Uttalelser

I de sakene som har vært tatt opp til nærmere undersøkelse vil Sivilombudsmannen gi uttrykk for sin mening om saken i form av en uttalelse. Hun kan peke på at det er begått feil eller forsømmelse fra et forvaltningsorgan eller en tjenesteperson. Undersøkelsen kan også ende med at ombudsmannen finner at det ikke er gjort feil.

De fleste uttalelsene er offentlige og legges ut fortløpende på nettsidene. Det forekommer likevel at uttalelser ikke blir publisert på grunn av personvernhensyn.

Omsorgslønn – om Fylkesmannens utredningsplikt og forsvarlighetsvurdering ved klagebehandlingen

Saken gjelder størrelsen på omsorgslønnen til en far som har en tenåringssønn med omfattende behov for heldøgns tilsyn og pleie. Sønnen er delvis på avlastningsinstitusjon. Da avlastningen i september 2014 ble økt til annenhver uke, reduserte kommunen omsorgslønnen fra 100% til 80%. Fylkesmannen opphevet kommunens vedtak fordi utredningen var mangelfull og rettsanvendelsen feil. I kommunens nye vedtak ble omsorgslønnen redusert fra 100% til 50%. Fylkesmannen opphevet vedtaket fordi tjenestetilbudet til far og sønn ikke var på et forsvarlig nivå. Fylkesmannen stadfestet kommunens tredje vedtak, som reduserte fars omsorgslønn fra 100% til 77%. I de to opphevelsesvedtakene påpekte Fylkesmannen at det er feil rettsanvendelse å praktisere et generelt maksimum for særlig tyngende omsorgsarbeid på 37,5 timer per uke. Ombudsmannen er i tvil om Fylkesmannen fastholdt dette standpunktet i stadfestelsesvedtaket. Ombudsmannen mener uansett at Fylkesmannens plikt til å påse at saken er «så godt opplyst som mulig», ikke er tilfredsstillende oppfylt. Beregningen av fars tidsbruk bygger – uten nærmere forklaring – på strammere tider enn avlastningsinstitusjonens dokumenterte tidsbruk for tilsvarende tilsyn og pleie. Fylkesmannens forsvarlighetsvurdering svikter også på avgjørende punkter. Forsvarlighetskravet i helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 gjelder både enkelttjenestene hver for seg og det helhetlige tilbudet til tjenestemottaker. Ombudsmannen ber Fylkesmannen behandle saken på nytt, og da også oppfylle de krav som gjeldende rett stiller til vurderingene og vektleggingen av hva som er til barnets beste. Fylkesmannen bes også forbedre saksbehandlingsrutinene knyttet til saker som berører barn, slik at disse best mulig sikrer at de krav som gjeldende rett stiller til forvaltningen når det gjelder å ivareta barns beste blir oppfylt.
Dato for uttalelse: 9.10.2018 Saksnummer: 2017/1181 Publisert: 18.10.2018

Omsorgslønn – om kravene til Fylkesmannens oppfølging etter vedtak i klagesak, omgjøringsadgang og begrunnelse

Saken gjelder et vedtak fra Fylkesmannen i Østfold i klagesak om omsorgslønn. Fylkesmannen fastsatte i 2013 at klager minst skulle ha samme lønn som hjemmehjelpere i kommunen. X kommune mente fylkesmannens lønnsfastsettelse gikk for langt inn i kommunens frie skjønn og fulgte derfor ikke opp vedtaket fullt ut. Klager ba i 2016 kommunen om etterbetaling i henhold til Fylkesmannens vedtak, men fikk avslag. Avslaget ble påklaget. Fylkesmannen stadfestet i januar 2017 kommunens avslag, og omgjorde derved sitt eget vedtak fra 2013. Fylkesmannens oppfølging i saken fulgte ikke god forvaltningsskikk. Fylkesmannen gikk i 2013-vedtaket lenger i overprøvingen av kommunens frie skjønn etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-6 enn pasient- og brukerrettighetsloven § 7-6 gir kompetanse til. Vedtaket var derfor ugyldig. Det gikk ikke frem av omgjøringsvedtaket at 2013-vedtaket ble ansett ugyldig. Etter en konkret avveining av de sentrale hensynene i saken var ikke omgjøringsadgangen falt bort etter tre år. Fylkesmannen ble bedt om å gi klager en uforbeholden unnskyldning for saksbehandlings- og rettsanvendelsesfeilene i saken.
Dato for uttalelse: 14.9.2018 Saksnummer: 2017/597 Publisert: 03.10.2018

Tilsynssak overfor helseinstitusjon etter klage fra pårørende – Fylkesmannens behandlingstid og informasjon til klageren under sakens gang

Saken gjelder behandlingstiden til Fylkesmannen i Oslo og Akershus i tilsynssak på området for helse- og omsorgstjenester. Etter to år og to måneder er saken ennå ikke ferdigbehandlet. Behandlingstiden er begrunnet med økende saksmengde og manglende ressurser. Det er ikke godtgjort at saken er behandlet «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a første ledd. Klageren har heller ikke fått tilfredsstillende informasjon underveis. Kapasitetsutfordringer er ikke tilstrekkelig grunn for å unnlate å holde klageren orientert om saksfremdriften, jf. forvaltningsloven § 11 a og normer for god forvaltningsskikk. Det forutsettes at Fylkesmannen nå sørger for å få ferdigbehandlet tilsynssaken. Fylkesmannen bes videre om å gjennomgå sine rutiner – og om nødvendig iverksette andre tiltak – for å sikre at klagere i tilsynssaker blir gitt tilfredsstillende informasjon under sakens gang.
Dato for uttalelse: 20.8.2018 Saksnummer: 2018/1458 Publisert: 17.09.2018

Dekning av utgifter til pasientreise – avslag etter praksisendring

Saken gjelder dekning av reiseutgifter ved behandling hos spesialisthelsetjenesten, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-6. En pasient hadde ved flere anledninger fått refundert reiseutgiftene med bil helt frem til behandlingsstedet. I denne saken fikk han imidlertid avslag på dekning av utgifter til bruk av bil på den siste reisestrekningen, idet denne ble ansett som gangavstand. Gjennom ombudsmannens undersøkelser kom det frem at vedtaket var et utslag av en generell innstramming av praksis i refusjonssaker hos Pasientreiser Helse Stavanger. Pasienten ble ikke varslet om denne innstrammingen før reisen. Ombudsmannen har ikke innsigelser mot Fylkesmannens vurdering av hva som var nødvendige reiseutgifter. På bakgrunn av pasientens anførsler burde Fylkesmannen ha undersøkt hvorfor pasientreisekontorets vedtak var forskjellig fra tidligere vedtak for sammenlignbare reiser. Forvaltningen har normalt adgang til å endre praksis hvis tidligere praksis er i strid med loven. Da pasientreiseordningen er basert på etterskuddsvise refusjonsvedtak, burde det vært gitt informasjon om endringen. Ut fra erstatningsrettslige betraktninger bes Pasientreiser vurdere å refundere de pådratte utgiftene. Fylkesmannen bes for øvrig følge med på at pasientreisekontorene har en mest mulig ensartet praksis.
Dato for uttalelse: 17.7.2018 Saksnummer: 2017/633 Publisert: 04.09.2018

Fylkesmannens behandling av anmodning om vurdering av pliktbrudd i spesialisthelsetjenesten

Saken gjelder Fylkesmannens behandling av anmodning om vurdering av flere pliktbrudd hos en barnehabiliteringsavdeling i spesialisthelsetjenesten. Ombudsmannen konkluderer med at Fylkesmannens behandlingstid på 21 måneder for å vurdere opprettelse av tilsynssak var for lang, og at det skulle ha vært sendt ut forsinkelsesmeldinger under sakens gang. Det er uklart om Fylkesmannen hadde en riktig forståelse av adgangen til å la være å ta stilling til en pliktbruddsanmodning som «åpenbart grunnløs». Da forholdene som ble tatt opp i anmodningen i hovedsak uansett kunne avsluttes uten tilsynssak fordi de var eldre enn fem år, er det imidlertid ikke grunn til å tro at dette hadde hatt betydning for resultatet. Begrunnelsen i Fylkesmannens avgjørelse er mangelfull, blant annet fordi det ikke er vist til femårsfristen.
Dato for uttalelse: 28.6.2018 Saksnummer: 2017/672 Publisert: 09.08.2018

Pasientreisers bruk av et femsifret betalingsnummer som kontakttelefon – forholdet til informasjons- og veiledningsplikten

For å kontakte Pasientreiser på telefon måtte publikum ringe det femsifrede nummeret 05515. Det var relativt dyrt å bruke. Pasientreiser ga ikke rutinemessig ut telefonnummer til de enkelte pasientreisekontorene. Hvilket kontor som var riktig å henvende seg til, var avhengig av hvor den reisende befant seg. Etter å ha fått en redegjørelse fra Pasientreiser la ombudsmannen til grunn at ordningen med at samtlige pasientreisekontorers veiledningstjeneste hadde ett felles femsifret nummer, var hensiktsmessig for mange innringere. For innringere med stort veiledningsbehov syntes imidlertid kostnadene ved å ringe 05515 fort å kunne bli store, særlig for dem uten lett tilgang til fasttelefon eller bredbåndstelefon. Ombudsmannen konkluderte med at Pasientreisers strenge praktisering av at telefonhenvendelser skal skje ved å ringe 05515, var i strid med pasientkontorenes veiledningsplikt overfor brukerne med det største kontaktbehovet, og også i strid med god forvaltningsskikk. Ombudsmannen ba derfor Pasientreiser vurdere å gjøre telefonordningen mer fleksibel for de som hadde behov for å ringe pasientkontorene ofte, og som ordningen derfor ble dyr for.
Dato for uttalelse: 3.7.2018 Saksnummer: 2017/949 Publisert: 06.07.2018

Fullmakt til dokumentinnsyn og tvangsmessig tilbakehold på sykehjem

En eldre kvinne ble lagt inn på sykehjem under tvang, jf. pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A. Pasient- og brukerombudet i Y ba om innsyn i sakens dokumenter for eventuelt å klage på tvangsvedtaket på hennes vegne. Delvis innsyn ble gitt. Fylkesmannen i Y skrev senere at kvinnen ikke kunne avgi gyldig fullmakt, og at Pasient- og brukerombudet derfor ikke kunne representere kvinnen. Klagen til Helsetilsynet var fortsatt ikke realitetsbehandlet ett år etter at innsynsbegjæringen ble fremsatt. Ombudet klaget også over at pasienten ønsket å fremsette en klage over tvangsoppholdet, men ikke var blitt hørt. Ombudsmannen ba Helsetilsynet sørge for at innsynskravet fra Pasient- og brukerombudet ble oversendt fra Fylkesmannen og klagebehandlet snarest mulig hvis ombudet ba om det. Helsetilsynet og Fylkesmannen ble også bedt om å merke seg de korte fristene som gjelder ved behandling av innsynskrav. Helsetilsynet og Fylkesmannen syntes å ha lagt til grunn en riktig forståelse av begrepet «samtykkekompetanse» i redegjørelsen for ombudsmannen. Terskelen må ikke være høy for sykehjemsbeboere som trenger bistand fra Pasient- og brukerombudet til å klage på bruk av tvang. Fylkesmannen burde gjort mer for å avklare om pasienten ønsket å klage etter å ha mottatt bekymringsmeldinger fra Pasient- og brukerombudet, og om nødvendig sørget for at pasienten fikk hjelp til å sette opp en klage.
Dato for uttalelse: 27.4.2018 Saksnummer: 2017/836 Publisert: 23.05.2018

Spørsmål om det er klageadgang på avgjørelser fattet av Beslutningsforum for nye metoder – sak av eget tiltak

Beslutningsforum for nye metoder avgjør i forkant av innkjøpsprosessene hvilke metoder som kan innføres som behandling i den offentlige spesialisthelsetjenesten. Avgjørelsene har ikke vært ansett som enkeltvedtak, og har derfor ikke kunnet påklages av produsentene av metoder etter reglene i forvaltningsloven. Etter å ha tatt opp saken av eget tiltak og på generelt grunnlag med Helse- og omsorgsdepartementet, kom ombudsmannen til at det måtte være riktig rettsoppfatning. Beslutningsforums avgjørelser inneholder ikke i særlig grad offentlig myndighetsutøvelse, og er neppe bestemmende for produsentenes rettigheter. Det er heller ikke rettslig grunnlag for å etablere noen klagerett ut fra ulovfestede krav til forsvarlig saksbehandling. 
Dato for uttalelse: 4.4.2018 Saksnummer: 2017/2104 Publisert: 17.04.2018

Foreldres rett til helseinformasjon om barn under 12 år mv.

Saken gjelder en forelders rett til informasjon om behandlingen av barn under 12 år etter pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4. I denne saken var barnet til behandling hos en psykologspesialist, blant annet på grunn av enkelte forhold far var årsaken til. Av den grunn mente Fylkesmannen i Sør-Trøndelag at det var grunnlag for å «begrense» informasjonen til far om behandlingen av sønnen. Ombudsmannen er kommet til at det er begrunnet tvil om valget av tilsynssak var riktig spor ved behandlingen av fars klage. Om klagen skulle behandles som tilsyns- eller rettighetssak, eventuelt begge deler, burde uansett vært avgjort i samråd med ham. Etter ombudsmannens syn kan det unntaksvis tenkes situasjoner der helseinformasjonen til foreldre om barn under 12 år kunne begrenses, også før en slik adgang ble lovfestet 1. januar 2018. Dette forutsatte imidlertid en konkret vurdering av hvilke skadevirkninger forelderens tilgang til den aktuelle informasjonen ville kunne ha for barnet. Fylkesmannen hadde ikke foretatt en konkret vurdering av om det var grunnlag for å begrense informasjonen til far. Fylkesmannen kunne heller ikke på en forsvarlig måte ta stilling til et eventuelt brudd på retten til informasjon, uten å ha klarlagt hvilken informasjon far hadde rett til å få, og hvilken informasjon han hadde fått.
Dato for uttalelse: 2.3.2018 Saksnummer: 2017/891 Publisert: 19.03.2018

Fylkesmannens behandling av sak om tvangsmedisinering

Saken reiser flere problemstillinger knyttet til Fylkesmannens behandling av en sak om behandling med legemidler uten eget samtykke, jf. psykisk helsevernloven § 4-4. Fylkesmannen oppgir ikke i vedtaket hvilke lovregler som regulerer adgangen til tvangsmedisinering, og angir uriktig rettslig vurderingstema når tvangsmedisineringen tilsynelatende begrunnes med at pasienten «mest sannsynlig profiterer på stabil medisinering». Dette gjør det uklart om saken er behandlet ut fra en korrekt forståelse av vilkårene for tvangsmedisinering i lovens § 4-4 fjerde ledd. Vedtaket inneholder ikke noen opplysninger om Fylkesmannens vurdering av mulige bivirkninger, jf. phvl. § 4-4 annet ledd bokstav a), og om hvorfor det er gjort unntak fra kravet om 3 dagers undersøkelsestid før vedtak om tvangsmedisinering. Når Fylkesmannens vedtak kun nevner ett av flere medikamenter omfattet av sykehusets vedtak, kan vedtaket ikke uten videre anses å omfatte alle disse medikamentene. Det er derfor uklart hvilke medikamenter som omfattes av Fylkesmannens vedtak. Fylkesmannens begrunnelse er mangelfull på flere punkter, og oppfyller ikke kravene i forvaltningsloven §§ 24 og 25 jf. § 33. Manglene ved begrunnelsen gjør det usikkert om Fylkesmannen har vurdert alle vilkårene for tvangsmedisinering og om disse er forstått riktig
Dato for uttalelse: 28.2.2018 Saksnummer: 2017/708 Publisert: 15.03.2018