Kommunen avviste klage fra en fostermor, som også var oppnevnt verge, over vedtak om helgeavlastning for fosterbarnet. Fylkesmannen stadfestet avvisningen og viste til at når omsorgen for et barn er overtatt av barnevernet, er det barnevernet som alene har myndighet til å avgjøre om det skal søkes om slike tjenester og om vedtak skal påklages. Ombudsmannen har kommet til at det er grunn til å be Fylkesmannen om å vurdere saken på nytt, da det er forhold som kan tilsi at fostermoren i denne saken har rettslig klageinteresse.

Saken gjelder avslag på krav om økonomisk stønad til livsopphold. Det sentrale spørsmålet var om saken var tilstrekkelig opplyst da Nav og Fylkesmannen traff sine vedtak i saken. Ombudsmannen mente det knyttet seg begrunnet tvil til Fylkesmannens standpunkt om at det ikke hadde betydning for konklusjonen i vedtaket til Fylkesmannen i Østfold at det feilaktig ble lagt til grunn at brukeren mottok grunnstønad for de ekstrautgiftene hun hadde opplyst om. Fylkesmannen ble derfor bedt om å vurdere saken på nytt, og å orientere ombudsmannen om utfallet av den nye vurderingen.

Saken gjelder spørsmålet om en blind kvinne hadde krav på utvidet, normal eller redusert reiserett etter forskrift for transporttjeneste for funksjonshemmede i Akershus. I forskriften § 5 fjerde ledd angis flere grupper, herunder blinde og synshemmede, som «gis utvidet reiserett». Disse gis dobbelt så mye reisestøtte som personer med «normal reiserett». Det er tvilsomt om reiseretten til disse gruppene kan begrenses ut fra bestemmelsen i § 5 annet ledd om begrenset reiserett til personer med et «periodisk behov». Fylkeskommunen bør klargjøre dette spørsmålet i den varslede revideringen av forskriften. Ombudsmannen kom til at reisestøtten til klageren uansett ikke kan begrenses ut fra bestemmelsen i annet ledd, da hun neppe kan anses for å ha et «periodisk behov». Ombudsmannen bad fylkeskommunen om å vurdere den aktuelle søknaden på nytt.

I denne saken har studenters/elevers rett til økonomisk sosialhjelp vært behandlet. Jeg har også tatt opp spørsmål knyttet til sosialtjenestens veiledning- og utredningsplikt. Kvalifiseringsprogrammets betydning har også vært behandlet. Jeg har funnet grunn til å knytte noen merknader til enkelte av fylkesmannens vurderinger og ber fylkesmannen overveie om det er aktuelt med fornyet behandling av saken. 

Bergen kommune la om praksis, og timefestet ikke innvilget praktisk bistand i vedtak etter pasient- og brukerrettighetsloven og helse- og omsorgstjenesteloven. Det må være adgang til å utforme vedtakene slik, så fremt omfanget av hjelpen fremgår av saksfremstillingen eller andre dokumenter, på en slik måte at det lar seg kontrollere at hjelpen ikke er lovstridig. Ut fra muligheten for kontroll av vedtakene, har jeg i denne saken kommet til at kommunens redegjørelse for innvilget omfang av bistanden er utilstrekkelig, og fylkesmannen bes om å behandle saken på nytt. Etter ny behandling av saken, opprettholdt fylkesmannen kommunens vedtak 11. oktober 2011.

Klageren, som er lett psykisk utviklingshemmet, ble godkjent av Oslo kommune som TT-bruker (tilrettelagt transport). Han ble tildelt det ordinære røde TT-kortet, og ikke det hvite, som tildeles brukere som behøver særskilt tilrettelegging. Han ble heller ikke gitt anledning til å påklage avgjørelsen om å få tildelt hvitt kort. Kommunens begrunnelse var at tildelingen av type kort ikke var å anse som et enkeltvedtak, men en organisatorisk avgjørelse. Ombudsmannen fant at ikke bare godkjenningen som TT-bruker, men også tildelingen av ulike kort, dreier seg om en form for rettighet, som må kunne påklages. Byråden ble gjort oppmerksom på mangelen ved praksis her, og mangler ved kommunens TT-forskrift, og Samferdselsdepartementet ble underrettet i et eget brev.  Kommunen meldte tilbake at det skulle gis klageadgang på avgjørelser om særskilt tilrettelagt transport.

Et sosialkontor krevet refusjon i etterbetalte trygdeytelser, for tidligere utbetalt sosialstønad. En del av etterbetalingen var ved en feil utbetalt til stønadsmottakeren, og det var spørsmål om han måtte tilbakebetale dette. Ombudsmannen kom til at det er tvilsomt om det var adgang til å kreve tilbakebetaling eller refusjon i beløpet, og ba fylkesmannen om å behandle saken på nytt. Fylkesmannen henvendte seg deretter til Trondheim kommune. Kommunen hadde allerede omgjort resterende utestående krav til bidrag, og vedtok å betale tilbake et mindre beløp som var betalt i refusjon. Fylkesmannen avsluttet på denne bakgrunn behandlingen av saken. Ombudsmannen tok dette til etterretning og fant ikke grunn til mer i saken.

Foreningen Fattignorge m.fl. henvendte seg til ombudsmannen om grunnlaget for og måten beregningen av sosialhjelp skjer på. Søkelyset var særlig satt på de statlige og kommunale veiledende livsoppholdssatsene. Saken ble tatt opp med Arbeids- og inkluderingsdepartementet på generelt grunnlag. Ombudsmannen understreket at det knytter seg viktige rettssikkerhetsmessige spørsmål til disse sakene. Svake punkter ved sosialhjelpsordningen ble påpekt, og departementet uttalte at disse vil bli fulgt opp.

Etter anmodning fra Gatejuristen ble praktiseringen av sosialtjenesteloven § 4-5 om midlertidig husvære og § 10-1 om oppholdskommunens ansvar tatt opp med Oslo kommune på generelt grunnlag. Undersøkelsen viste at Oslo kommune er enig i den rettslige forståelsen av de aktuelle bestemmelsene. Utfordringene er særlig knyttet til den praktiske gjennomføringen. Ombudsmannen påpekte at behandlingen av saker om retten til midlertidig husvære er viktig for den enkeltes rettssikkerhet og ba kommunen om å ha oppmerksomheten rettet mot sosialtjenestens praktisering av bestemmelsene.