Saken gjelder Utlendingsdirektoratets behandlingstid i en sak om utvisning. En nigeriansk statsborger ble forhåndsvarslet om utvisning i oktober 2013. Utvisningssaken ble avsluttet av direktoratet 13. juni 2016. Ombudsmannen har kommet til at en saksbehandlingstid på to år og åtte måneder i en sak som denne ikke er akseptabel. Direktoratet har heller ikke informert parten underveis i saken på en tilfredsstillende måte.

Sivilombudsmannen har undersøkt Utlendingsdirektoratets behandling av søknader om familieinnvandring. Bakgrunnen for undersøkelsen var en betydelig økning i antall henvendelser til ombudsmannen om behandlingen av slike saker. Hovedtemaene i ombudsmannssaken har vært direktoratets organisering av arbeidet, saksbehandlingstiden og den informasjonen som gis til søkerne og deres fullmektiger under søknadsbehandlingen. Direktoratets behandlingstid er i dag svært lang for mange søkergrupper. Dette er uheldig med tanke på den store betydningen saker om familieinnvandring har for søkerne og deres familier. Situasjonen har i liten grad bedret seg i løpet av 2015, og det synes heller ikke å være utsikt til noen vesentlig bedring i nærmeste fremtid. Tiltakene som direktoratet har iverksatt synes bare i mindre grad å kunne bedre den vanskelige situasjonen, som i hovedsak skyldes manglende ressurser. Det er i første rekke Justis- og beredskapsdepartementet som må ta initiativ overfor Stortinget for å få bevilget tilstrekkelige ressurser til saksbehandling i direktoratet. Uten økte bevilgninger er det vanskelig å se at situasjonen vil kunne bedre seg i vesentlig grad. Det er fortsatt rom for forbedring når det gjelder informasjonen direktoratet gir til søkerne og deres fullmektiger under sakens gang. Dersom behandlingen av en sak blir forsinket, bør årsaken til forsinkelsen oppgis. Direktoratet bør også gi så konkret og realistisk informasjon som mulig om ny forventet saksbehandlingstid.

Saken gjelder Utlendingsnemndas avslag på en mindreårig gutts søknad om midlertidig oppholdstillatelse etter regelverket om familieinnvandring. Avslaget er begrunnet med at klagerens mor ikke hadde fars samtykke til å ta med seg gutten til Norge, og at det ikke var sannsynliggjort at det er «umulig» å få slikt samtykke. Barnet, som på søknadstidspunktet var 13 år gammel, ble ikke på noe tidspunkt intervjuet av eller tilbudt en samtale med utlendingsmyndighetene. På det tidspunktet nemnda fattet den siste avgjørelsen i saken, var han blitt 16 år.  Utlendingsnemnda skulle ha tilbudt barnet en samtale. Barnets rett til å bli hørt, ble ikke oppfylt på annen måte. Selv om det ikke er gitt at en samtale ville endret resultatet i saken, har høring av barn en egenverdi for den det gjelder. Ved ikke å tilby gutten en samtale ble han fratatt en grunnleggende partsrettighet og muligheten til selv å opplyse saken. Nemnda burde også ha veiledet om hva som kunne gjøres for å sannsynliggjøre at det ikke var mulig å få kontakt med barnets far. På bakgrunn av disse manglene ved saksbehandlingen ber ombudsmannen nemnda om å sørge for at gutten blir tilbudt en samtale og at saken vurderes på nytt.

Sivilombudsmannen har foretatt en generell undersøkelse av utlendingsmyndighetenes behandlingstider for søknader om oppholdskort til familiemedlemmer av EØS-borgere, og av den informasjonen som gis søkerne under sakens gang i slike saker. Bakgrunn for undersøkelsen var et økende antall klager på Utlendingsdirektoratets (UDIs) behandlingstider i slike saker. Undersøkelsen viser at utlendingslovens og EØS-rettens behandlingsfrist på seks måneder ble brutt i et klart flertall av de sakene om oppholdskort som ble avgjort av UDI i årene 2013, 2014 og 2015. Behandlingsfristen gjelder for hver enkelt sak, og fristoversittelser av et slikt omfang som undersøkelsen viser, er ikke akseptabel. Både hensynet til den enkelte søkers rettigheter og til borgernes respekt for forvaltningen tilsier at utlendingsmyndighetene må følge lovpålagte behandlingsfrister. Den informasjonen UDI gir søkerne og deres fullmektiger om behandlingsfrister og forsinkelser under sakens gang, er heller ikke fullt ut tilfredsstillende. Ombudsmannen vil fortsette å følge UDIs behandlingstider i disse sakene, og ber UDI om en tilbakemelding på hva de vil gjøre med situasjonen.

Saken gjelder hvilke krav utredningsplikten stiller til kvaliteten på DNA-analyse av slektskap i en sak om familieinnvandring fra Somalia til ektefelle i Norge. Det må stilles strenge krav til kvaliteten på DNA-analyser i familieinnvandringssaker. Dersom en DNA-analyse av slektskap ikke gir tilstrekkelig klart svar, og det er mulig å oppnå et sikrere resultat gjennom utvidet analyse som ikke er uforholdsmessig ressurskrevende, bør en slik utvidet analyse gjennomføres. Ombudsmannen ber nemnda sørge for at utlendingsmyndighetene tilbyr søkeren og referansen en ny DNA-analyse basert på flere DNA-markører. Når resultatet foreligger ber ombudsmannen om at nemnda vurderer søknaden om oppholdstillatelse på nytt.

Saken gjelder Utlendingsdirektoratets behandling av en søknad om norsk statsborgerskap. Søknaden ble fremsatt i juli 2011. På et ukjent tidspunkt ble saksmappen forlagt i direktoratet og saken bortglemt, frem til den ble gjenfunnet i september 2015. I januar 2016 var det fortsatt ikke fattet noe vedtak i saken. Utlendingsdirektoratet har ikke gitt en akseptabel begrunnelse for saksbehandlingstiden, som hittil er på over fire og et halvt år. Klagerens søknad om norsk statsborgerskap kan ikke anses å ha blitt behandlet og avgjort «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a første ledd. Direktoratet har heller ikke informert parten underveis i saken på en tilfredsstillende måte.

Saken gjelder Utlendingsnemndas tolkning av skjæringstidspunktet for ettårsfristen i utlendingsforskriften § 10-8 femte ledd der søknaden er levert via utlendingsforvaltningens søknadsportal på Internett. Bestemmelsen gjør unntak fra underholdskravet ved søknad om opphold etter reglene om familieinnvandring med person som har opphold etter reglene om beskyttelse (asyl). En naturlig forståelse av forskriftens ordlyd og reelle hensyn tilsier at søknaden må anses levert når søknaden er registrert i søknadsportalen og søknadsgebyret er betalt. Jeg kan ikke se at det foreligger tilstrekkelig klar og entydig forvaltningspraksis som tilsier en annen tolkning, og ber derfor Utlendingsnemnda om å vurdere saken på nytt.

Saken gjelder Utlendingsdirektoratets avgjørelse om ikke å innvilge en familie reintegreringsstøtte ved frivillig retur til Kosovo. Avgjørelsen kom etter at familien i første omgang hadde blitt orientert om at det ville bli gitt reintegreringsstøtte på til sammen kr 130 000. Ombudsmannen har kommet til at en beslutning om reintegreringsstøtte er å anse som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b, jf. bokstav a. Grensen mellom enkeltvedtak og etterfølgende konsekvenser/den praktiske gjennomføringen av vedtaket har vært sentralt i vurderingen. Utlendingsdirektoratet bes om å foreta en ny vurdering av familien As sak om reintegreringsstøtte. Det bes videre om direktoratets tilbakemelding på hvilke tiltak som vil bli iverksatt for å ivareta kravene i forvaltningsloven kapittel IV–VI i saker om reintegreringsstøtte.

Saken gjelder Utlendingsnemndas vurdering av foreldreansvar i forbindelse med et barns søknad om oppholdstillatelse på grunnlag av familiegjenforening med sin mor i Norge. Ved vurderingen av hvem som har overtatt foreldreansvaret etter fars død, kan ikke nemnda utelukkende se hen til generelle opplysninger om somaliske tradisjoner. Dette gjelder ikke minst tradisjoner som går ut på at farens familie automatisk får foreldreansvaret. Hvem som faktisk utøver omsorgen for barnet etter dødsfallet, må utredes og være en sentral faktor ved vurderingen av hvem som anses for å ha foreldreansvaret ved anvendelsen av bestemmelsen i utlendingsloven § 42 annet ledd annet punktum. Det knytter seg begrunnet tvil til den vurderingen nemnda har foretatt. Nemnda bes derfor om å vurdere saken på nytt.

Saken gjelder avslag fra Utlendingsnemnda på søknad om beskyttelse (asyl) til en afghansk borger som hadde konvertert til kristendom. Avslaget var begrunnet med at den opprinnelige kontakten med kirken ble ansett strategisk motivert. Etter ombudsmannens syn kan unntaksbestemmelsen i utlendingsloven § 28 fjerde ledd vanskelig anvendes i tilfeller hvor grunnlaget for beskyttelsesbehovet er en reell konvertering fra islam til kristendom. Det avgjørende er at det har skjedd en reell konvertering, ikke om den innledende kontakt med kirken var strategisk begrunnet.