Sakens bakgrunn
A – heretter klageren – ble i brev 14. mai 2018 anmodet av Posten Norge AS (Posten) om å flytte postkassen sin fra sin eiendom ved en kommunal vei, og over 1 km ned til fylkesveien. Anmodningen var i hovedsak begrunnet med hensynet til postbudenes arbeidsforhold. Posten mente blant annet at veien opp til postkassen var utrygg å kjøre – den var lang og flere steder uten sikring. Ifølge Posten hadde ansatte rapportert om flere nestenulykker på veien.
Klageren og andre postmottakere i veien klaget til Posten i brev 31. mai 2018. De skrev blant annet at Gloppen kommune, som er ansvarlig for veien, hadde opplyst at det ikke var mottatt noen rapporter om nestenulykker eller klager på veistandarden fra Posten.
I sitt svar 13. juni 2018 skrev Posten at bakgrunnen for anmodningen om å flytte postkassen var at veien oppleves og vurderes som utrygg å kjøre, men at det også uavhengig av veistandarden var besluttet å anvende unntaksbestemmelsen i postforskriften § 12. Bestemmelsen gir Posten adgang til å anmode om at postkassen plasseres lengre unna enn det som følger av hovedregelen i § 11 når «særlig spredt bosetting eller næringsvirksomhet gjør utlevering urimelig kostnadskrevende». Posten viste til at «levering til postkassene i denne avstikkeren vurderes som urimelig kostnadskrevende i forhold til kostnad/tidsbruk for levering til postkasser plassert innenfor normal avstand fra hverandre». Om det forelå «særlig spredt bosetting» ble ikke uttrykkelig drøftet.
Etter flere henvendelser fra klageren og andre beboere langs veien avsluttet Posten saken i brev 3. juli 2019. Der fremgikk det at Posten hadde sett på saken på nytt og også hatt dialog med kommunen, men at anmodningen om å flytte postkassene ble opprettholdt av hensyn til ansattes sikkerhet. Klageren ble gitt ny frist for å flytte postkassen. Han ble informert om at dersom anmodningen ikke ble etterkommet innen fristen, ville posten bli utlevert fra Post i Butikk, med én dag lengre fremsendingstid.
Klageren klaget deretter til Samferdselsdepartementet, som innhentet en redegjørelse fra Posten. Der viste Posten blant annet til sin plikt etter arbeidsmiljøloven § 4-1 første ledd til å sørge for et forsvarlig arbeidsmiljø for sine arbeidstakere. Posten fremholdt også at postforskriften § 12 gir grunnlag for å gjøre unntak fra avstandskravene for plassering av utleveringspostkasse. Klagen ble etter dette avvist. Departementet skrev at det ikke kunne ta stilling til Postens vurderinger av arbeidsmiljøet, ettersom det ikke er sektormyndighet for arbeidsmiljøloven. Det viste også til at det heller ikke er klageorgan i saker etter postloven og -forskriften, og at slike klager eventuelt må bringes inn for domstolene.
Etter dette brakte klageren saken inn for ombudsmannen ved brev 17. februar 2019. Han skrev blant annet at Postens vurdering etter arbeidsmiljøloven var urimelig, og at lav fart og svært lite trafikk langt på vei kompenserer for faremomentene ved veien.
Ombudsmannen ba i første omgang Posten om å oversende dokumentene i saken. Etter anmodning fra Posten ga ombudsmannen i brev 15. januar 2020 en nærmere redegjørelse for at saken anses å falle inn under ombudsmannens arbeidsområde, jf. sivilombudsmannsloven § 4. Posten svarte at den ikke delte denne vurderingen, men tok den til etterretning og oversendte de saksdokumentene som ombudsmannen hadde bedt om.
Etter å ha gjennomgått klagen og de innhentede dokumentene fant ombudsmannen grunn til å ta saken opp skriftlig med Posten.
Våre undersøkelser
I brev 27. april 2020 ba vi Posten om å redegjøre nærmere for hvorfor vilkårene i postforskriften § 12 var oppfylt i dette tilfellet. Vi spurte også om det etter Postens syn var andre bestemmelser i postloven, postforskriften eller Postens midlertidige konsesjon som i dette tilfellet kunne gi grunnlag for å gjøre unntak fra avstandskravene eller for øvrig unnlate å levere post i postutleveringspostkasse ved klagerens eiendom. Videre ba vi om en redegjørelse for standpunktet om at arbeidsmiljøloven gir grunnlag for ikke å kjøre ut post på veien, og for eventuelle interne rutiner eller standarder for vurdering av HMS for postbudene knyttet til veistandard. Vi spurte også om Posten hadde bedt om Gloppen kommunes syn på om veien er forsvarlig å kjøre, og hvilken betydning vurderingen fra kommunen, som er ansvarlig veimyndighet, i så fall var tillagt.
Posten redegjorde i svarbrevet 19. juni 2020 for sin forståelse av regelverket knyttet til postkasseplassering og adgangen etter § 12 til å gjøre unntak fra avstandskravene, samt de undersøkelsene og vurderingene som var gjort av veien, sikkerheten og arbeidsmiljølovens bestemmelser. Det fremgikk blant annet at det ble gjennomført flere befaringer etter at hovedkontoret ved e-post fra Region Sørvest 14. mars 2018 ble varslet om at veien var svært krevende å kjøre, og at det hadde vært flere nestenulykker. En lokal samarbeidsgruppe for HMS utførte en undersøkelse av veien og deretter en risikovurdering, hvor det ble konstatert at nestenulykker finner sted regelmessig og at risikoen i området er kategorisert som «Høy».
Posten opplyste også at endret postombæring langs veien er ansett som en midlertidig ordning inntil veien er utbedret, og at det derfor ikke er tatt en endelig og varig beslutning om å anvende unntaket for den aktuelle veistrekningen.
Klageren kommenterte Postens svar i brev 9. juli 2020. Han skrev at terrenget langs veien var bratt, og at det noen steder var ønskelig med bedre sikring. Han var åpen for at posten ikke blir levert ved eiendommen de få dagene i året når kjøreforholdene er dårlige. Imidlertid mente han at dette ikke var saklig grunn til å kutte hele postleveringen, og han imøtegikk flere av Postens karakteristikker og vurderinger av veien og risikoen ved å kjøre den. Blant annet mente han at det ved risikovurderingen måtte tas hensyn til farten og den svært lave trafikken.
Vi fant etter dette grunn til å be om en redegjørelse også fra Gloppen kommune. I brev 24. september 2020 spurte vi hvilke krav som stilles til veiens standard og sikkerhet etter generelle regler og eventuelt etter særlig veinormer eller standarder fastsatt av kommunen. Vi spurte også om kommunen mente at det var forsvarlig å ha veien åpen, herunder hvordan kommunen vurderer risikoen opp mot arbeidsmiljølovens krav for sine egne ansatte som benytter veien. Videre ba vi kommunen om å redegjøre for planene for å sikre/utbedre veien, og for om disse tiltakene etter kommunens syn ville være nødvendige og tilstrekkelige for at veien kan benyttes av Posten i forbindelse med postlevering.
Kommunen svarte 12. november 2020 at den ikke har egne retningslinjer for standard på veier som den har overtatt ansvaret for før 16. juni 2003, slik tilfellet er for den aktuelle veien. Ulike tiltak for å øke sikkerheten har vært vurdert, blant annet i møte med Posten i juni 2018. Kommunen har foreslått å utbedre veien ved å etablere rekkverk på flere plasser, fjerne fjell på et punkt, og utbedre en tørrmur. Videre skrev kommunen at det ikke er øremerket midler til utbedring i kommunes budsjett for 2021 eller økonomiplanen for 2021–2024, og at det i investeringsbudsjettet er gjort fremlegg om en øremerket sum til utbedring av kommunale veier på kr 500 000. Kommunen opplyste at utbedringsbehovene generelt sett er mange, og at det ikke er noen overordnet prioriteringsliste for vedlikehold av de kommunale veiene. Hovedpunktene i det som fremgikk om kommunens vurdering av risikoen ved å kjøre veien er gjengitt nedenfor under «Ombudsmannen syn på saken».
Posten og klageren har ikke kommet med ytterligere merknader i saken.
Ombudsmannens syn på saken
1. Utgangspunkt – Postens leveringsplikt og reglene om hvor utleveringspostkassen skal plasseres
Posten er ved midlertidig konsesjon 6. september 2017 gjort til leveringspliktig tilbyder av posttjenester i henhold til postloven § 6. Leveringsplikten innebærer blant annet at Posten har plikt til å levere post med bestemte intervaller «til enhver juridisk eller fysisk persons forretningssted eller faste helårige bosted», jf. postloven § 7 nr. 3. Enkelte unntak fra leveringsplikten følger av postloven § 8, se punkt 3 nedenfor. Nærmere krav til utleveringssted for postsendingene følger ikke av selve leveringsplikten, men er særskilt regulert i postloven § 19. Bestemmelsen krever at eier eller bruker av en bolig selv setter opp en utleveringspostkasse for mottak av postsendinger.
Om Posten ønsker en annen plassering av kassen, kan den anmode eieren om å flytte kassen til «et egnet sted», jf. postloven § 19. Det er i postforskriften § 11 gitt nærmere regler om plasseringen. Posten kan anmode om plassering på et «nærmere angitt sted» innenfor maksimalavstander fra eierens port/innkjøring. I spredtbygd strøk er maksimalavstanden «inntil 250 meter», jf. § 11 første ledd nr. 2. Dersom eieren ikke følger anmodningen om å sette opp postkassen på stedet Posten angir, oppfylles Postens leveringsplikt ved at postsendingene i stedet utleveres på nærmeste ekspedisjonssted, jf. § 11 tredje ledd. Dette vil for eksempel være nærmeste postkontor eller Post i Butikk.
I forskriften § 12 er det åpnet for at Posten kan anmode om at postkassen plasseres utenfor de maksimalavstandene som følger av § 11 «[n]år særlig spredt bosetting gjør utlevering urimelig kostnadskrevende». Det følger av § 12 andre ledd at det med «urimelig kostnadskrevende» i denne sammenheng menes at kostnadene for omdeling vesentlig overstiger kostnadene for utlevering til utleveringspostkasser som er plassert etter § 11.
Om vilkårene i § 12 er oppfylt, har Posten mulighet til å anmode om at postkassen flyttes. Ved vurderingen av om adgangen til å anmode om avvikende plassering skal benyttes, skal det legges vekt på om plasseringen vil bidra til rasjonell og effektiv postomdeling, jf. § 12 første ledd siste punktum. Med dette menes at budrutene legges opp på en slik måte at de dekker flest mulig med minst mulig bruk av ressurser, jf. § 12 andre ledd siste punktum.
I forskriften § 12 tredje ledd er det fastsatt et tak på maksimalt 11 000 husstander og næringsvirksomheter som på landsbasis kan ha avvikende plassering etter § 12 første ledd. Disse tilfellene skal rapporteres til Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom), jf. § 26 andre ledd nr. 3. Ifølge Postens redegjørelse i saken er det for tiden om lag 9 200 slike avvikende plasseringer.
Det fremgår ikke uttrykkelig av forskriften § 12 at postsendingene, dersom anmodningen ikke etterkommes, skal utleveres på nærmerest faste ekspedisjonssted, slik tilfellet er etter § 11. Ombudsmannen legger til grunn at forskriften likevel må forstås slik.
Postforskriften har også særlige regler om postkasseplassering for bevegelseshemmede, som ikke vil bli nærmere berørt her, jf. forskriften § 13.
2. Er det i strid med arbeidsmiljøloven å kjøre postbil i veien opp til eiendommen?
I tillegg til å vise til postregelverket har Posten begrunnet beslutningen om ikke å kjøre post til klagerens eiendom med at veiforholdene i veien opp til eiendommen ikke tilfredsstiller kravene til et forsvarlig arbeidsmiljø for Postens ansatte. Posten mener det vil være i strid med arbeidsmiljøloven § 4-1, jf. § 2-1 å la budene kjøre veien.
Etter arbeidsmiljøloven § 4-1, jf. § 2-1 plikter arbeidsgiver å sørge for at arbeidsmiljøet i virksomheten er «fullt forsvarlig ut fra en enkeltvis og samlet vurdering av faktorer i arbeidsmiljøet som kan innvirke på arbeidstakernes fysiske og psykiske helse og velferd». Kravet til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø innebærer at virksomheten skal innrettes og arbeidet skal være organisert på en slik måte at arbeidstakerne er sikret mot ulykker og helseskader så langt dette rent praktisk lar seg gjennomføre, jf. Fougner mfl., Arbeidsmiljøloven Kommentarutgave (juridika.no), kommentar til § 4-1 pkt. 1.2 (bekreftet a jour per 1. januar 2019). Lovens krav om et fullt forsvarlig arbeidsmiljø innebærer at maskiner, arbeidsprosesser mv. som ikke gir arbeidstakerne tilstrekkelig vern, må stanses, jf. Ot.prp. nr. 3 (1975–76) s. 103 (pkt. XIII.1).
I svaret hit har Posten redegjort for sin forståelse av forsvarlighetskravet i arbeidsmiljøloven § 4-1. Posten skriver også at risikoen ved å kjøre veien er vurdert opp mot virksomhetens interne retningslinjer om sikkerhet for de ansatte.
Det fremgår av Postens redegjørelse at virksomheten i juli 2018 hadde et møte med Gloppen kommune om standard og sikkerhet ved veien, hvor kommunen redegjorde for sine forslag til utbedring av veien. Posten hadde etter møtet ikke oppfattet at det har vært motstrid mellom kommunen og Postens opplevelse av risikoforholdene ved veien. Tvert imot var Postens oppfatning at kommunen tok farene ved veien på alvor, og planlegger utbedring og sikring.
Posten har deretter opplyst at det etter en helhetsvurdering, på grunnlag av rapporter og informasjon fra HMS-gruppen og lokalt ansatte samt flere befaringer utført i samråd med Gloppen kommune, er konkludert med at veiforholdene, slik de fremstår i dag, ikke tilfredsstiller kravene til forsvarlig arbeidsmiljø for Postens ansatte.
Ombudsmannen legger på denne bakgrunn til grunn at Posten har utredet og foretatt en konkret vurdering av veiforholdene og risikoen ved å kjøre veien opp mot forsvarlighetskravet i arbeidsmiljøloven § 4-1, blant annet gjennom flere befaringer og kontakt med kommunen.
Samtidig er det på det rene at Gloppen kommune, som er ansvarlig veimyndighet, og som også har ansatte som bruker veien, har et annet syn på spørsmålet om veisikkerheten og forholdet til arbeidsmiljøloven. I kommunens svar til ombudsmannen fremgår det at også kommunen flere ganger har vært på befaring av veien, og at kommunen ikke har mottatt varsler eller avviksmeldinger fra egne ansatte som benytter veien i sitt arbeid. Kommunen mener at det ikke er noen objektiv grunn til å fastslå at veien ikke er forsvarlig å holde åpen.
Det er ikke mulig for ombudsmannen å overprøve Postens og kommunens forsvarlighetsvurderinger. De beror blant annet på faktiske forhold som det er vanskelig å ta stilling til gjennom skriftlig saksbehandling.
Enhver arbeidsgiver må foreta en selvstendig vurdering av om lovens krav er oppfylt for sine ansatte. Det er ikke belyst i saken her om det er relevante forskjeller mellom den bruken Postens og kommunens ansatte gjør av veien. Dersom dette ikke er tilfellet, er det imidlertid vanskelig å se at forsvarlighetsvurderingen skal falle ulikt ut for de to virksomhetene.
Postens og kommunens ulike syn på veisikkerheten skaper en uheldig situasjon for klageren og de andre beboerne langs veien. Postens konklusjon om at det er uforsvarlig å kjøre på veien fører til at de får posten levert på et sted som er betydelig lengre unna enn det som følger av postregelverkets hovedregel om postkasseplassering. Samtidig er det fra kommunens side ikke spesielt prioritert å utbedre veien for å øke sikkerheten. De to ulike konklusjonene kan også skape usikkerhet om veisikkerheten for beboerne langs veien og andre brukere av veien.
De ulike vurderingene gjør etter ombudsmannens syn at det er begrunnet tvil om både Postens og kommunes konklusjon med hensyn til forsvarligheten av å benytte veien. Ombudsmannen ber på denne bakgrunn om at både Posten og Gloppen kommune vurderer forholdet til arbeidsmiljøloven på nytt, eventuelt etter nærmere dialog seg imellom.
3. Kan Posten anmode om at postkassen flyttes til fylkesveien fordi «særlig spredt bosetting» gjør utlevering ved eiendommen urimelig kostnadskrevende?
Fylkesveien der Posten har anmodet klageren om å plassere postkassen, ligger etter det som er opplyst over 1 km fra hans eiendom. Plasseringen er lengere unna eiendommen enn de grensene som oppstilles i postforskriftens hovedregel om avstandskrav for postkasser, jf. forskriften § 11. Posten har vist til at postforskriften § 12 gir grunnlag for å gjøre unntak fra avstandskravene i dette tilfellet.
Posten har i redegjørelsen hit fremholdt at hva som må anses som «særlig spredt bosetting» beror på en konkret vurdering, hvor blant annet antall husstander i området og fremkommelighet er momenter som tillegges vekt. Om sin vurdering av at vilkårene i § 12 er oppfylt i den konkrete saken, skriver Posten at det ikke er forsvarlig for budene å kjøre veien med bil, og at alternative former for transport langs veien vil være uegnet og innebære uforholdsmessig høye kostnader som følge av den store avstanden til hovedveien. Begrunnelsen for hvorfor levering vil være urimelig kostnadskrevende er knyttet til veistandarden, fremkommelighet og sikkerhet.
Etter ombudsmannens syn gir redegjørelsen grunn til tvil om Posten har bygget sin vurdering på en korrekt forståelse av vilkårene for å anmode om at postkassen flyttes etter forskriften § 12.
Vilkåret for å gjøre unntak fra avstandskravene etter § 12 er ifølge ordlyden at «særlig spredt bosetting eller næringsvirksomhet gjør utlevering urimelig kostnadskrevende». En naturlig språklig forståelse tilsier at det i første rekke er forhold knyttet til selve bosettingsmønsteret som kan begrunne slike unntak. Dette underbygges også av kravet om at bosettingen må være «særlig» spredt.
Dårlig fremkommelighet og lav veistandard kan åpenbart også gjøre utlevering vanskelig i områder der bosettingen ikke er «særlig» spredt. Verken § 12 eller hovedregelen § 11 i postforskriften – som fastsetter hvor langt unna den enkelte eiendommen Posten kan anmode eieren om å plassere postkassen ved henholdsvis tett og spredt bebyggelse – gir etter sin ordlyd hjemmel for å anmode om plassering lenger unna som følge av slike forhold. Dersom det i § 12 var ment å åpne for unntak fra avstandskravene ved lav veistandard eller dårlig fremkommelighet, ville det vært naturlig med tilsvarende unntak der det ikke foreligger «særlig» spredt bosetting.
Også forhistorien og forarbeidene til postloven § 19, som er hjemmel for postforskriften §§ 11 og 12, er av interesse. Av Prop. 109 L (2014–2015) s. 37 fremgår det at postloven 1996 hadde en hovedregel for plassering av utleveringspostkasse som etter gjeldende lov, men at det var mulig å gjøre unntak i «særlige tilfeller». Dette fulgte av Postens konsesjon vedlegg 1. Som «særlige tilfeller» ble regnet tilfeller der det var færre enn 3 husstander i gjennomsnitt per kilometer vei. Ifølge departementet åpnet bestemmelsen også for unntak når offentlige reguleringer gjorde det nødvendig å avvike fra hovedregelen og når det ikke var farbar vei, samt for isolerte bosettinger uten regulær transportforbindelse, og hvor utlevering er uhensiktsmessig i forhold til beboernes ferdselsmønster.
Av Prop. 109 L (2014-2015) s. 38 fremgår det at departementet i sitt opprinnelige høringsnotat foreslo egne lovbestemmelser om plassering og flytting av utleveringspostkasse, og at forslagene i hovedtrekk gikk ut på en videreføring av gjeldende praksis, herunder at det kunne gjøres unntak fra avstandskravene «i særlige tilfeller som angitt ovenfor». Etter høringsrunden fant imidlertid departementet det hensiktsmessig å samle reglene om utleveringspostkasse i kun én bestemmelse, § 19, og fastsette detaljene i forskrift.
Uttalelsene i forarbeidene kan tyde på at man ved postloven 2015 ønsket å videreføre adgangen til å gjøre unnta fra avstandskravene i «særlige tilfeller». Samtidig uttalte departementet på side 40 at «det i forskriften så langt som mulig bør klargjøre hvilken beregningsmåte og begrepsforståelse som skal legges til grunn for unntaksbestemmelsene, noe flere høringsinstanser har etterlyst». I forskriften § 12 ble deretter ordlyden i unntaksbestemmelsen endret til å gjelde situasjoner der det er «særlig spredt bosetting». Dette er et vesentlig snevrere begrep enn «særlige tilfeller». Det er blant annet ikke naturlig å anse at årsaker som offentlige reguleringer eller ikke-farbar vei faller inn under dette begrepet. Dette taler for at slike forhold ikke lenger gir adgang til å gjøre unntak fra avstandskravene etter § 12.
At forhold knyttet til fremkommelighet ikke i seg selv kan begrunne unntak fra avstandskravene etter postloven § 19, jf. forskriften § 12, underbygges også av at postloven § 8 inneholder egne bestemmelser som regulerer betydningen av slike forhold. Av § 8 følger det for det første at selve leveringsplikten «opphører midlertidig ved ekstraordinære omstendigheter som hindrer normal postgang eller gjør den urimelig kostnadskrevende», jf. andre ledd. Av særmerknadene Prop. 109 L (2014–2015) på s. 67 fremgår det at slike omstendigheter blant annet kan være «[r]as, flom, vær- og føreforhold og liknende». Forarbeidene gir anvisning på at tilbyder likevel så langt som mulig skal foreta utlevering på alternative måter.
For det andre åpner postloven § 8 fjerde ledd for at departementet kan fatte enkeltvedtak om unntak fra leveringsplikten, blant annet ved «ekstraordinære omstendigheter eller særlige geografiske forhold». Av særmerknadene til bestemmelsen i Prop. 109 L (2014–2015) på s. 67 fremgår det at unntaket for «særlige geografiske forhold» er gitt for å avgrense leveringsplikten mot tilfeller der leveringspliktig tilbyder ikke med rimelighet kan pålegges å levere postsendinger til mottaker fem dager i uken. Dette gjelder områder hvor slik utlevering er svært vanskelig eller urimelig kostnadskrevende. Som eksempler på særlige geografiske forhold nevnes isolerte bosettinger uten regulær transportforbindelse, ikke farbar vei eller steder der posten befordres med rutegående transport som ikke har daglige avganger.
Gjennom bestemmelsene i § 8 andre og fjerde ledd har lovgiver regulert adgangen til å gjøre unntak fra plikten til å levere post i utleveringspostkasse ved eiendommen i tilfeller hvor manglende eller dårlig fremkommelighet gjør dette umulig eller kostnadskrevende. Med et visst unntak for midlertidige hindringer, ligger myndigheten til å beslutte slike unntak hos departementet. Hensyn til sammenheng og konsistens i postregelverket tilsier at postforskriften § 12 ikke kan tolkes slik at den gir Posten adgang til selv å gjøre unntak som følge av slike omstendigheter.
Ombudsmannen utelukker ikke at fremkommelighet og veistandard kan tillegges en viss betydning ved vurderingen etter postforskriften § 12. Det er imidlertid naturlig å forstå bestemmelsen slik at det først og fremst er bosettingsmønsteret som er sentralt. I saken her har Posten har ikke vist til noen vurdering av antall husstander i området eller bosettingsmønsteret. Ombudsmannen har heller ikke for øvrig opplysninger som tilsier at det i veien er «særlig spredt bosetting», og at dette gjør postutleveringen urimelig kostnadskrevende.
Etter ombudsmannens syn bygger derfor Postens vurdering på en uriktig forståelse av postforskriften § 12. Det knytter seg derfor begrunnet tvil til om vilkårene i § 12 for å anmode om at postkassen flyttes ut over avstandskravene i postforskriften § 11 er oppfylt. Posten bes derfor om også å vurdere dette på nytt, dersom den fortsatt mener at det er ønskelig å gjøre unntak fra avstandskravene i medhold av denne bestemmelsen.
4. Gir postregelverket andre mulige grunnlag for ikke å levere post i veien?
Posten har ikke gitt noe svar på spørsmålet herfra om andre bestemmelser i postloven, postforskriften eller Postens midlertidige konsesjon kan gi grunnlag for å gjøre unntak fra avstandskravene eller for øvrig unnlate å levere post i utleveringspostkasse ved eiendommen.
Som påpekt ovenfor, gir postloven § 8 andre ledd adgang til å midlertidig innstille levering til bostedsadresse ved ekstraordinære omstendigheter som hindrer normal postgang eller gjør den urimelig kostnadskrevende. Ombudsmannen antar at bestemmelsen vil kunne gi grunnlag for opphør av plikten til å levere post i veien ved spesielle værforhold eller spesielt dårlig føre av forbigående karakter. Det er derimot lite naturlig å anse et veistandarden og manglende sikring i seg selv som ekstraordinære omstendigheter som i en begrenset periode gjør postlevering umulig eller urimelig kostnadskrevende. Selv om Posten har gitt uttrykk for at levering vil gjenopptas når veien er utbedret, er det svært uklart når dette vil skje.
Et eventuelt unntak synes derfor å måtte forankres i § 8 fjerde ledd. Ombudsmannen utelukker ikke at forholdene i veien kan begrunne et unntak i medhold av denne bestemmelsen. Dette må imidlertid Posten og eventuelt departementet ta stilling til i første omgang.
Konklusjon
Det er ikke mulig for ombudsmannen å overprøve Posten og Gloppen kommunes vurderinger av om det er forsvarlig å kjøre veien til eiendommen.
De ulike vurderingene gjør etter ombudsmannens syn at det er begrunnet tvil om både Postens og kommunes konklusjon på dette punktet. Både Posten og Gloppen kommune bes på denne bakgrunn om å vurdere forholdet til arbeidsmiljøloven på nytt, eventuelt etter nærmere dialog seg imellom.
Videre mener ombudsmannen at Posten har lagt til grunn en uriktig forståelse av postforskriften § 12. Det knytter seg derfor begrunnet tvil til om denne bestemmelsens vilkår for å anmode om at postkassen flyttes ut over avstandskravene i § 11 er oppfylt. Posten bes om også å vurdere dette på nytt, dersom den fortsatt mener at det er ønskelig å gjøre unntak fra avstandskravene i medhold av denne bestemmelsen.
Om et eventuelt unntak kan forankres i postloven § 8 fjerde ledd må Posten og eventuelt departementet ta stilling til i første omgang.
Både Posten og Gloppen kommune bes om å gi tilbakemelding om sine nye vurderinger innen 20. april 2021.