Saken gjelder Universitetet i Bergens vedtak om å nekte en doktorand å omlevere doktoravhandling og vedtak om tvungen avslutning av hans forskerutdanning, etter at avhandlingen ble underkjent på grunn av mangler ved kildehenvisningene.
Jeg har kommet til at riktig klageorgan i saken må være universitetets klagenemnd, og ikke universitetsstyret, og ber om at saken behandles på nytt. Videre har jeg generelle innvendinger til universitetets ph.d.-forskrift. Kunnskapsdepartementet gjøres oppmerksom på mulige mangler ved lovverket og reguleringen av doktoranders rettsstilling i saker om bedømmelse av doktoravhandling.
Sakens bakgrunn
Doktoranden begynte i 2007 på organisert forskerutdanning ved sitt fakultet ved Universitetet i Bergen. Dersom en doktorands vitenskapelige avhandling godkjennes, tildeles graden philosphiae doctor (ph.d.). Doktoranden leverte 19. november 2010 avhandlingen til bedømmelse.
Bedømmelseskomiteens tre medlemmer innstilte 8. februar 2011 på å underkjenne avhandlingen og uttalte:
«The committee concludes that in spite of a good quality of the published papers, the thesis does not meet the requirements for being defended for the PhD degree at the University of Bergen. This is based on the introduction to the thesis where a substantial portion is taken verbatim, or nearly verbatim, from other works without citation. This conclusion is unanimous».
I brev 18. februar 2011 uttalte doktoranden at de manglende kildehenvisningene ikke var gjort bevisst fra hans side, og han ba om å få levere avhandlingen til ny bedømmelse, hvor manglene var rettet. Hans veileder, prof. B, uttalte i brev 21. februar 2011 at bedømmelseskomiteens konklusjon om å underkjenne avhandlingen var velbegrunnet, hensett til de manglende kildehenvisningene. Han støttet doktorandens påstand om at manglene ikke skyldtes bevisste unnlatelser, men heller mangelfull kjennskap til reglene om kildehenvisninger, og han ba om at doktoranden fikk levere en omarbeidet avhandling, hvor prof. B ville være villig til å veilede ham frem til ny levering.
Fakultet ba i brev 21. mars 2011 Redelighetsutvalget om å vurdere sakens alvorlighet og om det var aktuelt å vurdere et utfall i form av tvungen avslutning eller omarbeiding av avhandlingen. Reglene om dette er nedfelt i forskrift for graden philosophiae doctor (ph.d.) ved Universitetet i Bergen (ph.d.-forskriften) §§ 5.2 og 6.5.
Redelighetsutvalget behandlet saken 11. april 2011. Grunnlaget for utvalgets vurdering var lov om behandling av etikk og redelighet i forskning (forskningsetikkloven) § 5. Etter bestemmelsen forstås med vitenskapelig uredelighet forfalskning, fabrikkering, plagiering og andre alvorlige brudd med god vitenskapelig praksis som er begått forsettlig eller grovt uaktsomt i planlegging, gjennomføring eller rapportering av forskning. Utvalget uttalte:
«Avhandlingens tre publiserte originalarbeider får hederlig omtale av bedømmelseskomiteen, og verken bedømmelseskomiteen eller Redelighetsutvalget finner kritikkverdige forhold knyttet til disse arbeidene. Kritikken fra bedømmelseskomiteen retter seg derfor utelukkende mot sammendraget, som i tråd med tradisjon og praksis har kandidaten som eneforfatter… kandidaten har gjengitt ordrett eller nesten ordrett tekst og tabeller uten at det ved bruk av sitatmerking av tekst eller referanser går fram at dette er hentet fra andre kilder… kopieringen er betydelig og dels systematisk… nevnte forhold er å oppfatte som plagiat, ved at formuleringer som er hentet ordrett eller nesten ordrett fra en annens arbeid er fremstilt som kandidatens egne».
Redelighetsutvalget sluttet seg til bedømmelseskomiteens innstilling om å underkjenne avhandlingen. Videre anbefalte utvalget at kandidaten ikke fikk mulighet til å levere avhandlingen på nytt i omarbeidet form.
Saken ble behandlet i møte 11. mai 2011 i fakultetsstyret, som traff slikt vedtak:
«1. Fakultetsstyret tar bedømmelseskomiteens innstilling til etterretning, og finner at [doktorandens] avhandling ikke kan godkjennes til forsvar for PhD-graden.
2. Fakultetsstyret ser alvorlig på forsøk på fusk. Med bakgrunn i bedømmelseskomiteens innstilling og redelighetsutvalgets anbefalinger, anbefaler styret derfor at kandidaten ikke får anledning til å levere sin avhandling på nytt i omarbeidet form.
3. Som følge av punkt 2, beslutter fakultetsstyret at kandidaten også skal skrives ut av ph.d.-programmet, jf. ph.d.-reglementets § 5.2.».
To av bedømmelseskomiteens medlemmer viste i brev 31. mai 2011 til fakultetets avgjørelse om ikke å la doktoranden få levere på ny og uttalte:
«In remaining within what we believed to be the constraints of our role as evaluators, we did not comment regarding resubmission, which we of course discussed in the committee. In our discussions we both felt that the literature review could be rewritten and the thesis resubmitted».
Doktoranden påklaget i brev 3. juni 2011 fakultetsstyrets vedtak pkt. 2 og 3. Han fremholdt at de manglende kildehenvisningene ikke var gjort bevisst fra hans side eller for å villede noen, og at manglene befant seg i introduksjonen. Prof. B hadde bedt ham om å gjøre introduksjonen lengre. Hva gjaldt den første kilden, hadde han oppfattet at det ville være tilstrekkelig å vise til kilden mer generelt enn å gjøre detaljerte kildehenvisninger hele tiden. Hans forklaring på kilde nr. 2, som heller ikke var nevnt i litteraturlisten, var at denne var vist til i et tidligere utkast, men falt bort i den endelige versjonen, da det var nødvendig å nedtegne denne manuelt. Doktoranden vedla en utskrift fra et skjermbilde som dokumentasjon for påstanden.
I brev 10. juni 2011 viste prof. B til at saksbehandlingen i hovedsak var på norsk, som doktoranden i begrenset grad behersker. Videre opplyste han at doktoranden ikke hadde fått oversendt redelighetsutvalgets uttalelse i rett tid, og at bedømmelseskomiteen – som kjenner avhandlingen best – ikke hadde uttalt seg om avhandlingen burde bli innlevert på ny. Prof. B kunne ikke se at det var godtgjort at de manglende kildehenvisningene berodde på en forsettlig eller grov uaktsom unnlatelse, slik redelighetsutvalget hadde konkludert med. Doktorandens forklaring på den fullstendige uteblivelsen av henvisningen til den andre kilden, ble bekreftet av prof. B. Han ba om at saken ble lagt frem for det nasjonale granskningsutvalget dersom fakultetsstyret fastholdt vedtaket.
I oversendelse 14. september 2011 beklaget fakultetsstyret at doktoranden ikke hadde fått tilgang til redelighetsutvalgets uttalelse tidligere. For øvrig ble doktorandens påstander i klagen, jf. også brevet fra prof. B, tilbakevist. Om det fremlagte skjermbildet viste fakultetsstyret til at dette i seg selv ikke er noe bevis på at referansen er benyttet i et gitt tekstdokument, og at det er mulig å manipulere tidsangivelsen i skjermbildet ved å endre datamaskinens klokke og dato. Fakultetsstyret opprettholdt vedtaket 11. mai 2011 og uttalte:
«I denne saken stilles fakultetets forpliktelser overfor etiske retningslinjer og normer opp mot de omfattende og alvorlige konsekvensene utfallet får for kandidaten. Dette er ingen enkel avveiing, men kopieringens omfang og alvorlighetsgrad tilsier likevel at styrets vedtak fra 11. mai blir opprettholdt.»
På vegne av doktoranden skrev advokat Alice Jervell i brev 1. november 2011 til universitetsstyret. Advokaten mente at fakultetsstyrets påstand om kopiering av tabeller ikke var riktig. Ved innlevering av mastergradsoppgaver har det i flere år vært obligatorisk elektronisk tekstsjekk for å avdekke manglende kildehenvisninger, noe som også ble innført for doktorander ved fakultetet i 2012. Manglene ved doktorandens avhandling ville således blitt avdekket og rettet dersom det fantes et tilsvarende opplegg da han leverte avhandlingen. Det hadde videre formodningen mot seg at han hadde manipulert skjermbildet, da skjermbildet bare viste en ufullstendig referanse. De manglende henvisningene i den hektiske sluttfasen før innlevering, var etter advokatens vurdering å regne som «korrekturuaktsomhet». Om klagesaksbehandlingen viste hun til at tilsvarende saker behandles av sentrale klagenemnder ved universitetene i Oslo, Trondheim, Stavanger, Tromsø og Agder, samt Norges handelshøyskole. Hun gjorde til slutt gjeldende at avgjørelsen om tvungen avslutning faller under universitets- og høyskoleloven § 4-8, og at doktoranden har rett til å få dekket kostnader til advokat av universitetet.
Redelighetsutvalget oppnevnte 23. november 2011 prof. E, Det helsevitenskapelige fakultet, Universitetet i Tromsø, og prof. F, Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen, som sakkyndige medlemmer av utvalget i behandlingen av saken.
De sakkyndige uttalte i utredning 3. januar 2012 at det ikke stilles lavere krav til avhandlingens introduksjon. Introduksjonen skal fremstå som et selvstendig originalt vitenskapelig arbeid, selv om den omfatter en gjennomgang av andre forskeres arbeider. Det ble likevel lagt noe vekt på at manglene ved avhandlingen «kun» knyttet seg til avhandlingens introduksjon. De fant ikke grunn til å trekke i tvil doktorandens forklaring om uteblivelsen av den andre kilden og la til grunn hans forklaring på dette punktet. Om graden av skyld kunne det vanskelig ses at det forelå forsett. Det kunne ikke ses bort fra at manglene skyldtes utvidelse av introduksjonen kort tid før innleveringen, uten at doktoranden var «tilstrekkelig observant» på at han også måtte utvide kildehenvisningene. Unnlatelsene ble likevel oppfattet å gå utover «siteringsuaktsomhet», og det ble vist til at doktoranden hadde gitt uttrykk for at han ikke har forstått kravene som stilles til kildebruk og at tidspress ikke kunne være unnskyldelig. Den foreløpige konklusjonen var at det var dekning for at doktoranden hadde utvist grov uaktsomhet. I vurderingen av om han burde nektes ny innlevering av avhandlingen, var de sakkyndige «i tvil» om hva som burde bli resultatet etter en samlet vurdering, og forutsatte at dette ble drøftet av det samlede redelighetsutvalget. Om tvungen avslutning av forskerutdanningen uttalte de at dette fremstår som en logisk følge av at ny innlevering eventuelt nektes.
Det samlede redelighetsutvalget anbefalte i uttalelse 9. januar 2012 at doktorandens klage ikke ble tatt til følge. Det ble fastholdt at doktorandens unnlatelser var å anse som grov uaktsomhet. I spørsmålet om det ville være uforholdsmessig strengt å nekte doktoranden ny innlevering uttalte utvalget at:
«rettferdighetshensyn overfor de kandidater som følger forskningsetiske normer også må vektlegges. Utvalget mener at denne type opptreden ikke kan aksepteres og har etter en samlet vurdering kommet til at kravene til akademisk redelighet må veie tyngst».
I to brev 31. januar 2012 fra henholdsvis prof. C og prof. D, begge ved samme fakultet, ble det vist til sakkyndiguttalelsen 3. januar 2012, hvor de sakkyndige hadde uttalt at de ikke kjente til tidligere praksis i lignende saker.
Prof. C ledet en bedømmelseskomité i 2007 som underkjente en avhandling ved det samme fakultetet. Komiteen hadde kontrollert kildehenvisningene på «et begrenset antall sider», og fant at det gjentatte ganger manglet løpende kildehenvisninger eller dels at sitatene verken var markert ved innrykk eller anførselstegn, og slik at tekst som var hentet fra andre forskeres verker, fremsto for leseren som kandidatens refleksjoner og formuleringer. Samtlige kilder var angitt i litteraturlisten. I tillegg til siteringsfeilene ble det også avdekket «betydelige mangler» i teorianvendelse, analyse, metodologisk diskusjon og presentasjonsmessig klarhet. Kandidaten fikk senere levere avhandlingen omarbeidet til ny vurdering og fikk den godkjent.
Prof. D viste til en underkjennelse av avhandling fra det samme fakultetet i 2002, hvor også han satt som leder av bedømmelseskomiteen. Over seks sider i avhandlingen hadde kandidaten «klippet direkte inn» en ordrett avskrift fra publikasjon som ikke ble referert til i teksten, men som var angitt som sekundær- og støttelitteratur til slutt i avhandlingen. Komiteen fant at dette var «uforenlig med vitenskapelig troverdighet». Prof. D kjente ikke til sakens endelige utfall, men karakteriserte den som «vesentlig mer graverende» enn den nå verserende saken. Avskriften i prof. Ds sak hadde blitt presentert i avhandlingens resultatdel «på en slik måte at komiteen først ble forledet til å tro at innholdet var resultat av kandidatens egne analyser».
Advokat Jervell uttalte i brev 9. februar 2012 blant annet at doktoranden i sluttfasen før innlevering av avhandlingen, gjennomgikk utfordringer i privatlivet, herunder samlivsbrudd og avklaringen om samvær med sine barn, og at han i etterkant av at avhandlingen ble underkjent, har hatt store problemer med å skaffe seg arbeid og ikke har særlige inntekter.
Universitetsstyret behandlet klagen i møte 16. februar 2012, hvor klagen ikke ble tatt til følge. Om anvendelsen av univl. § 4-8 uttalte styret at saken gjelder selve avhandlingen – og ikke de prøver som er avlagt som en del av forskerutdanningen – slik at det i stedet er ph.d.-forskriften som skal legges til grunn, noe som innebar at universitetsstyret skulle være klageorgan i saken.
Universitetet ba i brev 27. februar 2012 om Kunnskapsdepartementets vurdering av om ph.d.-forskriften er «i strid med forvaltningsloven og universitetsloven». Det ble vist til adgangen til tvungen avslutning, jf. forskriften § 5.2, og reglene om klagesaksbehandling i forskriften § 13.
På vegne av doktoranden klaget advokat Jervell saken inn for ombudsmannen i brev 11. april 2012. Advokaten gjorde blant annet gjeldende at ph.d.-forskriften ikke tilfredsstiller kravene i univl. §§ 4-7 og 4-8. Videre påsto hun at universitetsstyret skal være underinstans i klagebehandlingen, ikke klageinstans, at klagen skal behandles av en sentral klagenemnd, jf. univl. § 5-1, og at universitetet skal dekke kandidatens kostnader til advokat, jf. univl. § 4-8. Det ble videre påstått at nektelsen av å innlevere avhandlingen på ny og den tvungne avslutningen av forskerutdanningen, fremsto som en uforholdsmessig streng reaksjon.
Kunnskapsdepartementet uttalte i brev 29. juni 2012 til universitetet at fakultetet og universitetsstyret er å anse som «ett og samme forvaltningsorgan i forvaltningslovens forstand», og at riktig klageinstans – i saker hvor en doktorgradsavhandling underkjennes – vil være den klagenemnd som universitetet har opprettet, som skal behandle klager over enkeltvedtak og andre klagesaker for kandidatene, jf. univl. § 5-1 første ledd. Om stipendiater som ikke er ansatt ved universitetet, uttalte departementet at universitetsstyret eller klagenemnden kan fatte vedtak om utestengning fra universitetet, dersom vilkårene i univl. § 4-7 første og annet ledd, jf. § 4-8 tredje ledd, er oppfylt.
Undersøkelsene herfra
I brev herfra 12. juli 2012 til universitetsstyret ble det bedt opplyst hvilken lovbestemmelse som er grunnlaget for ph.d.-forskriften § 5.2 om tvungen avslutning, og hvilken lovbestemmelse forskriften som helhet, er gitt med hjemmel i. Det ble bedt opplyst om forskriften var kunngjort, jf. forvaltningsloven (fvl.) § 38 første ledd bokstav c), og virkningene av eventuelt forsømt kunngjøring, jf. fvl. § 39. Etter univl. § 5-1 første ledd skal universitetet opprette en klagenemnd som skal behandle klager over enkeltvedtak og andre klagesaker for kandidatene, og det ble bedt opplyst om det rettslige grunnlaget for at universitetet hadde fraveket en slik behandlingsmåte. Det ble også bedt opplyst hvorfor de to sakene fra samme fakultet, nevnt i brevene 31. januar 2012, ikke var kommentert i universitetsstyrets vedtak 16. februar 2012.
Universitetet svarte i brev 21. august 2012 at ph.d.-forskriften er hjemlet i univl. §§ 3-3 og 3-9 syvende ledd, hvor styret er gitt myndighet til å fastsette det faglige innholdet i studiene og ansvaret for at vurderingene skjer på en faglig betryggende måte. I vedtak 10. februar 2011 anså styret reglementet for å være «forskrift», men reglementet ble ved en feil ikke kunngjort. Likevel må forskriften kunne påberopes, da reglementet er tilgjengelig i universitetets regelsamling og på de aktuelle nettsidene. Om klageadgangen til klagenemnd viste universitetet til uttalelser i forarbeidene (Ot.prp.nr. 71 (2008-2009) pkt. 6) og til departementets brev 29. juni 2012 og uttalte:
«Siden det i foreliggende sak gjaldt forhold knyttet til avhandlingen, ble det vurdert som mest korrekt å ta utgangspunkt i ph.d.-forskriften og den etablerte praksisen med at klager knyttet til avhandlingen behandles i universitetsstyret. Vi har ansett dette for å være i samsvar med det synet at universitetsstyret er universitetets høyeste organ».
Om de to sakene fra samme fakultet viste universitetet til at det ble orientert om disse først etter at saksforberedelsen for universitetsstyret var avsluttet, men at styrets medlemmer var blitt gjort kjent med sakene i e-post 13. februar 2012.
I brev 5. september 2012 uttalte advokat Jervell at kunngjøring er avgjørende for om universitetet kan påberope ph.d.-forskriften, og at det ikke er tilstrekkelig at regelverket ble gjort tilgjengelig på nettsider m.v. Doktoranden kjente ikke direkte til ph.d.-forskriften før saken kom opp. De anvendte klagesaksreglene avviker fra tilsvarende bestemmelser i universitetsloven og er heller ikke lik klagesaksbehandlingen ved øvrige universiteter. Etter advokatens vurdering er ikke univl. § 3-9 syvende ledd tilstrekkelig hjemmel til forskriftsbestemmelser om klagesaksbehandling, sakskostnader, m.v. Hensett til sakene fra 2002 og 2007 uttalte hun at fakultetet og universitetsledelsen hadde gjort seg skyldig i grov forskjellsbehandling, og at manglende meddelelse til beslutningsorganene om disse sakene også er et brudd på god forvaltningspraksis.
I brev 19. oktober 2012 uttalte advokat Per Christian Eriksen seg på vegne av universitetet om sakene fra 2002 og 2007. Om saken fra 2002 uttalte advokaten at avhandlingen i januar 2002 ikke ble godkjent fordi den «var av så dårlig kvalitet». Kandidaten ble deretter bedt av fakultetsstyret om å omarbeide avhandlingen. I den senere bedømmelsen (2003) konkluderte samme komité med at kandidatens «bruk av litteratur er uforenlig med vitenskapelig troverdighet», pga manglende kildehenvisninger m.v. Reglementet den gang tillot, også da, bare to innleveringer, og kandidaten kunne derfor ikke omarbeide og levere på ny. Om saken fra 2007 fremhevet advokat Eriksen at underkjenningen av avhandlingen berodde på flere svakheter enn mangler ved bruk av kilder. Etter hans vurdering var hovedårsaken til underkjenningen mangler på flere punkter og at avhandlingen «gjennomgående var av dårlig faglig kvalitet», og at det i tillegg forelå mangler ved siteringspraksis. Fakultetsstyret ba deretter kandidaten levere på ny. Advokaten påpekte at saken ikke ble påklaget, og at spørsmålet om adgang til ny innlevering ved «uheldig sitatpraksis» derfor ikke ble vurdert verken av fakultetsstyret eller universitetsstyret.
Advokat Jervell og universitetet uttalte seg deretter i brev henholdsvis 21. og 27. november 2012.
Mine merknader:
1. Rettslig utgangspunkt
Etter lov 1. april 2005 nr. 15 om universiteter og høyskoler (universitets- og høyskoleloven, univl.) § 3-2 første ledd første punktum bestemmer universitetet hvilke grader som kan gis, og hvilken tittel graden gir rett til. Således er Universitetet i Bergen gitt rett til å tildele graden philosophiae doctor (ph.d.), jf. forskrift om grader av yrkesutdanninger, beskyttet tittel og normert studietid ved universiteter og høyskoler § 3 nr. 8.
Institusjonen har fullmakt til å bestemme hva som skal inngå i grunnlaget for graden og studieplan for det faglige innholdet i studiet, jf. univl. § 3-3 første og tredje ledd. Ved Universitetet i Bergen tildeles ph.d.-graden blant annet på grunnlag av en godkjent vitenskapelig avhandling, jf. forskrift for graden philosophiae doctor (ph.d.) ved Universitetet i Bergen (ph.d.-forskriften) § 7 bokstav a). Universitetet skal sørge for at kandidatens kunnskaper og ferdigheter blir prøvet og vurdert på en upartisk og faglig betryggende måte, jf. univl. § 3-9 første ledd første punktum. Bestemmelsen omfatter eksamener og prøver som er en del av et ph.d.-program, men ikke selve avhandlingen, jf. Ot.prp.nr.71 (2008-2009) s. 22. Er en doktorands avhandling underkjent på grunn av «fusk», jf. univl. § 4-7 første ledd bokstav b), kan doktoranden som utgangspunkt ikke utestenges eller bortvises fra universitetet etter reglene i § 4-8. Det er i forarbeidene uttalt at reglene for bedømmelse og klage med mer knyttet til avhandlingen, reguleres av forvaltningsloven og institusjonens forskrift for det aktuelle ph.d.-program (op. cit.).
2. Klageorgan
Doktoranden påklaget fakultetsstyrets vedtak om ikke å la ham innlevere avhandlingen i omarbeidet form til ny bedømmelse, samt vedtaket om tvungen avslutning av den organiserte forskerutdanningen. Klagen ble 16. februar 2012 avgjort av universitetsstyret, og spørsmålet er om dette var riktig klageorgan.
I universitetsloven 1995 § 5 nr. 4 var det etablert et særegent forvaltningssystem med hjemmel for behandling av enkeltvedtak i to instanser innen ett og samme forvaltningsorgan. Ryssdalsutvalgets forslag om å pålegge høyere utdanningsinstitusjoner å ha egne klagenemnder til behandling av klager over enkeltvedtak ble inntatt i universitetsloven 2005 § 5-1, jf. Ot.prp.nr. 79(2003-2004) pkt. 6.1.4.
Universiteter og høyskoler skal etter § 5-1 opprette en klagenemnd som skal behandle klager over enkeltvedtak og – etter styrets bestemmelse – andre klagesaker for kandidatene. Reglement 15. juni 2006 om Den sentrale klagenemnd ved Universitetet i Bergen pkt. III, har slike regler.
Universitetet viste i svaret hit til at saker om doktoravhandlinger ikke reguleres av universitetsloven, men av forvaltningsloven og institusjonens forskrift, jf. Ot.prp.nr.71 (2008-2009) s. 22. Om klageorgan ble det uttalt at det ble «vurdert som mest korrekt å ta utgangspunkt i ph.d.-forskriften og den etablerte praksisen med at klager knyttet til avhandlingen behandles i universitetsstyret».
Etter ph.d.-forskriften § 5.2 annet ledd annet punktum kan vedtak om tvungen avslutning «ankes til overordnet organ». Slik det også fremgår av Kunnskapsdepartementets brev 29. juni 2012, er fakultetsstyret og universitetsstyret å anse som ett og samme forvaltningsorgan. Bare ut fra ordlyden i ph.d.-forskriften om «overordnet organ», er det derfor vanskelig å se at denne saken ble klagebehandlet av riktig organ. Også den endringen som skjedde i det generelle klagesystemet ved universitetsloven av 2005, tilsier at et organ som den sentrale klagenemnden, skal behandle denne typen saker. Vedtak om å nekte omlevering og om tvungen avslutning er enkeltvedtak, og det må sies å være enkeltvedtak av stor betydning for den det gjelder.
Etter dette mener jeg at riktig klageorgan for klage på avslag på omlevering av underkjent avhandling og vedtak om tvungen avslutning må være den klagenemnd universitetet har opprettet i medhold av univl. § 5-1 første ledd.
Doktorrandens klage bør derfor behandles pånytt av riktig klageorgan.
Selv om jeg forutsetter at saken behandles på nytt, finner jeg grunn til å kommentere noen av de andre punktene som har vært tatt opp herfra.
3. Lovgrunnlaget for tvungen avslutning
Er doktoranden ansatt ved universitetet, kan han ikke utestenges derfra etter reglene i univl. § 4-8, jf. § 4-8 tredje ledd annet punktum. Begrunnelsen er at utestengning vil skape uklarheter ved ansettelsesforholdet, og slike spørsmål må behandles etter reglene i tjenestemannsloven eller arbeidsmiljøloven, jf. Ot.prp.nr. 71 (2008-2009) s. 24. I andre tilfeller kan doktoranden utestenges etter § 4-8. Dette kan være doktorander som er ansatt i private bedrifter, eller som er på kvoteprogram. At doktorander som har avsluttet ansettelsesforholdet til universitetet før doktorgraden er oppnådd, også er omfattet av univl. § 4-8 tredje ledd, er forutsatt i forarbeidene. For at utestengning skal kunne skje, må det være begått fusk ved eksamen, prøve, m.v. etter univl. § 4-7 første og annet ledd. Det fremgår av forarbeidene at doktoravhandlinger ikke omfattes av disse reglene. Om bedømmelse av doktoravhandlinger uttalte departementet:
«Når det gjelder enkelte høringsinstansers innspill om at det bør inntas i loven at doktorgradsavhandlingen ikke reguleres av de nevnte reglene i universitets- og høyskoleloven, men av forvaltningsloven og institusjonens forskrift for det aktuelle ph.d.-programmet, fremkommer dette allerede av etablert praksis og forskrifter. Departementet ser det derfor ikke nødvendig å lovfeste dette i universitets- og høyskoleloven.»
Universitetet har derfor anvendt ph.d.-forskriften i denne saken. På forespørsel herfra om det rettslige grunnlaget for forskriften, har universitetet vist til univl. §§ 3-3 og 3-9 syvende ledd. Etter univl. § 3-3 første og tredje ledd er universitetet gitt fullmakt til å bestemme hva som tilbys av fag og emner, og universitetsstyret fastsetter studieplan og bestemmelser om vurderingsformer. Videre gir universitetsstyret forskrift om avleggelse og gjennomføring av eksamener og prøver, herunder vilkår for å gå opp til eksamen eller prøve på nytt, jf. § 3-9 syvende ledd.
Utgangspunktet for vedtaket om å nekte doktoranden omlevering av avhandlingen i nærværende sak synes å være forskriften § 6.5, som lyder slik:
«En doktorgradsavhandling som ikke er blitt godkjent ved en tidligere bedømmelse, kan innleveres til ny bedømmelse i omarbeidet form, enten som eneste arbeid eller som ett av flere sammenhengende arbeider. Bedømmelse på ny kan bare finne sted en gang».
Om vedtak om tvungen avslutning, fremgår i ph.d.-forskriften § 5.2:
«Fakultetet kan beslutte tvungen avslutning før avtalt tid av den organiserte foskerutdanningen kandidaten er tatt opp til. Slik tvungen avslutning kan besluttes hvis ett eller flere følgende forhold foreligger: […]
• Brudd på de forskningsetiske retningslinjer som gjelder for fagområdet».
Universitetet la til grunn at doktoranden grovt uaktsomt forbrøt seg mot forskningsetiske retningslinjer, og tok utgangspunkt i forskningsetikkloven § 5 annet ledd, som har slik ordlyd:
«Med vitenskapelig uredelighet menes forfalskning, fabrikkering, plagiering og andre alvorlige brudd med god vitenskapelig praksis som er begått forsettlig eller grovt uaktsomt i planlegging, gjennomføring eller rapportering av forskning.»
De sakkyndige uttalte 3. januar 2012 om vedtakets to deler at tvungen avslutning fremstår som en logisk følge av at ny innlevering blir nektet. For doktoranden er de samlede konsekvenser av vedtakene at han permanent utestenges fra doktorgradsstudiet. Han mister da muligheten til å få godkjent doktoravhandlingen og dermed oppnå doktorgraden.
Kommer institusjonen til at en student eller kandidat har begått fusk, oppstår spørsmålet om nødvendige sanksjoner. Overfor den enkelte kandidat skal sanksjonene virke avskrekkende mot fusk. For institusjonen er sanksjoner nødvendige for å vise at arbeidet mot juks tas alvorlig og for å opprettholde tilliten til at institusjonen setter høye krav til vitenskapelighet og redelighet. Rettferdighetshensyn overfor kandidater som opptrer redelig, tilsier at det reageres mot kandidater som fusker. Således er sanksjoner i form av utestenging, bortvisning og annullering lovfestet i univl. §§ 4-7 og 4-8.
Sanksjonene som følger av vedtakene i foreliggende sak, følger av en lokal forskrift etter den generelle forskriftskompetansen som universitetet er gitt i univl. §§ 3-3 og 3-9 syvende ledd, og bryter med det system som følger av univl. §§ 4-7 og 4-8. De sanksjonene som er gitt, fremstår også som mer inngripende. Utestenging etter univl. § 4-8 tredje ledd er begrenset til ett år, mens utestengningen i nærværende sak er for alltid. Sanksjonen rammer en innsats hvor doktoranden kan ha investert langt mer av sin tid enn studenter. En tvungen avslutning kan være ødeleggende for en planlagt forskerkarriere. I et avgrenset fagmiljø vil dessuten en slik sanksjon kunne feste seg ved fagpersonen over noe tid, og fremstår som desto mer blamerende når det i behandlingen av saken er anvendt et begrep som «grovt uaktsom». Doktoranden er heller ikke sikret dekning av juridisk bistand, sml. univl. § 4-8 femte ledd.
Etter dette er jeg i tvil om universitetets praktisering av eget regelverk, utledet av ph.d.-forskriften §§ 5.2 og 6.5, er så inngripende at vedtakene samlet overskrider rammene for hva universitetet har kompetanse til å vedta etter de generelle forskriftshjemlene i univl. §§ 3-3 og 3-9 syvende ledd.
Mye kan også tale for at den manglende lovreguleringen av doktoranders rettsstilling i saker hvor det påstås at innlevert doktoravhandling ikke er i samsvar med kravene til vitenskapelig redelighet, er en mangel ved lovverket. Jeg har derfor i eget brev i dag funnet grunn til å gjøre Kunnskapsdepartementet oppmerksom på dette.
4. Forsømt kunngjøring av forskrift
En forskrift skal kunngjøres i Norsk Lovtidend, jf. fvl. § 38 første ledd bokstav c). På spørsmål herfra har universitetet erkjent at forskriften ved en inkurie ikke ble sendt til kunngjøring. Forskriften er således heller ikke tilgjengelig på nettsidene til Lovdata.
En forskrift kan ikke påberopes overfor den enkelte før den er kunngjort som nevnt, med mindre det påvises enten at forvaltningsorganet på annen forsvarlig måte har gjort forskriften kjent for offentligheten eller for den forskriften påberopes overfor, eller at vedkommende har fått kjennskap til forskriften, jf. fvl. § 39. Universitetet har påstått at forskriften likevel må legges til grunn, da den er tilgjengelig i universitetets regelsamling og på nettsidene. Doktoranden har gjort gjeldende at han ikke hadde direkte kjennskap til de anvendte forskriftsbestemmelsene.
Komitéutkastet til fvl. § 39 (da § 42) hadde en annen ordlyd enn i dag, og det krevdes etter utkastet at forvaltningsorganet «har truffet rimelige tiltak for å gjøre forskriften kjent». Departementet vurderte at kunngjøring i kringkastingen, lokalpressen eller i fagtidsskrifter utgjorde «rimelige tiltak», jf. Ot.prp.nr.38 (1964-1965) s. 119. I uttalelse 3564/83E fra Justisdepartementets lovavdeling ble det lagt til grunn at offentliggjøring i «Nytt fra staten» – som ble trykket i alle landets aviser – oppfylte kravet. Avgiftsregler kunngjort i skatteetatens egne rundskriv, ble i uttalelse i ombudsmannens årsmelding 2000 s. 57, ikke funnet formålstjenlig.
Publisering på Internett gir en effektiv tilgang til informasjon, særlig dersom publiseringen er gjort på institusjonens egne nettsider hvor det lokale regelverket er å finne. De muligheter dagens informasjonsteknologi gir, har samtidig betydning for hva som i dag kan forventes som en «forsvarlig måte», jf. fvl. § 39. Når et forvaltningsorgan forsømmer kunngjøringsplikten, er det rimelig å kreve at den gruppen forskriften skal påberopes overfor, gjøres kjent med den ved et varsel, sml. hva som tidligere ble ansett som «rimelige tiltak», eksempelvis elektronisk varsel til de kandidater som er registrert ved universitetet. Mye taler derfor for at det bør stilles større krav til offentliggjøringen enn at fakultetets nettside oppdateres, dersom virkningene av en forsømt kunngjøring skal kunne unngås.
Uansett kan jeg ikke se at ph.d.-forskriften som ble oversendt fra universitetet, inneholder bestemmelser om tidspunkt for ikrafttreden. Enhver forskrift som ikke selv bestemmer noe annet, skal tre i kraft én måned etter den dag da det nummer av Norsk Lovtidend ble utgitt som inneholder kunngjøringen, jf. lov om Norsk Lovtidend § 3 første ledd. Forskriften mangler dessuten en uttrykkelig henvisning til univl. §§ 3-3 og 3-9 syvende ledd, jf. fvl. § 38 første ledd bokstav a).
5. Forskjellsbehandling
Doktoranden har påstått at han ved universitetsstyrets vedtak 14. september 2011 usaklig ble behandlet forskjellig fra to tidligere saker fra henholdsvis 2002/2003 og 2007. Advokat Per Christian Eriksen har på vegne av universitetet i uttalelse 19. oktober 2012 argumentert for at de to sakene ikke er tilstrekkelig sammenlignbare med doktorandens sak.
Det fremgår av advokatens omtale av saken fra 2002/2003 at feil ved kildebruk var bestemmende for at avhandlingen ble underkjent i 2003. Avhandlingen ble første gang bedømt i 2002 og ble da underkjent på grunn av manglende kvalitet, uten at det var påstått feil ved bruk av kilder og sitater m.v. Jeg er derfor enig med universitetet at denne saken ikke er tilstrekkelig sammenlignbar med saken som er til behandling her.
I saken fra 2007 ble avhandlingen underkjent ved første bedømmelse, men etter omlevering ble avhandlingen godkjent. Det fremkommer av konklusjonen at årsaken til at avhandlingen første gang ble underkjent, skyldtes to forhold. For det første var det svakhet i metode, analyse m.v., og for det annet var det en «meget uheldig sitatpraksis som kan ha gitt inntrykk av at resonnementer og formuleringer fra siterte verker er kandidatens egne». Denne saken fremstår etter min mening å ha relevans for nærværende sak, og universitetet burde derfor ha vurdert likhetene mellom de to sakene. At det ble tillatt omlevering i saken fra 2007, til tross for at avhandlingen var beheftet med flere mangler enn nærværende sak, er en omstendighet som krever begrunnelse.
Universitetsstyret var kjent med doktorandens påstand om usaklig forskjellsbehandling og burde begrunnet dette nærmere, jf. fvl. § 24, jf. § 25. Etter omstendighetene burde universitetsstyret også gjort nye undersøkelser av eventuell tidligere praksis på området etter at de to sakene ble bragt frem, jf. uttalelsen 3. januar 2012 om at tidligere praksis i slike saker ikke var kjent.
Etter teori og praksis skal det legges vekt på om de anførte sakene ble avgjort av samme forvaltningsorgan, jf. Graver: «Alminnelig forvaltningsrett» (2007) s. 111 og Eckhoff/Smith «Forvaltningsrett» (2010) s. 423-424. Jeg legger til grunn at fakultetsstyrets vedtak fra 2007 må kunne sammenholdes med vedtak fra universitetsstyret, da universitetet i dette henseende er å anse som samme forvaltningsorgan.
6. Konklusjon
Jeg har kommet til at den klagenemnd som universitetet har opprettet i medhold av univl. § 5-1 første ledd, er riktig klageorgan i saken og ber derfor om at saken behandles på nytt, herunder anførselen om usaklig forskjellsbehandling.
Videre ber jeg Universitetet i Bergen merke seg de generelle kommentarene jeg har til ph.d.-forskriften.
Blir ombudsmannen oppmerksom på mangler ved lover eller forskrifter, kan han gi vedkommende departement underretning om det, jf. sivilombudsmannsloven § 11. I eget brev har jeg gjort Kunnskapsdepartementet oppmerksom på saken og den manglende lovregulering av doktoranders rettsstilling i saker om bedømmelse av doktoravhandling.
Universitetet bes holde meg orientert om oppfølgningen av saken.