Saken gjaldt utlendingsmyndighetenes avslag på As søknad om norsk statsborgerskap fordi vilkåret om løsning fra annet statsborgerskap ikke ble ansett oppfylt. Ombudsmannen mente det var uheldig at utlendingsmyndighetene bygget sin tolking og praktisering av statsborgerloven § 10 første ledd siste punktum på forarbeidene og ikke det som kan sies å følge av en naturlig forståelse av lovens ordlyd. På bakgrunn av støtten i forarbeidene og praksis fant ombudsmannen det likevel ikke riktig å kritisere at Utlendingsnemnda hadde lagt til grunn at statsborgerforskriften § 6-1 var uttømmende, og at tilfeller som falt utenfor ordlyden måtte vurderes etter dispensasjonsbestemmelsen i statsborgerloven § 19. Ombudsmannen fant imidlertid grunn til å orientere Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet om saken med tanke på å etablere et større samsvar mellom ordlyden i regelverket og praksis. Videre hadde ombudsmannen merknader knyttet til adgangen til å realitetsvurdere en søknad etter utløp av tilsagnsfristen og utlendingsmyndighetenes saksbehandling. Ombudsmannen fant at saken ikke hadde vært tilstrekkelig opplyst for Utlendingsnemnda og ba nemnda vurdere hva som mest hensiktsmessig burde gjøres overfor A. Utlendingsnemnda tok deretter saken opp til ny behandling og fattet nytt vedtak om å innvilge klageren norsk statsborgerskap. Nemnda endret også sin egen standardmal som benyttes i løsningssaker med ny informasjon til søkerne om at en søknad om statsborgerskap kan bli realitetsvurdert også hvis løsning oppnås etter utløpet av tilsagnsfristen. Videre orienterte Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet ombudsmannen om at departementet arbeidet med å ferdigstille en instruks til Utlendingsdirektoratet om tolkning av statsborgerloven § 10 første ledd, jf. statsborgerforskriften § 6-1 nr. 5. Det fremgikk også at departementet forberedte en høring om å endre ordlyden i den nevnte forskriftsbestemmelsen.

Ombudsmannen ble gjennom en konkret sak kjent med at utlendingsmyndighetene praktiserte et krav om at pass må være gyldig på vedtakstidspunktet for å bli akseptert som tilstrekkelig dokumentasjon på identitet i saker om norsk statsborgerskap. Dette gjaldt selv om søkeren hadde fremlagt pass som var gyldig på søknadstidspunktet og der det for øvrig ikke var tvil om identiteten. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet ble på generelt grunnlag bedt om å redegjøre for denne praksisen. Ombudsmannen spurte også om det forelå tilgjengelig informasjon om praksisen. Departementet opplyste at praksisen bygde på en ordlydsfortolkning og at det ble arbeidet med en endring av regelverket. Etter departementets syn var det tilgjengelig og klar informasjon om praksisen på Utlendingsdirektoratets nettsider. Ombudsmannen fant ikke rettslig grunnlag for å kritisere tolkningen og anvendelsen av regelverket, men ga samtidig uttrykk for at andre tolkninger også var mulig. Regelen, slik den ble praktisert, fremstod imidlertid som firkantet og lite fleksibel og kunne gi uheldige konsekvenser særlig i lys av lang behandlingstid i direktoratet. Ombudsmannen fant ikke grunn til å gå videre med saken, blant annet fordi en regelendring var ventet i løpet av 2012.

Saken gjaldt Utlendingsdirektoratets saksbehandlingstid i forbindelse med en søknad om familieinnvandring. Da klageren henvendte seg til ombudsmannen hadde det gått ca. ett år og ni måneder siden søknaden ble fremsatt, og det tok ytterligere ett år før det forelå førsteinstansvedtak fra direktoratet. Purrebrev til direktoratet var ikke besvart. Ombudsmannen påpekte viktigheten av at det så tidlig som mulig i prosessen avdekkes hvilke undersøkelser som er nødvendige å foreta, og bemerket at det utvilsomt hadde vært en fordel om behovet for avklaringer i denne saken hadde vært avdekket på et tidligere tidspunkt. Der saksbehandlingen allerede har tatt lang tid på det tidspunkt det avdekkes behov for ytterligere undersøkelser/avklaringer, må det ved den videre prioriteringen av saken legges stor vekt på hensynet til at den samlede saksbehandlingstiden ikke blir for lang. Det ble forutsatt at hele oppholdsavdelingen i direktoratet arbeidet aktivt for å forhindre forsinkelser i saksbehandlingen fordi behovet for ytterligere undersøkelser/avklaringer m.v. avdekkes for sent. I denne sammenheng ble det understreket at dersom slike forsinkelser inntreffer, må dette innebære at den videre behandlingen av den enkelte sak gis høy prioritet. Ombudsmannen fant for øvrig at den samlede tidsbruken i familieinnvandringssaken ikke kunne anses som akseptabel. Direktoratet ble også kritisert for manglende besvarelse av brev.

To foreldreløse gutter fra Afghanistan søkte om familieinnvandring for å bo sammen med sin søster i Norge. Guttene var henholdsvis 13 og 16 år på søknadstidspunktet og 16 og 18 på tidspunktet for endelig vedtak i Utlendingsnemnda. De hadde reist til Pakistan og bodde under enkle forhold hos en husvert, som utlendingsmyndighetene anså som en «omsorgsperson» etter utlendingsforskriften. Ett av spørsmålene i saken var om dette var en riktig forståelse og om saksbehandlingen var forsvarlig. Ombudsmannen bemerket at saken etter sin art skulle prioriteres, men at det likevel hadde tatt over to år å få en endelig avgjørelse. Særlig syntes Utlendingsdirektoratet å ha brukt lang tid på behandlingen av klagen, noe som var uheldig. Søkerne hadde heller ikke blitt hørt slik gjeldende regler og retningslinjer tilsa. Ombudsmannen bemerket videre at det er åpenbare utfordringer knyttet til god og troverdig saksopplysning om forholdene i fjerntliggende land. Det var noe usikkert hva slags leveforhold og omsorgssituasjon søkerne hadde. Etter en samlet vurdering der søkernes alder stod sentralt, kunne ikke ombudsmannen kritisere utredningen av saken eller avgjørelsen for øvrig.

Saken gjaldt Utlendingsdirektoratets saksbehandling av en søknad om norsk statsborgerskap. Da klageren henvendte seg til ombudsmannen hadde det gått ca. 2 ½ år fra søknaden ble fremsatt, uten at saken var ferdigbehandlet. Klageren hadde heller ikke fått informasjon om hvilken saksbehandlingstid som kunne forventes og hans skriftlige henvendelser til direktoratet var ikke besvart. Ombudsmannens kritiserte direktoratet for at det ikke på et tidligere tidspunkt hadde blitt avklart at det var behov for ytterligere undersøkelser i saken. At dette først skjedde etter ca. ett år, hadde medført en vesentlig forsinkelse av saksbehandlingen. Videre kritiserte ombudsmannen at det ikke ble gitt foreløpig svar med informasjon om forventet saksbehandlingstid, at klageren ikke fikk tilfredsstillende etterfølgende informasjon om forsinkelser i saksbehandlingen og at hans henvendelser dels ble besvart sent og dels ikke ble besvart overhodet. Ombudsmannen hadde også kritiske merknader til direktoratets journalføring og til oppfølgingen av ombudsmannssaken  

Saken gjaldt i første rekke Utlendingsnemndas beregning av oppholdstiden ved behandlingen av en søknad om norsk statsborgerskap. Nemnda la til grunn at det bare er oppholdstid med en identitet som norske myndigheter mener er riktig som kan tas i betraktning ved vurderingen av om kravet til oppholdstid er oppfylt. Ifølge nemnda følger dette av fast forvaltningspraksis. Ombudsmannen hadde ikke avgjørende rettslige innvendinger mot at nemnda la ovennevnte praksis til grunn ved vurderingen av botidskravet etter statsborgerrettsloven 8. desember 1950 nr. 3 § 6 første ledd nr. 2 og at statsborgerskapssøknaden ble avslått på dette grunnlaget. Han uttalte imidlertid at kravet om klarlagt identitet i botiden burde ha kommet til uttrykk på en måte som gjorde det mulig for potensielle søkere å forutse sin rettsposisjon. Når det gjaldt nemndas praktisering av et krav om klarlagt identitet ved beregning av oppholdstiden etter statsborgerloven 10. juni 2005 nr. 51 § 7 første ledd bokstav e, mente ombudsmannen at det var vanskelig å se at dette hadde tilstrekkelig grunnlag i rettskildene. Dette hadde ikke betydning for klagesaken, men ombudsmannen ba nemnda om å foreta en ny vurdering av sin praksis på dette punktet på generelt grunnlag. Nemnda orienterte senere om at den ikke fant det hensiktsmessig å ta den aktuelle praksisen opp til en generell vurdering. Det ble blant annet vist til at problemstillingen i fremtiden bare forventes å komme opp helt unntaksvis, og at ombudsmannens uttalelse og Utlendingsdirektoratets veletablerte praksis i så fall vil være relevante rettskilder. Ombudsmannen fant etter dette ikke grunn til å gå videre med saken.  

Etter et møte med Utlendingsdirektoratet høsten 2010 stilte ombudsmannen spørsmål til direktoratet om saksbehandlingstiden for klager på egne vedtak. Opplysninger på direktoratets nettsider og egne erfaringer tydet på en kraftig økning i behandlingstiden for klagesaker om familieinnvandring. Direktoratet erkjente at saksbehandlingstiden for mange klagesaker var for lang og redegjorde nærmere for pågående arbeid på feltet og prioriteringsspørsmål. Ombudsmannen minnet om forvaltningsloven § 33 og plikten til å oversende dokumenter til klageinstansen så snart saken er tilrettelagt. Det er rettslig sett uakseptabelt at saker blir liggende ubehandlet over tid. Ombudsmannen var usikker på om direktoratet hadde gode nok rutiner for å skille mellom klager som gir grunn til videre undersøkelser og klager som raskt kan ekspederes videre til Utlendingsnemnda. Videre understreket ombudsmannen direktoratets ansvar for en forsvarlig drift, uavhengig av tildelingsbrev fra departementet og andre styringssignaler. En lojal etterlevelse av slike signaler kunne ikke føre til lovstridige eller rettslig sett tvilsomme forhold i deler av porteføljen.

Saken gjaldt i første rekke forståelsen av statsborgerlovens oppholdskrav for statsløse personer som søker norsk statsborgerskap. A søkte om fornyet arbeidstillatelse fire dager etter at den forutgående tillatelsen hadde utløpt. Utlendingsnemnda avslo hennes påfølgende søknad om norsk statsborgerskap under henvisning til at hun ikke oppfylte lovens krav om tre års sammenhengende opphold med tillatelse. Ombudsmannen la til grunn at Utlendingsnemnda hadde vist til uriktig rettslig grunnlag i avslagsvedtaket, og at dette var kritikkverdig. Nemnda syntes videre å ha lagt en for streng norm til grunn for vurderingen av oppholdskravet. Ombudsmannen konkluderte med at det knyttet seg begrunnet tvil til forhold av betydning i saken, og ba på denne bakgrunn om at nemnda vurderte saken på nytt. I den avsluttende uttalelsen ble det også vist til at det fra departementets side var tatt initiativ til en forskriftsendring på området. Ombudsmannen stilte seg positiv til den foreslåtte endringen, som formodentlig ville føre til en hensiktsmessig avklaring av regelverket. Utlendingsnemnda vurderte deretter saken på nytt. Avslaget ble opprettholdt og nemnda fastholdt at dens tolkning og anvendelse av statsborgerloven § 16 tredje punktum med tilhørende forskrift var korrekt og i tråd med gjeldende rett. Dette ble begrunnet nærmere. Ombudsmannen tok nemndas fornyede vurdering til etterretning og fant etter en samlet vurdering ikke grunn til å forfølge saken videre. Det ble tatt i betraktning at klageren fikk innvilget norsk statsborgerskap av Utlendingsdirektoratet en ukes tid etter at nemndas fornyede vurdering forelå.

Fire irakiske barn fikk avslag på sine søknader om norsk statsborgerskap selv om moren var blitt norsk borger og to av barna var født i riket. Begrunnelsen var at deres identitet ble ansett som uavklart på grunn av usikkerhet knyttet til farens identitet. Spørsmålet var om denne usikkerheten også heftet ved barna på en slik måte at norsk statsborgerskap kunne nektes. Ombudsmannen uttalte at dagens praksis om å nekte norsk statsborgerskap for barn der det hefter tvil ved en av foreldrenes identitet, er streng og kan gi urimelige utslag, særlig der den andre av foreldrene er blitt norsk borger. Praksisen og regelverket burde etter ombudsmannens syn endres, og det var derfor positivt at departementet hadde satt i gang et lovgivningsarbeid vedrørende disse spørsmålene. Det var ikke tilstrekkelige holdepunkter for på rettslig grunnlag å kritisere utfallet av de fire sakene som klagen omfattet. Denne vurderingen hadde imidlertid budt på tvil. Hensynet til barnets beste etter FNs barnekonvensjon art. 3 må vurderes her som på andre områder, og denne vurderingen bør synliggjøres i begrunnelsene som gis. Utlendingsnemnda opplyste senere at det heretter vil fremgå av nemndas vedtak at det er foretatt en vurdering opp mot barnekonvensjonens bestemmelser.

Ombudsmannen besøkte Politiets utlendingsinternat på Trandum i oktober 2008. Besøket var en oppfølging av et besøk i 2006, og formålet var å bli orientert om forholdene og særlig om de endringene som hadde skjedd siden det forrige besøket. Ombudsmannen konstaterte at de materielle forholdene og de internertes rettssikkerhet ved internatet hadde blitt vesentlig bedret. På tidspunktet for det nye besøket gjensto fortsatt arbeid med å få fullt samsvar mellom utlendingsloven § 37d (dagens utlendingslov § 107) og utlendingsinternatforskriften på den ene siden, og interne regler og rutiner på den andre siden. Noen viktige endringer var imidlertid gjennomført etter ombudsmannens kritiske spørsmål, særlig knyttet til besøkskontroll, regler om oppbevaring av klær og innredning av soverom og celler. Ved avslutningen av saken var det fortsatt tvilsomt om enkelte rutiner rettslig sett var holdbare. Dette gjaldt midlertidig fratakelse av visse eiendeler og tilsynsrutinene ved sikkerhetsavdelingen. Ombudsmannens inntrykk var at hensynet til kontroll og sikkerhet på enkelte områder hadde fått for stor gjennomslagskraft i forhold til hensynet til de internertes privatliv innenfor rammen av frihetsberøvelsen. Det ble påpekt at lovgiverens forutsetning om konkrete vurderinger ikke kan tilsidesettes gjennom rigide rutiner og regler i instruksverket. I et brev i mai 2011 redegjorde Politiets utlendingsenhet for situasjonen ved utlendingsinternatet og oppfølgingen av ombudsmannens uttalelse. En rekke endringer var foretatt eller planlagt. Ombudsmannen lot deretter saken bero, men opplyste til politiet at det ville bli vurdert å foreta et nytt besøk ved internatet i løpet av 2012.