Trollsteinen barnehage søkte om 45 timer i uken i tilleggsressurser for to
barn for barnehageåret 2010/2011. I vedtak 24. mars 2010 ble barnehagen tildelt 20 timer i uken. Larvik kommunes klagenemnd tok i møte 29. juni 2010 ikke til følge klage over vedtaket. Private Barnehagers Landsforbund ba i brev 19. juli 2010 om at vedtaket 29. juni 2010 ble omgjort. Svaret fra kommunen i brev 1. november 2010 lød slik:
«Anmodningen om omgjøring av klagenemndas vedtak 007/10 er foreholdt klagenemndas leder, Oddvar Johansen. Han har bestemt at saken ikke skal fremlegges nemnda på nytt. Det vises til kommuneloven § 32 nr. 2. Klagenemndas vedtak er endelig.»
I brev 26. november 2010 ble klagenemndas vedtak brakt inn for ombudsmannen. Det ble påpekt at det er en kommunal plikt å gi barn med nedsatt funksjonsevne utbytte av opphold i barnehage, og at kommunen skal yte det som er nødvendig for at barn med nedsatt funksjonsevne skal motta et godt barnehagetilbud. Det ble stilt spørsmål ved kommunens skjønnsmessige vurdering i saken og pekt på at denne ikke kunne ses å være i samsvar med de underliggende sakskyndige vurderinger. Ombudsmannen ble bedt om å vurdere alle sider ved Larvik kommunes vedtak i saken, samt kommunens avgjørelse om å unnlate å ta saken opp til ny behandling.
I brev 7. februar 2011 herfra ble Larvik kommune bedt om å opplyse hvorfor omgjøringsbegjæringen ikke ble fremlagt for klagenemnda. Det ble også bedt om en nærmere redegjørelse for kommuneloven 25. september 1992 nr. 107 § 32 nr. 2, som kommunen viste til i brev 1. november 2010, samt bakgrunnen for at det ble vist til denne bestemmelsen. Videre ble kommunen bedt om å vurdere hvorvidt det var i samsvar med gjeldende regelverk og god forvaltningsskikk for øvrig å ikke fremlegge omgjøringsbegjæringen for klagenemnda.
Larvik kommune svarte at formannen i klagenemnda ble kontaktet da kommunen mottok Private Barnehagers Landsforbunds begjæring 19. juli 2010 om omgjøring av vedtaket, men at han vurderte henvendelsen slik at det ikke fremkom opplysninger av ny karakter som medførte en plikt eller oppfordring til å fremlegge saken på nytt for klagenemnda. Det ble videre vist til at saken var ferdig klagebehandlet 29. juni 2010. Om henvisningen til kommuneloven § 32 nr. 2 skrev kommunen:
«Det henvises til kommuneloven § 32 nr 2, da ansvaret for å sette opp saksliste ligger til organets leder og ikke administrasjonen. Det vises til forarbeidene, NOU 1990 nr 13, s 375 og Ot. Prp nr 42 1991-1992 s 284, samt til Kommuneloven med kommentarer, 4. utgave, om at ansvaret for å sette opp saksliste til et møte påhviler i siste instans organets leder. Klagenemnda er et politisk valgt organ og det tilligger ikke administrasjonen å treffe noen avgjørelse på dette punkt. Det ble vist til bestemmelsen da saken ikke ville bli satt på saksliste for ny behandling, saken ble ansett som endelig avgjort.»
Kommunen uttalte videre:
«På bakgrunn av Sivilombudsmannens brev av 7.2 er klagenemndas formann kontaktet. Han mener at henvendelsen om omgjøring ikke inneholdt nye opplysninger, slik at det heller ikke var i strid med god forvaltningsskikk ikke å fremlegge saken på nytt for klagenemnda. Henvendelsen om omgjøring oppfattes ikke å utløse noen plikt til å ta saken opp til ny behandling. Klagenemndas formann er imidlertid klar på at dersom Sivilombudsmannen mener at henvendelsen om omgjøring skulle vært fremlagt for klagenemnda, så vil det bli gjort.»
I Private Barnehagers Landsforbunds merknader til svaret ble det vist til at det i omgjøringsbegjæringen ble påpekt mangler ved klagenemndas vurdering 29. juni 2010, og at kommunen derfor hadde en grunn til å vurdere på nytt om kommunens skjønn hadde vært saklig og forsvarlig. Vedtaket ble videre ansett å være ugyldig, da kommunen ikke tildelte den hjelp som var «nødvendig» for å gi barna det barnehagetilbudet de hadde krav på. Det ble vist til at konsekvensene av ugyldighet måtte være at kommunen var forpliktet til å omgjøre vedtaket.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«Lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) § 35 regulerer forvaltningens adgang til å omgjøre et vedtak. Det fremgår av første ledd at det er vedtaksorganet selv som kan omgjøre eget vedtak. Etter annet ledd har også klageinstansen eller annet overordnet organ omgjøringskompetanse.
Utgangspunktet må være at det var Larvik kommunes klagenemnd som hadde kompetanse til å vurdere omgjøring av vedtaket. Selv om det må være klart at Private Barnehagers Landsforbund ikke hadde noen rett til å få en ny realitetsbehandling av saken, må utgangspunktet likevel være at det var klagenemnda som kunne ta stilling til spørsmålet om begjæringen skulle etterkommes eller ikke. En avvisning av begjæringen innebar i praksis et avslag på omgjøring. Alminnelige prinsipper om god forvaltningsskikk tilsier dessuten at klageren i alle fall får anledning til å legge frem sitt syn for det organet som har kompetanse til å avgjøre saken.
Spørsmålet blir om det er adgang til å delegere avgjørelseskompetansen, og i så fall om kompetansen kan anses å være delegert i dette tilfellet. Det er alminnelig antatt at adgangen til å delegere forvaltningsmyndighet internt i kollegiale organer, som her i en nemnd, ikke kan delegeres uten en særskilt hjemmel for dette, se for eksempel Echoff/Smith, Forvaltningsrett, 8. utgave, s. 160.
Larvik kommune har vist til at organets leder i kraft av å ha ansvaret for å sette opp sakslister til møter i klagenemnda, jf. lov 25. september 1992 nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven) § 32 nr. 2, kunne beslutte ikke å fremlegge saken for nemnda, da saken ble ansett endelig avgjort. Jeg kan ikke se at det kan utledes av den nevnte bestemmelsen at lederen av nemnda har kompetanse til å avgjøre om en omgjøringsbegjæring skal fremmes for organet eller ikke.
I kommuneloven er det fastsatt nærmere regler for saksbehandlingen i kommunale og fylkeskommunale organer. Faste utvalgs delegasjonskompetanse er regulert slik i § 10 nr. 4:
«Utvalget kan gi lederen eller et arbeidsutvalg myndighet til å treffe vedtak i enkeltsaker eller i typer av saker som ikke er av prinsipiell betydning, hvis ikke kommunestyret eller fylkestinget har bestemt noe annet.»
Det fremgår av dette at klagenemnda kan beslutte slik delegasjon forutsatt at ikke noe annet er bestemt. Ut fra dette må det være klart at når det er anledning til å delegere vedtakskompetanse til nemndlederen, må det også kunne være anledning til å delegere kompetanse til å ta stilling til om endelig avgjorte saker skal tas opp igjen til vurdering.
Larvik kommune har ikke opplyst om klagenemnda har fattet slikt delegasjonsvedtak eller om kommunestyret for øvrig har utarbeidet egne saksbehandlingsregler for klagenemnda.
Det er etter dette min oppfatning at Larvik kommunes begrunnelse for å avvise omgjøringsbegjæringen bygger på en uriktig forståelse av kommunelovens bestemmelser og av nemndlederens kompetanse. På denne bakgrunn ber jeg om at Larvik kommune på nytt tar stilling til henvendelsen 19. juli 2010 fra Private Barnehagers Landsforbund.
Jeg ber om å bli orientert om utfallet av den nye behandlingen av saken, ved oversendelse av kopi av brev til Private Barnehagers Landsforbund.»