I forbindelse med en konsultasjon hos fastlegen ble en pasient – mot sin vilje, og med politiets bistand – brakt til sykehuset for tvungen observasjon etter psykisk helsevernloven. Han ble utskrevet fra sykehuset dagen etter, blant annet fordi den faglig ansvarlige konkluderte med at pasienten ikke hadde en alvorlig sinnslidelse. Pasienten klaget til Fylkesmannen over at fastlegen og kommuneoverlegen urettmessig fikk utsatt pasienten for tvang. Ombudsmannssaken gjelder Fylkesmannens behandling av klagen på fastlegen og kommuneoverlegen. Det skriftlige materialet som Fylkesmannen har vist til vedrørende fastlegen, etterlater tvil om hvorvidt fastlegen overhodet har foretatt en nærmere vurdering opp mot vilkåret om «alvorlig sinnslidelse». Fylkesmannen burde – som et minimum – innhentet en redegjørelse fra fastlegen om hvorvidt – og eventuelt hvordan – han hadde vurdert vilkåret om «alvorlig sinnslidelse». Fylkesmannens saksutredning fremstår ikke på dette punktet som forsvarlig. Begrunnelsen i Fylkesmannens avgjørelse reiser også begrunnet tvil om hvorvidt Fylkesmannen har tatt riktig rettslig utgangspunkt ved sin vurdering. Når det gjelder klagen på kommuneoverlegen, burde klageren fått en begrunnet underretning om utfallet av klagebehandlingen. Under enhver omstendighet skulle avgjørelsen om å avslutte behandlingen av klagesaken mot kommuneoverlegen, og hovedpunktene i vurderingene som lå til grunn for denne, vært nedtegnet internt hos Fylkesmannen. Fylkesmannens saksbehandling oppfyller ikke de krav som følger av pasient- og brukerettighetsloven, forvaltningsloven § 11 a og ulovfestede normer for god forvaltningsskikk. Slik saken står for ombudsmannen, synes det heller ikke å ha vært tilstrekkelig grunnlag for Fylkesmannen til å vurdere om kommuneoverlegens håndtering av saken var i tråd med regelverket. Fylkesmannen bes om å behandle klagesakene mot på fastlegen og kommuneoverlegen på nytt.

Sakens bakgrunn A klaget 12. november 2018 til ombudsmannen over at X kommune hadde avvist hans krav om at fallviltmannskapene i kommunen skulle anses som ansatte i kommunen. Bakgrunnen for…

Etter hovedopptaket til barnehager i X kommune klaget A på at hun ikke ble gitt søskenprioritet ved tildeling av plasser i en av kommunens kommunale barnehager. Søskenprioritet er et av opptakskriteriene i kommunens vedtekter for kommunale barnehager. Kommunen begrunnet avslaget med at hun ikke hadde hatt den kommunale barnehagen som sitt førstevalg. Fast og langvarig praksis i kommunen var at prioriteringskriteriene først ble vurdert for gruppen av søkere som hadde den aktuelle barnehagen som sitt førstevalg. Kun dersom det var ledige plasser igjen etter dette, ville søkere som hadde barnehagen som sitt andrevalg kunne vurderes. Etter ombudsmannens syn innebærer X kommunes praksis anvendelse av et annet og selvstendig opptakskriterium enn hva som fremgår av de kommunale vedtektene. Dette er i strid med regelverket for opptak i barnehager. Regelverket er ikke til hinder for et slikt prioriteringskriterium, men for å sikre søkernes forutberegnelighet, må dette fremgå av vedtektene.

Ombudsmannen har av eget tiltak undersøkt Fjell kommunes praksis for håndtering av innkomne varsler om tiltak som kan være ulovlige etter plan- og bygningslovgivingen. Ombudsmannen har blant annet stilt spørsmål om kommunens restanser for ubehandlede ulovlighetsvarsler og kommunens saksbehandlingstid for ulovlighetsvarslene. Ombudsmannen er kommet til at kommunen ikke har overholdt sin plikt til å påse at plan- og bygningslovgivingen overholdes i kommunen. Saksbehandlingstiden i disse sakene er heller ikke i overenstemmelse med forvaltningslovens krav. Ombudsmannen forutsetter at kommunen fremover organiserer sitt arbeid på en slik måte at byggesaksavdelingen settes i stand til å oppfylle sine lovpålagte plikter. Fjell kommune slås sammen med Sund kommune og Øygarden kommune 1. januar 2020. Ombudsmannen ber om å bli holdt orientert om utviklingen i nye Øygarden kommune ved at kommunen oversender en statusoppdatering innen 15. mai 2020 om blant annet restansene for ulovlighetssaker fra Fjell kommune. Nye Øygarden kommune bes også redegjøre for hvordan de skal arbeide ned restansene, samt redegjøre for tidshorisonten for dette arbeidet.

Saken gjelder krav om innsyn i Statens vegvesens interrevisjonsrapport for 2018. Samferdselsdepartementet ga delvis innsyn i rapporten, men unntok enkelte opplysninger med hjemmel i offentleglova § 5 første ledd og § 24 første ledd. Ombudsmannen er kommet til at det knytter seg «begrunnet tvil», jf. sivilombudsmannsloven § 10 annet ledd siste punktum, til om det var adgang til å unnta de aktuelle delene av internrevisjonsrapporten fra offentlighet. Ombudsmannen ber departementet om å foreta en ny vurdering av innsynskravet.

Saken gjelder Oslo kommunes behandling av to søknader om startlån og kommunal bolig. Boligkontoret i bydelen brukte 16 og 18 måneder på å behandle søknadene uten at boligkontoret har kunnet gi en tilfredsstillende begrunnelse for tidsbruken. Videre brukte bydelen – til tross for gjentatte skriftlige purringer – mer enn seks måneder på å oversende sakens dokumenter til ombudsmannen. Behandlingstidene for søknadene om startlån og kommunal bolig var i strid med forvaltningsloven, da sakene ikke kan anses avgjort «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a første ledd. Bydelen har heller ikke oversendt sakens dokumenter innen ombudsmannens frister, slik de er pålagt i sivilombudsmannsloven § 7 første ledd første og tredje setning og instruks for sivilombudsmannen § 6 andre ledd andre setning. Ombudsmannen forutsetter at bydelen gjennomgår sine rutiner for hvordan den følger opp henvendelser fra ombudsmannen.

Saken gjelder omgjøring av vedtak om dispensasjon for oppføring av tilbygg til eksisterende enebolig og ny enebolig på samme tomt. Fylkesmannen i Hedmark omgjorde, etter klage fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus, kommunens vedtak om innvilgelse av dispensasjon for begge tiltakene med hjemmel i fvl. § 34. Ombudsmannen er kommet til at det er begrunnet tvil om dispensasjon for oppføring av tilbygg var en del av den «saken» Fylkesmannen hadde til klagebehandling etter forvaltningsloven § 34. Ombudsmannen ber Fylkesmannen i Innlandet vurdere saken på nytt.

Saken gjelder hvorvidt det skal beregnes sjokolade- og sukkeravgift for smakstilsatte vitamintilskudd formet som drops, gelefigurer og tyggegummi. Ombudsmannen mener at Skattedirektoratet har tatt feil utgangspunkt når vurderingstemaet angis å være om produktene ville tilsvart pastiller, drops o.l. dersom de hovedsakelig hadde bestått av sukker. Det må foretas en mer helhetlig vurdering av produktene hvor også varenes naturlige bruksmåte må tillegges vekt. Skattedirektoratet bes vurdere saken på nytt.

Saken gjelder X kommunes klagebehandling av et eldre ektepars søknader om parkeringstillatelse for henholdsvis forflytningshemmet sjåfør og passasjer. Begge ektefellene var betydelig bevegelseshemmet. Søknadene ble likevel avslått fordi kravet til særlig behov for parkeringslette i forbindelse med aktiviteter ikke var oppfylt. Ombudsmannen er kommet til at kommunelegen var inhabil da han medvirket ved tilretteleggelsen av mannens sak for kommunens klagenemnd ut fra bestemmelsen i kommuneloven § 40 nr. 3 bokstav c første ledd. Det fremgår ikke tilstrekkelig klart av underretningen til klager at klagenemndas begrunnelse for vedtakene er den samme som i rådmannens innstilling til nemnda. Videre er det uklart om klagenemndas rettsanvendelse bygger på en riktig forståelse av aktivitetskravet etter forskrift om parkeringstillatelse for forflytningshemmede § 3 første ledd. Dessuten skulle klagenemnda ha foretatt en totalvurdering av ekteparets samlede behov, selv om de søkte hver for seg. På bakgrunn av disse manglene ber ombudsmannen klagenemnda behandle sakene på nytt.

Saken gjelder søknad om dispensasjon fra kommuneplanens arealdel for oppføring av en fritidsbolig i randområdet for villrein. Ål kommune og Fylkesmannen i Oslo og Akershus innvilget dispensasjonssøknaden. I uttalelse 13. mars 2018 (SOM-2017-1346) kom ombudsmannen til at Fylkesmannens vedtak led av flere feil og mangler, og ba Fylkesmannen om en ny vurdering. Den nye vurderingen ble klaget inn hit. Ombudsmannen har kommet til at det er begrunnet tvil om fordelene ved dispensasjonen er «klart større» enn ulempene, jf. plan- og bygningsloven § 19-2 annet ledd. Utbyggerinteressen har ingen vekt i denne saken. Lavere kostnader til saksbehandlingen som følge av å gi byggetillatelse gjennom en dispensasjon fremfor en planprosess, er ikke er et relevant moment i vurderingen. Videre kan ombudsmannen vanskelig se at tiltakshaverens eventuelle byggeforventning som følge av en delingstillatelse fra 1991, før området fikk den nåværende planstatusen, kan vektlegges som en relevant fordel i dispensasjonsvurderingen. Det er tvil om Fylkesmannen har lagt tilstrekkelig vekt på statlige mål og rammer, og andre myndigheters negative uttalelser om dispensasjonen, jf. § 19-2 fjerde ledd. Dermed er det også tvil om det kan legges til grunn at ulempene ved dispensasjonen er små. Ombudsmannen har på denne bakgrunn bedt om at saken vurderes på nytt.