Sivilombudet har undersøkt hvordan korrespondanse sendt innad i Skatteetaten er synliggjort i postjournalen og i journalen publisert på eInnsyn. Skatteetaten må vurdere om inndelingen av arkivet er i tråd med arkivlova § 6 om at hvert forvaltningsorgan skal ha sitt eget arkiv. Ombudet har kommet til at det er uklart om journalene til Skatteetaten tilfredsstiller de kravene som er oppstilt i forskrift om offentlege arkiv § 10 første ledd bokstav c om at postjournalen skal synliggjøre avsender/mottaker.

Sivilombudet har på generelt grunnlag og av eget tiltak undersøkt betydningen av Tolletatens organisering for behandlingen av innsynssaker. Ombudet har rettet tilsvarende undersøkelser mot Fiskeridirektoratet, Arbeidstilsynet, Statens vegvesen, Mattilsynet og (mer begrenset) mot Skatteetaten. Saken har reist spørsmål om innsynssaker er sikret en reell to-instansbehandling, hvilke dokumenter som er organinterne og hvem som skal behandle innsynskrav. Ombudet har også undersøkt hvordan korrespondanse sendt innad i etaten er synliggjort i postjournalen og i journalen publisert på eInnsyn. Etter en konkret vurdering av Tolletatens redegjørelse og informasjon som ellers finnes om etaten, har ombudet kommet til at det fremstår som usikkert hvordan organinndelingen i Tolletaten faktisk er per i dag. Ombudet har videre kommet til at selv om Juridisk stab er et selvstendig organ, så er det neppe grunnlag for å anse enheten som et overordnet forvaltningsorgan, og dermed klageinstans etter offentleglova § 32, i innsynssaker som øvrige staber og divisjoner i etaten har behandlet. Juridisk stab kan heller ikke gjennom delegering gjøres til klageinstans for avgjørelser truffet av enheter som inngår i samme organ som tolldirektøren. Ombudet ber derfor Tolletaten i samråd med Finansdepartementet om å vurdere klageordningen, herunder vurdere om det bør lov- eller forskriftsfestes hvilket forvaltningsorgan som er klageinstans i innsynssaker behandlet av de enkelte enhetene i Tolletaten, jf. offentleglova § 32 første ledd fjerde punktum. Ombudet har knyttet enkelte merknader til Tolletatens arkiv, journal og informasjon på eInnsyn.

Saken gjelder spørsmål om cannabisholdige legemidler («medisinsk cannabis») som ikke er forskrevet av lege i Norge, men importert i tråd med narkotikaforskriften § 19, kan brukes under gjennomføring av fengselsstraff. Ved innsettelse ble klageren nektet å bruke et medbragt cannabisholdig legemiddel som han lovlig kunne bruke utenfor fengselet, utelukkende fordi legemiddelet var forskrevet av en lege i Nederland. Kriminalomsorgen mente at vilkåret for å gjøre unntak fra forbudet i straffegjennomføringsforskriften § 3-21, jf. straffegjennomføringsloven § 29, stiller krav om at legemiddelet må være forskrevet av lege i Norge. Både fengselets og regionens vedtak ble truffet uten at fengselshelsetjenesten hadde foretatt en konkret vurdering av klagerens medisinske behov. Regionen hadde heller ikke vurdert forholdet til menneskerettighetene. Sivilombudet er kommet til at regionen ikke har opplyst saken i tråd med forvaltningsloven § 33 siste ledd eller oppfylt sin plikt etter forvaltningsloven § 34 andre ledd andre punktum til å vurdere klagerens menneskerettslige anførsler. Vedtaket var heller ikke begrunnet i samsvar med forvaltningsloven § 25, jf. § 33 første ledd. Ombudet er også kommet til at det ikke var rettslig grunnlag for å nekte klageren å bruke medbrakt cannabisholdig legemiddel som var importert i tråd med narkotikaforskriften § 19, utelukkende fordi legemiddelet ikke var forskrevet av lege i Norge. Å nekte klageren å bruke det aktuelle legemiddelet var i tillegg et ulovlig inngrep i hans rett til privatliv og selvbestemmelse etter EMK artikkel 8 og Grunnloven § 102. Vedtaket må på denne bakgrunn anses som ugyldig. Ombudet ber regionen merke seg ombudets uttalelse, og legge ombudets syn til grunn i framtidige saker. Ombudet vil også underrette Kriminalomsorgsdirektoratet samt Justis- og beredskapsdepartementet som ansvarlig departement, om den mangelen som er avdekket i kriminalomsorgens praksis, jf. sivilombudsloven § 25 tredje ledd. Ombudet ber direktoratet og departementet om å sørge for at praksisen endres i overensstemmelse med ombudets syn, og gi ombudet tilbakemelding om sin oppfølging av saken.

Saken gjelder tolkningen av en reguleringsplan for utbygging av fem tomter i Nesodden kommune. Statsforvalteren i Oslo og Viken stadfestet Nesodden kommunes vedtak om rammetillatelser for oppføring av to eneboliger på hver av de fem tomtene i planområdet. Spørsmålet var om reguleringsplanen inneholdt en begrensning på én enebolig per tomt, slik at søknadene om rammetillatelsene for to eneboliger per tomt skulle vært avslått. Ombudet er kommet til at tolkningen av reguleringsplanen som Statsforvalteren gjorde var mangelfull. Statsforvalteren unnlot å vurdere flere relevante tolkningsfaktorer, fordi Statsforvalteren mente at ordlyden alene måtte legges til grunn. Etter en samlet vurdering av de innsendte dokumentene i saken, mener ombudet at reguleringsplanen inneholder en begrensning om én enebolig per tomt. Ombudet ba derfor Statsforvalteren om å vurdere saken på nytt.

Saken gjelder Statsforvalteren i Oslo og Vikens saksbehandling i forbindelse med en tilsynssak etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7–4. På bakgrunn av en pasientklage, åpnet Statsforvalteren tilsyn hos legen, og konkluderte med at det forelå brudd på helsepersonelloven § 4 om forsvarlig og omsorgsfull hjelp. Legen fikk ikke oversendt klagerens etterfølgende tilleggsbemerkninger eller en innhentet medisinskfaglig vurdering før avgjørelsen ble fattet. Legen klagde på avgjørelsen og statsforvalteren vurderte saken på ny. Heller ikke i denne omgangen fikk legen oversendt pasientens nye tilleggsbemerkninger før avgjørelsen ble fattet. I den fornyede avgjørelsen endret Statsforvalteren sin konklusjon fra brudd på forsvarlig helsehjelp i helsepersonelloven § 4, til brudd på kravet om omsorgsfull hjelp etter samme lovs § 4 og brudd på informasjonsplikten i § 10. Klager ble ikke varslet eller gitt anledning til å uttale seg om hvorvidt § 10 var overholdt eller ikke. Ombudet kom til at det forelå brudd på utrednings- og fremleggingsplikten i forvaltningsloven § 17 både da saken ble behandlet i første omgang, og ved den fornyede vurderingen. Legen skulle ha fått oversendt pasientens tilleggsmerknader og den innhentede medisinskfaglige vurderingen før avgjørelsene ble fattet. Videre kom ombudet til at det forelå brudd på utredningsplikten etter forvaltningsloven § 17 første ledd, da legen verken ble varslet eller fikk mulighet til å uttale seg når Statsforvalteren utvidet vurderingstemaet ved annen gangs behandling av saken. Statsforvalteren ble bedt om å behandle saken på nytt, og å legge ombudets syn til grunn i fremtidige saker.

Saken gjelder avslag på søknad om endring av rammetillatelse til oppføring av en enebolig i Karmøy kommune. Ved oppføringen av boligen ble boligens gesimshøyde 47 centimeter for høy i forhold til høydekravet i rammetillatelsen og kommuneplanen. Ved å fylle opp deler av terrenget rundt boligen, ville boligen likevel oppfylle høydekravet når gesimshøyden ble målt som forutsatt i kommuneplanen. Ansvarlig søker sendte derfor inn en søknad om endring av rammetillatelsen, en såkalt endringssøknad, som blant annet omfattet endring av det godkjente terrenget. Statsforvalteren i Rogaland opprettholdt Karmøy kommunes avslag på søknaden og mente at høyden, slik denne fremgikk av tegninger vedlagt søknaden, medførte kvalifiserte ulemper og avslo derfor søknaden i medhold av plan- og bygningsloven § 29-4 første ledd første setning. Sivilombudet har kommet til at det er begrunnet tvil om Statsforvalteren fullt ut har gjort de vurderinger plan- og bygningsloven § 29-4 første ledd første setning gir anvisning på. Det er også tvil om Statsforvalteren i tilstrekkelig grad har redegjort for hvordan hensynet til det kommunale selvstyret er vektlagt i Statsforvalterens prøving av kommunens skjønnsutøvelse. Ombudet ber Statsforvalteren om å vurdere saken på nytt.

Saken gjelder fastsettelse av inntektsgrunnlag ved beregning av barnebidrag. Spørsmålet er hvordan bonusutbetalinger/ekstrautbetalinger skal tas hensyn til ved beregningen av inntekt. Sivilombudet kom til at regelverket, herunder rundskrivet til forskrift om fastsetjing og endring av fostringstilskot § 4, var uklart om hvordan bonusutbetalinger/ekstrautbetalinger skal inngå ved beregningen av barnebidrag. Regelverket burde tydeliggjøres. Sivilombudet mente videre at det burde utredes om Nav skal vurdere omgjøring av tidligere vedtak om beregning av barnebidrag når de får kjennskap til en bonusutbetaling for samme periode. Slik omgjøring burde utredes/sees i sammenheng med regelen om endring av bidrag tilbake i tid, jf. barneloven § 74 andre ledd. Sivilombudet ba om å bli orientert om Arbeids- og velferdsdirektoratets vurderinger og oppfølgingen av saken.

Saken gjelder frist for å fremsette krav om stønad til dekning av utgifter til helsetjenester i et annet EØS-land, jf. folketrygdloven § 5-24 a. Etter folketrygdloven § 22-13 annet ledd må krav fremsettes innen seks måneder. Spørsmålet i saken er når fristen begynner å løpe. Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten la til grunn at fristen begynner å løpe fra behandlingstidspunktet, i samsvar med forvaltningspraksis og helsedirektoratets rundskriv. Klageren fikk avslag på krav om stønad fordi kravene ble ansett fremsatt for sent. Ombudet har kommet til at fristen for å fremsette krav om stønad etter folketrygdloven § 5 24 a løper fra relevant behandling er mottatt og betalt. Ombudet ber om at saken vurderes på nytt.

Saken gjelder frist for å fremsette krav om stønad til dekning av utgifter til helsetjenester i utlandet, jf. folketrygdloven § 5-24. Etter folketrygdloven § 22-13 annet ledd må krav fremsettes innen seks måneder. Spørsmålet i saken er når fristen begynner å løpe. Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten la til grunn at fristen begynner å løpe fra behandlingstidspunktet. Kravene på stønad ble avslått fordi de ble ansett fremsatt for sent. Ombudet har kommet til at fristen for å fremsette krav om stønad etter folketrygdloven § 5 24 løper fra relevant behandling er mottatt og betalt. Ombudet ber om at saken vurderes på nytt.

Saken gjelder UNEs behandling av en søknad om oppholdstillatelse for lengeværende asylsøkere etter utlendingsforskriften § 8-14. Det opprinnelige hovedspørsmålet for Sivilombudets undersøkelse var om klagerens søknad var blitt urettmessig satt på vent i mer enn ett år i påvente av rettskraftig dom i straffesak om ulovlig arbeid, som ble brukt til å begrunne avslag på opphold. UNE opplyste imidlertid under saken for ombudet at behandlingstiden ikke skyldtes dette, men at UNE i denne perioden hadde ventet på bostedsopplysninger de i en telefonsamtale hadde etterspurt fra klagers fullmektig. Tema for uttalelsen er derfor begrenset til UNEs veiledning til søkeren og behandlingstiden i saken. Sivilombudet har kommet til at UNE har brutt veiledningsplikten etter forvaltningsloven § 11. Den muntlige forespørselen til klagers fullmektig om bostedsopplysninger burde blitt fulgt opp av en skriftlig anmodning med svarfrist. Anmodningen om nye opplysninger skulle i alle tilfelle ha blitt gjentatt overfor klager i forbindelse med hans og fullmektigens henvendelser til UNEs veiledningstjeneste. Når dette ikke ble gjort, var UNEs handlemåte egnet til å gi klager et feilaktig inntrykk av at saken lå i kø i påvente av ledig kapasitet, og at det ikke var forventet noe mer fra ham. Ombudet er også kommet til at behandlingstiden ikke var i tråd med forvaltningslovens krav om behandling uten ugrunnet opphold, all den tid saken kunne blitt opplyst og avgjort på et langt tidligere tidspunkt dersom klageren hadde fått veiledningen han hadde krav på etter loven. Sivilombudet ber UNE om å behandle saken på nytt innen 18. august 2023. Ved den fornyede behandlingen bes UNE ta stilling til om det opprinnelige vedtaket er ugyldig som følge av saksbehandlingsfeilene, samt om feilene innebærer at klager bør innvilges oppholdstillatelse – enten etter engangsløsningen i utlendingsforskriften § 8-14 eller etter en bredere vurdering ut fra utlendingsloven § 38.