Saken gjelder Helsedirektoratets klagebehandling av As søknad om særfradrag for store sykdomsutgifter i 2009 etter skatteloven § 6-83 annet ledd med tilhørende forskrift 14. april 1988. Utgiftene gjaldt det skattyter selv har betegnet som kurativ behandling for hans kone og tre barn som alle har fått diagnosen ME/CFS. Behandlingen ble ordinert av lege B ved den private helseinstitusjonen C.
Søknaden ble endelig avslått av Helsedirektoratet, som begrunnet avslaget slik:
«De anfører i Deres klage på fylkesmannens vedtak at den private helseinstitusjonen C er vesentlig lenger fremme i somatisk behandling av ME syke enn det offentlige helsevesen er. Tilbudet fra den private helseinstitusjonen C er imidlertid helt forskjellig fra det offentlige tilbudet fylkesmannen henviser til. De mener det ikke finnes noen likhetspunkter. De mener også at kognitiv terapi, gradert trening, fysioterapi og psykomotorisk fysioterapi ikke er egnet kurativ behandling for ME syke. Deres familie tilhører den store gruppen som ikke tåler trening og derfor ikke har nytte av det offentlige tilbudet.
Når det gjelder behandlingen Deres ektefelle og tre barn har fått, er denne å anse som foretatt utenfor offentlig helsevesen. Vilkåret i punkt a) ovenfor er dermed oppfylt. Forskriften stiller videre krav om at det offentlige helsevesen ikke har tilsvarende tilbud, jfr punkt b). Dette vilkåret er utdypet i § 4 i ovennevnte forskrift. Det fremgår av sakens opplysninger at Deres ektefelle og tre barn har diagnosen kronisk utmattelsessyndrom. Kronisk utmattelsessyndrom/myalgisk encefalopati (CFS/ME) er en sykdomstilstand med varierende utsikt til bedring. Årsaken til sykdommen er foreløpig ukjent, og diagnosen stilles ut fra pasientenes symptomer etter at andre sykdommer med lignende symptomer er utelukket. Det finnes ingen diagnostisk test for diagnostiseringen av CFS/ME.
Noen behandlingsformer synes å kunne bedre sykdomsforløpet og symptomene:
Kognitiv adferdsterapi og gradert treningsbehandling har effekt på noen grupper av pasienter med CFS/ME. Ut over dette er det symptomatisk behandling som har dokumentert effekt hos pasientene. Tilbud om kognitiv adferdsterapi og gradert treningsbehandling finnes innen norsk offentlig helsevesen. Pasientens egenopplevelse eller oppfatning av hvilket behandlingstilbud som er best er ikke avgjørende.
Forskriftens § 2 punkt b, er dermed ikke innfridd.
Da forskriftens § 2, punkt b) ikke er innfridd, har ikke Helsedirektoratet vurdert om behandlingen som er gitt kan anses som faglig forsvarlig iht forskriftens § 2, punkt c. Dette fordi ale tre nevnte vilkår over må være oppfylt.»
I brev 17. november 2011 klaget A til ombudsmannen over Helsedirektoratets avslag 12. mai 2011. Han mente avslag eventuelt burde vært gitt etter en vurdering av forsvarlighetskravet i særfradragsforskriften § 2 bokstav c, «og da etter en konkret vurdering av behandlingen familien min har mottatt sett i forhold til symptomene og prøveresultatene de har»
As klage ble forelagt for Helsedirektoratet.
I Helsedirektoratets svarbrev het det i hovedsak:
«Siden dette dreier seg om en sak der kravet om særfradrag gjelder utgifter til
behandling av kronisk utmattelsessyndrom CFS/ME hos skattyters ektefelle og tre barn, vil Helsedirektoratet innledningsvis vise til de uttalelser Helsedirektoratet nylig har gitt til Sivilombudmannen i andre saker der utgiftene det har vært krevet fradrag for gjelder samme lidelse.
….
Helsedirektoratet vil innledningsvis også vise til at direktoratet er i ferd med å sluttføre et arbeid med et rundskriv til helsevesenet om diagnostisering og oppfølging av pasienter med ulik grad av ME, jf hva statsråd Anne Grete Strøm-Erichsen sa i interpellasjonsdebatten med representanten Erna Solberg i Stortinget 28. november 2011 (sak nr. 7).
I rundskrivet vil det bli omtalt noen diagnosekriterier for når helsevesenet, etter
undersøkelser av pasientens symptomer og bruk av eliminasjonsmetoden, skal kunne klassifisere lidelsen som ME. Det vil også bli lagt opp til at det skal etableres en nasjonal kompetansetjeneste for ME, slik at man kan forske på mulige årsaker til lidelsen og mulige kurative behandlinger.
Det er i dag, som omtalt i Helsedirektoratets brev til Ombudsmannen den 16.
november 2011, verken metoder for å diagnostisere lidelsen, eller noen kurativ
behandling av lidelsen. Kognitiv samtaleterapi og treningsbehandling kan ha effekt på noen med ME, men ikke alle. Det eneste som har dokumentert effekt er symptombehandling.
…..
Når det gjelder denne saken er det, som nevnt foran, på det rene at det i dag verken finnes noen metode for diagnostisering av ME, eller noen kurativ behandling. Noe tilbud om diagnostisering eller kurativ behandling kan det offentlige helsevesenet derfor ikke tilby. Det man kan tilby, er, som nevnt foran, symptombehandling og eventuelt kognitiv samtaleterapi og treningsbehandling til de pasientene dette har noen effekt på.
Helsedirektoratet forstår skl § 6-83 andre ledd, jf forskriftens § 2 bokstav b, jf
forskriftens § 4 slik at når det gjelder ME er et tilbud om symptombehandling og eventuelt kognitiv samtaleterapi og treningsbehandling for pasienter som dette har effekt på, et tilbud om «tilsvarende behandling» i lovens og forskriftens forstand.
Når vilkåret i forskriftens § 2 bokstav b ikke var oppfylt i denne saken, var det, siden alle tre vilkårene i forskriftens § 2 må være oppfylt for rett til særfradrag, ikke grunn til å vurdere om vilkåret i forskriftens § 2 bokstav c var oppfylt.»
A kom med merknader til Helsedirektoratets svarbrev. Helsedirektoratet hadde ikke ytterligere kommentarer til saken.
Ved avslutningen av saken uttalte ombudsmannen:
«For inntektsåret 2009 lød skatteloven § 6-83 slik:
«§ 6-83. Særfradrag for usedvanlig store kostnader ved sykdom
(1) Skattyter som i inntektsåret har hatt usedvanlig store kostnader på grunn av egen eller forsørget persons sykdom eller annen varig svakhet, gis særfradrag i alminnelig inntekt så langt kostnadene kan dokumenteres og minst utgjør 9 180 kroner. Kravet til minste kostnads- og fradragsnivå gjelder ikke tilsynskostnader på grunn av forsørget barns sykdom eller annen varig svakhet.
(2) Kostnader ved behandling, pleie eller opphold i institusjon eller hos privatpraktiserende helsepersonell utenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen (540), gir bare rett til særfradrag dersom tilsvarende behandling, pleie eller opphold ikke tilbys av offentlig norsk helse- og sosialvesen og helsemyndighetene vurderer det oppsøkte helsetilbud som faglig forsvarlig. Departementet avgjør om vilkårene i dette ledd er oppfylt i det enkelte tilfelle og kan bestemme hva som skal regnes som offentlig helsevesen.
(3) Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring av første og annet ledd.
(4) Det gis ikke fradrag for kostnader til opphold i alders- og sykehjem eller for kostnader i forbindelse med helsereiser, jf § 6-1 annet ledd.»
I særfradragsforskriften 14. april 1988 nr. 295, § 4 første ledd heter det:
«Forutsetningene for å kreve særfradrag for behandling m.v. er ikke til stede dersom det offentlige har et tilbud for den type sykdom eller svakhet skattyter lider av. Det er ikke avgjørende at metodene som nyttes er identiske.»
Partene er enige om at sykdomsutgiftene påløpt i 2009 til behandling av skattyters ME-syke ektefelle og barn faller inn under den dagjeldende bestemmelsen i skatteloven § 6-83 annet ledd fordi den private helseinstitusjonen C er «utenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen». I brevet hit 2. desember 2011 har Helsedirektoratet lagt til grunn «at det i dag verken finnes noen metode for diagnostisering av ME, eller noen kurativ behandling». Med dette utgangspunkt har Helsedirektoratet erkjent at det offentlige helsevesenet verken kan tilby sikker diagnostisering eller kurativ behandling av CFS/ME, men kun «symptombehandling og eventuelt kognitiv samtaleterapi og treningsbehandling til de pasientene dette har noen effekt på».
Det sentrale spørsmålet i denne saken er således om dette erkjente begrensede tilbudet fra det offentlige helsevesenet til pasienter med ME skal anses som «tilsvarende behandling» som den As familie mottok fra den private helseinstitusjonen C i 2009.
Den aktuelle bestemmelsen i dagjeldende skatteloven 1911 § 77 nr. 4 annet ledd ble vedtatt ved lov 12. juni 1987 med virkning fra 30. juni samme år, og innebar en betydelig innskrenking av anvendelsesområdet for særfradragsordningen for store sykdomsutgifter. Formålet med denne innskrenkningen i skattyters rett til å kunne få skattemessig særfradrag for store sykdomsutgifter var å forhindre «at det offentlige gjennom bortfall av skatteinntekter bærer en del av de behandlingsutgiftene som helsemyndighetene har forutsatt at det offentlige ikke skal dekke». Se Ot.prp nr 27 (1986-87) side 2 punkt 1.3. I pkt. 1.4.3 presiserte Finansdepartementet dette forslaget til lovendring blant annet slik:
«Departementets forslag innebærer at utgifter til behandling, pleie eller opphold i institusjon eller hos privatpraktiserende helsepersonell utenfor det offentlige helse- og sosialvesen bare vil gi rett til særfradrag når det offentlige ikke har noe tilsvarende tilbud. …..
I vurderingen av om det offentlige har et tilsvarende behandlings- eller pleietilbud, vil det avgjørende være om det offentlige har et tilbud for den type sykdom eller svakhet skattyteren lider av. Det skal ikke være avgjørende at metodene ikke er identiske. Videre skal det ikke legges vekt på eventuell ventetid ved det offentlige behandlings- eller pleietilbud, eller på om skattyteren etter en faglig vurdering ikke får tilbud om behandling eller pleie.»
I Innst. O. nr 40 (1986-87) sluttet sosialkomiteen seg i hovedsak til denne innskrenkningen i særfradragsadgangen, men gikk inn for at unntaksbestemmelsene skulle forstås og praktiseres noe mer liberalt enn det som fulgte av Finansdepartementets forslag. Fra sosialkomiteens merknader hitsettes:
«Komiteen viser til Stortingets vedtak av 3. desember 1985. I vedtaket som ble fattet i forbindelse med behandlingen av Sosialdepartementets budsjett for 1986, ber Stortinget Regjeringen snarest mulig å legge fram forslag til lovendring som sikrer at utgifter til behandling og pleie ved private helseinstitusjoner ikke [lenger] skal være fradragsberettiget ved skatteligningen. Vedtaket forutsetter også at nødvendige unntaksbestemmelser innarbeides.
Komiteen vil peke på at bakgrunnen for vedtaket var etableringen av flere private kommersielle helsetilbud, sett i sammenheng med bestemmelsene i skatteloven [1911] § 77 nr. 4 første punktum. Hensikten var å hindre at det offentlige, gjennom bortfall av skatteinntekter indirekte skulle betale for helsetjenester det var forutsatt at det offentlige ikke skulle betale for.
Komiteen vil i den sammenheng også peke på de forskjeller i resultatet av fradragene som den høye marginalskatten bevirker.
Komiteen er enig i det foreliggende endringsforslag som innebærer at utgifter til behandling, pleie eller opphold i institusjon, eller hos privatpraktiserende helsepersonell utenfor norsk offentlig helse- og sosialvesen, bare skal gi rett til særfradrag dersom tilsvarende tilbud ikke kan gis av offentlig norsk sosial- og helsevesen.
I forbindelse med vurderingen av om det offentlige har et tilbud tilsvarende det pasienten har oppsøkt eller ønsker å oppsøke, finner komiteen det rimelig
• At det ikke skal være avgjørende om metodene er identiske,
• Og videre skal det ikke legges vekt på om skattyteren etter en faglig vurdering ikke er berettiget til tilbud om behandling eller pleie.
Det er forutsatt vurdert av norske helsemyndigheter om den behandling det er tale om, er faglig forsvarlig. Komiteen mener i denne forbindelse at det må kunne legges vekt på om behandlingen har vært til hjelp for pasienten.
Komiteen vil også peke på at helsemyndighetene – i forbindelse med sin vurdering av om det offentlige har et tilbud tilsvarende det pasienten har søkt – tar hensyn til om ventetiden har vært urimelig lang.»
Jeg forstår merknadene til sosialkomiteen slik at det er en nødvendig forutsetning eller et minimumskrav at det aktuelle offentlige helsetilbudet skulle være adekvat. Det betyr at helsetilbudet skal være tilfredsstillende og hensiktsmessig, alle forhold tatt i betraktning, for at skattyters krav om dekning av utgifter til behandling ved privat helseinstitusjon skal kunne avslås med den begrunnelse at det offentlige har et tilsvarende tilbud. Når det offentlige tilbudet av medisinskfaglige årsaker til nå har vært usikkert og begrenset, må det nok i mindre grad være adgang til å avslå krav som knytter seg til privat behandling.
Jeg går ut fra at Helsedirektoratet er vel kjent med stortingsrepresentant Erna Solbergs interpellasjon til Helse- og omsorgsministeren om helsetilbudet til ME-pasienter i Stortingets møte 28. november 2011. Av Stortingets referat fra dette møtet (https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Referater/Stortinget/2011-2012/111128/7/) går det frem at det der da var bred politisk enighet om at det offentlige helsetilbudet til ME-pasienter i perioden fra 2007 til og med 2011 hadde vært langt fra tilfredsstillende, både når det gjaldt diagnostisering, behandling og rehabilitering.
På denne bakgrunn er det min konklusjon at Helsedirektoratet har forstått skatteloven § 6-83 annet ledd og særfradragsforskriften § 2 bokstav b) jf § 4 første ledd for snevert med hensyn til de konkrete krav som i det enkelte tilfelle må stilles til det offentlige helsetilbudet for at det skal kunne oppfylle vilkåret om å være et «tilsvarende tilbud» som utelukker at skattyter kan få særfradrag for utgifter til privat behandling.
Jeg ber derfor Helsedirektoratet vurdere klagesaken til A på nytt. Ved den nye vurderingen må det ses hen til sosialkomiteens merknad i Innst. O. nr. 40 (1986-87) om «at det må kunne legges vekt på om [den private] behandlingen har vært til hjelp for pasienten».
Det bes også om at jeg blir orientert om resultatet av Helsedirektoratets nye behandling av saken.»