Fylkesmannen i Hordaland stadfestet et vedtak av Bergen kommune der eier av en eiendom hadde fått innvilget dispensasjon fra reguleringsplanens bestemmelse om utnyttelsesgrad, for fradeling av to parseller. Fylkesmannen la i sin vurdering til grunn at reguleringsplanens bestemmelse hadde mistet sin funksjon som styringsredskap, og viste til at flere andre eiendommer hadde fått dispensasjon fra utnyttelsesgrad, samt at kommunen hadde vedtatt en fortettingsstrategi. Ombudsmannen er kommet til at det knytter seg begrunnet tvil til om dispensasjon kan gis med denne begrunnelsen. Overskridelse av utnyttelsesgrad i dette omfang bør skje gjennom reguleringsplan og ikke gjennom enkeltvise dispensasjoner.

Saken gjelder politiets vedtak om innlevering av pass (passnektelse) etter passloven § 7 første ledd bokstav b, jf. § 5 tredje ledd bokstav b. Politidirektoratet har ikke sørget for en tilfredsstillende opplysning av saken. Manglende innhenting av sentral dokumentasjon innebærer at det er vanskelig å se at direktoratet har hatt et tilstrekkelig faktisk grunnlag til å vurdere vilkårene i passloven på en forsvarlig måte. Videre er den vurderingen som er gjort av vilkåret om «skjellig grunn», for snever. Det er i all hovedsak bygget på straffbare forhold som ligger mange år tilbake i tid. Opplysninger og omstendigheter fra tiden etter dette er i for liten grad trukket inn i vurderingen. Dette er ikke tilfredsstillende ved en slik fremoverrettet vurdering som det her er tale om. I den konkrete vurderingen av om tungtveiende hensyn taler for innlevering, fremkommer det ikke at passets betydning for passinnehaveren har vært vurdert. Dette er heller ikke tilfredsstillende. Det bes om at direktoratet behandler saken på nytt.

Saken gjelder eiendomsskattetakseringen av en bebygget eiendom i et regulert friområde. Det sentrale spørsmålet er om det ved eiendomsskattetakseringen skulle vært lagt vekt på at eiendommen ligger i et regulert friområde med byggeforbud. Ombudsmannen kom til at det bør vurderes i hvert enkelt tilfelle om markedsverdien er påvirket av at en eiendom ligger i et regulert område med byggeforbud.  Etter en konkret vurdering av sakens faktum i denne saken var det ombudsmannens syn det ved eiendomsskattetakseringen av en den bebygde eiendommen ikke var feil av kommunen å ikke vektlegge at eiendommen ligger i et regulert friområde med byggeforbud.

Saken gjelder kommunens adgang til å unnlate å forfølge at et vann- og avløpsanlegg er etablert uten søknad. Vann- og avløpsanlegget skal betjene om lag 1360 leiligheter i Oslo kommune, i tillegg til enkelte andre funksjoner som barnehage og helseinstitusjoner. Ombudsmannen har kommet til at de forholdene kommunen har vist til, ikke tilsier at vann- og avløpsanlegget omfattes av unntaksbestemmelsen i plan- og bygningsloven § 32-1 annet ledd for overtredelser av «mindre betydning». Kommunen bes om å behandle spørsmålet om oppfølging av ulovligheten på nytt.

Fylkesmannen innvilget søknad om dispensasjon fra LNF-formålet og bestemmelsen om byggegrense mot sjøen i kommuneplanen for enebolig med hybelleilighet. Foruten at eneboligen skulle plasseres lengst mulig nord på tomten, hadde Fylkesmannen få opplysninger om tiltaket. Ombudsmannen er kommet til at Fylkesmannen ikke hadde tilstrekkelige opplysninger om tiltaket for å vurdere om vilkårene for dispensasjon etter plan- og bygningsloven § 19-2 annet ledd var oppfylt. Fylkesmannen bes vurdere saken på nytt.

Saken gjelder gyldigheten av en dispensasjon gitt i medhold av plan- og bygningsloven (pbl.) § 19-2 annet ledd fra byggteknisk forskrift (TEK 10) § 11-4, som oppstiller krav til bæreevne og stabilitet i byggverk. Bygget var på søknadstidspunktet for dispensasjon oppført uten at kravene i TEK 10 var oppfylt. Ombudsmannen har kommet til at det ikke kan legges vekt på at gjennomføring av kravene i forskriftsbestemmelsen vil medføre praktiske vanskeligheter og verditap. Etterhåndssøknader må som et klart utgangspunkt behandles som om tiltaket ennå ikke er gjennomført, og merkostnadene ved å oppfylle kravene i ettertid, kan normalt ikke vektlegges som en ulempe. Det er ikke påvist relevante, klare og positive fordeler ved dispensasjonen. Etter ombudsmannens syn kan fylkesmannen ikke gi dispensasjon med den begrunnelse som er gitt. Fylkesmannen bes om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder Utlendingsdirektoratets avgjørelse om ikke å innvilge en familie reintegreringsstøtte ved frivillig retur til Kosovo. Avgjørelsen kom etter at familien i første omgang hadde blitt orientert om at det ville bli gitt reintegreringsstøtte på til sammen kr 130 000. Ombudsmannen har kommet til at en beslutning om reintegreringsstøtte er å anse som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b, jf. bokstav a. Grensen mellom enkeltvedtak og etterfølgende konsekvenser/den praktiske gjennomføringen av vedtaket har vært sentralt i vurderingen. Utlendingsdirektoratet bes om å foreta en ny vurdering av familien As sak om reintegreringsstøtte. Det bes videre om direktoratets tilbakemelding på hvilke tiltak som vil bli iverksatt for å ivareta kravene i forvaltningsloven kapittel IV–VI i saker om reintegreringsstøtte.

Førerett ble tilbakekalt av politiet i medhold av vegtrafikkloven § 34 annet ledd på grunn av manglende oppfyllelse av helsekrav. Foranledningen var melding fra en legevaktslege til fylkeslegen om førerens mulige alkoholmisbruk. Ombudsmannen har kommet til at det er tvilsomt om vegtrafikkloven § 34 annet ledd hjemlet vedtaket. Videre mener ombudsmannen at det er begått flere saksbehandlingsfeil. Helsepersonells praksis om å sende melding om manglende oppfyllelse av helsekrav direkte til fylkeslegen, uten å varsle pasienten, er ikke i samsvar med meldepliktforskriften. Meldingens innhold var heller ikke i samsvar forskriften. Fylkeslegens tilråding om tilbakekall manglet begrunnelse, og det er uklarheter knyttet til den forberedende behandlingen av klagesaken før Politidirektoratet traff endelig vedtak. Politidirektoratet bes om å behandle saken på nytt. De aktuelle departementene orienteres om manglene i administrativ praksis, jf. sivilombudsmannsloven § 11.

Saken gjelder krav om innsyn i dokumenter i en erstatningssak. Erstatningskravet ble fremsatt av et privat firma, og bakgrunnen var at ansatte ved Øvre Romerike Brann og Redning etter oppdrag fra firmaet hadde testet en brannslukker og deretter laget en film av dette, som ble lagt ut på en offentlig tilgjengelig nettside. Fylkesmannen i Oslo og Akershus ga innsyn i dokumentene, men slik at navnene på de ansatte som hadde laget og publisert filmen, ble sladdet med hjemmel i offentleglova § 13, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1.  Ombudsmannen er kommet til at de aktuelle navnene ikke er taushetsbelagte. Fylkesmannen er bedt om å foreta en ny vurdering av innsynsbegjæringen.

Saken gjelder bestemmelse i kommunedelplan for Sandnes sentrum om bruk av utbyggingsavtaler ved gjennomføring av tiltak i sentrumsområdet. Spørsmålet er om bestemmelsen er i strid med kravene i plan - og bygningsloven § 17-3 tredje ledd til hva en utbyggingsavtale kan inneholde. Ombudsmannen er kommet til at punkt 1.4 i kommunedelplanen er i strid med nødvendighetskravet i plan- og bygningsloven § 17-3 tredje ledd første punktum, og med forholdsmessighetskravet i samme bestemmelses tredje ledd annet og tredje punktum. Ombudsmannen ber kommunen om å endre punkt 1.4 i kommunedelplanen.