Saken gjelder Utlendingsnemndas avslag på søknad om Schengenvisum for en pakistansk borger. Hun skulle til Norge for å besøke sin norske ektemann, som samtidig også var formelt gift med en annen kvinne i Norge. Utlendingsmyndighetene har hjemmel til å avslå søknader om visum dersom innvandringsregulerende hensyn taler mot at visum gis. Avslaget i denne saken bygget på at klagers returforutsetninger var svake, og at det ikke forelå velferdshensyn som kunne veie opp for dette. Det var derfor innvandringsregulerende hensyn som talte mot at visum skulle gis til klager. Ombudsmannen er kommet til at den delen av Utlendingsnemndas vedtak som gjaldt vurderingen av forholdet mellom klager og ektemannen som et velferdshensyn, ikke var godt nok begrunnet. Det er ikke nok kun å vise til at ekteskapet deres ikke kan legges til grunn, uten å foreta noen nærmere individuell vurdering av relasjonen dem imellom. Basert på Utlendingsnemndas redegjørelse hit, og begrunnelsen i vedtaket for øvrig, har ombudsmannen likevel ikke rettslige innvendinger mot den konkrete skjønnsmessige vurderingen av om det forelå innvandringsregulerende hensyn som talte mot innvilgelse av visumsøknaden.

Som ledd i oppgaven med å skaffe faste representanter og verger til enslige mindreårige asylsøkere, har fylkesmennene lister over mulige personer. Det er undersøkt om det å bli strøket fra listen er å anse som et enkeltvedtak som kan påklages. Ombudsmannen er kommet til at det å ta en person ut av slike lister vanskelig kan ses å være et enkeltvedtak etter definisjonen i forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b, jf. bokstav a. Statens sivilrettsforvaltning bes vurdere om det kan være hensiktsmessig med en gjennomgang av ordningen, eventuelt også fra Justisdepartementets side.

Saken gjelder Utlendingsnemndas avslag på søknad om oppholdstillatelse etter reglene om familieinnvandring. Før en utlending fremmet søknad om familieinnvandring hadde hun søkt asyl i Norge. Hovedspørsmålet i ombudsmannssaken har vært om utlendingsmyndighetene burde veiledet henne om muligheten til å søke familieinnvandring med ektemannen i Norge under behandlingen av hennes asylsøknad. Slik veiledning ble først gitt ett år og tre måneder etter at søknaden ble fremmet, og da hadde fristen etter utlendingsforskriften § 10-8 for å få unntak fra underholdskravet utløpt. Ombudsmannen er kommet til at utlendingsmyndighetene skulle ha veiledet om ordningen med familieinnvandring på et tidligere tidspunkt. Veiledningsplikten var derved brutt ved behandlingen av asylsaken. Utlendingsnemnda bes om å vurdere familieinnvandringssaken på nytt og om å se hen til bruddet på veiledningsplikten i den nye vurderingen av søknaden.

Saken gjelder Utlendingsnemndas veilednings- og utredningsplikt i en sak om familieinnvandring. Utlendingsmyndighetene avslo søknaden fordi søkerne ikke hadde dokumentert at referansepersonens norske skilsmisse med en tidligere ektefelle var registrert også i hjemlandet, i tråd med kravet etter utlendingsforskriften § 9-1a. Ombudsmannen er kommet til at Utlendingsnemnda burde utredet nærmere om og eventuelt hvordan en norsk skilsmisse kan registreres i Afghanistan, og at nemnda dermed ikke sørget for sakens opplysning i tråd med utredningsplikten etter forvaltningsloven § 17. Videre er veiledningsplikten i forvaltningsloven § 11 ikke ivaretatt fordi referansepersonen fikk misvisende og utilstrekkelig informasjon om hvilken dokumentasjon som skulle leveres. Nemnda bes om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder Utlendingsdirektoratets (UDIs) behandling av en begjæring om partsinnsyn. UDI brukte over tre måneder på å behandle saken. Det ble ikke gitt foreløpig svar eller annen informasjon om saksfremdriften. Heller ikke etter at partens advokat sendte en skriftlig purring, kom det noen tilbakemelding fra UDI. Ifølge UDI skyldtes dette svikt i direktoratets rutiner. Først etter at saken ble brakt inn for ombudsmannen, ble innsynsbegjæringen behandlet. UDI brukte da 14 dager på å ferdigbehandle innsynsbegjæringen. Innsynssaken ble ikke behandlet uten «ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a første ledd. Innsynsbegjæringer skal behandles hurtig. Dette forutsetter at forvaltningen allerede på mottakstidspunktet går gjennom alle nye henvendelser og identifiserer innsynsbegjæringer blant disse. Det må videre forventes at forvaltningen er i stand til å identifisere og følge opp skriftlige purringer i slike saker. Det foreligger også brudd på forvaltningsloven § 11 a annet ledd og god forvaltningsskikk ved at parten ikke mottok foreløpig svar eller forsinkelsesmeldinger underveis. Ombudsmannen ber om at UDI innen 12. november 2018 gir en redegjørelse for hvilke tiltak som er eller vil bli iverksatt for å sikre at fremtidige begjæringer om partsinnsyn behandles på en tilfredsstillende måte.

En X borger ble stoppet ved innreisekontrollen på Oslo lufthavn. Hun hadde oppholdskort i Frankrike, men politiet mente hun hadde oversittet den lovlig oppholdstiden dette ga i Norge. Det ble opprettet utvisningssak og hun ble pågrepet etter utlendingsloven på grunn av unndragelsesfare. Andre dag etter pågripelsen ble hun uttransportert til Frankrike. Pågripelsesbeslutningen i denne saken oppfylte ikke kravene til begrunnelse i straffeprosessloven § 175 jf. utl § 106 tredje ledd, og EMK artikkel 5 nr. 2. Beslutninger om pågripelser begrunnet med unndragelsesfare må som et minimum gi en kort beskrivelse av de viktigste faktiske forhold som legges til grunn og oppgi hvilke «konkrete holdepunkter» for unndragelse som foreligger, jf. § 106 annet ledd bokstav b). Beslutningen er nedtegnet på et standardskjema som ikke har noen rubrikk for begrunnelse ut over angivelse av hjemmel. Manglene ved begrunnelsen i denne saken må derfor antas å foreligge i en rekke andre saker, noe politiet har bekreftet. Det er tvil om politiet foretok en forsvarlig vurdering av om alle vilkårene for pågripelse var oppfylt, og det er ikke er nedtegnet noe sted eller fremgår av politiets redegjørelse overfor ombudsmannen at de har vurdert om andre tiltak kunne ha vært tilstrekkelig for å oppnå formålet med pågripelsen.

Saken gjelder Utlendingsnemndas tolkning av skjæringstidspunktet for ettårsfristen i utlendingsforskriften § 10-8 femte ledd, slik bestemmelsen lød frem til 1. august 2017. Bestemmelsen gjør unntak fra underholdskravet ved søknad om opphold etter reglene om familieinnvandring med person som har opphold etter reglene om beskyttelse. Unntaket forutsetter at søknad om opphold er «fremmet» innen ett år etter at referansepersonen fikk oppholdstillatelse. Dersom ettårsfristen er utløpt, kommer unntaket likevel til anvendelse dersom «søkeren har vært forhindret fra å registrere eller fremme søknaden på et tidligere tidspunkt på grunn av forhold som ligger utenfor søkerens kontroll». Klagerne registrerte sin søknad om opphold elektronisk og betalte saksbehandlingsgebyr innen utløpet av ettårsfristen. To uker og tre dager før utløpet av ettårsfristen bestilte de time hos ambassaden for å levere vedlegg til søknaden. På grunn av ventetid ved ambassaden fikk de imidlertid time over fem uker senere. Utlendingsnemnda avslo søknaden, idet den ble ansett fremmet etter utløpet av ettårsfristen. Etter ombudsmannens syn ble ettårsfristen avbrutt idet klagerne hadde registrert søknaden elektronisk og betalt saksbehandlingsgebyret. Ventetiden hos ambassaden må dessuten anses som en hindring utenfor klagernes kontroll. Utlendingsnemndas avslag bygger følgelig på en uriktig tolkning av utlendingsforskriften § 10-8 femte ledd. Utlendingsnemnda bes på denne bakgrunn om å vurdere saken på nytt. Det forutsettes også at nemnda merker seg ombudsmannens synspunkter og legger disse til grunn i sin fremtidige praksis.

Sivilombudsmannen mener UDIs nettsider gir feil informasjon om mulighetene for å få prioritert saksbehandling av søknader om familieinnvandring. Informasjonen som gis på nettsiden tilsier at det bare er i tre klart definerte situasjoner at det er mulig å søke om prioritering. Direktoratet gjør imidlertid alltid en konkret vurdering av slike anmodninger ut fra om saken har et unikt hastepreg. UDI erkjenner at informasjonen på nettsiden kan være misvisende, og vil vurdere om det er mulig å gi informasjon på en måte som gir et mer korrekt bilde. Ombudsmannen har bedt UDI informere om resultatet av disse vurderingene.

Saken gjelder Utlendingsnemndas vedtak om å avvise en klage i en sak om midlertidig oppholdstillatelse etter regelverket om familieinnvandring. I forbindelse med søknaden ga klageren sin ektefelle fullmakt. Da søknaden ble avslått, kontaktet ektefellen Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF) som utformet en klage og sendte den inn. Omfanget av en fullmakt – herunder muligheten til å gi den videre – må i utgangspunktet bero på en konkret tolkning av ordlyden. Ombudsmannen har ikke funnet grunn til å kritisere nemnda for ikke å ha ansett SEIF som fullmektig i saken. Utlendingsnemnda skulle imidlertid ha avklart fullmaktsforholdet med klageren eller hennes ektefelle, som hadde fullmakt, og som var i den tro at klagesaken var til klagebehandling i nemnda.

I asylsakene til søkere som ankom Norge fra Russland over Storskog grensestasjon vinteren 2015/2016, «Storskogporteføljen», hadde Politiets utlendingsenhet (PU) ansvaret for å underrette søkerne om Utlendingsdirektoratets (UDIs) avvisningsvedtak etter utlendingsloven § 32 første ledd. Ved ikke å underrette, eller i noen tilfeller underrette lang tid etter at UDI har fattet vedtak, har PU brutt forvaltningslovens regler om underretning, jf. forvaltningsloven § 27 første ledd. PU har heller ikke oppfylt søkernes rett til opplysninger om blant annet klageadgang, klagefrist, klageinstans og den nærmere fremgangsmåten ved klage, jf. § 27 tredje ledd. De aktuelle søknadene var avvist i samsvar med Justis- og beredskapsdepartementets instruks GI-13/2015, som forutsatte at søkerne skulle returneres til Russland så raskt som mulig. PU mente at de flest avviste sakene uansett burde realitetsbehandles fordi det ikke var mulig å returnere søkerne til Russland, og hadde informerte UDI, politidirektoratet og departementet om sitt syn. At PU mente den praksis departementet hadde pålagt UDI, burde endres, ga imidlertid ikke tilstrekkelig grunn til å fravike plikten til å underrette om vedtak så snart som mulig.