Klager hadde anmodet skattemyndighetene om en bindende forhåndsuttalelse om merverdiavgift på et såkalt «kantinetilskudd». Med henvisning til en prinsipputtalelse fra Finansdepartementet fra 2001 og fast praksis fra skattemyndighetene mente de at tilskuddet kunne faktureres uten avgift. Skattekontoret og Skatteklagenemnda var ikke enig med klager, og mente at de måtte fakturere tilskuddet med merverdiavgift. Klager anførte at dette innebar en usaklig forskjellsbehandling i forhold til andre aktører i samme bransje. Skattedirektoratet erkjente overfor ombudsmannen at klagers tilfelle tilsvarte tidligere bindende forhåndsuttalelser hvor det var lagt til grunn at tilskuddet kunne faktureres uten avgift. De mente imidlertid at skattemyndighetenes praksis vedrørende «kantinetilskudd» hadde vært for liberal. Bakgrunnen var at man hadde gitt uttalelsen fra Finansdepartementet et for vidt anvendelsesområde. Det var nå behov for en innstramming på området. Tidligere bindende forhåndsuttalelser og praksis var etter deres syn ikke til hinder for en endret rettslig forståelse fra skattemyndighetenes side. Etter ombudsmannens syn er det bare i spesielle tilfeller at det kan bli aktuelt å konstatere brudd på likebehandlingsprinsippet når forvaltningen ut fra et rettsanvendelsesskjønn har fattet avgjørelser basert på en riktig lovforståelse. Ombudsmannen forutsetter likevel at skattemyndighetene tilstreber å formidle et endret syn på avgiftsplikten samtidig overfor de skattepliktige i den aktuelle bransjen. Det forutsettes også at forvaltningen, ved en endring av praksis, vurderer om praksisen har dannet grunnlag for en rettsregel, og hvilken rettslig form en endring av praksis må ha.

Saken gjelder spørsmålet om en næringseiendom der det videreforedles frukt, skulle vært gitt fritak fra eiendomsskatt i medhold av landbruksfritaket i eigedomsskattelova § 5 første ledd bokstav h. Eieren av næringseiendommen er gårdbruker og driver fruktproduksjon på naboeiendommen. Ombudsmannen har kommet til at virksomheten på næringseiendommen må sees i sammenheng med den øvrige virksomheten til gårdbrukeren. Slik saken er opplyst, skiller virksomheten seg samlet sett ikke vesentlig fra det som er vanlig gårdsdrift i kommunen, og det skal derfor gis fritak fra eiendomsskatt. Kommunen bes behandle saken på nytt og innvilge fritak fra eiendomsskatt for næringseiendommen.

Saken gjelder tolkningen av voldsoffererstatningsloven § 1, og vilkåret om at skadevolderen må ha begått en straffbar handling som «krenker livet, helsen eller friheten». Erstatningsnemnda for voldsofre avslo et erstatningskrav med den begrunnelse at seksuelle krenkelser etter fast praksis bare faller inn under vilkårene i § 1 hvis det straffbare forholdet representerer en «forsettlig integritetskrenkelse av alvorlig karakter og av en viss intensitet». Det sentrale spørsmålet i saken er om voldsoffererstatningsmyndighetene har tilstrekkelig rettslig grunnlag for å oppstille slike krav, selv om de ikke fremkommer direkte av lovens ordlyd. Ombudsmannen er kommet til at det klart ikke kan oppstilles et krav om at straffbare handlinger må være forsettlige for å omfattes av vilkårene for erstatning i voldsoffererstatningsloven § 1. Erstatningsnemnda for voldsofre har heller ikke tilstrekkelig rettslig grunnlag for å stille krav om at seksuelle handlinger som rammes av straffelovens bestemmelser om tvang, også må være av «alvorlig karakter» og av en «viss intensitet» for å omfattes av vilkårene i § 1. Slike krav kan antakelig heller ikke oppstilles for andre handlinger som rammes av de bestemmelsene i straffeloven som må regnes for å ligge i kjerneområdet for voldsoffererstatningsordningen. Ombudsmannen har også funnet grunn til å bemerke at nemnda tar feil når den opplyser at voldsoffererstatningsmyndighetene etter forholdene kan legge til grunn en mildere strafferettslig subsumsjon for den erstatningsbetingende handlingen i erstatningssaken, enn det domstolene har kommet til i en straffesak om den samme handlingen. På bakgrunn av påviste hjemmelsmangler ved voldsoffererstatningsmyndighetenes praksis, og det pågående arbeidet med å følge opp NOU 2016: 9, sendes kopi av uttalelsen til Justis- og beredskapsdepartementet.

Saken gjelder manglende svar fra Byrådsavdelingen for barnehage, skole og idrett i Bergen kommune på henvendelser om spesialundervisning og partsinnsyn. Sivilombudsmannen har kommet til at det foreligger brudd på forvaltningsloven § 11a om å gi foreløpig svar og om å behandle henvendelsen om partsinnsyn uten ugrunnet opphold. Det er videre grunn til å tro at også klagene på spesialundervisningen ikke er behandlet «uten ugrunnet opphold». Ombudsmannen anmoder byrådsavdelingen å sørge for at alle klagers henvendelser besvares uten ytterligere forsinkelser. Byrådsavdelingen må vurdere om rutinene for å håndtere omfattende og krevende saker er tilstrekkelig gode og at behandlingen av partsinnsyn skilles ut fra øvrige henvendelser og behandles hurtig.

To personer hadde vært langvarig midlertidig ansatt i vikariater som vernepleiere i X kommune. Begge ønsket fast stilling innenfor samme enhet. Etter kommunens omdisponering ble det kun en vernepleierstilling igjen, og den ene vikaren fikk stillingen. Den andre klaget hit over å ha blitt forbigått. Ombudsmannen fant flere mangler ved kommunens prosess rundt den faste ansettelsen. Til tross for at kommunen kunne ansette uten kunngjøring, er kommunen i tilfeller der det er flere aktuelle kandidater uten forutgående innbyrdes rangering forpliktet til å foreta en kvalifikasjonsvurdering. Det ble pekt på fravær av skriftlighet og manglende informasjon til berørte parter under sakens gang. Videre var det ikke mulig for ombudsmannen å avgjøre om det var foretatt en tilfredsstillende kvalifikasjonsvurdering.

Saken gjelder sosialtjenestens rett til refusjon i etterbetalt trygdeytelse til dekning av utlegg «til samme formål og for samme tidsrom» etter sosialtjenesteloven § 26. Ombudsmannen er kommet til at det er begått flere saksbehandlingsfeil både ved Nav-kontorets refusjonsvedtak og Fylkesmannens klagevedtak. Klagevedtaket er ikke tilstrekkelig begrunnet. Det foreligger videre begrunnet tvil ved om saken ble tilstrekkelig utredet i klageinstansen, og ved om Fylkesmannen har lagt til grunn en korrekt forståelse av vilkårene for refusjon etter sosialtjenesteloven § 26. Fylkesmannen bes vurdere saken på nytt.

En journalist ba om innsyn i tre dokumenter hos Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) i en sak om lokalisering av eldreombud. De tre dokumentene ble unntatt etter offentleglova §§ 14 og 15. Ombudsmannen har ingen merknader til HODs syn om at departementene må regnes som regjeringen som kollegium, og således ett organ etter offentleglova § 14 første ledd ved utarbeidelsen av r-notater. Offentleglova § 15 første ledd første setning hjemler unntak for dokumenter som er innhentet fra underordnet organ til den interne saksforberedelsen. Det er en forutsetning at unntak er «nødvendig for å sikre forsvarlege interne avgjersprosessar». For at nødvendighetsvilkåret skal være oppfylt, må innsyn i dokumentet fra underordnet organ føre til at det underordnede organet vil vegre seg for å gi samme type opplysninger til regjeringen i en senere beslutningsprosess av samme karakter. Ombudsmannen kan ikke se at departementet har vist til konkrete forhold ved Statsbyggs dokument som gjør det nødvendig å unnta dokumentet fra offentlighet av hensyn til forsvarlig interne avgjørelsesprosesser i regjeringen. På denne bakgrunn bes departementet om å behandle spørsmålet om adgangen til å unnta dokument 3 fra innsyn på nytt. Departementets merinnsynsvurdering fremstår generell for alle dokumenter knyttet til utarbeidelse av r-notater. Den synes ikke å knytte seg til det konkrete innholdet i de aktuelle dokumentene. Videre har ikke departementet vurdert hvilke hensyn som taler for innsyn i de enkelte dokumentene. Ombudsmannen har ikke funnet grunn til å be om en fornyet merinnsynsvurdering av dokument 4 og 5, men ber departementet merke seg ovennevnte og legge ombudsmannens syn til grunn ved den nye vurderingen av om det skal gis innsyn i dokument 3.

Saken gjelder krav om innsyn i internrevisjonsdokumenter oversendt fra Garantiinstituttet for eksportkreditt (GIEK) til Nærings- og fiskeridepartementet. Innsynskravet ble avslått av departementet under henvisning til offentleglova § 15 første ledd første punktum. Ombudsmannen er kommet til at de ni dokumentene saken gjelder, ikke kan anses innhentet til bruk i Nærings- og fiskeridepartementets interne saksforberedelse. Det foreligger dermed ikke unntaksadgang etter offentleglova § 15 første ledd. Departementets vurderinger av nødvendighetsvilkåret er dessuten ikke i tråd med bestemmelsens formål. Videre er departementets meroffentlighetsvurdering mangelfull. Departementet bes derfor om å behandle spørsmålet om dokumentinnsyn for de ni aktuelle dokumentene på nytt.

Saken gjelder krav om innsyn i 18 ulike rapporter som Finansdepartementet rutinemessig hadde innhentet fra internrevisjonen i Skattedirektoratet. Departementet avslo innsynskravet under henvisning til offentleglova § 15 første ledd første punktum. Ombudsmannen har kommet til at de 18 dokumentene ikke kan anses innhentet til bruk i departementets interne saksforberedelse. Det foreligger dermed ikke unntaksadgang etter offentleglova § 15 første ledd. Departementets vurdering av nødvendighetsvilkåret er dessuten ikke i tråd med bestemmelsens formål. Videre er merinnsynsvurderingen mangelfull. Ombudsmannen ber departementet behandle spørsmålet om dokumentinnsyn for de 18 dokumentene på nytt. Departementet bes videre påse at eventuelle retningslinjer mv. på området, som departementet er ansvarlig for, samsvarer med gjeldende rett.

Saken gjelder krav om innsyn i fire ulike rapporter som Finansdepartementet rutinemessig hadde innhentet fra internrevisjonen i Tolletaten. Departementet avslo innsynskravene under henvisning til offentleglova § 15 første ledd første punktum. Ombudsmannen har kommet til at de fire dokumentene ikke kan anses innhentet til bruk i departementets interne saksforberedelse. Det foreligger dermed ikke unntaksadgang etter offentleglova § 15 første ledd. Departementets vurdering av nødvendighetsvilkåret er dessuten ikke i tråd med bestemmelsens formål. Videre er departementets merinnsynvurdering mangelfull. Ombudsmannen ber departementet behandle de fire innsynskravene på nytt. Departementet bes videre påse at eventuelle retningslinjer mv. på området, som departementet er ansvarlig for, samsvarer med gjeldende rett.