Saken gjelder Fylkesmannens behandling av en tilsynssak opprettet etter anmodning om vurdering av pliktbrudd i den kommunale helsetjenesten. Saken gjaldt helsehjelpen til en gutt i barneskolealder med en rekke svært alvorlige helseproblemer. Som følge av disse må han blant annet ernæres intravenøst gjennom en venepumpe. Ombudsmannen er kommet til at Fylkesmannen ikke i tilstrekkelig grad har vurdert hovedpunktene i anmodningen om vurdering av pliktbrudd, slik de er forpliktet til etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 a første ledd. Dette gjelder både anførselen om at det ikke har vært en tilstrekkelig liten og fast gruppe sykepleiere som gjennomfører de meste kritiske prosedyrene knyttet til ernæring, og anførselen om manglende opplæring i disse prosedyrene. Ombudsmannen bemerker også at det er uklart om Fylkesmannen har foretatt en forsvarlig vurdering av om kommunen i nødvendig grad har fulgt opp råd fra spesialisthelsetjenesten. Videre påpekes det at dersom personalet som skal utføre en livsnødvendig oppgave må gjøre dette tilnærmet hver uke for å unngå risiko for alvorlige hendelser, så vil økonomiske og administrative vansker med å få dette til ha begrenset vekt i en vurdering av om tjenesten er forsvarlig. Det aktuelle helsetilbudet til gutten gis ikke lenger av hjemmesykepleien, men er organisert gjennom personlig brukerstyrt assistanse (BPA). Det er derfor ikke funnet tilstrekkelig grunn til å be Fylkesmannen om ny behandling av tilsynssaken.

I forbindelse med en konsultasjon hos fastlegen ble en pasient – mot sin vilje, og med politiets bistand – brakt til sykehuset for tvungen observasjon etter psykisk helsevernloven. Han ble utskrevet fra sykehuset dagen etter, blant annet fordi den faglig ansvarlige konkluderte med at pasienten ikke hadde en alvorlig sinnslidelse. Pasienten klaget til Fylkesmannen over at fastlegen og kommuneoverlegen urettmessig fikk utsatt pasienten for tvang. Ombudsmannssaken gjelder Fylkesmannens behandling av klagen på fastlegen og kommuneoverlegen. Det skriftlige materialet som Fylkesmannen har vist til vedrørende fastlegen, etterlater tvil om hvorvidt fastlegen overhodet har foretatt en nærmere vurdering opp mot vilkåret om «alvorlig sinnslidelse». Fylkesmannen burde – som et minimum – innhentet en redegjørelse fra fastlegen om hvorvidt – og eventuelt hvordan – han hadde vurdert vilkåret om «alvorlig sinnslidelse». Fylkesmannens saksutredning fremstår ikke på dette punktet som forsvarlig. Begrunnelsen i Fylkesmannens avgjørelse reiser også begrunnet tvil om hvorvidt Fylkesmannen har tatt riktig rettslig utgangspunkt ved sin vurdering. Når det gjelder klagen på kommuneoverlegen, burde klageren fått en begrunnet underretning om utfallet av klagebehandlingen. Under enhver omstendighet skulle avgjørelsen om å avslutte behandlingen av klagesaken mot kommuneoverlegen, og hovedpunktene i vurderingene som lå til grunn for denne, vært nedtegnet internt hos Fylkesmannen. Fylkesmannens saksbehandling oppfyller ikke de krav som følger av pasient- og brukerettighetsloven, forvaltningsloven § 11 a og ulovfestede normer for god forvaltningsskikk. Slik saken står for ombudsmannen, synes det heller ikke å ha vært tilstrekkelig grunnlag for Fylkesmannen til å vurdere om kommuneoverlegens håndtering av saken var i tråd med regelverket. Fylkesmannen bes om å behandle klagesakene mot på fastlegen og kommuneoverlegen på nytt.

Ombudsmannen har behandlet en klage fra en pasient som hadde vært underlagt tvungent psykisk helsevern, og som hadde klaget til Fylkesmannen i medhold av pasient- og brukerrettighetsloven. I klagen til Fylkesmannen ble det gjort gjeldende at pasienten hadde blitt utsatt for ulovlig bruk av mekaniske tvangsmidler (beltelegging). Fylkesmannen åpnet tilsynssak mot den ansvarlige institusjonen. Ved avslutningen av saken konkluderte Fylkesmannen med at det ikke forelå ulovlig bruk av tvangsmidler. Etter at ombudsmannen ba Fylkesmannen om en nærmere redegjørelse for saken, besluttet Fylkesmannen å behandle saken på nytt. Ved den nye vurderingen konkluderte Fylkesmannen med at det var begått flere lovbrudd. I et avsluttende brev ga ombudsmannen Fylkesmannen honnør for å ha behandlet saken på nytt, i stedet for å avvente en eventuell anmodning om dette fra ombudsmannen. Samtidig påpekte ombudsmannen viktigheten av at klager over bruk av tvangsmidler behandles på en grundig og samvittighetsfull måte, og at Fylkesmannen foretar korrekte vurderinger og påpeker ulovlig bruk av tvang.

Saken gjelder Fylkesmannens behandling av en klage på en bydels sviktende helse- og omsorgsoppfølging av en bruker som ikke evnet å ta vare på seg selv. Klagen ble fremsatt av brukerens søster rett før brukeren døde. Fylkesmannen oppfattet klagen utelukkende som en rettighetsklage og avsluttet saken etter å ha fått bydelens redegjørelse for tiltakene den siste måneden før brukeren døde. Ombudsmannen mener Fylkesmannen handlet i strid med god forvaltningsskikk og forsvarlig saksbehandling ved ikke å spørre brukerens søster om hun også ønsket en vurdering av om bydelen hadde begått pliktbrudd. Fylkesmannen bør derfor vurdere saken på nytt. For at oppfølgingen av søsterens eventuelle anmodning skal bli forsvarlig og i tråd med pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 a, må Fylkesmannen også ta i betraktning opplysninger som går lenger tilbake i tid enn siste måned før bruker døde. Søsteren må få anledning til å sende inn supplerende dokumentasjon, hvis hun ønsker det.

Saken gjelder Fylkesmannen i Xs behandling av en klage over helsehjelp fra en kvinnelig innsatt i Y fengsel. Klagen gjaldt blant annet at hun bare har tilgang til mannlig fysioterapeut og lege, at hun ikke ble informert om retten til å ha kvinnelig sykepleier til stede under konsultasjoner og legens behandling av pasientens underlivsplager. De spesielle forholdene innsatte er underlagt, med en høyere forekomst av enkelte helseproblemer og kvinnelige innsattes særlige sårbare situasjon kan tenkes å gi økt risiko for brudd på retten til forsvarlige og verdige helsetjenester. Fylkesmannen har derfor et særlig ansvar for å undersøke om en klage fra en kvinnelig innsatt gir grunn til å opprette rettighetssak og/eller foreta en pliktbruddvurdering. Fylkesmannen må også gi den innsatte tilstrekkelig veiledning slik at hun kan ivareta sine interesser etter helse- og omsorgslovgivningen. Det fremstår som uklart om Fylkesmannen har behandlet saken som en rettighetssak, som en sak om pliktbrudd eller som en felles sak etter begge sporene. Ombudsmannen er enig med Fylkesmannen i at dette burde fremkommet tydeligere ved avslutningen av saken. Fylkesmannen burde uansett ha avklart formålet med klagen med den innsatte før saken ble behandlet. Fylkesmannens behandling av rettighetsspørsmålene har ikke vært i tråd med god forvaltningsskikk. Det fremgår ikke av oversendelsesbrevet til kommunen at Fylkesmannen har ansett saken som en rettighetsklage, at kommunen skal foreta en forberedende klagebehandling eller at saken skal sendes tilbake til Fylkesmannen dersom klagen ikke tas til følge i kommunen. Fylkesmannen bes følge opp saken overfor kommunen og eventuelt behandle klagen. Selv om Fylkesmannen må ha en viss frihet med hensyn til hvordan deres undersøkelser av om det foreligger pliktbrudd skal innrettes, står ikke Fylkesmannen fritt til å avgjøre om det skal tas stilling til de pliktbrudd som er tatt opp. Det er ikke relevant om en vurdering av pliktbrudd for eksempel vil ta lang tid å behandle, slik Fylkesmannen har lagt til grunn. Fylkesmannen bes om å avklare med klageren hvorvidt hun ønsker en vurdering av om det foreligger pliktbrudd og i tilfelle gjøre de nødvendige undersøkelsene av saken.

En pasient ved et DPS hadde reservert seg mot at en navngitt overlege skulle være involvert i behandlingen av ham. Overlegen ble likevel konsultert av behandlende lege, som var lege i spesialisering. Ombudsmannen påpeker at taushetspliktig helseinformasjon bare kan deles med samarbeidende helsepersonell når dette er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp, og pasienten ikke motsetter seg slik deling, jf. helsepersonelloven § 25 første ledd. Fylkesmannen skulle derfor ha vurdert om legen brøt taushetsplikten ved å dele helseinformasjon med en overlege som pasienten uttrykkelig hadde uttalt at ikke skulle involveres. I en slik situasjon kan pasientens anmodning om vurdering av pliktbrudd, neppe karakteriseres som «åpenbart grunnløs». Fylkesmannen bes vurdere på nytt om det skal undersøkes nærmere om det er begått et pliktbrudd.

I en tilsynssak mot et helseforetak, opprettet på bakgrunn av en pasients anmodning om pliktbruddvurdering av flere enkeltansattes oppslag i pasientens journal, kom Fylkesmannen til at helseforetaket ikke hadde brutt helsepersonelloven. Det ble ikke funnet «hensiktsmessig» å undersøke om de enkelte oppslagene var brudd på helsepersonelloven. Ombudsmannen har kommet til at Fylkesmannen ikke har foretatt en pliktbruddvurdering som oppfyller kravene etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4. Saken var heller ikke tilstrekkelig opplyst til at en slik pliktbruddvurdering kunne unnlates. Begrunnelsesplikten i pasientrettighetsloven § 7-4 a fjerde ledd er heller ikke oppfylt. Tilsynssaken mot helseforetaket kunne ikke i seg selv frita Fylkesmannen fra å foreta egne undersøkelser av mulige pliktbrudd hos enkeltansatte. Dersom ansattes eventuelle pliktbrudd klart var forårsaket av helseforetakets mangelfulle rutiner, kunne det etter omstendighetene vært tilstrekkelig med en tilsynssak som konstaterer pliktbrudd hos helseforetaket. Da Fylkesmannen ikke konkluderte med noen mangler ved rutinene for journaloppslag, eller fant øvrige pliktbrudd hos helseforetaket, utgjorde uansett ikke tilsynssaken mot foretaket en tilstrekkelig undersøkelse av de mulige pliktbruddene hos enkeltansatte. Helseforetakets egen vurdering av om de enkelte journaloppslagene var i samsvar med foretakets dagjeldende rutiner, var ikke egnet som grunnlag for å vurdere om oppslagene og/eller helseforetakets rutiner var i strid med helsepersonelloven. Det var derfor ikke tilstrekkelig for Fylkesmannen å vise til helseforetakets redegjørelse. Fylkesmannen skulle foretatt en selvstendig vurdering av oppslagene og helseforetakets rutiner. Ombudsmannen ber Fylkesmannen om å vurdere anmodningen om pliktbruddvurdering på nytt.

Saken gjelder Fylkesmannens og Statens helsetilsyns innhenting og bruk av taushetsbelagte helseopplysninger om et helsepersonell i en tilsynssak mot helsepersonellet. Opplysningene stammet dels fra andre saker hos Fylkesmannen om helsepersonellets egne helsetjenester, og dels fra journaler innhentet på bakgrunn av et samtykke fra helsepersonellet. Det er tvilsomt om det var rettslig grunnlag for å bruke opplysninger fra Fylkesmannens saker hvor helsepersonellet hadde rolle som pasient, i tilsynssaken mot helsepersonellet. Verken generelle prinsipper om nødrett eller den nødrettslignende bestemmelsen i helsepersonelloven § 23 nr. 4, jf. tidligere helseregisterlov § 15, synes å gi tilstrekkelig hjemmel for denne bruken av opplysningene. Ved den interesseavveiningen som må foretas ved vurderingen av disse hjemmelsgrunnlagene, må det tillegges stor betydning at også pasienter som er helsepersonell, skal kunne være trygge på at opplysninger de gir sine behandlere, ikke vil brukes i andre sammenhenger. Det var derfor riktig av Statens helsetilsyn å se bort fra opplysningene fra saker hvor A var pasient, ved tilsynets behandling av tilsynssaken mot henne som helsepersonell. Ombudsmannen er kommet til at Statens helsetilsyn ved behandlingen av tilsynssaken innhentet og gjennomgikk journalopplysninger som gikk ut over helsepersonellets samtykke til innhenting av relevante opplysninger. Dette var urettmessig og i strid med forbudet mot tilegnelse av helseopplysninger i den tidligere helseregisterloven § 13 a. De journalopplysningene som etter gjennomgangen ble brukt som grunnlag for tilsynssaken, var imidlertid omfattet av samtykket, og de falt derfor utenfor forbudet mot bruk av helseopplysninger i § 13 a. Dersom Statens helsetilsyn fortsatt er i besittelse av journalopplysninger som ikke er omfattet av klagerens samtykke, må tilsynet vurdere om disse skal returneres eller makuleres, jf. forbudet mot uhjemlet oppbevaring av helseopplysninger i pasientjournalloven § 16. Statens helsetilsyn bes merke seg ombudsmannens synspunkter på håndteringen av denne tilsynssaken ved behandlingen av fremtidige saker. Ombudsmannen ber også tilsynet vurdere om det bør beklage de feil som ble begått overfor helsepersonellet.

Saken gjelder Fylkesmannens behandling av anmodning om vurdering av flere pliktbrudd hos en barnehabiliteringsavdeling i spesialisthelsetjenesten. Ombudsmannen konkluderer med at Fylkesmannens behandlingstid på 21 måneder for å vurdere opprettelse av tilsynssak var for lang, og at det skulle ha vært sendt ut forsinkelsesmeldinger under sakens gang. Det er uklart om Fylkesmannen hadde en riktig forståelse av adgangen til å la være å ta stilling til en pliktbruddsanmodning som «åpenbart grunnløs». Da forholdene som ble tatt opp i anmodningen i hovedsak uansett kunne avsluttes uten tilsynssak fordi de var eldre enn fem år, er det imidlertid ikke grunn til å tro at dette hadde hatt betydning for resultatet. Begrunnelsen i Fylkesmannens avgjørelse er mangelfull, blant annet fordi det ikke er vist til femårsfristen.

Saken gjelder en forelders rett til informasjon om behandlingen av barn under 12 år etter pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4. I denne saken var barnet til behandling hos en psykologspesialist, blant annet på grunn av enkelte forhold far var årsaken til. Av den grunn mente Fylkesmannen i Sør-Trøndelag at det var grunnlag for å «begrense» informasjonen til far om behandlingen av sønnen. Ombudsmannen er kommet til at det er begrunnet tvil om valget av tilsynssak var riktig spor ved behandlingen av fars klage. Om klagen skulle behandles som tilsyns- eller rettighetssak, eventuelt begge deler, burde uansett vært avgjort i samråd med ham. Etter ombudsmannens syn kan det unntaksvis tenkes situasjoner der helseinformasjonen til foreldre om barn under 12 år kunne begrenses, også før en slik adgang ble lovfestet 1. januar 2018. Dette forutsatte imidlertid en konkret vurdering av hvilke skadevirkninger forelderens tilgang til den aktuelle informasjonen ville kunne ha for barnet. Fylkesmannen hadde ikke foretatt en konkret vurdering av om det var grunnlag for å begrense informasjonen til far. Fylkesmannen kunne heller ikke på en forsvarlig måte ta stilling til et eventuelt brudd på retten til informasjon, uten å ha klarlagt hvilken informasjon far hadde rett til å få, og hvilken informasjon han hadde fått.