Klager – et aksjeselskap – hadde i flere år fått avslag på sine søknader om merverdiavgiftskompensasjon for frivillige organisasjoner. Avslagene fra Lotterinemnda var begrunnet i at den frivillige innsatsen ikke var hovedaktiviteten i selskapet. Klager mente at Lotterinemnda tolket forskrift om merverdiavgiftskompensasjon §§ 5 og 7 for strengt når de stilte krav om frivillig innsats som hovedaktivitet. De mente også at vilkåret ble praktisert strengere for aksjeselskaper enn for andre søkere, for eksempel foreninger. Etter ombudsmannens syn er det ikke rettslig grunnlag for innvendinger mot Lotterinemndas tolkning av regelverket. Formålsbetraktninger taler for et strengt krav til omfanget av den frivillige aktiviteten. Det foreligger en konsekvent og fast praksis fra Lotterinemnda som støtter en slik tolkning. Selv om nemndas avgjørelser viser en noe ulik bruk av ord, synes realiteten i vurderingene å være den samme for alle typer søkere. Ombudsmannen vil likevel anmode Kulturdepartementet om å vurdere en endring av forskriften, slik at ordlyden i større grad samsvarer med hvordan vilkåret praktiseres.

Porsgrunn kommune fremmet krav om innsyn i et dokument hos Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Etter ni dager ble kravet avslått. Kommunen klaget på avgjørelsen, men klagen var etter purring fortsatt ikke ferdig behandlet vel syv måneder etter at avslaget på innsyn var påklaget. Ombudsmannen har tatt saken opp med departementet av eget tiltak, jf. sivilombudsmannsloven § 5. Ombudsmannen mener at en saksbehandlingstid på over syv måneder i klagesaken er for lang.

Klager hadde selv meldt ifra til tollmyndighetene om en feil i tolldeklareringen og beregnet hvilke beløp som skulle vært betalt. Tollmyndighetene fattet vedtak om etterberegning i henhold til klages beregninger. Samtidig ble det ilagt 10 % tilleggstoll. Klager mener at tollmyndighetenes praksis med å ilegge tilleggstoll i tilfeller av frivillig retting er i strid med tollregelverket. En sanksjon i slike tilfeller er – hevdes det - sterkt urimelig og strider mot den alminnelige rettsfølelse. Klager viser særlig til unntaket fra tilleggsskatt ved frivillig retting i skatteforvaltningsloven. Ombudsmannen er kommet til at tollmyndighetenes praksis ikke kan anses å være i strid med det gjeldende tollregelverket. En slik unntaksregel i ligningsloven og nå skatteforvaltningsloven kan ikke få avgjørende betydning ved tolkningen av regelverket for tilleggstoll. Finansdepartementet har opplyst at det pågår en revisjon av tollovgivningen. Spørsmålet om unntak fra tilleggstoll ved frivillig retting vil bli vurdert i den forbindelse.

I forbindelse med oppfølgingen av uttalelse 7. november 2017 (SOM-2016-2884) har ombudsmannen funnet grunn til å til å gjøre Justis- og beredskapsdepartementet oppmerksom på mangler ved lover, administrative forskrifter eller administrativ praksis, jf. sivilombudsmannsloven § 11. Ombudsmannens uttalelse gjelder opprettholdelse av et vergemål uten fratakelse av rettslig handleevne. Ombudsmannen kom til at en erklæring fra vergehaver om at vedkommende ikke ønsker å være under slikt vergemål, bare vil ha rettsvirkninger dersom vedkommende er samtykkekompetent, dvs. i stand til å forstå hva det innebærer å samtykke til vergemål. Statens sivilrettsforvaltning har opplyst at vergemålsforvaltningen i etterkant av uttalelsen har lagt om sin praksis som følge av Justis- og beredskapsdepartementets lovavdelings uttalelse 21. mars 2018 (JDLOV-2018-119). Lovavdelingens tolkning innebærer at slike vergemål ikke kan opprettes eller opprettholdes dersom det vil være i strid med vedkommendes «reelle vilje» å være under vergemål, og at dette gjelder selv om vedkommende mangler samtykkekompetanse. I slike tilfeller kan det imidlertid opprettes vergemål med fratakelse av rettslig handleevne dersom tilleggsvilkårene i vergemålsloven § 22 er oppfylt. En nærliggende konsekvens av vergemål uten fratakelse av rettslig handleevne anses avskåret i slike tilfeller, er at behovet for å opprette vergemål med fratakelse av rettslig handleevne øker. Lovavdelingens syn og Statens sivilrettsforvaltnings varslete praksis er ikke forenlig med rettsoppfatningen i ombudsmannens i uttalelse. Etter en gjennomgang av Lovavdelingens uttalelse og relevante rettskilder finner ombudsmannen også å måtte fastholde det synet på gjeldende rett som er lagt til grunn i uttalelsen. Vergemålsloven § 20 gir en uttømmende regulering av vilkårene for opprettelse av vergemål uten fratakelse av rettslig handleevne. I tilfeller hvor den vergemålet gjelder, ikke er samtykkekompetent, er derfor utgangspunktet at vergemål «kan» opprettes dersom også vilkårene i § 20 første ledd er oppfylt. Ved den konkrete vurderingen av om vergemål skal opprettes, kan det derimot ha betydning om vedkommende opplever dette som et tvangsinngrep. Dette kan imidlertid ikke være avgjørende hvis alternativet er at det i stedet må opprettes et tvungent vergemål der det også gjøres inngrep i den rettslige handleevnen.

X kommunes klagenemnd avslo søknad om fornyet parkeringstillatelse for forflytningshemmede med den begrunnelsen at søkeren ikke lenger fylte vilkårene for å få slik tillatelse. Ombudsmannen er kommet til at det er uklart om klagenemnda har lagt til grunn riktig forståelse av hvilke aktiviteter som kan gi grunnlag for parkeringstillatelse etter forskrift om parkering for forflytningshemmede. Vedtaket er også mangelfullt begrunnet. Det fremgår ikke tydelig at nemnda mente å vise til begrunnelsen i rådmannens saksfremlegg som sin egen. Rådmannens saksfremlegg ga heller ikke en fullgod begrunnelse, blant annet fordi det ikke fremgår at klagerens synspunkter er tilstrekkelig vurdert og fordi det er uklart hva som er endret siden forrige søknad ble innvilget. Ombudsmannen ber nemnda behandle saken på nytt.

Saken gjelder Fylkesmannens i Trøndelags saksbehandlingstid ved krav om innsyn i offentlig postjournal. Fylkesmannen hadde i flere måneder ikke publisert offentlig journal på internett. En journalist ba om innsyn i journalen for den aktuelle perioden, men Fylkesmannen svarte at de på grunn av ressurssituasjonen foreløpig ikke hadde en offentlig journal å gi ut. Ombudsmannen er kommet til at journalistens innsynskrav ikke er behandlet uten ugrunnet opphold. At Fylkesmannens offentlige journal er utilgjengelig i flere måneder, innebærer en uthuling av offentlighetsprinsippet.

Saken gjelder saksbehandlingstiden ved behandlingen av et krav om innsyn i finansministerens elektroniske kalender. En journalist ba om innsyn i kalenderoppføringer i Outlook fra 1. januar til 1. august 2017. Finansdepartementet avviste kravet 16. april 2018. Samme dag ba journalisten om en nærmere begrunnelse. I e-post 23. april 2018 minnet han departementet om anmodningen. Først 5. juli 2018 besvarte departementet henvendelsen og ga en utvidet begrunnelse. Ombudsmannen er kommet til at saksbehandlingstiden for den utvidede begrunnelsen var for lang og i strid med lovens krav. Departementet har beklaget tidsbruken og opplyst at saksbehandlingstiden ikke er representativ for innsynssaker generelt. Ombudsmannen legger opplysningene til grunn og forutsetter at departementet i fremtidige saker overholder lovens frist.

Etter utlysning vinteren 2017 tildelte X kommune 100 % driftstilskudd til en fysioterapeut som ledd i en nedtrappingsplan. Klageren mente både kommunens og klagenemndas saksbehandling var preget av feil og mangler, og i tillegg at tildelingen bygget på feilvurderinger. Da ombudsmannen undersøkte saken erkjente kommunen at det var begått saksbehandlingsfeil både når det gjaldt den skriftlige underretningen og begrunnelsen som søkerne fikk om tildelingen. Forberedelsen av klagesaken hadde også sviktet ved at sentrale dokumenter ikke ble oversendt til klagenemnda før behandlingen der. I tillegg oppfylte heller ikke klagenemndas vedtak forvaltningslovens krav til begrunnelse. For øvrig er ombudsmannen i tvil om kommunen forsto og anvendte kvalifikasjonsprinsippet riktig. Kommunen har opplyst at behandlingsrutinene for saker om driftstilskudd skal forbedres. Ombudsmannen ber om at de nye rutinene er klare før neste gang det lyses ut en avtalehjemmel for fysioterapeut.

Fylkesmannen åpnet tilsynssak mot X kommune om mulige brudd på helselovgivningen ved en virksomhet innen helsesektoren. Tilsynet gjaldt både virksomheten som sådan og virksomhetens fagleder. For faglederen gjaldt saken påstander om urettmessig tilegnelse av opplysninger i pasientjournaler. Fylkesmannen varslet kommunen om tilsynet og ba kommunen om å innhente faglederens uttalelse i saken, men skrev ikke et eget brev til faglederen. Faglederen fikk lese brevet fra Fylkesmannen, men kommunen involverte henne ikke i saksbehandlingen forøvrig. Da ombudsmannen tok opp saken, erkjente Fylkesmannen at de på sviktende grunnlag hadde forutsatt at faglederen hadde fått tilstrekkelig informasjon i saken av kommunen, og var blitt gjort kjent med grunnlaget for påstandene om «journalsnoking». Ombudsmannen fremhever at Fylkesmannen i tilsynssaker må følge god forvaltningsskikk og oppfylle kravene til forsvarlig saksbehandling. Saken må være tilstrekkelig opplyst før den avgjøres. De involverte partenes rett til kontradiksjon må ivaretas. I dette tilfellet hadde faglederen verken fått tilgang til grunnlaget for påstandene mot henne eller tilgang til all relevant informasjon i saken. Hennes rett til kontradiksjon var derfor ikke godt nok ivaretatt. Den saksbehandlingsfeilen kan ha virket bestemmende for avgjørelsens innhold. Ombudsmannen har derfor bedt Fylkesmannen vurdere saken på nytt.

Saken gjelder størrelsen på omsorgslønnen til en far som har en tenåringssønn med omfattende behov for heldøgns tilsyn og pleie. Sønnen er delvis på avlastningsinstitusjon. Da avlastningen i september 2014 ble økt til annenhver uke, reduserte kommunen omsorgslønnen fra 100% til 80%. Fylkesmannen opphevet kommunens vedtak fordi utredningen var mangelfull og rettsanvendelsen feil. I kommunens nye vedtak ble omsorgslønnen redusert fra 100% til 50%. Fylkesmannen opphevet vedtaket fordi tjenestetilbudet til far og sønn ikke var på et forsvarlig nivå. Fylkesmannen stadfestet kommunens tredje vedtak, som reduserte fars omsorgslønn fra 100% til 77%. I de to opphevelsesvedtakene påpekte Fylkesmannen at det er feil rettsanvendelse å praktisere et generelt maksimum for særlig tyngende omsorgsarbeid på 37,5 timer per uke. Ombudsmannen er i tvil om Fylkesmannen fastholdt dette standpunktet i stadfestelsesvedtaket. Ombudsmannen mener uansett at Fylkesmannens plikt til å påse at saken er «så godt opplyst som mulig», ikke er tilfredsstillende oppfylt. Beregningen av fars tidsbruk bygger – uten nærmere forklaring – på strammere tider enn avlastningsinstitusjonens dokumenterte tidsbruk for tilsvarende tilsyn og pleie. Fylkesmannens forsvarlighetsvurdering svikter også på avgjørende punkter. Forsvarlighetskravet i helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 gjelder både enkelttjenestene hver for seg og det helhetlige tilbudet til tjenestemottaker. Ombudsmannen ber Fylkesmannen behandle saken på nytt, og da også oppfylle de krav som gjeldende rett stiller til vurderingene og vektleggingen av hva som er til barnets beste. Fylkesmannen bes også forbedre saksbehandlingsrutinene knyttet til saker som berører barn, slik at disse best mulig sikrer at de krav som gjeldende rett stiller til forvaltningen når det gjelder å ivareta barns beste blir oppfylt.