En advokat fremmet på vegne av sin klient utleggsbegjæring for Namsfogden i Oslo i juni 2008. Tvangsgrunnlag var dom fra Borgarting lagmannsrett. Utleggsbegjæring ble avholdt av Namsfogden i Oslo 24. juni 2009. Saksøkte ble tatt under konkursbehandling mindre enn tre måneder etter at utleggsbegjæringen ble avholdt, og saksøkeren mistet derfor sikkerheten for kravet.
På vegne av sin klient fremsatte advokaten erstatningskrav mot Namsfogden i Oslo for økonomisk tap som følge av sen behandling av utleggsbegjæringen. Namsfogden avslo kravet, og beslutningen ble påklaget til Politidirektoratet, som opprettholdt avslaget.
Advokaten henvendte seg hit og anmodet om ombudsmannens vurdering av om de krav som med rimelighet kan stilles til namsfogdens virksomhet, var oppfylt i dette tilfellet.
Politidirektoratet ble herfra bedt om å gi en vurdering av om avgjørelsen om tvangsfullbyrdelse i den foreliggende saken ble truffet «uten ugrunnet opphold». Videre ble det bedt om direktoratets syn på prioriteringer i saksbehandlingen ved namsfogdkontorene, herunder om samtlige saker behandles i den rekkefølge de kommer inn, eller om det gjøres prioriteringer ut fra sakenes art. Det ble også bedt opplyst om direktoratet var kjent med hvordan sakene prioriteres hos Namsfogden i Oslo.
Det ble herfra stilt spørsmål om hva som var gjennomsnittlig behandlingstid i saker om utlegg ved Namsfogden i Oslo på tidspunktet utleggsbegjæringen i den foreliggende saken ble mottatt, samt nåværende behandlingstid. Direktoratet ble i tillegg bedt om å opplyse hva som var årsaken til saksrestansene hos Namsfogden i Oslo, og om det var gjennomført tiltak for å avhjelpe restansesituasjonen.
I brev hit redegjorde direktoratet for saksbehandlingen av utleggsbegjæringen. Det ble opplyst at Namsfogden i Oslo på tidspunktet for utleggsbegjæringen hadde en stigende saksmengde og stadig større restanser, og at direktoratet ble holdt løpende orientert om utviklingen, prioriteringer og hva som måtte til av ekstrabevilgninger for å redusere restansene. Videre uttalte direktoratet:
«Gjennomsnittlig saksbehandlingstid hos Namsfogden i Oslo for utleggsforretninger avsluttet i juni 2008 var 235 dager. Namsfogden i Oslo ble tilført betydelige midler fra Regjeringens «krisepakke» med virkning fra april 2009. Namsfogden i Oslo startet umiddelbart oppbemanning og rundt månedsskiftet mai/juni 2009 var produksjonen oppe på et nivå hvor det ble løst flere saker enn det kom saker inn. Det var omtrent på denne tiden utleggsforretningen i angjeldende sak ble avholdt. Gjennomsnittlig behandlingstid for utleggsforretninger avholdt i juni 2009 var 357 dager. Utleggsbegjæringen fra A v/adv B ble således avholdt med en saksbehandlingstid som var helt i tråd med gjennomsnittet hos namsfogden.»
Direktoratet opplyste videre at gjennomsnittlig saksbehandlingstid i dag ligger på om lag 160 dager, samtidig som Namsfogden i Oslo mottar omtrent 10.000 flere utleggsbegjæringer per år enn for noen år tilbake.
Som årsak til lang saksbehandlingstid, viste direktoratet til at det i 2006 ble tatt i bruk et nytt saksbehandlingssystem, og at evalueringer i 2007 og 2009 viste at systemet ikke var klart da det ble tatt i bruk. Systemet var ifølge direktoratet lite brukervennlig, utstabilt og medførte økt ressursbruk. Dette skal ha skapt store problemer for de største namsfogdkontorene, og situasjonen skal ha blitt ytterligere forverret høsten 2008 da finanskrisen førte til sterk økning i sakstilfanget.
Direktoratet fremholdt at det ikke var opplysninger i saken som tilsa særskilt prioritering av utleggsbegjæringen i den foreliggende saken, og at selskapet var informert om lang ventetid på avholdelse av utleggsforretninger. Videre mente direktoratet at namsmyndighetene ikke kan bære risikoen for eventuelle tap en kreditor lider som følge av sviktende økonomi hos saksøkte. Direktoratet var også av den oppfatning at Namsfogden i Oslo har avholdt sakene så hurtig som ressurssituasjonen tillot, og at det var gjort prioriteringer for å oppnå en så rasjonell drift som mulig. Det ble lagt til grunn at behandlingen av utleggsbegjæringen ble gjennomført «uten ugrunnet opphold».
På spørsmålet herfra om direktoratets syn på prioriteringer i saksbehandlingen hos namsfogdkontorene generelt, og Namsfogden i Oslo spesielt, svarte direktoratet:
«Tvangsfullbyrdelsesloven § 7- 8 inneholder en særskilt regel om at namsmannen skal gjennomføre utleggsforretninger mot samme saksøkte i den rekkefølge begjæringene er kommet inn. Loven sier ellers ikke noe om prioritering mellom ulike saksøkere/saksøkte. I forarbeidene til § 7-8 (Ot.prp. nr. 65 (1990-91) side147) og i kommentarutgaven til tvangsfullbyrdelsesloven (Falkanger, Flock og Waaler bind nr. 1, 4. utgave side 392) fremgår at loven forutsetter at alle saker om tvangsfullbyrding og midlertidig sikring skal gjennomføres uten ugrunnet opphold. Saker av samme art skal normalt behandles i den rekkefølge de er kommet inn. Namsmyndighetene må samtidig kunne prioritere saker som etter sin art eller på grunn av særlige forhold haster.
Politidirektoratet kan ikke se at det er grunnlag for å prioritere utleggsforretninger hvor det ikke foreligger spesielle forhold, foran andre sakstyper hvor blant annet faren for selvtekt og privat rettshåndhevelse er stor. I den grad det finnes grunnlag for å prioritere ut fra sakens art, bør dette gjøres. Namsfogden i Oslo har hatt som fast praksis å prioritere utleggsforretninger hvor det foreligger konkrete holdepunkter for at fullbyrdelsen ellers kan bli vanskeliggjort jf. tvfbl §§ 7-6, tredje ledd og 7-10, tredje ledd. Vi kan som nevnt under punkt 2.1 ikke se at det er fremsatt opplysninger i saken som skulle tilsi at utleggsbegjæringen fra A v/advokat B skulle vært prioritert foran andre utleggsforretninger.»
Det ble videre opplyst at direktoratet hadde iverksatt flere tiltak for å avhjelpe restansesituasjonen, blant annet ved etablering av en faggruppe som arbeidet med videreutvikling av saksbehandlingssystemet, avholdelse av månedlige møter for oppdatering av status på saksbehandlingen, samt ekstrabevilginger til restansenedbygging. I tillegg fikk Namsfogden i Oslo tilført 14 nye stillinger i 2009 i forbindelse med regjeringens krisepakke, og det ble i mars 2009 iverksatt et omorganiseringsprosjekt, som også har bidratt til forbedringer.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«Av tvangsfullbyrdelsesloven 26. juni 1992 nr. 86 § 7-7 første ledd fremgår:
«Når saksøkte har uttalt seg eller fristen for å uttale seg har løpt ut, avgjør namsmannen om utleggsforretning skal holdes.»
Loven forutsetter at alle saker om tvangsfullbyrdelse skal søkes gjennomført uten ugrunnet opphold, jf. Ot.prp.nr.65 (1990-1991) s. 147.
Ombudsmannen har i en sak inntatt i årsmeldingen for 1999 side 232 (Somb-1999-72) blant annet uttalt at utleggssakenes art tilsier at de gis høy prioritet hos namsmannen, og at avgjørelsen av om den enkelte utleggssak er gjennomført «uten ugrunnet opphold», må bero på en konkret vurdering av om de foreliggende saksbehandlingsressursene er disponert på en forsvarlig måte sett i relasjon til omstendighetene i den enkelte sak, sammenholdt med de øvrige arbeidsoppgavene og arbeidssituasjonen hos namsmannen i det aktuelle tidsrom.
Politidirektoratet har i svaret hit gitt en utførlig redegjørelse for den pressede saksbehandlingssituasjonen ved Namsfogden i Oslo på tidspunktet utleggsbegjæringen fra A ble mottatt, årsakene til dette og hvilke tiltak som ble igangsatt for å redusere saksbehandlingstiden. I en situasjon der saksbehandlingstiden er lang og viser en økende tendens, er det viktig at forvaltningen arbeider aktivt for å redusere denne. Politidirektoratets redegjørelse hit gir inntrykk av at restansesituasjonen hos Namsfogden i Oslo skyldtes både uforutsette og sammensatte årsaker, at forholdene ble tatt alvorlig og at det ble satt inn effektive tiltak.
Jeg har ikke bemerkninger til direktoratets opplysninger om prioriteringer i saksbehandlingen hos Namsfogden i Oslo. Det er heller ikke grunn til å rette innvendinger mot direktoratets redegjørelse for vurderingen som lå til grunn for behandlingen av utleggsbegjæringen i den foreliggende saken, herunder at begjæringen ikke ble underlagt særskilt prioritet.
I perioder der saksbehandlingstiden blir lang, er det viktig at partene holdes orientert om forsinkelser i forhold til tidligere gitte opplysninger om forventet saksbehandlingstid. Advokaten har vist til at det på en informasjonsside på internett for namsmyndighetene var angitt en saksbehandlingstid på fire til syv uker. Direktoratet har svart at disse opplysningene ga uttrykk for en normalsituasjon, og at Namsfogden i Oslo ikke hadde mulighet til å redigere den aktuelle internettsiden. Da den faktiske saksbehandlingstiden i så stor grad avvek fra saksbehandlingstiden i normaltilfellene, burde Namsfogden i Oslo på eget initiativ orientert parten om dette avviket. Ut fra dokumentene i saken synes det som om Namsfogden i Oslo bare orienterte om saksbehandlingstiden ved én anledning, og det først i brev 22. desember 2008 til advokaten og som svar på advokatens etterlysning av behandlingen av begjæringen.
Ut over disse bemerkningene, finner jeg å kunne la saken bero med den redegjørelsen som Politidirektoratet har gitt, jf. ombudsmannsloven 22. juni 1962 nr. 8 § 10 fjerde ledd.»