Sakens bakgrunn
A fremsatte 14. juni 2011, på vegne av B, krav om finnerlønn overfor Oslo politidistrikt under henvisning til funn av en stjålet bil sentralt i Oslo 6. juni 2011. Bilen var av politiet registrert som stjålet 16. mai 2011. Politidistriktet konkludert i vedtak 9. september 2011 med at B ikke hadde rett til utbetaling av finnerlønn på bakgrunn av funnet. Etter klage opprettholdt Politidirektoratet 17. januar 2012 politidistriktets avslag. I avgjørelsen konkluderte direktoratet med at bilen ikke kunne anses som hittegods etter hittegodslova 29. mai 1953 nr. 3 § 1 og at B derfor ikke hadde krav på finnerlønn. Politidirektoratet ga uttrykk for at vilkåret om at løsøregjenstanden må ha «kome bort» for innehaveren uten at han ville det ikke var oppfylt. Direktoratet uttalte følgende om dette:
«Biler kan i prinsippet anses som hittegods dersom vilkårene i [hittegodslova] § 1 er til stede. I mange tilfeller vil imidlertid ikke kravet om ”kome bort” være tilfredsstilt da det i dette ligger at eieren ikke lenger kan ”regne med” bilen. Eieren kan således ikke ha noe realistisk håp om å få bilen tilbake».
Videre ga direktoratet uttrykk for at vilkåret om at finneren må ha «teke hand um» tingen heller ikke var oppfylt. Om dette vilkåret uttalte direktoratet følgende:
«Loven krever at løsøret er ”teke hand um”. Med dette uttrykket krever loven noe mer enn at finneren bare varsler om funnet. Han må også gjøre noe aktivt for å ta vare på tingen. Det beror på omstendighetene hva som kreves. I en klagesak som ble behandlet av Justisdepartementet i 1992 uttalte departementet i en sak som ligner denne at ”det ikke er tilstrekkelig at man for eksempel oppdager en bil som står parkert et sted, og så melder fra til politiet fordi man antar at den er stjålet”».
En anmodning om omgjøring av klagevedtaket ble ikke tatt til følge av Politidirektoratet 26. juli 2012.
Klagen til ombudsmannen og undersøkelsene herfra
A brakte saken inn for ombudsmannen ved klage 12. august 2012 på vegne av B. I klagen anførte han at all «sunn fornuft» tilsier at et stjålet kjøretøy som noen finner må «være å betrakte som hittegods» og således gi finneren rett til finnerlønn.
Etter å ha innhentet og gjennomgått saksdokumentene, ble det funnet grunn til å undersøke enkelte sider av saken nærmere. Politidirektoratet ble i brev 17. januar 2013 bedt om å redegjøre for hvorfor vilkåret om at gjenstanden må ha «kome bort» i hittegodslova 29. mai 1953 nr. 3 § 1 ikke ble ansett oppfylt i foreliggende sak. Det ble videre reist spørsmål om direktoratet er av den oppfatning at en stjålet bil som er hensatt i det offentlige rom aldri kan anses for å ha «kome bort» i relasjon til ovennevnte bestemmelse. I denne sammenheng ble det bedt om svar på hvordan en slik oppfatning i så fall stiller seg til en naturlig språklig forståelse av dette vilkåret. Under henvisning til at direktoratet i klagevedtaket fastslo at vilkåret i lovens § 1 om at noen har funnet og «teke hand um» tingen ikke var oppfylt, ble direktoratet også bedt om å opplyse hvilket faktum som ble lagt til grunn og redegjøre nærmere for vurderingen som ble foretatt i relasjon til dette vilkåret.
Direktoratet besvarte spørsmålene i brev 25. februar 2013. Innholdet i direktoratets svar er nærmere omtalt nedenfor. Direktoratets svarbrev ble forelagt A. Han kommenterte direktoratets redegjørelse i e-brev 9. april 2013. Direktoratet kom deretter tilbake til saken ved brev 25. april 2013. Verken direktoratet eller A har etter dette kommet tilbake til saken.
Jeg har følgende merknader til saken
1. Innledning
Retten til å kreve finnerlønn er regulert i hittegodslova 29. mai 1953 nr. 3. Det følger av § 9 første ledd at den som er finner av hittegods har krav på finnerlønn fra rette eier av tingen. Lovens § 1 definerer når en løsøregjenstand skal anses som hittegods og derved gi finneren en rett til finnerlønn. I foreliggende sak er det § 1 første ledd første punktum som står sentralt, der det fremgår at hittegods er:
«lausøyre som har kome bort for innehavaren utan at han ville det, og som nokon har funne og teke hand um».
Hittegodslova § 1 første ledd første punktum oppstiller flere kumulative vilkår. Politidirektoratets svarbrev må forstås slik at direktoratet erkjenner at den aktuelle bilen er å anse som løsøre og at B var finner av bilen. Direktoratet konkluderte imidlertid med at vilkåret om at bilen hadde «kome bort» for innehaveren uten at han ville det og vilkåret om at finneren hadde «teke hand um» bilen ikke var oppfylt. Det er følgelig disse to vilkårene som har vært undersøkt her.
2. Løsøre som har «kome bort»
For at funn av en løsøregjenstand skal kunne gi grunnlag for et krav om finnerlønn er det et krav om at gjenstanden har «kome bort for innehavaren utan at han ville det». Det er på det rene at bilen ble frastjålet eieren og at den således er kommet på avveie «utan at han ville det». Like klart er det imidlertid ikke hvorvidt vilkåret om at gjenstanden hadde «kome bort» for innehaveren var oppfylt eller ikke.
I svarbrevet hit skrev direktoratet følgende om forståelsen av ovennevnte vilkår:
«Det er et krav om at innehaveren har tapt gjenstanden. En gjenstand er således ikke ”kome bort” fra innehaveren i de tilfeller der eieren vet hvor den er eller har utsikter til å finne den igjen. Det må således foretas en konkret vurdering av om innehaveren har utsikter til å finne den. Det er uten betydning om gjenstanden er mistet eller stjålet, jf. Lovavdelingens notat 2. juni 1955, jnr. 854/55 E.
Det er på det rene at eieren av motorvogn med kjennemerke X ble frastjålet bilen 16.05.2011, og således uten egen vilje ikke lenger hadde den i sin besittelse. Vi må legge til grunn at eieren ikke visste hvor bilen befant seg da B fant bilen 06.06.2011. Spørsmålet er da om eieren av bilen hadde utsikter til å finne den. Direktoratet mener at hvor lang tid gjenstanden har vært utenfor eierens besittelse og hvor gjenstanden blir funnet er av sentral betydning i vurderingen av om eieren har utsikter til å finne igjen gjenstanden. Jo lenger tid det går fra gjenstanden er mistet/frastjålet, jo mindre er utsikten til at eieren finner den. Befinner gjenstanden seg på et alminnelig beferdet sted er utsikten til å finne den større enn hvis den er gjemt bort. Eieren vil ha vesentlig større mulighet til å få bilen tilbake når denne er hensatt i samme område som eieren bor, enn når bilen f.eks. blir gjenfunnet i utlandet. Svaret på problemstillingen må bero på en konkret vurdering av de faktiske forhold slik de fremsto 06.06.2011. Bilen B fant hadde da vært savnet i ca. 3 uker. Direktoratet mener at en tidsramme på 3 uker i seg selv ikke er tilstrekkelig til å si at eieren av bilen ikke hadde utsikter til å finne den. Vi vil i den forbindelse vise til Justisdepartementets vedtak i klagesak 689/91 og 758/91 Jnr. 1022/91 av 6. juni 1992, hvor departementet konkluderte med at bilen ikke var å anse som bortkommet i lovens forstand på bakgrunn av at eier ikke hadde gitt opp å lete etter den. Vi viser videre til at det motsetningsvis ikke kan legges til grunn at en bil er å anse som bortkommet fordi eieren ikke leter etter den. Tidsmomentet må ses i sammenheng med hvor bilen ble funnet. Bilen ble som nevnt funnet i Theresesgate i Oslo, en hyppig beferdet gate. Sannsynligheten for at bilen skulle bli oppdaget, enten av ansatte i by- og miljøetaten, eventuelt politiet, er derfor relativt stor. En stjålet bil hensatt i det offentlige rom i Norge vil etter all sannsynlighet før eller senere bli funnet, spørsmålet blir når og av hvem.
På bakgrunn av det korte tidsperspektivet, samt hvor bilen befant seg på tidspunktet den ble funnet av B, legger direktoratet til grunn at eier av motorvogn med kjennemerke X hadde særdeles gode utsikter til å finne den. Bilen var således ikke å anse som ”kome bort” i lovens forstand, og vilkårene i hittegodsloven § 1 var derfor ikke oppfylt».
Sammenfatningsvis må direktoratet forstås dit hen at en løsøregjenstand ikke regnes som bortkommen dersom innehaveren objektivt sett anses for å ha et realistisk håp om å få tilbake gjenstanden. Ved vurderingen av hvor realistisk det er for innehaveren å få den aktuelle gjenstanden tilbake må det, slik jeg forstår direktoratet, i hovedsak legges vekt på hvor lenge gjenstanden har vært utenfor innehaverens besittelse samt hvor gjenstanden blir gjenfunnet.
En naturlig språklig forståelse av ordlyden i bestemmelsen tilsier at vilkåret «kome bort» er oppfylt dersom innehaveren har mistet besittelsen over løsøregjenstanden og heller ikke vet hvor den er eller har utsikter til å gjenfinne den. Forarbeidene til hittegodslova gir liten veiledning med hensyn til forståelsen av vilkåret. Det fremgår imidlertid av Ot.prp. nr. 73 (1952) side 8 at departementet la til grunn definisjonen av hittegods slik den har kommet til uttrykk i Gjelsvik, Norsk tingsrett (3. utg. 1936) side 398. Det heter der at hittegods er:
«tapte ting som finneren tar i forvaring. Tingen må være tapt. Det er et spørsmål når man kan si at en ting er tapt. Det er vanskelig å finne en definisjon som i få ord kan gi svaret. Man kunde si: Tingen er tapt, når den er frakommet besidderen mot hans vilje på en slik måte at han ikke vet hvor den er. Eller nøiaktigere: Tingen er tapt når den er frakommet besidderen på en slik måte at han ikke økonomisk sett kan regne med tingen.»
I Brækhus/Hærem, Norsk tingsrett (1964) uttales følgende om vilkåret på side 528:
«At en ting er bortkommet, vil si at den er kommet ut av vedkommende eiers besittelse på en slik måte at han ikke vet hvor han kan gjøre regning med å finne den.»
I odelstingsproposisjonen nevnes som eksempel at tingen ikke er «frakommet» eieren i den forstand loven forutsetter så lenge eieren befinner seg på stedet og leter etter det han har mistet. Dette er nærmere utdypet i Andenæs/Andorsen, Spesiell strafferett og formuesforbrytelsene (2008) side 310, i tilknytning til omtalen av straffeloven 22. mai 1902 nr. 10 § 394 om ulovlig tilegnelse av hittegods:
«Selv om eieren vet omtrent hvor han har mistet tingen og hvor han derfor skal lete etter den, vil en si at besittelsen er tapt hvis tingen er mistet på gaten eller på et annet beferdet sted. Tvilsomt kan dette bare være når det dreier seg om så store og verdifulle ting at de etter all sannsynlighet vil bli funnet igjen, f.eks. en bil som har vært tatt ulovlig og er satt igjen på gaten».
Etter dette synes det avgjørende for om vilkåret «kome bort» i hittegodslova § 1 er oppfylt at tingen er forsvunnet eller tapt på en slik måte at eieren ikke kan regne med å få den tilbake. Hvilke utsikter eieren har til å gjenfinne en gjenstand som er stjålet eller mistet må vurderes konkret. Relevante momenter vil blant annet kunne være omstendighetene rundt tapet av gjenstanden, den tiden som er gått, hvor gjenstanden befinner seg og gjenstandens art. Dersom det vil bero på tilfeldigheter om innehaveren vil få gjenstanden tilbake, er gjenstanden å anse som bortkommet i lovens forstand, jf. til sammenligning RG-1954-686 om at det var «helt på det uvisse» om innehaveren ville få tilbake en ring hun hadde mistet på veien.
Det er etter min vurdering et tvilsomt spørsmål om en bil som har vært gjenstand for bilbrukstyveri og deretter hensatt i det offentlige rom, kan anses som bortkommet i lovens forstand. Situasjonen skiller seg vesentlig fra tilfeller hvor f.eks. en ring blir mistet på en is- og snølagt gate eller en lommebok blir gjenglemt på et tog. Selv om innehaveren i de sistnevnte tilfellene etter kort tid registrerer at gjenstanden er mistet/gjenglemt og vet hvor de skal lete etter gjenstanden, vil denne ofte måtte anses som bortkommet idet det vil være usikkert om innehaveren vil få gjenstanden tilbake. Når en bil urettmessig blir tatt, vil det regelmessig være uklart hva som har skjedd og om det er mulig å gjenfinne bilen. Jeg er ikke kjent med hvor stor andel av slike biler som kommer til rette. Direktoratet har opplyst at biler hensatt i det offentlige rom regelmessig kommer til rette. Dette må etter mitt syn få en viss betydning i vurderingen. Det er imidlertid ikke rettskildemessig dekning for å si at stjålne biler hensatt i det offentlige rom i Norge aldri kan anses bortkommet, med den begrunnelse at bilen etter all sannsynlighet før eller senere vil bli funnet. Hittegodslova har nettopp til formål å belønne den ærlige finneren, og en slik forståelse av ordlyden vil uthule lovens anvendelsesområde for så vidt gjelder biler i for stor grad. Jeg viser i den forbindelse til at vilkåret er at gjenstanden skal ha kommet bort for innehaveren, og at det forhold at det generelt sett er sannsynlig at utenforstående kommer over slike gjenstander dermed ikke er tilstrekkelig for å si at gjenstanden ikke er bortkommet for innehaveren i lovens forstand. Det må, slik jeg også oppfatter direktoratets redegjørelse, foretas en konkret vurdering i det enkelte tilfelle.
Etter dette er jeg kommet til at det ikke kan reises rettslige innvendinger mot den lovforståelsen direktoratet har lagt til grunn. Det er for øvrig ikke nødvendig for meg å gå nærmere inn på den konkrete vurderingen av om vilkåret er oppfylt i denne saken, idet jeg uansett har kommet til at vilkåret «teke hand um» ikke er oppfylt i dette tilfellet.
3. Finneren har «teke hand um» tingen
Det er videre et krav om at finneren har «teke hand um» løsøregjenstanden. Når det gjaldt den nærmere vurderingen av dette vilkåret uttalte direktoratet følgende i sitt svarbrev:
«Ved vurderingen av om klageren har tatt hånd om bilen på en slik måte at det utløser rett til finnerlønn etter hittegodsloven § 9, har direktoratet i tidligere saker om søknad om rett til finnerlønn på bakgrunn av funn av stjålet bil lagt til grunn at det kreves noe mer enn at finneren bare varsler om funnet. Finneren må med andre ord gjøre noe spesielt for å ta vare på bilen. Det vil måtte bero på en konkret vurdering av de faktiske forhold hva som kreves i den forbindelse.
Vi vil igjen vise til Justisdepartementets vedtak i klagesak 689/91 og 758/91 Jnr. 1022/91 av 6. juni 1992, hvor departementet la til grunn at ”det ikke er tilstrekkelig at man for eksempel oppdager en bil som står parkert et sted, og så melder fra til politiet fordi man antar at den er stjålet”.»
For så vidt gjaldt vilkåret «teke hand um» tingen skrev A følgende:
«Etter klagers syn har klager gjort det han kan gjøre for å ta vare på tingen frem til politiet kom til stedet – han har undersøkt tingen, funnet ut av at tingen er stjålet, og varslet politiet. Videre har han holdt kjøretøyet med oppsikt frem til politiet kom til stedet, og klager ville, dersom eventuelle tredjepersoner hadde kommet til stedet, varslet politiet om at noen var i ferd med å ta kjøretøyet i bruk til tross for at det var meldt stjålet til politiet. Dette er etter klagers syn tilstrekkelig for å ”teke hand um” tingen».
En naturlig språklig forståelse av vilkåret om at finneren har «teke hand um» løsøregjenstanden tilsier at finneren må ha lagt ned en viss innsats med hensyn til å ta vare på gjenstanden frem til denne kan overleveres rette eier, eventuelt politiet. Hvilke nærmere krav som må stilles i så måte gir vilkårets ordlyd ingen veiledning om. Heller ikke forarbeidene til hittegodslova gir noen avklaring på dette punkt. I Gjelsvik, Norsk tingsrett (3. utg. 1936) side 398 fremgår det imidlertid følgende om dette vilkåret:
«Den som oppdager tingen og tar den i sin forvaring, kaller man finner. Å oppdage tingen, er altså ikke nok for å bli finner. Dersom flere ser en ting samtidig, så er den finner som først tar den til seg».
Politidirektoratet har i sitt svar hit vist til to klagesaker som ble behandlet av Justis- og politidepartementet i 1992, se sak 689/91 og 758/91. Begge sakene gjaldt krav om finnerlønn på bakgrunn av funn av en stjålet bil. I førstnevnte sak slo departementet fast at klageren ikke hadde «teke hand um» bilen gjennom å «hold[e] bilen ”under oppsikt” i ca. 2 timer fra det tidspunktet bilen ble funnet og eieren fikk melding og fram til bilen ble hentet». I den andre saken uttalte departementet blant annet følgende:
«Generelt kan man si at skal en person betraktes som finner i lovens forstand, kreves det at han har gjort noe spesielt for å ta vare på tingen. Det beror på omstendighetene hvor strenge krav man bør stille. Bortsett fra å forhindre at tingen forsvinner på nytt eller blir skadet, bør finneren peke seg ut blant eventuelle konkurrerende finnere. Det er også et moment hvorvidt finneren kan sies å ha gjort en innsats som fortjener en ekstra påskjønnelse. Etter departementets oppfatning er det ikke tilstrekkelig at man f.eks. oppdager en bil som står parkert et sted, og så melder fra til politiet fordi man antar at den er stjålet».
Departementets praksis må etter dette forstås slik at det ved funn av en bil ikke er tilstrekkelig til å anse vilkåret «teke hand um» for oppfylt at finner varsler om funnet og deretter ikke foretar seg mer enn å holde bilen under oppsikt frem til den blir hentet av politiet. En slik forståelse er i tråd med det jeg ovenfor har funnet å kunne utlede av vilkårets ordlyd, jf. også uttalelsene i Gjelsvik, Norsk tingsrett (3. utg. 1936) side 398. Også reelle hensyn taler for at finneren må ha foretatt seg noe mer enn kun å holde en bil under oppsikt. Loven bygger på en belønningstankegang der finneren gjennom å ha en rett til finnerlønn er gitt et incitament for å legge ned en innsats for å sikre at løsøregjenstander som har kommet bort fra eieren kommer tilbake til denne.
På bakgrunn av ovennevnte kan jeg ikke se at det er grunnlag for å hevde at B gjennom å holde oppsikt med den aktuelle bilen frem til politiet avhentet den var tilstrekkelig til å anse vilkåret «teke hand um» for oppfylt. Ettersom dette er et absolutt krav for å anse en løsøregjenstand som hittegods etter lovens § 9 kan jeg ikke se at det er rettslig grunnlag for å rette kritikk mot Politidirektoratets konklusjon om å avise Bs krav om finnerlønn.