A ble i januar 2003 innvilget rehabiliteringspenger etter ung uføresats, noe som innebar at han hadde krav på en større etterbetaling etter folketrygdloven. I vedtak i februar 2003 krevet Trondheim kommune refusjon i etterbetalingen med kr 130 793 for tidligere utbetalt sosialstønad, jf. daværende sosialtjenestelov § 5-9. Samme dag sendte kommunen brev til trygdekontoret og ba om at beløpet ble utbetalt til sosialkontoret. Trygdekontoret utbetalte på dette grunnlaget kr 37 240 til kommunen.
A-etat var ansvarlig for den resterende etterbetalingen. I kommunens saksfremstilling fremgikk det at A-etat i brev til kommunen hadde bedt om å få oversendt refusjonskravet. Dagen etter at brevet var sendt, og før kommunen hadde rukket å fremsette kravet, ble etterbetalingen fra A-etat utbetalt til As konto.
Kommunens vedtak om refusjon ble påklaget. Det ble hevdet at det for flere av beløpene ikke var adgang til å kreve refusjon. Kommunen aksepterte å redusere refusjonskravet med kr 35 066. Fratrukket det som var refundert fra trygdekontoret, gjensto kr 58 487, som det ble ansett at A var pliktig å betale til kommunen. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag stadfestet kommunens avgjørelse.
På vegne av A ble det i januar 2004 sendt søknad til kommunen om å ettergi refusjonskravet på kr 58 487, samt rette opp en feil i beløpet. Det ble vist til at Aetat hadde utbetalt etterbetalingen direkte til A, som på dette tidspunktet ikke hadde vært klar over kommunens planer og muligheter for å kreve refusjon. Videre ble det vist til at store deler av pengene var benyttet, men at kr 50 000 etter hvert var satt inn på sperret konto, etter initiativ fra støttekontakten. Advokaten fremholdt også As behov for pengene det var krevet refusjon i.
Kommunen avslo søknaden om ettergivelse. Søknaden ble behandlet etter daværende §§ 5-1 og 5-2 i sosialtjenesteloven. Beløpet som det ble krevet refusjon i, ble redusert til kr 54 026.
I klage på vedtaket ble det anført at A hadde disponert over det feilutbetalte beløpet i den tro at det var hans penger, og at det derfor var åpenbart urimelig av kommunen å kreve tilbakebetaling. Det ble igjen vist til hans vanskelige økonomiske situasjon, og til at kr 4026 av beløpet som ble krevet, allerede var forbrukt.
Klagen på vedtaket ble ikke behandlet av kommunen før 27. april 2005. Av denne grunn ga kommunen delvis medhold, slik at kravet ble redusert til kr 30 000. Før øvrig viste kommunen til at A hadde hatt økonomisk mulighet til å innfri refusjonskravet da søknaden ble avslått (i tiden frem til klagebehandlingen hadde han tatt ut og brukt opp beløpet som tidligere var satt inn på sperret konto), og at han av flere grunner måtte ha forstått at pengene skulle stå urørt til kommunen hadde behandlet klagen på vedtaket.
Fylkesmannen stadfestet kommunens vedtak. Det ble ansett rimelig at A skulle innfri refusjonskravet, men også vist til at kommunens henvisning til at han burde ha forstått at han ikke kunne bruke av beløpet som ved en feiltagelse hadde blitt overført til hans konto, ikke syntes relevant, tatt i betraktning kjennskapet til behovet for assistanse i økonomiske forhold.
Trondheim kommune fattet senere flere vedtak der det ble gitt avslag på søknad om ettergivelse av det gjenstående refusjonskravet, som etter enkelte innbetalinger nå var på kr 27 500. Kommunen ga ved flere anledninger betalingsutsettelse.
Helse- og sosialombudet i Oslo brakte saken inn for ombudsmannen. Det ble stilt spørsmål om det forelå rettslig grunnlag for å kreve A direkte for refusjonskravet da trygdeytelsen var utbetalt til ham. Videre ble det stilt spørsmål om A, i tilfelle det var adgang til å kreve pengene direkte fra ham, likevel kunne være ansvarlig i og med at han hadde offentlig oppnevnt hjelpeverge og kommunen på det tidspunktet var ansvarlig for å hjelpe med forvaltningen av hans økonomi. Det ble også stilt spørsmål til at kommunen i vedtak i mai 2005 hadde betegnet kravet om refusjon som urettmessig mottatt sosialhjelp. Ombudsmannen ble videre bedt om å vurdere rimeligheten av refusjonskravet, sett hen til at det skal utøves et skjønn etter sosialtjenesteloven § 5-9. Det ble vist til As økonomi og oppvekstvilkår.
Fylkesmannen i Sør-Trøndelag ble tilskrevet herfra. Det ble vist til at det fra kommunens side ikke var fremsatt krav om refusjon overfor A-etat og at etterbetalingen derfra ble utbetalt til A direkte. Fylkesmannen ble bedt om å vurdere om sosialtjenesten i en slik situasjon hadde krav på refusjon i pengene.
Videre ble fylkesmannen bedt om å redegjøre for om regler om tilbakekreving av feilutbetalte penger kunne komme til anvendelse, og i så fall for den nærmere vurderingen av spørsmålet i denne saken.
Det ble også vist til at det i kommunens vedtak om å kreve refusjon var vist til at A hadde krav på etterbetaling av rehabiliteringspenger. Det ble stilt spørsmål om etterbetalingen fra så vel trygdekontoret som A-etat gjaldt rehabiliteringspenger, og om fylkesmannens syn på om spørsmålet har betydning i saken.
Fylkesmannen svarte at det ikke kunne ses at spørsmålet om kommunen hadde krav på refusjon da etterbetalingsbeløpet fra A-etat var utbetalt til A før kommunen rakk å kreve refusjon, var avklart noe sted. Ordlyden i sosialtjenesteloven § 5-9, «som skal etterbetales», trakk etter fylkesmannens mening i retning av at refusjonsretten bare foreligger frem til beløpet utbetales.
Det ble likevel vist til at det var vanskelig å se at dette hadde vært intensjonen med formuleringen, og at et slikt vilkår burde ha fremgått uttrykkelig av bestemmelsen.
Fylkesmannen viste til at folketrygdloven § 22-7 bare gir trygdemyndighetene hjemmel til å holde tilbake en utbetaling inntil tre uker, og at det fort kan gå lengre tid fra det blir vedtatt at en person skal få etterbetalt trygdeytelser til kommunen får fattet refusjonsvedtak. Videre ble det vist til at trygden etter de tre ukene er forpliktet til å betale ut etterbetalingsbeløpet, selv om det er sannsynlig at kommunen vil fatte et refusjonsvedtak. Fylkesmannen viste også til at det i rundskriv I-34/2001 er angitt at foreldelsesfristen etter foreldelsesloven starter å gjelde fra vedtakstidspunktet for etterbetaling av trygd, og at det ikke kunne ses å være behov for en slik presisering, dersom det er et vilkår at refusjonskravet må fremsettes og vedtas før etterbetalingsbeløpet blir utbetalt til den trygdede. På denne bakgrunn mente fylkesmannen at et refusjonskrav ikke bortfaller selv om etterbetalingen utbetales til den trygdede.
Når det gjaldt spørsmålet om regler om tilbakekreving av feilutbetalte penger kunne anses å komme til anvendelse, mente fylkesmannen at reglene etter den ulovfestede læren om condictio indebiti kunne komme til anvendelse i saker av denne art. Det ble opplyst at forholdet i liten grad var vurdert ved behandlingen av saken, men fylkesmannen mente at flere forhold talte for at restkravet ikke kunne kreves inn på grunn av condictio indebiti. Det ble vist til As manglende evne til å disponere over sin økonomi og at det tok lang tid før kommunen sluttbehandlet saken og iverksatte inndrivelse, slik at også de kr 50 000 som opprinnelig var i behold, etter hvert ble benyttet.
Til spørsmålet om det var etterbetalte rehabiliteringspenger som ble utbetalt også fra A-etat, mente fylkesmannen at det ikke forelå forhold som tilsa noe annet. Dersom det ikke hadde vært slik, mente fylkesmannen at grunnvilkåret for å kreve refusjon ikke var til stede.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«Det sentrale spørsmålet i saken er om sosialtjenesten kan kreve refusjon i etterbetalte ytelser etter folketrygdloven, dersom beløpet er utbetalt til den trygdede. Bestemmelsen om sosialtjenestens adgang til å kreve refusjon i slike etterbetalinger er nå regulert i lov 18. desember 2009 nr. 131 om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen § 26. På tidspunktet for vedtak om refusjon i nærværende sak gjaldt sosialtjenesteloven 13. desember 1991 nr. 81 § 5-9, som lød slik:
«Dersom en mottaker av økonomisk stønad med tilbakevirkning får innvilget ytelser etter lov om folketrygd eller lovene om krigspensjonering av 13. desember 1946 nr. 21 og 22, kan sosialtjenesten kreve hel eller delvis refusjon i det beløp som skal etterbetales, til dekning av sine utlegg til samme formål og for samme tidsrom. Er stønadsmottakeren gift, kan det kreves refusjon etter regelen i første punktum også hos ektefellen så fremt stønaden er kommet ektefellen til gode».
For ordens skyld tilføyes at bestemmelsen om refusjon i loven fra 2009 er likelydende.
Det er i «det beløp som skal etterbetales» at det kan kreves refusjon. Etter ordlyden er det således det kravet stønadsmottakeren har i vente, som sosialtjenesten kan kreve utbetalt til seg. Gode grunner synes for øvrig å tale for at en slik forståelse av bestemmelsen må legges til grunn. Det medfører at den ivaretar en effektiv og rasjonell avregning mellom offentlige etater, før det blir klarlagt hva som eventuelt vil komme stønadsmottakeren til gode. Det må antas at dette har vært en del av hensikten, sammen med formålet om å hindre offentlige utbetalinger til samme formål mer enn en gang.
Etter at beløpet er utbetalt til den trygdede, vil situasjonen være en annen. Blant annet vil spørsmålet om hvorledes mottakeren har oppfattet berettigelsen av det mottatte, kunne variere, alt fra situasjoner der vedkommende ikke har vært klar over muligheten for at sosialtjenesten ville kunne kreve refusjon, til situasjoner der dette har vært helt klart, og overføringen av beløpet til den trygdede måtte fremstå som en ren feilutbetaling.
Hvorledes situasjonen var i denne saken, fremstår som uklar. Sosialtjenesten fattet vedtak om refusjon og fremmet krav overfor trygdekontoret samme dag. På hvilket tidspunkt utbetalingen fra A-etat til A ble gjort i forhold til denne datoen, fremkommer ikke i saksdokumentene. Det kan imidlertid synes som om A antok at beløpet overført fra A-etat, på tidspunktet for overføringen, var hans til å disponere fritt.
As advokat viste blant annet i klagen i februar 2004, i tilknytning til kommunens avslag på søknad om ettergivelse, til at A trodde at han kunne disponere pengene fritt på tidspunktet for utbetalingen. Dette synes for øvrig ikke bestridt av kommunen, som i saksfremstillingen og oversendelsen av saken om ettergivelse til fylkesmannen, viste til at det var beløpet som sto på sperret konto han måtte forstå at ikke kunne benyttes.
Mye taler for at det må legges til grunn at A mottok pengene fra A-etat, i den tro at han fritt kunne benytte dem. Det blir da spørsmål om kommunen senere hadde krav på refusjon i penger som var i behold.
Det er vanskelig å se at en slik situasjon har vært ment omfattet av refusjonsadgangen etter sosialtjenesteloven § 5-9. Hensynet til en effektiv oppgjørsform mellom to offentlige etater gjør seg blant annet ikke gjeldende. På grunn av en feil fra forvaltningen oppstår det i stedet en situasjon der mottakeren får opparbeidet gjeld til det offentlige. At dette ikke kan ha vært meningen synes særlig klart i tilfeller der det er disponert over pengene i sin helhet, hvilket for øvrig etter hvert har blitt forholdet i denne saken. Det understrekes at jeg med dette ikke har tatt stilling til kommunens adgang til å kreve refusjon i feilutbetalte beløp i enhver sammenheng. Det må foretas en konkret vurdering.
Jeg er enig med fylkesmannen i at det ofte vil være svært kort tid for kommunen til å fremme refusjonskrav, dersom det legges til grunn at det ikke kan kreves fra stønadsmottakeren. Departementets presisering i rundskriv I-34/2001 om foreldelse synes det i tilfelle heller ikke behov for. Likevel finner jeg ikke at dette kan være avgjørende, og ber fylkesmannen om å behandle på nytt spørsmålet om det var adgang til å kreve refusjon fra A i det etterbetalte beløpet fra A-etat, i lys av de momenter jeg har pekt på. Jeg ber også eventuelt vurdert om fylkesmannen, med virkning for kommunens krav, kan ta stilling til spørsmålet om kravet fortsatt er i behold, jf. reglene om condictio indebiti. Dersom dette ikke lar seg gjøre, bes det vurdert om fylkesmannen kan be kommunen om å frafalle kravet.
Reglene om refusjon etter sosialtjenesteloven § 5-9 og folketrygdloven § 22-7 etterlater vanskelige uavklarte spørsmål. Det er gitt særskilte regler for når og hvordan det offentlige kan kreve refusjon i etterbetaling av trygdeytelser. I flere saker som har vært til behandling her, har det vist seg at forvaltningen ikke har fulgt saksbehandlingsreglene for disse sakene. Det vises særlig til ombudsmannssak 2007/555, inntatt i årsmeldingen for 2008 side 370 (Somb-2008-95). Vedlagt følger også kopi av avsluttende brev i ombudsmannssak 2008/713. Sakene behandler spørsmål om sosialtjenestens adgang til å kreve refusjon i etterbetalte trygdeytelser, selv om de ikke direkte gjelder det sentrale spørsmålet i nærværede sak. Som det fremgår, ba jeg i den førstnevnte saken Arbeids- og velferdsdirektoratet om å vurdere regelverket, med sikte på å skape større klarhet, både med hensyn til den formelle fremgangsmåten og de materielle følgene dersom reglene ikke blir fulgt».
Fylkesmannen henvendte seg deretter til Trondheim kommune. Kommunen hadde allerede omgjort resterende utestående krav til bidrag, og vedtok å betale tilbake et mindre beløp som var betalt i refusjon. Fylkesmannen avsluttet på denne bakgrunn behandlingen av saken. Ombudsmannen tok dette til etterretning og fant ikke grunn til mer i saken.