Praktiseringen av løsningskravet ved søknad om norsk statsborgerskap
Saken gjaldt utlendingsmyndighetenes avslag på As søknad om norsk statsborgerskap fordi vilkåret om løsning fra annet statsborgerskap ikke ble ansett oppfylt.
Ombudsmannen mente det var uheldig at utlendingsmyndighetene bygget sin tolking og praktisering av statsborgerloven § 10 første ledd siste punktum på forarbeidene og ikke det som kan sies å følge av en naturlig forståelse av lovens ordlyd. På bakgrunn av støtten i forarbeidene og praksis fant ombudsmannen det likevel ikke riktig å kritisere at Utlendingsnemnda hadde lagt til grunn at statsborgerforskriften § 6-1 var uttømmende, og at tilfeller som falt utenfor ordlyden måtte vurderes etter dispensasjonsbestemmelsen i statsborgerloven § 19. Ombudsmannen fant imidlertid grunn til å orientere Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet om saken med tanke på å etablere et større samsvar mellom ordlyden i regelverket og praksis. Videre hadde ombudsmannen merknader knyttet til adgangen til å realitetsvurdere en søknad etter utløp av tilsagnsfristen og utlendingsmyndighetenes saksbehandling. Ombudsmannen fant at saken ikke hadde vært tilstrekkelig opplyst for Utlendingsnemnda og ba nemnda vurdere hva som mest hensiktsmessig burde gjøres overfor A.
Utlendingsnemnda tok deretter saken opp til ny behandling og fattet nytt vedtak om å innvilge klageren norsk statsborgerskap. Nemnda endret også sin egen standardmal som benyttes i løsningssaker med ny informasjon til søkerne om at en søknad om statsborgerskap kan bli realitetsvurdert også hvis løsning oppnås etter utløpet av tilsagnsfristen. Videre orienterte Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet ombudsmannen om at departementet arbeidet med å ferdigstille en instruks til Utlendingsdirektoratet om tolkning av statsborgerloven § 10 første ledd, jf. statsborgerforskriften § 6-1 nr. 5. Det fremgikk også at departementet forberedte en høring om å endre ordlyden i den nevnte forskriftsbestemmelsen.