A skulle i september 2007 på vegne av Dagbladet dekke hovedforhandlingen i den såkalte «Aker Brygge-saken» i Oslo tingrett. I tilknytning til rettslokalet hadde politiet etablert en sikkerhetskontroll, som de som ville overvære rettsforhandlingene måtte passere. Politiet oppdaget i forbindelse med sikkerhetskontrollen kopier av avhørsdokumenter fra den såkalte «Obiora-saken» i As skulderveske.
Til tross for at A ga uttrykk for at dokumentene var omfattet av pressens kildevern, skal en polititjenestemann ha tatt med seg kopiene. Dokumentene skal ha blitt tilbakelevert etter omtrent et kvarter. En annen polititjenestemann skal ha tømt ut innholdet i As skulderveske for nærmere gjennomsyn av innholdet i vesken. Polititjenestemannen skal blant annet ha bladd i en av As notatblokker med Dagbladets logo og påskriften «PRESSEBLOKK» på forsiden.
På vegne av Dagbladet og A fremsatte advokat Frode Elgesem en klage til Politimesteren i Oslo. Politidistriktet v/visepolitimesteren konkluderte med at det ikke var grunnlag for å konstatere kritikkverdige forhold i saken. Det ble imidlertid erkjent at polititjenestemennene nok ikke burde ha fratatt A hans notatblokk overhodet, selv om dette bare var for et «overfladisk gjennomsyn». Advokat Elgesem brakte deretter saken inn for Politidirektoratet, som tok stilling til den delen av klagen som ikke gjaldt de straffeprosessuelle spørsmålene. Direktoratet kunne ikke se at det var grunnlag for kritikk i saken.
Advokat Elgesem klaget 1. juli 2008 til ombudsmannen, og anførte blant annet at politiets behandling av A var i strid med straffeprosessloven 22. mai 1981 nr. 25 § 195 om ransaking av person. Det ble vist til at As papirer måtte anses beskyttet av reglene om pressens kildevern i straffeprosessloven § 204, jf. § 125 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) 4. november 1950 artikkel 10. Norsk Redaktørforening ga i brev 4. juli 2008 uttrykk for at foreningen fullt ut støttet anførslene i klagen til ombudsmannen.
Saken ble i første omgang avsluttet 19. september 2008 under henvisning til at de straffeprosessuelle sidene ved saken ikke hadde vært tatt opp med Oslo statsadvokatembeter som overordnet påtalemyndighet.
Advokat Elgesem fremsatte 11. november 2008 en ny klage til ombudsmannen etter at statsadvokaten i brev 24. oktober 2008 meddelte at han i det alt vesentlige tiltrådte Oslo politidistrikts vurdering av de «rent straffeprosessuelle» spørsmålene.
Etter en gjennomgang av saksdokumentene ble det besluttet å undersøke saken nærmere. I brev 25. juni 2009 ble Riksadvokaten for det første bedt om å gi sitt syn på om det var foretatt et straffeprosessuelt beslag av avhørsdokumentene, jf. straffeprosessloven § 203. Videre ble det bedt om en redegjørelse for forholdet til reglene om kildevern, jf. straffeprosessloven § 204 første ledd, jf. § 125, og reglene om håndtering av dokumenter, jf. § 205 tredje ledd annet punktum.
Riksadvokaten ble videre bedt om å vurdere hvorvidt det ble foretatt en straffeprosessuell ransaking av skuldervesken, og om de materielle og prosessuelle vilkårene for dette i så fall var oppfylt, jf. straffeprosessloven §§ 195 flg. Forutsatt at Riksadvokaten kom til at det dreide seg om straffeprosessuell ransaking, ble det bedt om en særskilt redegjørelse for forholdet til straffeprosessloven § 195 annet ledd og § 198 annet ledd. Dersom Riksadvokaten mente at politiets gjennomgang av innholdet i skuldervesken lå innenfor det som var nødvendig for å gjennomføre en forsvarlig sikkerhetskontroll, ble det bedt om en begrunnelse for dette. Riksadvokaten ble også bedt om å kommentere betydningen av As henvisning til kildevernet ved politiets gjennomgang av skuldervesken.
Endelig ble det bedt om en redegjørelse for Riksadvokatens syn på om politiets befatning med avhørsdokumentene A hadde i sin skulderveske, samt gjennomgangen av dens innhold, herunder presseblokken, var i samsvar med EMK artikkel 10.
Riksadvokaten svarte i brev 26. august 2009, etter at det var innhentet en egen redegjørelse fra Oslo politidistrikt, som Riksadvokaten i det vesentlige sluttet seg til. I svaret ga Riksadvokaten uttrykk for at det var foretatt et straffeprosessuelt beslag av avhørsdokumentene, jf. straffeprosessloven § 203, og at vilkårene for dette var oppfylt. Selv om det ble pretendert at avhørsdokumentene var omfattet av kildevernet, jf. straffeprosessloven § 125, kunne dokumentene etter Riksadvokatens oppfatning beslaglegges med sikte på tilbakelevering til rette eier, jf. straffeprosessloven § 204 annet ledd annet punktum. Ettersom det ble hevdet at dokumentene inneholdt kildeopplysninger, burde imidlertid prosedyren i straffeprosessloven § 205 tredje ledd annet punktum om forsegling i lukket konvolutt av dokumenter som ikke kan beslaglegges uten rettens kjennelse, ha vært fulgt. En slik fremgangsmåte ville ifølge Riksadvokaten sikret «de hensyn som ligger til grunn for så vel straffeprosesslovens regler som overordnede rettsnormer om pressens kildevern, herunder EMK artikkel 10».
Riksadvokaten ga videre uttrykk for at selve gjennomsøkingen av skuldervesken ikke i utgangspunktet var en straffeprosessuell ransaking, men et ledd i sikkerhetskontrollen på vei inn i rettslokalet. Formålet med den nærmere undersøkelsen av innholdet i skuldervesken, herunder presseblokken, fremsto ikke som «helt avklart», men Riksadvokaten la til grunn at «hvis formålet var å finne opplysninger som kunne kaste lys over ansvarsforhold knyttet til det antatte taushetsbrudd som lå til grunn for det ovenfor nevnte beslag, så må gjennomsøkingen anses som en straffeprosessuell ransaking». Under denne forutsetningen, og under henvisning til at det ikke kan ransakes for å søke etter bevis det ikke kan tas beslag i, jf. motsetningsvis straffeprosessloven §§ 192 flg., uttalte Riksadvokaten:
«Riksadvokaten antar at søk etter slike opplysninger som er forutsatt ovenfor, meget lett vil være beslagsfrie etter straffeprosessloven § 204 jf § 125. Ransakingen kunne i så fall ikke anses rettmessig, og skulle følgelig selvsagt heller ikke ha vært foretatt.»
Avslutningsvis uttalte Riksadvokaten:
«Etter ombudsmannens avsluttende behandling vil riksadvokaten vurdere om en skal tilrå at Politidirektoratet innskjerper overfor politiet at sikkerhetskontroll ikke kan lede frem til straffeprosessuell ransaking og/eller beslag uten at vilkårene foreligger. Ikke minst er det viktig at dette iakttas overfor pressens representanter.»
Riksadvokatens svarbrev ble oversendt advokat Elgesem for merknader. Advokaten bemerket i brev 25. september 2009 blant annet at det var positivt at Riksadvokaten vurderte en innskjerping som nevnt ovenfor, og han ba om at ombudsmannen oppfordret Riksadvokaten til å gjennomføre dette. Riksadvokaten hadde ingen merknader til brevet.
I brev 16. september 2010 kom advokat Elgesem tilbake til saken og viste til storkammerdom 14. september 2010 fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) i saken Sanoma Uitgevers B.V. mot Nederland. Advokaten anførte at dommen underbygget at behandlingen av A også innebar en krenkelse av EMK artikkel 10. Brevet ble oversendt Riksadvokaten, som ikke hadde merknader.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«1. Innledning
Det som har vært gjenstand for undersøkelse i ombudsmannssaken er om politiet hadde adgang til å frata A avhørsdokumentene han var i besittelse av, og om politiet hadde adgang til å foreta en nærmere gjennomsøking av hans skulderveske, herunder bla gjennom presseblokken. Saken har reist spørsmål knyttet både til straffeprosesslovens bestemmelser om beslag og ransaking, og EMK artikkel 10 om ytringsfrihet. De spesifikke spørsmålene om rettsgrunnlag og nærmere retningslinjer for sikkerhetskontrollen som ble utført, har det ikke vært naturlig å ta opp med Riksadvokaten, og dette vil derfor ikke bli drøftet.
2. Spørsmålet om politiet hadde adgang til å frata A avhørsdokumentene
Det er naturlig å ta utgangspunkt i straffeprosesslovens regler om beslag, og spørsmålet om disse utgjorde en skranke for å frata A avhørsdokumentene. Av straffeprosessloven § 203 følger det at «[t]ing som antas å ha betydning som bevis» kan beslaglegges. Kravet om at en ting «antas» å ha betydning som bevis, innebærer at en «rimelig mulighet» er tilstrekkelig, jf. Rt. 1999 s. 1115 (s. 1117). Det må imidlertid i tillegg innfortolkes et krav til skjellig grunn til mistanke om en straffbar handling, jf. Rt. 1998 s. 1839 (s. 1840). At en pressemedarbeider besitter avhørsdokumenter i en straffesak vil nok lett kunne gi skjellig grunn til mistanke om straffbart brudd på taushetsplikt, jf. straffeloven 22. mai 1902 nr. 10 § 121, og det er en rimelig mulighet for at avhørsdokumentene vil kunne tjene som bevis. Beslag av dokumentene kan vel neppe fremstå som uforholdsmessig i en slik sammenheng, jf. straffeprosessloven § 170a. Jeg kan følgelig ikke se at det er grunnlag for innvendinger mot Riksadvokatens konklusjon om at grunnvilkårene for beslag var oppfylt i den foreliggende saken. Det avgjørende spørsmålet i saken er derfor om politiet likevel var avskåret fra å beslaglegge avhørsdokumentene, som følge av at A ga uttrykk for at dokumentene var omfattet av pressens kildevern, jf. straffeprosessloven § 125.
Etter straffeprosessloven § 204 første ledd kan det ikke tas beslag i blant annet dokumenter som inneholder kildeopplysninger i samsvar med lovens § 125. Av straffeprosessloven § 204 annet ledd annet punktum fremgår det imidlertid at bestemmelsen i første ledd ikke er «til hinder for at dokumenter eller annet blir fratatt urettmessig besitter for å muliggjøre overlevering til rette vedkommende». I forarbeidene uttales det følgende om bestemmelsen, jf. straffeprosesslovkommisjonens innstilling 1969 s. 253:
«I utk. annet ledds annet punktum er dessuten foreslått hjemmel for en politiforføyning når besittelsen er urettmessig. En etterretningsoffiser er f.eks. siktet for spionasje og besitter hemmelige dokumenter som han har latt kopiere. Uten hensyn til om vilkårene for beslag etter § 206 [straffeprosessloven § 203] foreligger, bør slike dokumenter kunne tas fra ham for å muliggjøre overlevering til rette vedkommende – altså uten hensyn til om det gjelder ting som kan ha betydning som bevis eller som kan vindiseres. Her er det ikke tale om noe beslag som berører reglene om taushetsplikt. – Egentlig hører ikke bestemmelsen hjemme i straffeprosessloven, men man har ment å burde ha den her inntil den kan få en mer naturlig plass i en annen lov, f.eks. i en politilov.»
På bakgrunn av dette er det mest naturlig å forstå bestemmelsen som en selvstendig hjemmel for politiet til å ta dokumenter fra urettmessig besitter. Det avgjørende for retten til å ta dokumenter i medhold av denne bestemmelsen må være at besittelsen er urettmessig, uten hensyn til om vilkårene for beslag etter straffeprosessloven § 203 er oppfylt og om dokumentene er omfattet av pressens kildevern etc. I den foreliggende saken fremstår det som lite tvilsomt at besittelsen av avhørsdokumentene var urettmessig, og utgangspunktet var da at politiet hadde hjemmel til å ta dokumentene, jf. straffeprosessloven § 204 annet ledd annet punktum, selv om dokumentene ble pretendert å være omfattet av pressens kildevern.
Det følger av straffeprosessloven § 205 tredje ledd at dokumenter som ikke kan beslaglegges uten rettens kjennelse, og som politiet vil ta med til retten for avgjørelse av om beslag kan tas, skal forsegles i en lukket konvolutt i nærvær av en representant for besitteren. Rent umiddelbart kan imidlertid ikke denne bestemmelsen komme til anvendelse, ettersom det fremgår temmelig klart av sammenhengen mellom straffeprosessloven § 204 annet og første ledd at dokumenter i urettmessig besittelse kan fratas besitteren uten rettens kjennelse.
Pressens rett til kildevern er etter EMDs praksis en del av retten til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlige myndigheter, jf. EMK artikkel 10 (1) om ytringsfrihet. Kildevernet er ikke absolutt, men inngrep må være «prescribed by law» og «necessary in a democratic society» for å ivareta et legitimt formål, jf. artikkel 10 (2). EMD har fremhevet at pressens ytringsfrihet er særlig viktig, og at kildevernet er en grunnleggende betingelse for pressefrihet, jf. den prinsipielle avgjørelsen 27. mars 1996 i saken Goodwin mot Storbritannia, hvor det i avsnitt 39 blant annet uttales:
«Without such protection, sources may be deterred from assisting the press in informing the public on matters of public interest. As a result the vital public-watchdog role of the press may be undermined and the ability of the press to provide accurate and reliable information may be adversely affected. Having regard to the importance of the protection of journalistic sources for press freedom in a democratic society and the potentially chilling effect an order of source disclosure has on the exercise of that freedom, such a measure cannot be compatible with Article 10 (art. 10) of the Convention unless it is justified by an overriding requirement in the public interest.»
Dette prinsipielle synet på kildevernet er gjentatt av domstolen i flere senere avgjørelser, sist avgjørelsen 14. september 2010 Sanoma Uitgevers B.V. mot Nederland avsnitt 50–51, som advokat Elgesem har vist til i brev hit 16. september 2010. En konsekvens av at EMK artikkel 10 gjelder som norsk lov, og ved motstrid skal gå foran bestemmelser i annen lovgivning, jf. menneskerettsloven 21. mai 1999 nr. 30 § 2, jf. § 3, er at den foreliggende saken må vurderes særskilt opp mot bestemmelsen, sett i lys av EMDs praksis på området.
Det første spørsmålet er om det ble gjort et inngrep i As og Dagbladets ytringsfrihet, jf. EMK artikkel 10 (1), da avhørsdokumentene ble fratatt A.
EMD har lagt til grunn at ransaking av journalisters leiligheter og arbeidsplasser for å avdekke identiteten til kilder mistenkt for brudd på offentlig taushetsplikt representerer inngrep, jf. avgjørelsene 25. februar 2003 Roemen og Schmit mot Luxemburg og 27. november 2007 Tillack mot Belgia. I sistnevnte sak ble det uttrykkelig fremhevet at kildevernet ikke er avhengig av at kilden er lovlig, jf. avsnitt 65. EMD har videre lagt til grunn at pålegg om å utlevere journalistisk materiale representerer inngrep, selv om materialet først etter en nærmere undersøkelse vil kunne bidra til å avsløre kildene, jf. avgjørelsene 15. desember 2009 Financial Times Ltd. mv. mot Storbritannia avsnitt 70 og Sanoma Uitgevers avsnitt 71. I den sistnevnte saken ble det ikke tillagt vekt at hensikten med pålegget ikke hadde vært å avsløre kildene i relasjon til saken pressen hadde dekket, og at det heller ikke hadde funnet sted noen straffeforfølgning, jf. avsnitt 65–66. For øvrig krevde domstolen ingen bevis for at materialet faktisk omfattet konfidensiell kildeinformasjon, ut over pretensjonen om at dette var tilfellet, jf. avsnitt 64. Etter EMDs praksis må det legges til grunn at en nedkjølende effekt på pressefriheten vil kunne oppstå overalt hvor pressen bidrar til identifisering av anonyme kilder, jf. Financial Times avsnitt 70 og Sanoma Uitgevers avsnitt 71, slik at terskelen for hva som skal anses som et inngrep må legges lavt.
Det forhold at politiet i den foreliggende saken fremtvang tilgang til avhørsdokumentene – om enn bare for et kortere tidsrom – til tross for at A ga uttrykk for at dokumentene inneholdt informasjon som gjorde det mulig å identifisere kilden, er etter min mening tilstrekkelig til å konstatere at det har funnet sted et inngrep i As og Dagbladets ytringsfrihet, jf. EMK artikkel 10 (1), sml. Sanoma Uitgevers avsnitt 72. Hvorvidt hensikten med å frata A dokumentene var å tilbakelevere dem til rettmessig eier, eller å avdekke hvem som kunne ha begått et straffbart brudd på taushetsplikten, har ikke avgjørende betydning i denne sammenheng.
Det neste spørsmålet er om det aktuelle inngrepet var «prescribed by law», jf. EMK artikkel 10 (2).
Etter EMDs praksis må det legges til grunn at vilkåret ikke bare krever at inngrepet har et grunnlag i nasjonal rett, men at det også stilles visse kvalitative krav til den aktuelle hjemmelen, jf. Sanoma Uitgevers B.V. mot Nederland avsnitt 81. Det viktigste kvalitative kravet er at det finnes en prosessuell sikkerhetsmekanisme som sikrer en forutgående og uavhengig prøving av inngrepets rettmessighet, jf. samme avgjørelse avsnitt 88–92.
I den foreliggende saken mener jeg, som det er redegjort for ovenfor, at politiet hadde hjemmel til å ta avhørsdokumentene, jf. straffeprosessloven § 204 annet ledd annet punktum. Inngrepet hadde derfor et grunnlag i nasjonal rett. Bestemmelsen må imidlertid, som det også er redegjort for ovenfor, forstås slik at dokumenter i urettmessig besittelse kan fratas besitteren uten noen form for uavhengig prøving. Kvalitativt er hjemmelen derfor utilstrekkelig, og inngrepet representerte følgelig en krenkelse av EMK artikkel 10 i den forstand at det ikke var «prescribed by law», sml. Sanoma Uitgevers B.V. mot Nederland avsnitt 100. Det er da ikke nødvendig å ta stilling til om inngrepet oppfylte bestemmelsens øvrige vilkår.
Slik straffeprosessloven § 204 annet ledd annet punktum er utformet, oppstår det i denne saken motstrid med EMK artikkel 10, og sistnevnte bestemmelse må da gå foran, jf. menneskerettsloven § 2, jf. § 3. Det må dermed konkluderes med at politiet ikke hadde adgang til å frata A avhørsdokumentene, og at det representerte en krenkelse av EMK artikkel 10 at dokumentene likevel ble tatt fra ham.
Under disse forutsetningene er jeg for øvrig enig med Riksadvokaten i at politiet burde fulgt prosedyren som følger av straffeprosessloven § 205 tredje ledd annet punktum, og at dette både hadde sikret hensynene som ligger til grunn for straffeprosesslovens regulering av pressens kildevern, og sannsynligvis også vært i samsvar med de prosessuelle krav som følger av EMDs praksis. Det var imidlertid ikke denne fremgangsmåten som ble benyttet i dette tilfellet, og jeg finner derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på dette spørsmålet.
3. Spørsmålet om politiet hadde adgang til å foreta en nærmere gjennomsøking av skuldervesken, herunder særlig om det var anledning til å bla gjennom presseblokken
Det er naturlig å ta utgangspunkt i spørsmålet om den nærmere undersøkelsen representerte en straffeprosessuell personransaking av A, jf. straffeprosessloven § 195 annet ledd. Etter bestemmelsens første ledd er det en forutsetning for ransaking at det «er grunn til å anta at det kan føre til oppdagelse av bevis eller av ting som kan beslaglegges eller som det kan tas heftelse i», og det fremgår av straffeprosesslovens forarbeider at ransaking «(kroppsvisitasjon) er først og fremst undersøkelse av personens klær, veske o.l. etter gjenstander som kan tjene som bevis eller beslaglegges», jf. straffeprosesslovkommisjonens innstilling 1969 s. 251. Dette må forutsettes også å gjelde for ransaking av andre enn mistenkte, jf. bestemmelsens annet ledd.
Oslo politidistrikt har i sin redegjørelse 27. juli 2009 lagt til grunn at den nærmere undersøkelsen av journalistblokken lå utenfor det som var nødvendig av sikkerhetsmessige hensyn. Formålet med gjennomgangen av presseblokken var «å vurdere om det var grunnlag for å ta beslag», jf. Oslo politidistrikts brev til advokat Elgesem 30. januar 2008. En slik undersøkelse i beslagsøyemed må etter min mening klart regnes som en del av en straffeprosessuell ransaking. For øvrig er jeg enig med Riksadvokaten i at hensikten med den nærmere undersøkelsen av skuldervesken fortsatt fremstår som uklar, og grunnlaget for å foreta en straffeprosessuell vurdering er i denne sammenhengen utilstrekkelig. Den videre drøftelsen vil derfor primært rette seg mot gjennomgangen av presseblokken, selv om jeg ikke utelukker at politiet også for øvrig kan ha overskredet de rettslige rammene for sikkerhetskontrollen.
Under denne forutsetningen er det neste spørsmålet om vilkårene for å foreta personransaking av A var oppfylt. Politiet kan ikke foreta personransaking av andre enn mistenkte uten samtykke fra den det gjelder eller etter beslutning av retten eller påtalemyndigheten, jf. straffeprosessloven § 198 annet ledd, jf. § 197. I den foreliggende saken var ikke A selv mistenkt for noe straffbart. Det er heller ingen holdepunkter for at han på noen måte samtykket i at politiet bladde gjennom presseblokken hans, og det forelå ikke noen forutgående beslutning fra retten eller påtalemyndigheten. Derfor må det legges til grunn at vilkårene for personransaking etter straffeprosessloven § 198 annet ledd, jf. § 197 ikke var oppfylt, og at politiet således ikke hadde adgang til å foreta noen nærmere gjennomgang av presseblokken slik det ble gjort.
Etter dette er det ikke nødvendig å ta stilling til om straffeprosesslovens øvrige vilkår for personransaking var oppfylt. Jeg er imidlertid enig med Riksadvokaten i at straffeprosessloven § 195 første ledd sannsynligvis også vil utgjøre en skranke, ettersom en presseblokk neppe «kan beslaglegges» uten rettens kjennelse, jf. straffeprosessloven § 204 første ledd, jf. § 125.
I klagen hit, og ved foreleggelsen av saken for Riksadvokaten, har det også vært et spørsmål om gjennomgangen av presseblokken var i samsvar med EMK artikkel 10. Tvangsmessig gjennomgang av en tydelig merket presseblokk, som i prinsippet kan inneholde alle mulige kildeopplysninger, må etter min mening klart betraktes som et inngrep i pressens kildevern, jf. EMK artikkel 10 (1). Det vises i denne forbindelse til gjennomgangen av EMDs praksis ovenfor, særlig avgjørelsene Roemen og Schmit mot Luxemburg og Tillack mot Belgia, som begge gjaldt ransaking for å avdekke identiteten til kilder mistenkt for brudd på offentlig taushetsplikt. Når gjennomgangen, som det fremgår av konklusjonen ovenfor, ikke var i samsvar med straffeprosesslovens bestemmelser om personransaking, og det heller ikke er vist til noe annet rettsgrunnlag for gjennomgangen, kan inngrepet ikke anses å være «prescribed by law», jf. artikkel 10 (2). Ut fra dette må det konkluderes med at politiet ikke hadde adgang til å bla gjennom As presseblokk, og at dette var i strid med både straffeprosesslovens bestemmelser om personransaking og EMK artikkel 10.
Det kunne nok også uavhengig av dette ha vært stilt prinsipielle spørsmål ved at politiet foretok et tvangsmessig inngrep overfor A uten å ha hjemmel for det, men det faller utenfor sakens rammer å gå nærmere inn på dette.
4. Oppsummering
På bakgrunn av undersøkelsene i saken og konklusjonene ovenfor, finner jeg å måtte kritisere måten A ble behandlet på, og den manglende ivaretakelsen av hans og Dagbladets rett til kildevern i forbindelse med gjennomføringen sikkerhetskontrollen i Oslo tingrett. En beklagelse til A og Dagbladet er på sin plass. Politiet må ved en slik sikkerhetskontroll holde seg innenfor de rettslige rammene som gjelder for denne typen kontroller. Dersom det unntaksvis skulle bli nødvendig å anvende straffeprosessuelle tvangsmidler i forbindelse med en sikkerhetskontroll, må politiet holde seg innenfor de straffeprosessuelle rammene som gjelder for det aktuelle tvangsmiddelet. Politiet må naturligvis også respektere grunnleggende menneskerettigheter i forbindelse med sikkerhetskontroller, og være oppmerksom på den særskilte beskyttelse pressens kildevern har etter EMK artikkel 10.
Riksadvokaten må selv vurdere hvordan saken skal følges opp videre, men jeg legger til grunn at det vil bli iverksatt de tiltak som er nødvendige for å redusere risikoen for lignende tilfeller i fremtiden. En tilrådning overfor Politidirektoratet, slik Riksadvokaten har skissert i svaret hit, fremstår som én mulig, hensiktsmessig fremgangsmåte. Jeg ber i alle fall om å bli holdt orientert om Riksadvokatens videre oppfølging av saken.
Saken har reist flere viktige spørsmål vedrørende regelverket på området, blant annet forholdet mellom straffeprosessloven § 204 annet ledd annet punktum og EMK artikkel 10, og jeg har derfor funnet grunn til å orientere Justis- og politidepartementet om saken, jf. ombudsmannsloven 22. juni 1962 nr. 8 § 11.»
Ombudsmannen mottok etter dette kopi av Riksadvokatens brev 11. mai 2011 til Politidirektoratet. I brevet ble direktoratet, under henvisning til ombudsmannens uttalelse, tilrådet å innskjerpe overfor politimestrene at sikkerhetskontroller må gjennomføres innenfor gjeldende regelverk og avgrenses mot bruk av straffeprosessuelle tvangsmidler. Riksadvokaten ga uttrykk for at det av en slik innskjerping klart burde fremgå at ransaking og/eller beslag bare kan benyttes der vilkårene for dette foreligger. Pressens kildevern må herunder respekteres og det må i den forbindelse sees hen til vernet i EMK artikkel 10.