Saken gjelder prinsippet om fri eksamensrett etter universitets- og høyskoleloven. Klageren i saken hadde ikke studieplass, og han søkte derfor om å ta eksamen i faget Mikroøkonomi 1 ved Høgskulen på Vestlandet som privatist. For å ta eksamen i faget måtte kandidatene bestå to obligatoriske arbeidskrav. Søknaden ble avslått fordi klageren ikke hadde bestått arbeidskravene. Fakultetet viste til informasjon på skolens nettside, der det sto at privatister bare kunne ta eksamen i fag uten obligatoriske læringsaktiviteter, eller dersom aktiviteten allerede var bestått. Avslaget ble opprettholdt av klagenemnda. Etter at ombudet undersøkte saken, omgjorde nemnda vedtaket, sånn at klageren kunne ta eksamenen i faget. Sivilombudet er kommet til at klagenemnda la til grunn feil lovforståelse da de avslo klagerens søknad om å ta eksamen i faget. For at en obligatorisk aktivitet skal avskjære retten til å ta eksamen, må aktiviteten i seg selv gi en vesentlig kompetanse som er en del av formålet med utdanningen. Videre er det et krav at denne kompetansen ikke kan prøves på eksamen. I klagerens sak var formålet med de obligatoriske arbeidskravene å sikre at studentene jobbet jevnt og stilte forberedt til eksamen. Dette er ikke tilstrekkelig grunn til å nekte privatister retten til å ta eksamen. I uttalelsen kommenteres også privatisters rett til å ta eksamen i forslaget til ny universitets- og høyskolelov som på tidspunktet for denne uttalelsen er til behandling i Stortinget.

Saken gjelder et krav om innsyn hos Kommunal- og distriktsdepartementet i dokumenter knyttet til en klagesak hos ESA. Departementet unntok blant annet to dokumenter fra henholdsvis KLP og KS offentlighet med grunnlag i offentleglova §§ 15 andre ledd og 12 bokstav c. Sivilombudet er kommet til at det er begrunnet tvil om departementet har lagt til grunn en riktig forståelse av offentleglova § 15 andre ledd, da departementet har unntatt deler av dokumentene som fremstår som generelle gjennomganger av jus eller faktum. Ombudet mener også det er tvil om dokumentene i sin helhet kan unntas etter offentleglova § 12 bokstav c. Ombudet ber derfor departementet om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder lempning av skatte- og avgiftskrav etter skattebetalingsloven § 15-1 første ledd. Klageren i saken søkte om å få lempet et større skattekrav som hadde oppstått for mer enn 20 år siden. Klageren ble senere kjent med at han også skyldte et like stort beløp i merverdiavgift. Han mente merverdiavgiftskravet var foreldet. Skattekontoret og Skattedirektoratet kom frem til at vilkårene for lempning ikke var oppfylt, uten å vurdere om merverdiavgiftskravet var foreldet. Sivilombudet er kommet til at Skattedirektoratet skulle ha vurdert om merverdiavgiftskravet var foreldet, og dermed kravets endelige størrelse, før de tok stilling til om gjelden kunne lempes. Ombudet anser dette som en feil ved rettsanvendelsen, jf. sivilombudsloven § 12 første ledd bokstav a. Et vedtak om lempning etter skattebetalingsloven § 15-1 første ledd må omfatte alle skatte- og avgiftskravene som den skattepliktige skylder, med mindre kravene åpenbart ikke har betydning for vurderingen. Skattedirektoratet har opplyst at de vil be skattekontoret vurdere lempningssøknaden på nytt. Ombudet ber om å bli orientert om utfallet av den nye behandlingen av søknaden.

Saken gjelder uføretrygd. Spørsmålet er om klageren, som har diagnosene CFS/ME og fibromyalgi, har gjennomgått all hensiktsmessig behandling etter folketrygdloven § 12-5 første ledd første punktum, og om åpenbare grunner tilsier at arbeidsrettede tiltak ikke er hensiktsmessig, jf. folketrygdloven § 12-5 første ledd annet punktum. Klagerens fastlege vurderte at ytterligere behandling og arbeidsrettede tiltak ville kunne føre til en forverring av klagerens symptomer og redusere hennes daglige funksjon ytterligere. Ombudet mener det ikke går klart nok frem av Trygderettens kjennelse og Navs vedtak hvordan klagerens tåleevne konkret er vurdert. Ombudet ber Nav følge opp uføresaken i samsvar med uttalelsen.

Sivilombudet har på generelt grunnlag og av eget tiltak undersøkt praksis for synliggjøring av hvem som er ilagt aktivitetsforbud i dyrevelferdssaker på offentlig journal med Landbruks- og matdepartementet. Undersøkelsen har omhandlet spørsmål om hvilke opplysninger som er taushetsbelagte i slike saker og sammenhengen mellom opplysninger i den offentlige journalen og hvilke opplysninger det gis innsyn i ved innsynskrav. Departementet svarte at det er underlagt taushetsplikt i medhold av forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 at noen er ilagt aktivitetsforbud og dette gjelder både der dyreholdet er i privat sammenheng og i næringsvirksomhet. Imidlertid mente departementet at begrensningen i taushetsplikten i § 13 b første ledd nr. 2 gjorde at det likevel ikke er taushetsplikt at noen i vedtak er ilagt et aktivitetsforbud. Departementet hadde innhentet opplysninger fra Mattilsynet som viste at praksis ikke var konsekvent for hvilke opplysninger som ble skjermet på offentlig journal. Ombudet har kommet til at det at noen er ilagt aktivitetsforbud i privat dyrehold er opplysninger om noens personlige forhold som er taushetsbelagt etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. Dersom dyreholdet er i en næringsvirksomhet, vil det etter ombudets syn ikke være taushetsbelagt at dyreholder er ilagt aktivitetsforbud da dette ikke kan sies å være en opplysning om dyreholderens personlige forhold. Ombudet er ikke enig med departementet i at forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2 kommer til anvendelse for publisering av opplysninger i postjournalen. Ombudet har påpekt at det må gjøres konkrete vurderinger av hvilke øvrige opplysninger som er taushetsbelagte ved innsynskrav i vedtak om aktivitetsforbud. Videre har ombudet bedt departementet påse at Mattilsynet får forbedrede rutiner og opplæring, slik at praksis blir ensartet for hvilke opplysninger som offentliggjøres i postjournalen og hvordan innsynskrav behandles i dyrevelferdssaker. Departementet er også bedt formidle ombudets vurderinger til Mattilsynet og statsforvalterne, som synliggjør saker etter dyrevelferdsloven på sine postjournaler.

Saken gjelder en kommunes behandling av klage over utslippstillatelse for sanitært avløpsvann. Ombudet er kommet til at saksbehandleren i førsteinstansen var inhabil til å tilrettelegge saken for klagenemnda, samt å delta under klagenemndas behandling av saken, jf. kommuneloven § 13-3 andre ledd. Videre er ombudet kommet til at klagenemndas vedtak ikke er i tråd med reglene om begrunnelsesplikt, jf. forvaltningsloven §§ 24 og 25. På bakgrunn av saksbehandlingsfeilene ber ombudet klagenemnda om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder spørsmål om rett til fast ansettelse etter langvarig ansettelse i midlertidig stilling. Da hennes siste ansettelseskontrakt på skolen utløp, hadde klageren i fem år vært midlertidig ansatt som lærer for elever med autismespekterforstyrrelse. Skolen hadde regelmessig fornyet hennes midlertidige kontrakter, uten å utlyse stillingene. Klageren oppfylte ikke kravet om undervisningskompetanse, men hadde en bachelorgrad i spesialpedagogikk. Samtidig som hennes siste kontrakt utløp, ansatte skolen andre personer som heller ikke hadde undervisningskompetanse til å ivareta liknende funksjoner som hun hadde dekket. Sivilombudet kom til at klageren hadde krav på fast stilling etter arbeidsmiljøloven § 14-9 syvende ledd. Bestemmelsen gir rett til fast stilling for personer som har vært midlertidig ansatt i mer enn tre eller fire år. Hvis klageren derimot hadde vært midlertidig ansatt etter opplæringslova § 10-6, slik kommunen mente, ville hun ikke hatt rett til fast stilling. Ombudet kom til at klageren ikke hadde vært ansatt etter opplæringslova § 10-6. Grunnen til det var at skolen gjennom fem år ikke hadde utlyst stillingene som klageren hadde hatt. Skolen hadde dermed ikke forsøkt å tiltrekke seg kvalifisert personell. Vilkårene for å ansette klageren midlertidig etter opplæringslova § 10-6 var da ikke oppfylt. Ombudet ba kommunen om å sørge for at skolen fikk bedre kjennskap til regelverket om ansettelser, herunder kravet om at ledige stillinger skal utlyses. Ombudet ba også kommunen om å vurdere hvordan den kunne rette opp i uretten som var begått mot klageren, for eksempel ved å tilby henne en fast stilling som ikke krever undervisningskompetanse.

Saken gjelder en sensors habilitet ved sensur av statsautorisasjonsprøven i tolking på somali. Spørsmålene var om sensor var inhabil da vedkommende arbeidet som tolk i det samme tolkemarkedet som klageren, og om utdanningsinstitusjonen OsloMet og klagenemnda i sine vedtak hadde gitt en tilstrekkelig begrunnelse for at sensoren var habil. Ombudet mente at sensoren var habil da tolkemarkedet var relativt stort, selv om kandidaten ved bestått prøve ville bli bedre kategorisert i nasjonalt tolkeregister enn sensoren. OsloMet og klagenemnda hadde derimot vurdert forholdet etter en feil forståelse av habilitetsbestemmelsen i forvaltningsloven § 6, slik at kravet til rettslig begrunnelse i forvaltningsloven § 25 ikke var oppfylt. Vedtakene var også i strid med god forvaltningsskikk, da de ikke gjorde kandidaten i stand til å forstå hvorfor sensoren var habil.

Saken gjaldt lønnsgarantidekning for en ansatt eier med en eierandel på 20 prosent i det konkursrammede selskapet. Etter dekningsloven § 9-3 andre ledd andre setning skulle dekning gis dersom eieren ikke hadde hatt vesentlig innflytelse over driften i virksomheten. Nav mente at eieren hadde hatt vesentlig innflytelse fordi han kunne delta på generalforsamling, og danne et flertall mot vedtektsendringer sammen med andre aksjonærer. Det var etter Navs syn ikke av betydning at de andre eierne var straffedømt for konkursen i selskapet, eller at det aldri var avholdt generalforsamling. Ombudet mente at Nav hadde praktisert lovbestemmelsen feil og for strengt. Ved vurderingen er det etter lovens ordlyd og lovforarbeidene av betydning hvilken innflytelse som faktisk har vært utøvd. Nav hadde kun vurdert hvilken innflytelse som kunne ha vært utøvd. Nav ble bedt om å behandle saken på nytt og endre praksis.

Saken gjelder Forsvarets arbeidsrettslige håndtering av en ansatt etter varsling. Klager ble varslet på i mars 2019 etter at han hadde begått en straffbar handling i 2018. Han ble dømt for lovbruddene i mai 2020. Arbeidsgiver ga ham en muntlig advarsel i juni 2021 og informerte ham om andre karrieremessige konsekvenser. Fram til dette hadde han periodevis vært omplassert og permittert som følge av varselet. Klager fikk beskjed om at saken med dette var avsluttet. Våren 2022 rettet media søkelyset på flere varslingssaker i Forsvaret, inkludert klagers sak. Dette førte til at Forsvaret gjennomgikk klagers sak på nytt. Klager ble i mai 2022 suspendert mens Forsvaret undersøkte om det var grunnlag for avskjed. Forsvaret kom til at vilkårene for avskjed ikke var oppfylt og klager fikk komme tilbake på jobb. I et møte med klager i juni 2022 informerte Forsvaret om at de hadde besluttet å gi en skriftlig advarsel. Klager fikk den skriftlige advarselen i august 2022. Varslingssaken måtte anses avsluttet med den muntlige advarselen og de øvrige konsekvensene som ble meddelt i juni 2021. Det kunne ikke gis en ny skriftlig advarsel for det samme forholdet over ett år senere. Det forelå heller ikke rettslig grunnlag for å pålegge klager tjenestefri med lønn i mai 2022. Forsvaret opptrådte her i strid med statsansatteloven §§ 29 og 30. Forsvaret utarbeidet heller ikke en sluttrapport med konklusjon og tiltak i tråd med retningslinjene for varsling i forsvarssektoren pkt. 5.9. Forsvaret bes merke seg Sivilombudets kritikk og legge det til grunn i sin videre oppfølging av varslingssaker. Sivilombudet ber om å bli underrettet om hvordan Forsvaret i sin personalbehandling har tatt hensyn til Sivilombudets konklusjoner.