A klaget i brev 10. august 2013 hit over Toll- og avgiftsdirektoratets vedtak 20. juni 2013 om dokumentavgift. Han mente at hans søsken B og C hadde oppgitt for høy salgsverdi da de i forbindelse med skiftet av dødsboet etter deres far sendte hjemmelserklæringen for eiendommen X i Y kommune til tinglysing. Den oppgitte salgsverdien var 25 millioner kroner, mens A hadde anslått markedsverdien til 3,3 millioner kroner. Av de nye hjemmelshaverne var det bare barn og barnebarn av ham og søsteren D som måtte betale dokumentavgift, og A skrev at ingen av dem hadde avgitt noen fullmakt.
I vedtaket 20. juni 2013 gikk Toll- og avgiftsdirektoratet ikke særskilt inn på fullmaktspørsmålet. Når det gjaldt fastsettelsen av avgiftsgrunnlaget, ble det vist til at myndighetene benyttet avgiftsgrunnlaget som var oppgitt i det tinglyste dokumentet, med mindre det ikke var tilfredsstillende opplyst, eller fremsto som åpenbart for lavt, jf. dokumentavgiftsloven § 7 annet og tredje ledd. Direktoratet hadde derfor ikke hjemmel til å vurdere salgsverdien på nytt, ut fra dokumentasjon fremlagt etter tinglysingen. I vedtaket het det også:
«A framhever også [i brev 14. januar 2013] at det framstår som urimelig at barna, som det frafalles arv til fordel for, må dekke dokumentavgiften, samtidig som disse ikke har vært deltagende i fastsettelsen av salgsverdien.
Lovgiver har i dal. § 6 forutsatt at “[e]rververen av grunnbokshjemmel” er ansvarlig for at riktig avgift blir betalt, selv om denne har overlatt til meglerforetak eller “andre” å sørge for utfyllingen og tinglysingene av hjemmelsdokumentene. At erverver i relasjon til avgiftsmyndighetene er ansvarlig for avgiften, uavhengig av om fullmektigen har gjort feil, er derfor “overveid” av lovgiver, og innebærer ikke et “særlig forhold” som taler for dispensasjon. I den grad fullmektigen har opptrådt ansvarsbetingende, må erververen eventuelt rette krav mot denne.»
Undersøkelsene herfra
I brev herfra 15. oktober 2013 til Toll- og avgiftsdirektoratet ble det vist til at direktoratet i vedtaket 20. juni 2013 hadde omtalt B og/eller C som fullmektig for barna og barnebarna til A og D. Herfra ble det også påpekt at A i brev til direktoratet 14. januar 2013 hadde anført at hans barn ikke hadde gitt noen slik fullmakt. På denne bakgrunnen ble direktoratet blant annet bedt om å klargjøre om det var godtgjort overfor avgiftsmyndighetene at B og/eller C hadde handlet på vegne av barna og barnebarna til A og D.
Toll- og avgiftsdirektoratet svarte i brev 27. november 2013 at «[d]irektoratet la til grunn Kartverkets vurdering av at B i henhold til tinglysingsloven hadde tilstrekkelig skriftlig fullmakt til å signere hjemmelserklæringen på vegne av barn og barnebarn».
Det ble også anført at dokumentavgiftsloven ikke stiller krav til skriftlig samtykke fra den avgiftspliktige hjemmelserververen til å ansette avgiftsgrunnlaget, og at dette måtte ses i lys av at hjemmelserververen som utgangspunkt selv sender inn ferdig utfylt og signert skjøte fra selger, eller hjemmelserklæring en selv har utfylt. Direktoratet skrev også:
«Dersom erverver benytter en annen tredjepart [enn eiendomsmegler] til å sende inn skjøte eller hjemmelserklæring, legger direktoratet til grunn at det kan foreligge en skriftlig fullmakt, men at en slik fullmakt også kan være underforstått, og gis uttrykk ved at erverver utstyrer innsender med de nødvendige dokumentene til tinglysing.»
Etter direktoratets syn fulgte det av dokumentavgiftsloven § 7 annet ledd at innsenderen var legitimert til å gi ytterligere opplysninger, eller å fastsette avgiftsgrunnlaget på forespørsel fra avgiftsmyndighetene. At det var slik, måtte sees i lys av at innsenderen var solidarisk ansvarlig for betaling av avgiften, og at avgiftskravet først skulle rettes mot denne, jf. dokumentavgiftsloven § 6 annet ledd.
Direktoratet mente C hadde tilstrekkelig fullmakt fra de avgiftspliktige arvingene til som innsender av hjemmelserklæringen å fastsette avgiftsgrunnlaget. Dette fordi han var blitt utstyrt med ferdig utfylt hjemmelserklæring, skifteattest og erklæring om frafall av falt arv for innsending. Erklæringen om frafall av falt arv var undertegnet av As og Ds barn og barnebarn.
Som subsidiær anførsel viste Toll- og avgiftsdirektoratet til den skriftlige skiftefullmakten gitt til B, og mente det kunne spørres om den «i alle tilfelle gav henne legitimasjon til å godkjenne avgiftsgrunnlaget som C oppgav, jf. daf. § 2-2, også på vegne av barn og barnebarn av A og D». Å skrive under på hjemmelserklæringen måtte falle inn under ordlyden i fullmakten; «ordne alt i forbindelse med bobehandlingen og booppgjøret». Reglene om legitimasjon kunne ikke være strengere der det ble gitt avkall på arv etter arveloven § 74, enn der en arving døde og neste arveledd overtok. I så fall «gjælder fuldmagten allikevel, forsaavidt ikke særlige grunde viser, at den skal falde bort», jf. avtaleloven § 21 første ledd. Direktoratet kunne ikke se at slike grunner forelå. For direktoratet fremsto saken som at arvingene fortsatt anså fullmakten for å gjelde ved tinglysingen, og at overføringen ble gjort i neste arveledds interesse.
Under sakens behandling her innhentet A på eget initiativ Kartverkets syn på om B hadde fullmakt til å undertegne de aktuelle hjemmelserklæringene på vegne av hans og Ds barn og barnebarn. A oversendte hit Kartverkets synspunkter i brev til ham 29. januar og 14. februar 2014. Toll- og avgiftsdirektoratet fikk herfra tilsendt til orientering kopi av de to brevene fra Kartverket. Direktoratet utdypet og nyanserte sitt syn på fullmaktspørsmålet slik i brev hit 27. mars 2014:
«I vurderingen av dispensasjon etter dokumentavgiftsloven § 3 forutsatte direktoratet at C hadde en privatrettslig fullmakt fra medarvingene, deres barn og barnebarn til å fastsette avgiftsgrunnlaget. Brudd på en slik fullmakt ville etter direktoratets syn ikke gi grunnlag for dispensasjon.
Direktoratet har nærmere begrunnet hvorfor en forutsatte at det forelå en privatrettslig fullmakt i vårt brev til Ombudsmannen av 27. november 2013, der det bl.a. vises til at arvingene hadde utstyrt C med dokumentene til tinglysing, og at rekvirenten etter dokumentavgiftsloven § 7 kan fastsette avgiftsgrunnlaget. Subsidiært vises det til at Bs skiftefullmakt også bandt arvingene som tok arv etter arvefrafall.
Kartverket uttaler i brev av 29. januar 2014 at barn og barnebarn ikke var gjeldsovertagende arvinger, og heller ikke hadde rettigheter i eiendommen skiftet gjaldt. De kunne således ikke avgi fullmakt til B.
Direktoratet finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på omfanget av fullmakten til B, og viser til vår vurdering av at C hadde en underforstått fullmakt til å fastsette salgsverdien da han ble utstyrt med dokumentene til tinglysing.
At det forelå en privatrettslig fullmakt var i alle tilfelle bare retningsgivende for en del av direktoratets dispensasjonsvurdering. I klage- og refusjonssaken var spørsmålet om en kunne omberegne avgiftskravet som ble rettet mot C. Avgiftskravet var basert på at han selv oppgav kr. 25 millioner som avgiftsgrunnlag. Direktoratet fant ikke grunnlag for å imøtekomme klagen eller for å innvilge refusjon. Det var i denne sammenheng ikke nødvendig å gå inn på hvorvidt C hadde fullmakt fra de andre arvingene.»
Sivilombudsmannen ser slik på saken
Ombudsmannens behandling av dette sakskomplekset har vært begrenset til en undersøkelse av om C og/eller B hadde fullmakt fra de av hjemmelserververne som var avgiftspliktige til – med bindende virkning for dem – å angi den overførte eiendommens salgsverdi i de innsendte hjemmelserklæringene.
I forbindelse med undersøkelsen av saken herfra har Toll- og avgiftsdirektoratet opplyst at «som utgangspunkt» sender hjemmelserverver selv «inn ferdig utfylt og signert skjøte fra selger, eller hjemmelserklæring som en selv har utfylt. … I praksis vil ofte utfylling og innsending av skjøte gjøres av eiendomsmegler, jf. eiendomsmeglingsloven § 6-9. I visse fall kan det være gitt uttrykkelig fullmakt til dette i kjøpekontrakten». Toll- og avgiftsdirektoratet har i denne sammenheng også anført at rekvirentfullmakt kan være underforstått ved at erverver «utstyrer innsender med de nødvendige dokumentene til tinglysing».
Etter direktoratets redegjørelse for hvem som i praksis står for utfylling og innsending av skjøte eller hjemmelserklæring, er det nærliggende å legge til grunn at Kartverket som avgiftsmyndighet, og Toll- og avgiftsdirektoratet som klageinstans i avgiftssakene, til vanlig ikke ser behov for nærmere kontroll av om innsender har fullmakt til å ansette den aktuelle eiendommens salgsverdi, og således avgiftsgrunnlaget, på vegne av avgiftspliktige hjemmelserververe. Avgiftsmyndighetenes standpunkt synes å være at innsendelsen i seg selv innebærer at innsenderen har fullmakt til å ansette salgsverdien i det aktuelle dokumentet.
Ombudsmannen er enig i at slik fullmakt etter omstendighetene vil kunne anses underforstått, typisk ved eiendomsmeglers eller advokats angivelse av salgsverdi i innsendt skjøte til tinglysing, som en naturlig del av meglerens eller advokatens oppdragsfullmakt knyttet til salg eller kjøp av den aktuelle eiendom, jf. òg eiendomsmeglingsloven § 6-9.
Med hjemmelserklæringene i denne saken, hvor eiendommenes salgsverdi ble fastsatt ved skjønn, fulgte imidlertid dokumentasjon som klart viste at det både var avgiftspliktige og ikke-avgiftspliktige hjemmelserververe til de aktuelle eiendommene. Det er vel kjent at i slike tilfeller kan verdifastsettelsen bli konfliktfylt. Tinglysingsrekvirenten, C, er selv en av de ikke-avgiftspliktige hjemmelserververne. Det er nærliggende at en person i hans sted, særlig ut fra skattemessige hensyn, kan ha egeninteresse i å sette salgsverdien høyt. I en slik situasjon må det derfor relativt klare holdepunkter til for å legge til grunn at han har fullmakt fra de avgiftspliktige hjemmelserververne til å fastsette salgsverdien. Toll- og avgiftsdirektoratets oppfatning om at han hadde en underforstått fullmakt, synes i beste fall å bygge på usikre forutsetninger. Det er for så vidt riktig at rekvirenten sendte inn «de nødvendige dokumentene til tinglysing». Slik saken er opplyst i forbindelse med undersøkelsene herfra, er det imidlertid ingen holdepunkter for at det var de avgiftspliktige hjemmelserververne som hadde «utstyrt» ham med de aktuelle dokumentene. Det kan da ikke legges til grunn at C hadde en underforstått fullmakt fra de avgiftspliktige hjemmelserververne til å oppgi eiendommenes salgsverdi på hjemmelserklæringene med bindende virkning for dem.
Under forutsetning av at Toll- og avgiftsdirektoratet fortsatt står ved den subsidiære anførselen i brevet hit 27. november 2013, skal til denne kort bemerkes:
Ombudsmannen finner ikke grunn til å gå nærmere inn på om avtaleloven § 21 første ledd bør kunne gis analogisk anvendelse der det er gitt avkall på falt arv etter arveloven § 74. Den potensielle interessekonflikten mellom de som hadde fått sine andeler i eiendommen som arv direkte fra avdøde, og derfor ikke var avgiftspliktige, og de som var avgiftspliktige fordi de hadde fått eierandeler som arv etter arvefrafall, medførte under enhver omstendighet at en eventuell fullmakt til B fra henholdsvis A og D hadde «falt bort».
Kartverket er både tinglysingsmyndighet og avgiftsmyndighet. I slike tilfeller som i denne saken kan Kartverket som avgiftsmyndighet være pliktig til særlig prøving og kontroll av om de avgiftspliktige har gitt rekvirenten tilstrekkelig fullmakt til å anslå eiendommens salgsverdi, og dermed også grunnlaget for dokumentavgiften som skal betales. Prøvingen må kunne påklages til Toll- og avgiftsdirektoratet. Det er dokumentert for ombudsmannen at A i brev til direktoratet 14. januar 2013 hadde anført at hans barn ikke hadde gitt fullmakt. Fullmaktsmangelen ble påpekt overfor Toll- og avgiftsdirektoratet, og denne anførselen burde ha vært drøftet i vedtaket 20. juni 2013.
Oppsummering
For at en ikke-avgiftspliktig hjemmelserverver og tinglysingsrekvirent skal anses å ha fullmakt til å ansette eiendommens salgsverdi i hjemmelserklæring med bindende virkning for de avgiftspliktige hjemmelserververne, må det foreligge relativt klare holdepunkter. Det kan ikke bygges på usikre forutsetninger om at fullmakt er underforstått. Slik saken er opplyst for ombudsmannen, hadde hverken innsenderen eller undertegneren av hjemmelserklæringen fullmakt fra de av hjemmelserververne som var avgiftspliktige til å fastsette avgiftsgrunnlaget med bindende virkning for dem. Toll- og avgiftsdirektoratet bes derfor om å behandle saken på nytt.
Ombudsmannen ber om å bli underrettet om direktoratets nye behandling av saken. Det er tilstrekkelig med oversendelse av kopi av brev til partene.