Saken reiser spørsmål om Fylkesmannen i Hordaland har vurdert hvilke konsekvenser en reguleringsplan vil ha for hensynet til trafikksikkerhet og hensynet til barn og unges interesser på en adkomstvei til to byggefeltområder, herunder om han har vurdert klagernes anførsler vedrørende dette. Ombudsmannen mener det foreligger tvil om Fylkesmannen har vurdert hensynet til trafikksikkerhet og hensynet til barn og unges interesser i forbindelse med adkomstveien, og om Fylkesmannen dermed har oppfylt sin utredningsplikt og sørget for sakens opplysning, jf. forvaltningsloven § 33 femte ledd, jf. § 17 første ledd. Videre er ombudsmannen i tvil om Fylkesmannen har vurdert klagernes anførsler tilstrekkelig, jf. forvaltningsloven § 34 annet ledd. Ombudsmannen ba på denne bakgrunn Fylkesmannen om å vurdere saken på nytt.  

Fylkesmannen i Oslo og Akershus stadfestet Nes kommunes vedtak om å gi dispensasjon fra bestemmelser om henholdsvis gesimshøyde og utnyttelsesgrad i gjeldende reguleringsplan. Dersom det skal gis dispensasjon fra bestemmelser i plan- og bygningsloven eller planer gitt i medhold av loven, må de kumulative vilkårene i § 19-2 annet ledd være oppfylt. Det følger av bestemmelsen at dispensasjon ikke kan gis dersom hensynene bak bestemmelsen det dispenseres fra, blir vesentlig tilsidesatt. I tillegg må fordelene ved å gi dispensasjon være klart større enn ulempene etter en samlet vurdering. Ombudsmannen er kommet til at det knytter seg begrunnet tvil til om Fylkesmannen har foretatt tilstrekkelige vurderinger av fordelene og ulempene ved å gi dispensasjon fra reguleringsplanens bestemmelser, før hun har konkludert med at fordelene ved å gi dispensasjon er «klart større» enn ulempene. Ombudsmannen ber Fylkesmannen behandle saken på nytt.

Saken gjelder Fylkesmannen i Buskeruds behandling av en anmodning fra en aksjonskomité om å iverksette lovlighetskontroll av eget tiltak etter kommuneloven § 59 nr. 5. Anmodningen gjaldt Drammen kommunes kommuneplanvedtak 5. oktober 2015. Aksjonskomiteen mente at kravene til konsekvensutredning ikke var oppfylt for så vidt gjaldt endringen av arealformålet for et friområde – Marienlystområdet – til «transformasjonsområde for byutvikling». Videre mente aksjonskomiteen at kommunen ikke hadde oppfylt sine forpliktelser etter Rikspolitiske retningslinjer for å styrke barn og unges interesser i planleggingen. Det ble vist til at endringen av arealformålet hadde særlig betydning for barn og unges oppvekstsvilkår. Fylkesmannen hadde etter en samlet vurdering ikke funnet grunnlag for å iverksette lovlighetskontroll av kommunens planvedtak, og denne beslutningen ble klaget inn for ombudsmannen. Ombudsmannen fant at det kunne reises spørsmål om Fylkesmannen hadde foretatt nødvendige undersøkelser i saken, og at Fylkesmannens beslutning dels syntes å bygge på en uriktig rettsoppfatning. Ombudsmannen fant videre grunn til å uttale seg om enkelte av de oppfatninger Fylkesmannen hadde gitt uttrykk for i sin begrunnelse for ikke å iverksette lovlighetskontroll av vedtaket. Ombudsmannen ba Fylkesmannen om å vurdere saken på nytt.

En støyrapport var ikke ferdig utredet, og en rapport om arkeologiske funn lå ikke ved, da forslaget til reguleringsplanen ble lagt ut til offentlig ettersyn. Spørsmål om saken var tilstrekkelig opplyst, og om Fylkesmannen i Rogaland hadde behandlet klagen fra en beboer tilstrekkelig grundig. Ombudsmannen uttalte at dokumenter av sentral betydning for de valg som reguleringsforslaget bygger på, så langt det er mulig skal være ferdige og tilgjengelige når forslaget legges ut til offentlig ettersyn. Det burde ha fremgått tydeligere av Fylkesmannens avgjørelse hvilke undersøkelser og vurderinger som var gjort. Fylkesmannen utdypet de vurderingene som lå til grunn for klagevedtaket, og erkjente at saksbehandlingen ikke hadde vært «ideell». Ombudsmannen fant på denne bakgrunn ikke grunn til å foreta seg noe ytterligere i saken, men bad Fylkesmannen i Rogaland og Hå kommune merke seg innholdet i uttalelsen.

Saken reiser spørsmål om Fylkesmannen i Aust-Agder har vurdert hvilke konsekvenser en reguleringsplan vil ha for trafikksikkerheten på eksisterende skolevei, eventuelt om han har lagt feil faktum til grunn ved sine vurderinger av spørsmålet. Ombudsmannen fant at det forelå tvil om hvorvidt Fylkesmannen hadde vurdert hensynet til trafikksikkerheten på eksisterende skolevei, og om han dermed hadde oppfylt sin plikt til å prøve alle sider av saken og vurdere klagers anførsler, jf. forvaltningsloven § 34 andre ledd. Videre fant ombudsmannen at det forelå tvil om hvorvidt Fylkesmannen hadde sørget for sakens opplysning og lagt riktig faktum til grunn for sine vurderinger, jf. forvaltningsloven § 33 femte ledd, jf. § 17 første ledd. Ombudsmannen ba på denne bakgrunn Fylkesmannen om å vurdere saken på nytt.

Fylkesmannen i Rogaland stadfestet Rennesøy kommunes vedtak om dispensasjon fra regulert utnyttelsesgrad på maksimalt 20 % til å oppføre en enebolig med carport. I vedtaket la Fylkesmannen blant annet vekt på at flere eiendommer i planområdet allerede hadde en utnyttelsesgrad som overskred planbestemmelsen. Flere av disse eiendommene var imidlertid ikke behandlet etter reguleringsplanen. Fylkesmannen la også vekt på at overskridelsen i utnyttelsesgraden ikke var vesentlig i antall kvadratmeter. Ombudsmannen er kommet til at det knytter seg begrunnet tvil til om forholdene Fylkesmannen har trukket frem, kan begrunne dispensasjonen som er gitt.

Fire medlemmer av kommunestyret i Naustdal krevde lovlighetskontroll av kommune­styrets vedtakelse av reguleringsplan for Engebøfjellet. Det var fremmet innsigelse mot planen, som derfor ble behandlet av Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Klager anførte at kravet om lovlighetskontroll av kommune­styrets vedtak ikke var behandlet. Ombudsmannen kom til at kommunestyrets planvedtak er en avgjørelse etter kommune­loven § 59 nr. 1 første punktum, slik at det foreligger en plikt til å behandle kravet om lovlighets­kontroll. Selv om departementets behandling av reguleringsplanen etter plan- og bygnings­loven i stor grad vil konsumere slik behandling etter kommuneloven, må det fremgå av departementets vedtak at lovlighetskravet er vurdert. Ombudsmannen fant under tvil å kunne la saken bero med den forklaringen departementet ga.

Saken gjelder til- og hovedombygging av en bolig hvor flatt tak ble funnet å være i samsvar med plan- og bygningslovens krav om visuelle kvaliteter. Eiendommen var i kommune­planen omfattet av to hensynssoner, begge med særlig hensyn til landskap grunnet kultur­landskap av nasjonal eller regional verdi. Ombudsmannen er kommet til at det knytter seg begrunnet tvil til om Fylkesmannen i Oslo og Akershus i tilstrekkelig grad har vektlagt hensynet til kulturlandskapet. Hensynet til det kommunale selvstyret fremstår heller ikke tilstrekkelig vurdert. Ombudsmannen ber Fylkesmannen om å behandle saken på nytt.

Ombudsmannen har av eget tiltak undersøkt vedtak i Gulen kommune om dispensasjon fra kommuneplanens arealdel etter plan- og bygningsloven 2008 § 19-2. Gjennomgangen har vist at saksbehandlingsreglene ikke alltid følges, og at flere av kommunens dispensasjonsvedtak har materielle mangler. På bakgrunn av hovedfunnene har ombudsmannen valgt å gi en gjennomgang av enkelte prosessuelle og materielle regler for behandling av søknader om dispensasjon fra kommuneplanens arealdel.

I 2000 ble det gitt dispensasjon fra gjeldende arealplan for å opparbeide en vei. Dispensasjonen ble gitt på vilkår av at veien på vinterstid kun skulle benyttes som skiløype og dermed ikke kunne brøytes. Det er nå søkt om dispensasjon for å kunne vinterbrøyte veien. Ringebu kommune innvilget søknaden om dispensasjon, men Fylkesmannen i Oppland omgjorde og avslo denne. Det fremgikk ikke av Fylkesmannens vedtak hva det var vurdert og avslått dispensasjon fra. Dette ble senere opplyst å være vilkårene i dispensasjonsvedtaket fra 2000 om forbud mot vinterbrøyting. Ombudsmannen er kommet til at Fylkesmannens vedtak ikke oppfyller lovens krav til begrunnelse. Videre mener ombudsmannen det ligger utenfor anvendelsesområdet for plan- og bygningslovens dispensasjonsbestemmelse å vurdere dispensasjon fra vilkår satt i et dispensasjonsvedtak. Fylkesmannen bes vurdere saken på nytt.