Ombudsmannssakens bakgrunn
Saken gjelder riktigheten av administrerende direktørs opplysninger i en driftsorientering til styret i [sykehuset] om en tidligere pasient, og sykehusets oppfølgning av pasientens henvendelser om driftsorienteringen.
1. Driftsorienteringens bakgrunn
A fikk påvist en svulst i mellomøret i 2006. Svulsten var dødelig dersom den ikke ble operert. Han ble utredet ved Rikshospitalet, og deretter henvist til operasjon i [utlandet]. Ved operasjonen 23. oktober 2006 ble flere hjernenerver kuttet. Etter operasjonen var A plaget av blant annet betydelig svelgebesvær, heshet, total venstresidig ansiktslammelse og talevansker.
A ble ved årsskiftet 2007 henvist til rehabilitering ved [sykehus] av sin fastlege og Rikshospitalet. [Sykehuset] avslo/utsatte henvisningen fordi han hadde blitt smittet med antibiotikaresistente bakterier (MRSA) under oppholdet i [utlandet]. Etter at smitten hadde blitt sanert, ble han innlagt på [sykehuset] i perioden 11. til 13. juli.
Pasienten ble senere tilbudt et kort opphold ved [sykehuset] for en fornyet vurdering av svelgfunksjonen, noe han avslo/utsatte fordi han mente dette ikke dreide seg om den rehabiliteringen han var henvist for. Utover oppholdet i juli 2007 mottok A ikke noen rehabilitering eller annen form for behandling i regi av [sykehuset].
Det oppsto uenighet om mellom A og [sykehuset] om eksistensen og innholdet i sykehusets rehabiliteringstilbud. Denne uenigheten har generert et stort antall klagebrev fra A til [sykehuset] og andre offentlige instanser.
Etter klage fra A opprettet Helsetilsynet i Oslo- og Akershus tilsynssak mot [sykehuset]. Tilsynssaken endte med at det ble påpekt flere lovbrudd og mangler ved sykehusets opptreden og det behandlingstilbudet A hadde fått. A krevde også pasientskadeerstatning, og i Pasientskadenemndas vedtak 20. mai 2011 fikk han tilkjent erstatning for følgene av forsinket rehabilitering.
Flere ansatte ved [sykehuset] ble politianmeldt av A. Det var henleggelsene av disse anmeldelsene som var bakgrunnen for driftsorienteringen.
2. Driftsorienteringen
Administrerende direktør orienterte styret ved [sykehuset] om driften av sykehuset i et dokument 26. juni 2013. Orienteringens punkt 3 lød slik:
«3. Henleggelse av politianmeldelse
En tidligere pasient ved [sykehuset] har siden 2009 utfordret både administrasjonen og styret ved [sykehuset] pga. flere anklager etter rehabiliteringsopphold. Pasienten ble utredet på OUS og frarådet operasjon av hjernetumor. Pasienten valgte likevel å reise til [utlandet] og ble operert der av en hjernekirurg. Inngrepet medførte at pasienten fikk avkuttet flere hjerne nerver og således mistet funksjonalitet på flere vesentlige områder.
Etter operasjonen ble pasienten henvist til [sykehuset] hvor det ble gjort en grundig faglig utredning av pasienten. Konklusjonen var at det ikke er mulig å rehabilitere avkuttede hjernenerver og pasienten ble derfor tilbud opphold for å trene seg opp til å leve med de varige konsekvenser operasjonen hadde medført. Dette reagerte pasienten sterkt på og har klaget sin sak inn for Pasientklagenemnda og Helsetilsynet. Pasienten fikk ikke medhold i noen av instansene og Helsetilsynet har avsluttet saken.
Pasienten har i ettertid politianmeldt [B], [C] og [D]. Alle 3 har vært til politiavhør med bistand fra advokatfirma Haavind & Co.
I brev fra Follo politidistrikt datert 02.05.13 har alle overnevnte mottatt melding om at forholdet er henlagt etter bevisets stilling»
Driftsorienteringen ble publisert på sykehusets nettsider, og A fikk kjennskap til denne høsten 2014.
3. As henvendelse til [sykehuset] i anledning driftsorienteringen
I brev 30. desember 2014 til styret skrev A at «[a]lt er bare grove, udiskutable løgner fra begynnelse til siste slutt» og krevde at fremstillingen ble trukket tilbake og slettet. Videre krevde han en uforbeholden unnskyldning fra styret og administrerende direktør.
Vedlagt brevet til styret var blant annet brev 11. desember 2014 fra nevrokirurgisk avdeling ved Oslo universitetssykehus, Helsetilsynet i Oslo og Akershus’ avslutning av tilsynssak 27. november 2009 og Pasientskadenemndas avgjørelse 25. mai 2011.
Brevet fra nevrokirurgisk avdeling ved Oslo universitetssykehus gjengis i sin helhet:
«Rikshospitalet er bedt om en uttalelse i forbindelse med et brev av [A] datert 02.12.14. Helt konkret bes det om en verifisering av [As] uttalelse om at et sitat fra administrerende direktør ved [sykehuset], nr 2, er uriktig.
Sitatet lyder som følger: “Pasienten ble utredet på OUS og frarådet operasjon av hjernetumor. Pasienten valgte likevel å reise til [utlandet] og ble operert der av en hjernekirurg. Inngrepet medførte at pasienten fikk avkuttet flere hjernenerver og således mistet funksjonalitet på flere viktige områder.”
Det er ikke riktig at pasienten ble frarådet operasjon. Operasjon ble ansett som viktig. Imidlertid var svulstens beliggenhet meget kritisk, hvorfor undertegnede kontaktet en av verdens fremste kirurger på denne regionen, [E]. [A] ble henvist dit og mottok behandling der i regi av Rikshospitalet, dekket av det norske helsevesenet. E er ikke hjernekirurg, men skallebasiskirurg. Det medfører riktighet at pasienten fikk skade på flere av de caudale hjernenervene, noe som har medført svelgvansker. Dessverre var en slik komplikasjon absolutt påregnelig, men ble vurdert til å være vesentlig mindre i [Es] hender, enn om vi skulle ha utført operasjonen selv ved Rikshospitalet, hvorfor han ble henvist dit.»
A vedla også kopi av Helsetilsynet i Oslo og Akershus’ avslutning av tilsynssak i brev 27. november 2009 til [sykehuset] ved administrerende direktør. Det fremgår av avgjørelsen at A hadde klaget til helsetilsynsmyndighetene 4. mai 2008 over blant annet [sykehusets] rehabiliteringstilbud. Helsetilsynet opprettet tilsynssak mot sykehuset, og vurderte syv temaer; rettighetsvurdering, forsvarlig behandling, medvirkning, individuell plan, veiledningsplikt overfor kommunehelsetjenesten, taushetsplikt og plikt til å svare tilsynsmyndighetene. Med unntak for medvirkningsretten og plikten til å svare myndighetene, fant tilsynet at [sykehuset] hadde begått lovbrudd på alle disse områdene. Selv om tilsynet ikke konkluderte med lovbrudd hadde de også merknader til [sykehusets] ivaretakelse av medvirkningsretten og plikten til å gi opplysninger til tilsynsorganet, herunder å svare innen de tidsfrister som ble gitt.
Om rehabiliteringen av A i [sykehusets] regi skrev Helsetilsynet i Oslo og Akershus blant annet følgende:
«Pasienten var innlagt ved [sykehuset] for vurdering av svelgfunksjon 11. – 13. juli 2007, og det ble da gjort en klinisk vurdering og videofluoroskopi. Pasienten skal senere ha blitt tilbudt kortvarig opphold ved [sykehuset] for fornyet vurdering av svelgfunksjon. Pasienten utsatte/avslo tilbudet fordi han mente dette ikke dreide seg om den rehabilitering han var henvist for.
Kompliserende forhold som kan ha påvirket prosessen har vært at klager i forbindelse med operasjonen for hjernesvulst i [utlandet] pådro seg infeksjon med MRSA-bakterier. Videre har klager selv takket nei til innleggelse av PEG-sonde, som ble tilrådd av fagfolk. Helsetilsynet i Oslo og Akershus ser at kommunikasjonen mellom behandlende personell og pasienten kan ha vært vanskelig i denne saken, på grunn av uenighet mellom behandlingsmetode og behov.
Klagers fastlege og flere helsearbeidere i spesialisthelsetjenesten har gjentatte ganger søkt om rehabilitering for pasienten på [sykehuset]. Pasienten har også selv gjentatte ganger bedt om slike tilbud. Helsetilsynet i Oslo og Akershus vurderer at disse henvisningene og anmodningene har vært utformet på en måte som skulle gjøre det umulig å misforstå at de dreide seg om rehabilitering. Flere av disse henvisningene har blitt avslått, eller pasienten har fått tilbud om spesifikke og avgrensede undersøkelser i samsvar med den kompetansen som var tilgjengelig ved [sykehuset].
Helsetilsynet i Oslo og Akershus legger til grunn at pasienten har hatt og har et utvilsomt behov for rehabilitering. Det synes klart at i alle fall deler av dette behovet nødvendiggjør mer kompetanse enn det som vanligvis finnes i kommunehelsetjenesten, og at han således har hatt og har behov for rehabilitering i regi av spesialisthelsetjenesten. Helsetilsynet i Oslo og Akershus kan ikke se at noen enhet innenfor spesialisthelsetjenesten i praksis synes å ha påtatt seg noe ansvar for rehabiliteringsprosessen. Pasienten har ikke fått tilbud om noe helhetlig opplegg over tid.
Som det fremgår over, kan det tidvis være uklart om rehabilitering bør skje i regi av spesialenhet for rehabilitering eller av en ordinær klinisk avdeling. Uansett må det påhvile den institusjon som mottar henvisning å gi veiledning til pasient og innsøkende lege om annet tilbud, dersom dette er relevant.
Helsetilsynet i Oslo og Akershus kan vanskelig se, etter gjennomgang av mottatt dokumentasjon fra [sykehuset], at pasienten har fått tilbud om den rehabilitering han har behov for ved [sykehuset].
Helsetilsynet i Oslo og Akershus vurderer etter dette at behandlingen av pasienten ikke har vært i samsvar med kravet til forsvarlig virksomhet og gjeldende pasientrettigheter i saken, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-2 og pasientrettighetsloven §§ 2-1.»
A vedla også Pasientskadenemndas vedtak 25. mai 2011. Det fremgår av vedtaket at A 20. desember 2007 krevde erstatning fra Norsk pasientskadeerstatning (NPE) for forsinket diagnostisering av svulsten, MRSA-smitten, skaden etter operasjonen og forsinket og mangelfull rehabilitering. Ved NPEs vedtak 4. januar 2010 fikk han kun erstatning for smitten, og han påklaget vedtaket til Pasientskadenemnda (PSN). Ved brev 25. mai 2011 orienterte nemnda A om at NPEs vedtak delvis var omgjort, og at han hadde krav på erstatning for følgene av forsinket rehabilitering. Om dette skrev nemnda blant annet følgende:
«Nemnda har kommet til at pasienten har krav på erstatning for forsinket oppstart med rehabilitering.
Nemnda viser til dr Wibergs medisinske erklæring. Han uttaler at det er et stort behov for rehabilitering for pasienter som nærværende. Rehabiliteringen ble først forsinket på grunn av pasientens MRSA-smitte, men også etter at infeksjonen var sanert gikk det uforholdsmessig lang tid før pasienten fikk adekvat rehabilitering. Nemnda legger til grunn at sluttresultatet kunne ha vært bedre ved raskere rehabilitering. Det forutsettes at skadens omfang utredes i forbindelse med erstatningsutmålingen. Skaden må ses i sammenheng med følgene av MRSA-smitten, som pasienten allerede har fått erstatning for av Norsk pasientskadeerstatning.»
Etter det opplyste utmålte NPE en erstatning på kr. 300 000 for følgene av forsinket rehabilitering, i tillegg til kr. 5 000 for MRSA-smitten.
4. As involvering av andre instanser i sakens anledning
[Sykehuset] svarte ikke på As brev 30. desember 2014 med vedlegg. Han kontaktet Statens helsetilsyn, Helse Sør-Øst RHF, Pasient- og brukerombudet i X fylke, Datatilsynet og politiet i sakens anledning. Datatilsynet og pasientombudet kontaktet [sykehuset] på bakgrunn av As henvendelser.
Datatilsynet anmodet i brev 3. august 2015 [sykehuset] om en redegjørelse for blant annet publiseringen av driftsmeldingen, og ba om at driftsorienteringen ble fjernet fra hjemmesiden mens saken var til behandling. Tilsynet skrev blant annet følgende:
«I meldingen omtales klagerens sak svært ufordelaktig og klageren fremlegger flere dokumenter for å understøtte at informasjonen i meldingen er i beste fall misvisende og i stor utstrekning feilaktig. Pasienten opplever den negative omtalen som svært belastende og ønsker at opplysningene korrigeres eller slettes.
Klageren opplyser at denne behandlingen av personopplysninger er egnet til å skade hans integritet og omdømme, siden opplysningene er fritt tilgjengelig på nettet. Datatilsynet har klart å gjenfinne den omtalte meldingen gjennom enkelsøk på sykehusets nettsider.»
Administrerende direktør besvarte Datatilsynets brev ved brev 26. august 2015, slik:
«Etter gjennomgang av det aktuelle publiserte dokumentet erkjennes at det kan synes som om det inneholdt nok informasjon til å kunne identifisere pasienten, selv om navn ikke var publisert. Dokumentet er nå avpublisert.
Sykehuset har ikke hatt tilstrekkelig gode nok rutiner for gjennomgang av denne type styredokumenter som publiseres på vårt nettsted. Rutinene er nå forbedret, og vi vil i tillegg sørge for nødvendig opplæring for de ansatte som håndterer publiseringen.»
Datatilsynet slo seg til ro med denne tilbakemeldingen, og foretok seg ikke mer i saken.
Også Pasient- og brukerombudet i X fylke ba [sykehuset] i brev 3. september 2015 om at punkt 3 i driftsmeldingen ble fjernet eller sladdet, slik at bare siste avsnitt ble stående. Begrunnelsen for anmodningen var blant annet at opplysningene var belastende, de inneholdt faktiske feil, meldingen inneholdt flere opplysninger enn det som var nødvendig for å orientere styret om en politianmeldelse og at «[s]ett i et pasientperspektiv er meldingen unødig negativt formulert. Det er ikke nødvendig å bruke ord som at en pasient har «utfordret» administrasjonen og har «anklaget»…».
I brev 9. september 2015 besvarte administrerende direktør pasientombudets henvendelse slik:
«Det vises til Deres brev datert 03.09.15.
[Sykehuset] mottok den 07.08.15 henvendelse fra Datatilsynet (datert 03.08.15) i samme sak som Pasient- og brukerombudet i X fylke tar opp i ref. brev. [A] – hadde klaget inn foretaket til Datatilsynet.
[Sykehuset] svarte på henvendelsen fra Datatilsynet 26.08.15, men har pr. i dag ikke mottatt svar.
Til orientering ble pkt. 3 i driftsorienteringen til styret datert 26.06.13 fjernet etter mottakelse av brevet fra Datatilsynet.»
Pasientombudet avsluttet etter dette sin sak ved følgende orientering til A i brev 23. oktober 2015:
«Jeg har lest det du har sendt meg. Jeg kan ikke se at de problemstillingene du tar opp, er forhold som er regulert i helselovgivningen. Jeg kan heller ikke se hvordan vi kan bruke helselovgivningen til å få trukket tilbake de aktuelle påstandene. Det er nok, som du selv skriver, slik at de handlingene det dreier seg om, eventuelt må vurderes etter straffelovgivningen.
Pasient- og brukerombudets arbeidsfelt er helse- og omsorgslovgivningen. Vi kan dessverre ikke bistå deg med oppfølging av slike straffbare forhold som denne saken eventuelt ville handlet om.»
Klagen til ombudsmannen og ombudsmannens undersøkelse
A klaget første gang 21. januar 2016 til ombudsmannen. Etter korrespondanse med A og innhenting av saksdokumenter fant ombudsmannen grunn til å undersøke forholdene rundt driftsorienteringen nærmere.
I brev 4. november 2016 til sykehusets styre ved styreleder spurte ombudsmannen om As henvendelser vedrørende driftsorienteringen alt-i-alt var tilfredsstillende håndtert av [sykehuset]. Styret ble videre spurt om bakgrunnen for opplysningene i driftsorienteringen om at OUS frarådet operasjon og at pasientens «likevel» valgte å reise, og om at pasienten ikke hadde fått medhold i sine klager til PSN og helsetilsynet. Ombudsmannen spurte også om sykehuset var kjent med Helsetilsynet i Oslo og Akershus’ avgjørelse i tilsynssak 27. november 2009 og PSNs vedtak 25. mai 2011 da driftsorienteringen ble gitt. Styret ble bedt om å vurdere riktigheten av opplysningene i driftsorienteringens første og andre avsnitt, og opplyse hvorfor eventuelle uriktige opplysninger ble gitt. For det tilfellet at noen av opplysningene i orienteringen var uriktige, spurte ombudsmannen om en beklagelse var på sin plass, hvorfor ble det i så fall ikke ble gitt en beklagelse, og om sykehuset kom til å beklage nå. Dersom styret mente at As egen opptreden i saken hadde betydning for om sykehuset skulle beklage eventuelle uriktige opplysninger, ba ombudsmannen om at dette ble begrunnet nærmere.
I svar 30. november 2016 orienterte styreleder om forskjellige aspekter ved As og sykehusets mellomværende før og etter publiseringen av driftsorienteringen. At As brev 30. desember 2014 ikke ble besvart, forstås begrunnet med at det inneholdt «samme anklager som tidligere er fremmet fra pasienten». Videre viste styreleder til diverse korrespondanse mellom A og sykehuset, blant annet administrerende direktørs brev 29. september 2015 til A, som følgende utdrag er hentet fra:
«Ved gjennomgang av vår postjournal avdekkes det at [sykehuset] har feilregistrert kopi av din anke datert 14. mars 2010. Tilsvarende skjedde med kopi av Pasientklagenemndas vedtak av 20. mai 2015 hvor din klage delvis tas til følge.
Dette beklager vi.
Forklaringen ligger i at kopiene av korrespondanse mellom deg og Pasientklagenemnda har blitt fordelt internt til lokal klinikk og ikke til administrasjon og øverste ledelsen. Vår postjournal er nå ajourført i henhold til overnevnte. Tilsvarende din pasienthistorikk.
Driftsorienteringene til styret ved [sykehuset] datert 26. juni 2013 ad. henleggelse av politianmeldelse ble slettet i fbm. henvendelse fra Datatilsynet primo august 2015.»
Styreleder opplyste at denne pasientsaken hadde blitt gjennomgått på styremøte 28. september 2015, og at erfaringene skulle brukes i sykehusets kontinuerlige forbedringsarbeid med fokus på konkrete områder som kommunikasjon, ajourføring av logg og registrering av post og kontakt/samarbeid med andre instanser.
Styreleder konkluderte med at «[sykehuset], etter styrets syn, alt-i-alt har hatt en tilfredsstillende håndtering av [As] påstand om uriktige opplysninger i den publiserte driftsorienteringen».
Når det gjaldt ombudsmannens spørsmål om bakgrunnen for driftsorienteringens opplysninger om at OUS frarådet operasjon og at pasienten «likevel» valgte å reise, svarte styreleder blant annet at grunnlaget var «pasientens journal ved [sykehuset] datert 11. juli 2007», «tidligere aktiviteter relatert til pasientens henvendelser til ulike instanser og [sykehuset]» og «Pasientskadenemdas vedtak av 4. januar 2010». Styreleder skrev videre at administrerende direktør forsto saken slik at:
«Rikshospitalet ikke ville operere pasienten pga. stor risiko for betydelig funksjonstap, men at pasienten likevel hadde ønsket operasjon i [utlandet]. Hvilke prosesser og råd som lå til grunn for avgjørelsen om operasjon i [utlandet] hadde [sykehuset] på det tidspunkt ingen informasjon om.
Hadde sykehuset hatt informasjon om prosessen i forkant av beslutning om operasjon i [utlandet] ville dette selvsagt blitt tatt med i orienteringen, det vises her til etterfølgende brev fra Dr. Torstein R. Meling datert 11. desember 2014.»
Vedrørende driftsorienteringens opplysning om at A ikke fikk medhold i sine klager til Pasientskadenemnda og helsetilsynet, svarte styreleder blant annet følgende:
«For det første spørres om bakgrunn for opplysning om at pasienten ikke har fått medhold i sine klager til Pasientklagenemnda og Helsetilsynet. På grunn av omlegging av det elektroniske saksbehandlingssystemet var ikke riktig vedtak journalført i sykehuset, og ufullstendig dokumentasjon ble lagt til grunn. Dette har sykehuset redegjort for over, og saken er beklaget til pasienten.»
På ombudsmannens spørsmål om sykehuset var kjent med Helsetilsynet i Oslo og Akershus’ avgjørelse 27. november 2009 da driftsorienteringen ble gitt, svarte styreleder at «[d]et har vært en grundig oppfølging av dette vedtaket med god forankring i sykehusets styre». Videre viste styreleder til at Statens helsetilsyn avsluttet saken ved brev 22. desember 2010. I følge styreleders redegjørelse var konklusjonen fra tilsynet «at saken lukkes uten at det reises tilsynssak mot [sykehuset] eller enkeltpersoner».
Styreleders svar på spørsmålet om riktigheten av opplysningene i driftsorienteringens første og andre avsnitt gjengis i sin helhet:
«Styret baserer seg her på den informasjon som er gitt av lege ved Rikshospitalet og vurderinger gjort av offentlige instanser.
Styret oppfatter på bakgrunn av dette, at det ikke er gitt uriktige opplysninger i driftsorienteringen. Styret ser imidlertid at disse kan gi tolkningsrom med utgangspunkt i forskjellen på detaljinformasjon om hva som lå til grunn for at Rikshospitalet ikke ville operere og videre hva som ble lagt til grunn for at operasjonen ble gjennomført i utlandet.
Styret har lagt til grunn pasientens anførsel mot svikt i opplysningsplikten fra Rikshospitalet forut for operasjonen og Pasientskadenemdas tydelige konklusjon som ikke støtter pasienten.
Konklusjon
Styret mener opplysningene i driftsorienteringens første og andre avsnitt er riktige.»
På ombudsmannens spørsmål om beklagelse, svarte styreleder slik:
«Sykehuset har ved flere anledninger beklaget til A at det hadde skjedd en manglende registrering i hans journal. Den manglende registreringen medførte at driftsorienteringen for så vidt gjelder henvisningen til at han ikke fikk medhold i Pasientskadenemnda er mangelfull, da det ikke ble opplyst om at han fikk medhold i klage på smitte.
Konklusjon
En beklagelse er på sin plass der feil har blitt begått. Slik beklagelse er gitt ved flere anledninger.»
På ombudsmannens spørsmål om As egen opptreden i saken har hatt betydning for om sykehuset skal beklage eventuelle uriktige opplysninger, svarte styreleder følgende:
«[Sykehuset] forholder seg profesjonelt til det foreliggende faktum. Det er forståelse for pasientens fortvilte situasjon. Sykehuset har ved flere anledninger beklaget til pasienten, men har likevel ikke klart å få til en dialog med pasienten omkring videre helsehjelp og oppfølging. Sykehuset retter gjerne en ytterligere beklagelse til pasienten relatert til opplevelsen rundt driftsorienteringen av 26. juni 2013, og håper at dette kan sette sluttstrek for en sak som har vært svært belastende også for sykehusets styre og for enkeltansatte i foretaket.»
Styrets redegjørelse ble oversendt til A som hadde merknader i brev 8. desember 2016. Disse ble oversendt styret ved brev 23. desember 2016 til orientering og for eventuelle merknader.
I brev 12. januar 2017 opplyste styreleder at «[d]ersom administrerende direktør på tidspunktet for driftsorienteringen hadde hatt etterfølgende informasjon fra Dr. Meling, (brev datert 11.12.2014) ville påstanden i driftsorienteringen vært formulert annerledes, og ordet «frarådet» ville ikke vært anvendt». Videre skrev styreleder følgende:
«Når det gjelder driftsorienteringens formulering “Pasienten fikk ikke medhold i noen av instansene og Helsetilsynet har avsluttet saken” anføres følgende:
– Pasienten fikk erstatning på kr. 5.000.- for påført MRSA smitte, men dette var før pasienten kom i kontakt med [sykehuset].
– Pasienten fikk medhold fra Helsetilsynet om at rettigheten til helsehjelp ikke var fulgt opp. Dette har sykehuset erkjent og forsøkt fulgt opp ved flere anledninger. For øvrig konkluderte Helsetilsynet med at saken lukkes uten tilsynssak mot sykehuset eller enkeltpersoner.
– På det tidspunktet driftsorienteringen ble skrevet var administrerende direktør ikke kjent med avgjørelsen i klagenemda om at pasienten ble tilkjent erstatning. (ref. redegjørelse i brev av 25.11.16). Dette ble styret orientert om i styremøte 28. september 2015 og styret ba administrerende direktør sende en beklagelse til pasienten. Slik beklagelse fra administrerende direktør til pasienten ble sendt i brev datert 29. september 2015.» (Brevet 29. september 2015 er gjengitt ovenfor)
Redegjørelsen ble oversendt A, som kom med merknader til den i brev 17. og 24. januar 2017. As merknader ble oversendt styret til orientering, men det er ikke kommet kommentarer fra sykehuset.
Ombudsmannens syn på saken
1. Sakens tema
Saken gjelder [sykehusets] oppfølging av As henvendelser om feil i en driftsmelding til sykehusets styre om forholdet mellom A og sykehuset. Spørsmålet er særlig om sykehuset skulle ha dementert uriktige opplysninger og gitt en beklagelse. Ombudsmannen har ikke undersøkt om den helsehjelpen som er gitt eller tilbudt A, har vært mangelfull.
2. Forvaltningens plikt til å beklage
God forvaltningsskikk stiller blant annet krav til at forvaltningen skal opptre saklig, høflig og hensynsfullt overfor borgerne, jf. blant annet ombudsmannens uttalelse 1. september 2016 (SOM-2016-637), årsmeldingen for 2009 side 67 (SOMB-2009-6) og årsmeldingen for 2002 på s. 79 (SOMB-2002-3). Det vises for øvrig til Graver, Alminnelig forvaltningsrett (4. utgave 2015) side 275 og Eckhoff/Smith, Forvaltningsrett (10. utgave 2014) side 196.
Kravene til god forvaltningsskikk innebærer normalt også at forvaltningen må erkjenne eventuelle feil og beklage disse.
I en rekke tidligere uttalelser har ombudsmannen bemerket at beklagelser som forvaltningen allerede hadde gitt, var på sin plass. Ombudsmannen har også i flere uttalelser bedt forvaltningen om å vurdere å beklage feil på bakgrunn av ombudsmannens kritikk, se blant annet SOM-2016-637, SOM-2014-1789 og SOM-2014-1906. I SOM-2013-1623 bemerket ombudsmannen at «[d]epartementet synes ikke å ha beklaget den lange saksbehandlingstiden. En slik beklagelse ville ha vært på sin plass.»
Åpenhet, forklaringer og beklagelser fra forvaltningen kan forebygge eller dempe konflikter mellom forvaltningen og borgerne, og bidra til at borgeren opplever at forvaltningen tar de problemene en feil har forårsaket på alvor. At man beklager en feil, er ikke det samme som en erkjennelse av straffe- eller erstatningsrettslig skyld.
Hvor langt forvaltningen skal gå for å beklage feil eller uheldige hendelser, må vurderes konkret, blant annet ut fra sakens karakter og feilens betydning for borgeren. Beklagelsen bør fremsettes så snart som mulig etter at feilen er bragt på det rene, og av den i forvaltningen som er i best posisjon til å beklage. Videre bør beklagelsen være lett forståelig og uten unødvendig forbehold. Den bør identifisere hvilke feil forvaltningen har gjort og forklare hvorfor de oppsto. Borgeren bør normalt også forsikres om at feilen ikke skal gjenta seg, gjerne gjennom opplysninger om hvilke tiltak som treffes for å hindre gjentakelse. Dersom det er aktuelt, bør det opplyses hva som gjøres for å bøte på oppståtte problemer for borgeren.
Det vises for øvrig til ombudsmannens artikkel om forvaltningens beklagelser overfor borgerne i årsmeldingen for 2011, på sidene 52 til 53, og artikkelen om utfordrende klagere i årsmeldingen for 2012, på sidene 48 til 50.
3. Helseforetakets plikt til å beklage ovenfor pasienten
Driftsorienteringen var et dokument utarbeidet som ledd i den interne styringen av sykehusets virksomhet, og hadde ingen direkte virkning for A. Orienteringen hadde trolig forblitt ukjent for ham dersom [sykehuset] ikke hadde publisert den på sin hjemmeside.
A ble imidlertid kjent med driftsorienteringen. Han reagerte på feil i den og tok dette opp med styret i brev 30. desember 2014 med vedlegg. Selv om henvendelsen gjaldt et internt styringsdokument, innebar publiseringen av omtalen av As sak at sykehuset ved behandlingen av hans henvendelser om driftsmeldingen var forpliktet til å følge de grunnleggende krav til forvaltningens saksbehandling, som å svare på henvendelser, undergi saken forsvarlig behandling og utvise god forvaltningsskikk.
For ombudsmannen fremstår det som klart at en rekke sentrale opplysninger i driftsorienteringens første og andre avsnitt er uriktige. Oslo universitetssykehus frarådet ikke A å gjennomføre den operasjon han fikk i utlandet, men hadde tvert imot henvist ham til den kirurgen som utførte operasjonen i [utlandet]. Videre er det uriktig at han ikke fikk medhold i noen av sine klager til helsetilsynet og pasientskademyndighetene. Tvert i mot kom Helsetilsynet i Oslo og Akershus til at sykehuset hadde brutt helselovgivningen på fem områder, mens PSN kom til at A hadde krav på erstatning for følgene av forsinket rehabilitering.
Statens helsetilsyn vurderte i brev 22. desember 2010 klager fra A over enkelte sider ved Helsetilsynet i Oslo og Akershus’ behandling av tilsynssaken, særlig knyttet til en bestemt leges opptreden. At Statens helsetilsyn ikke fant grunn til noen ytterligere reaksjoner eller merknader i tilsynssaken mot legen, innebærer ikke noen endring av de konklusjoner om den aktuelle legens og sykehusets opptreden som Helsetilsynet i Oslo og Akershus’ kom til i den ovennevnte tilsynssaken. Det er derfor vanskelig å forstå hvorfor sykehuset ovenfor ombudsmannen uttaler at «[k]onklusjonen fra tilsynet var at saken lukkes uten at det reises tilsynssak…».
Ut fra Helsetilsynet i Oslo og Akershus’ omtale av saken er det også tvilsomt om orienteringens beskrivelse av det behandlingstilbudet A fikk av sykehuset, er korrekt. I alle fall var det i lys av tilsynets konklusjoner misvisende å antyde at pasientens motiver for å klage til tilsynsmyndighetene, var at han reagerte på at det «ikke var mulig å rehabilitere avkuttede hjernenerver». Ombudsmannen er enig med pasientombudet, som uttalte at orienteringen var «unødig negativt formulert».
Selv om sykehuset har opplyst at enkelte av feilene i driftsmeldingen har sin bakgrunn i manglende informasjon og feilregistrerte dokumenter, er det vanskelig å forstå hvordan fremstillingen ble så uriktig. Uansett gjorde A sykehuset oppmerksom på de vesentlige feilene i orienteringen, og dokumenterte disse, da han gjentatte ganger ba om et dementi og en beklagelse. Eventuelle feilregistreringer av dokumenter kan derfor ikke begrunne hvorfor sykehuset ikke etterkom As anmodninger.
Sykehuset har i ombudsmannssaken opplyst at de flere ganger har beklaget feil ovenfor A. Det er riktig at sykehuset overfor Datatilsynet har erkjent rutinesvikt ved publiseringen, og at styreleder har tatt selvkritikk på manglende/uriktig journalføring av PSNs vedtak. Den manglende journalføringen ble beklaget overfor A – men ikke konsekvensen i form av uriktige opplysninger i driftsorienteringen. Styreleder har også erkjent at A fikk medhold fra helsetilsynet om at rettigheten til helsehjelp ikke var fulgt opp, og at driftsorienteringen hadde vært formulert annerledes dersom man hadde kunnskap om Rikshospitalets utredning og henvisning. Videre opplyser styreleder at denne pasientsaken skulle brukes blant annet i sykehusets kontinuerlige forbedringsarbeid med fokus på blant annet kommunikasjon, ajourføring av logg og kontakt/samarbeid med andre instanser synes å innebære at saksbehandlingen ikke var tilfredsstillende.
De beklagelsene som er gitt fra sykehusets side virker forbeholdne, og omfatter uansett ikke alle feilene i driftsorienteringen. Flere feil er fortsatt verken erkjent eller beklaget. Klare feil synes heller ikke å være erkjent i korrespondansen med ombudsmannen. Ovenfor ombudsmannen konkluderte styret med at opplysningene i driftsorienteringen er riktige, og slik ombudsmannen forstår styret, mener det at sykehuset ikke har begått feil som gir grunn til beklagelse – bortsett fra en uriktig journalføring.
Den manglende erkjennelsen av feilene i driftsmeldingen har påført A unødvendige belastninger. As legitime interesse i å få dementert og beklaget opplysningene har dessuten medført en rekke henvendelser til andre myndigheter, som igjen har medført unødig ressursbruk for sykehuset og samfunnet.
Generelt har ombudsmannen forståelse for at aktive klagere kan skape vanskelige dilemmaer for helsevesenet og helseforvaltningen, og at helsemyndighetene i noen grad må begrense sin ressursbruk ved gjentatte henvendelser og klager. Sykehuset har blant annet opplyst at A har fremsatt belastende beskyldninger og anklager, og har politianmeldt ansatte og styremedlemmer. «Sykehusets erfaringer med forsøk på dialog med pasienten, viser at ethvert initiativ har utløst nye beskyldninger og anklager mot sykehuset. Av den grunn har sykehuset de senere år vært tilbakeholden med skriftlig kommunikasjon med og om pasienten», skrev styreleder i brev til ombudsmannen 30. november 2016. A mener på sin side at han kun har reagert på feil sykehuset selv har gjort.
For ombudsmannen er det ikke nødvendig å ta stilling til i hvilken grad A selv har bidratt til et unødvendig høyt konfliktnivå. Det er en selvfølge at forvaltningen, også i møte med aktive og krevende klagere, utfører sine oppgaver i tråd med kravene til god forvaltningsskikk og regelverket for øvrig, jf. blant annet årsmeldingen for 2007 side 159 (SOMB-2007-47). Helseforetakets plikt til å beklage egne feil, begrenses derfor ikke av eventuelle kritikkverdige forhold hos klageren.
På denne bakgrunn finner ombudsmannen grunn til å kritisere helseforetaket for ikke å ha dementert og beklaget de uriktige opplysningene i driftsorienteringen.
Ombudsmannen ber om at A nå får en oppriktig beklagelse på vegne av styret og administrerende direktør i tråd med merknadene ovenfor. Ombudsmannen ber om å bli orientert skriftlig om beklagelsen og en eventuell oppfølgning av denne.
Oppsummering
Kravet til god forvaltningsskikk innebærer at forvaltningen normalt må beklage egne feil.
Sykehusets driftsorientering inneholder flere klart uriktige opplysninger om A, og den er unødig negativt formulert. Pasienten hadde i motsetning til det som sto i orienteringen fått medhold i sine klager til både Helsetilsynet i Oslo og Akershus og pasientskadeerstatningsmyndighetene. Videre hevdet orienteringen at Oslo universitetssykehus hadde frarådet pasienten å gjennomføre en operasjon han fikk i utlandet, men de faktiske forhold er at sykehuset tvert imot hadde henvist ham til den kirurgen som utførte operasjonen.
Helseforetakets behandling av pasientens henvendelse om driftsmeldingen var ikke tilfredsstillende. Når pasienten krevde det skulle sykehuset gitt ham en beklagelse, og dementert det uriktige innholdet i driftsorienteringen. Sykehusets unnlatelse av dette er kritikkverdig.
Ombudsmannen ber om at A får et dementi, og en oppriktig beklagelse på vegne av styret og administrerende direktør, som omfatter alle uriktige opplysninger i driftsorienteringen. Sykehuset bes orientere ombudsmannen om den videre oppfølgningen av saken.