestemmelsene i forvaltningsloven kommer til anvendelse. Den aktuelle bestemmelsen i dette tilfellet er forvaltningsloven § 13 a nr. 3, der det er bestemt at taushetsplikt ikke er til hinder for at «opplysningene brukes når ingen berettiget interesse tilsier at de holdes hemmelig, for eksempel når de er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelig andre steder». Det er de nevnte eksemplene som er de praktisk sett viktigste unntakene, se Geir Woxholth, Forvaltningsloven med kommentarer (4.utg. 2006), s. 263 flg.
Spørsmålet om det forelå en berettiget interesse for eleven i at det ikke ble informert om hendelsen til andre elever ved skolen, må sees i lys av at det var flere elever som var til stede. Det kan ikke legges til grunn at opplysningen dermed var «alminnelig kjent», men dette kan i en slik situasjon ikke være avgjørende. I og med at flere hadde observert det passerte, var man ikke i en situasjon med full kontroll over hvordan og hvilke opplysninger som ble gitt videre mellom elevene. Det var en alvorlig hendelse som fant sted, og det var nærliggende at opplysninger om dette raskt ville spre seg blant elevene. I et slikt tilfelle må skolen sies å ha et ansvar for selv å informere om hva den la til grunn at hadde skjedd, også av hensyn til den aktuelle eleven. Skolen kunne slik forhindre at det ble skapt en uriktig oppfatning av hendelsen, noe som kunne bidratt til ytterligere skade, se om dette i kommunens brev hit. I tillegg kommer at skolen hadde et ansvar overfor de andre elevene. Dette forholdet er omtalt i brev fra Barneombudet til elevens mor.
Jeg kan etter dette ikke se at den måten skolen formidlet informasjon om voldsepisoden på, var i strid med taushetspliktsreglene i forvaltningsloven.
2. Opplysninger gitt om reaksjonen
Opplysningen om at eleven var utvist i tre dager, gjelder «noens personlige forhold», jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. Også når det gjelder denne opplysningen, må spørsmålet om mulig brudd på taushetsplikten vurderes i forhold til unntaksbestemmelsen i forvaltningsloven § 13 a nr. 3. Det er opplysningen om utvisningsvedtakets konklusjon og ikke hele vedtaket, vurderingen her gjelder.
Opplysningen om at eleven var utvist i tre dager var ikke kjent blant elevene på samme måte som opplysningen om selve hendelsen. Informasjonen om reaksjonen ble imidlertid gitt i forbindelse med at skolen informerte om det som hadde skjedd. Spørsmålet om taushetsplikten må vurderes i lys av dette.
Skolens ordensreglement har bestemmelser om utvisning. Det må derfor legges til grunn at elevene hadde generell kunnskap om hva som kunne være mulige reaksjoner på det som hadde skjedd. Reaksjoner etter ordensreglementet skal kunne ha en allmennpreventiv effekt. Det har derfor betydning for skolemiljøet å vise at det i praksis blir fulgt. Disse momentene, i tillegg til hensynet til likebehandling, tilsier at det blir gitt informasjon om ilagte reaksjoner.
I tillegg kunne de andre elevene observere at eleven samme dag og dagene etter hendelsen ikke møtte på skolen. Selv om det dermed heller ikke på dette punktet kunne legges til grunn at opplysningen om reaksjonen var «alminnelig kjent», var også dette forholdet kjent blant mange.
I den situasjonen som hadde oppstått, er det ikke vanskelig å se skolens behov for å gi en samlet informasjon om hele prosessen, blant annet for å synliggjøre skolens holdning til det som hadde skjedd. Videre gjør de samme hensyn seg gjeldende som ved vurderingen av taushetsplikten i forbindelse med selve hendelsen, der det å sørge for korrekt informasjon fremstår som viktig. Opplysning om konklusjonen i et utvisningsvedtak kan heller ikke sies å være spesielt personsensitiv.
Etter en helhetsvurdering har jeg kommet til at skolen ikke brøt taushetsplikten da det ble informert om reaksjonen. Spørsmålet kan sies å være noe mer tvilsomt enn det tilsvarende om hendelsen, i og med at reaksjonen ikke var kjent blant elevene på samme måte som hendelsen. Generelt er det også viktig å få frem at konklusjonen gjelder denne konkrete saken, og at vurderingen vil kunne bli en annen under andre omstendigheter. Det må alltid foretas en konkret vurdering i hver enkelt sak, slik at det å opplyse om at en elev er utvist, vil kunne innebære brudd på taushetsplikten. Det samme gjelder for øvrig også opplysninger om en elevs adferd.»