Saken gjelder Helseklages behandlingstid for klage over Norsk pasientskadeerstatnings avslag på pasientskadeerstatning. Helseklage mottok klagen i november 2017, og den er ennå ikke ferdigbehandlet. Det er opplyst at saken forventes ferdigbehandlet i løpet av juli 2020. Sakens behandlingstid på totalt 33 måneder hittil er utvilsomt altfor lang og i strid med kravet i forvaltningsloven § 11a. Behandlingstiden er lengre enn gjennomsnittlig, men ikke uvanlig for behandlingstidene i saker om ansvarsgrunnlag for pasientskader, og også de generelle behandlingstidene er derfor uakseptable. Helseklage har siden flyttingen av Pasientskadenemndas sekretariat til Bergen ble påbegynt for fire år siden hatt svært lange behandlingstider i pasientskadesaker. Behandlingstidene er uakseptable og har vært det over flere år. Situasjonen blir stadig mer kritikkverdig etter hvert som tiden går uten at de nærmer seg et nivå som overholder de lovbestemte kravene i forvaltningsloven. Ombudsmannen vil fortsette å følge med på behandlingstidene hos Helseklage. Uttalelsen er oversendt Helse- og omsorgsdepartementet, som bes vurdere mulige tiltak for å bøte på situasjonen.

Saken gjelder en klage over saksbehandlingen, herunder manglende utredning og manglende adgang til kontradiksjon, i forbindelse med ansettelse av kommunalsjef for Y i X kommune. Kommunens behandling av klageren synes ikke å være i samsvar med god forvaltningsskikk. At det bare ble hentet inn referanser på ham, ikke andre kandidater som ble vurdert kalt inn til intervju, før det ble besluttet at han ikke skulle intervjues, var her i strid med likebehandlingsprinsippet. Det er også en mangel ved saksbehandlingen at klageren ikke er blitt gitt mulighet til kontradiksjon. Saken synes heller ikke å ha vært tilstrekkelig opplyst før det ble fattet vedtak om ansettelse, jf. forvaltningsloven § 17. Kommunen ble derfor bedt om å vurdere å gi klager en beklagelse for manglende likebehandling og kontradiksjon i ansettelsesprosessen.

Saken gjelder gevinstberegningen ved salg av deler av en eiendom mottatt som gave. Hovedproblemstillingen er hvordan inngangsverdien skal fastsettes etter dagjeldende § 9-7 i skatteloven, og hvilken betydning det har for fastsettelsen av inngangsverdien at det ikke er foretatt en arveavgiftsberegning. Videre behandles spørsmålet om gaven er arveavgiftspliktig. Ombudsmannen er kommet til at det må foretas en faktisk arveavgiftsberegning for at dette skal danne grunnlaget for inngangsverdien. Dersom det ikke er gjort, gjelder hovedregelen om at inngangsverdien fastsettes til omsetningsverdien på gavetidspunktet. Som en følge av at det ikke er foretatt en arveavgiftsberegning – og inngangsverdien ble redusert til kr 0 – ber ombudsmannen om at saken behandles på nytt. Videre er ombudsmannen kommet til at det knytter seg begrunnet tvil til om gaven er arveavgiftspliktig. Ved den nye behandlingen bes det om at klagernes rettslige innvendinger til spørsmålet om arveavgiftsplikt blir behandlet.

Saken gjelder Statens sivilrettsforvaltnings (SRF) vedtak om å frata en mor vergeoppdraget for sin voksne sønn. Sønnen ønsket å bo i egen leilighet i foreldrenes hus. Mor mente at sønnens helsetilstand var god nok til at hans ønske skulle bli respektert. Fordi mor motsatte seg at sønnen skulle bo på kommunal institusjon, sendte kommunen, og helseinstitusjonen hvor sønnen hadde opphold, bekymringsmelding til vergemålsmyndighetene. SRF kom til at det var til vergehavers beste å frata mor vergeoppdraget, jf. vergemålsloven § 29 andre ledd, første punktum. Ombudsmannen er kommet til at SRFs vedtak bygget på et utilstrekkelig utredet og til dels usaklig vurderingsgrunnlag. Det vises til at SRF la vekt på at mor hadde innsigelser til den medisinske uttalelsen som SRF mente var best og til tjenestetilbudet, uten å vurdere om hennes innsigelser var saklig begrunnet. Tilsvarende var avgjørelsesgrunnlaget utilstrekkelig utredet så lenge SRF ikke avklarte om mors motstand mot kommunens botilbud «bunnet i spørsmålet om tvang overfor vergehaver». Vergehaver var ikke blitt forsvarlig hørt før vedtaket ble fattet. Saken var derfor utilstrekkelig opplyst også på dette punktet. Det må antas at feilene «kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold» jf. forvaltningsloven § 41. Vedtaket er derfor ugyldig. Ombudsmannen forutsetter at SRF behandler fremtidige vergemålssaker i tråd med ombudsmannens synspunkter i saken her. Ombudsmannen er kjent med at vergemålsmyndighetenes uriktige håndtering av denne saken har hatt alvorlige negative følger for vergehaver, for mor og for andre pårørende. SRF bør derfor vurdere tiltak som kan bøte på den urett vergehaver og mor ble utsatt for. SRF bes også om innen 1. juli 2020 å orientere ombudsmannen om hvordan de følger opp denne anmodningen.

Saka gjeld tilsetjing av juridisk rådgjevar i ein kommune. Ein av kvalifikasjonane i utlysingsteksten var «sakshandsaming innan offentleg administrasjon». Ho som blei tilsett, hadde inga slik erfaring. Ombodsmannen meiner difor at kommunen braut kvalifikasjonsprinsippet i tilsetjinga av juridisk rådgjevar. Det var òg i strid med forvaltingslova at kommunen ikkje forfatta eit formelt tilsetjingsvedtak, jf. § 23 og heller ikkje sende klagaren og dei andre søkjarane skriftleg underretning om dette tilsetjingsvedtaket, jf. § 27 første ledd. I tillegg kjem andre vesentlege manglar ved kommunen sin skriftlege dokumentasjon for tilsetjingsprosessen. Mellom anna blei det ikkje utarbeidd ei skriftleg innstilling.

Saken gjelder tildeling av en funksjon som koordinator for en faglinje ved en videregående skole. Ombudsmannen konkluderte med at selv om arbeidsgiver kan tildele funksjoner i kraft av styringsretten, skal kvalifikasjonsprinsippet ligge til grunn ved valg av hvilken ansatt som skal få tildelt en funksjon. Dette gjør seg spesielt gjeldende i saker der funksjonen tildeles etter en ansettelseslignende søknadsprosess. Det er viktig for etterprøvbarheten og tillitten til forvaltningen at hovedpunktene i vurderingen og grunnlaget for beslutningen nedtegnes skriftlig. I denne saken var skriftligheten mangelfull, og det var derfor ikke mulig å slå fast om funksjonen var tildelt i samsvar med kvalifikasjonsprinsippet. Arbeidsgiver ble bedt om å sikre bedre rutiner for dokumentasjon av funksjonstildelinger, der funksjonen er tildelt etter en søknadsprosess.

Saken gjelder Statens pensjonskasses (SPK) behandling av et krav om oppsatt alderspensjon. Klager fikk i 2017 vedtak om rett til alderspensjon fra 2009. Pensjonen ble kun etterbetalt for tre år tilbake i tid, da SPK mente at kravet ellers var foreldet. Den brevvekslingen SPK hadde hatt med klager i 2008, kunne etter SPKs vurdering ikke forstås slik at han hadde fremsatt et krav om pensjon. Sivilombudsmannen mener at det ut fra lovens ordlyd, ikke kan oppstilles vilkår om at det må fremsettes krav for å få rett til oppsatt alderspensjon. SPK har ikke fulgt opp klagerens henvendelse på en forsvarlig måte, og har ikke veiledet ham om hva som manglet ved hans søknad. SPK har ikke på en aktsom måte oppfylt veiledningsplikten. Aktsomhetsnormen er overtrådt og det foreligger ansvarsgrunnlag etter skadeserstatningsloven § 2-1 første ledd. SPK er bedt om å vurdere om klager har krav på erstatning.

Nåværende Viken fylkeskommune utlyste en stilling som lærer i videregående skole. For denne typen stilling er det et lovfestet krav om pedagogisk utdanning. Fylkeskommunen ansatte likevel en kandidat uten slik utdanning. En søker som oppfylte de formelle kravene ble innstilt som nr. 2. Hun mente seg forbigått, og brakte saken inn for ombudsmannen. Etter at ombudsmannen tok saken opp, erkjente fylkeskommunen at ansettelsen ikke var i tråd med kompetansekravene i opplæringslova. Fylkeskommunen syntes likevel å mene at det ikke hadde skjedd en forbigåelse, da den etter en ny vurdering kom til at klageren heller ikke var kvalifisert, grunnet manglende personlig egnethet. Dette til tross for at fylkeskommunen hadde innstilt klageren til stillingen, og ingen nye opplysninger hadde kommet frem. Ombudsmannen mener at fylkeskommunens nye vurdering av klagerens personlige egnethet bygger på en uriktig lovanvendelse og på et klart urimelig skjønn. Det er lagt en for streng norm til grunn ved vurderingen. Sakens dokumenter bekrefter at fylkeskommunen fant klageren kvalifisert for stillingen på innstillingstidspunktet. At fylkeskommunen endret sin kvalifikasjonsvurdering uten at det forelå nye opplysninger ut over at klageren hadde brakt saken inn for ombudsmannen, er egnet til å reise tvil om den fornyede vurderingen bygger på fullt ut saklige hensyn. Slik saken er opplyst, fremstår ansettelsen som en forbigåelse av klageren.

Saken gjelder krav om innsyn i oversikt over flyginger til og fra Oslo lufthavn Gardermoen for et konkret fly i en treårsperiode. Flyet blir i hovedsak benyttet av ledelsen i et konsern. Samferdselsdepartementet avslo innsynskravet under henvisning til taushetsplikten for noens personlige forhold. Ombudsmannen er kommet til at det er begrunnet tvil om den etterspurte oversikten inneholder taushetsbelagte opplysninger og dermed kan unntas offentlighet. Omfanget av opplysningene og kartleggingen dette kan bidra til, tilsier i dette tilfellet at opplysningene er underlagt taushetsplikt, så fremt de faktisk gir informasjon om én eller noen få enkeltpersoners reisevirksomhet. Opplysningene som fremkommer av oversikten synes imidlertid allerede å være helt eller delvis alminnelig tilgjengelig via andre kilder. Ombudsmannen ber departementet om å foreta en ny vurdering av innsynskravet.

Saken gjelder et innsynskrav i to punkter. Fylkesmannen i Nordland avslo kravet med hjemmel i offentleglova § 28 andre ledd. Etter at Fylkesmannen innhentet ytterligere informasjon fra Bodø kommune om hvilket arbeid som kreves for å imøtekomme punkt 2 i innsynskravet, er ombudsmannen enig i at dette ligger utenfor det som kan regnes som «i rimeleg utstrekning saker av ein bestemt art» etter offentleglova § 28 andre ledd. Det samme gjelder punkt 1 i innsynskravet, som ikke var en del av ombudsmannens undersøkelse. Fylkesmannen kunne med fordel innhentet ytterligere informasjon om hvilket arbeid som var nødvendig for å imøtekomme innsynskravet før vedtaket ble fattet.