Saken gjelder to vedtak fattet av Fylkesmannen i Oslo og Akershus om tvangsmedisinering. Det mest sentrale i saken er Fylkesmannens forståelse og anvendelse av psykisk helsevernlovens krav om at tvangsmedisinering bare kan igangsettes og gjennomføres når det med «stor sannsynlighet kan føre til helbredelse eller vesentlig bedring i pasientens tilstand, eller at pasienten unngår vesentlig forverring av sykdommen». Kravet til stor sannsynlighet innebærer – i motsetning til det som er lagt til grunn av Fylkesmannen – at det kreves mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt for tilstrekkelig positiv effekt. Kravet knytter seg til den enkelte pasient og ikke til en gruppe pasienter. Ettersom Fylkesmannen har lagt til grunn en uriktig forståelse av kravet til stor sannsynlighet og dermed en uriktig rettsanvendelse, er vedtakene om tvangsmedisinering ulovlige. Psykisk helsevernloven § 4-4 gir ikke hjemmel til å «forsøke» eller «prøve ut» tvangsmedisinering med antipsykotika, med mindre kravet til «stor sannsynlighet» for tilstrekkelig positiv effekt er oppfylt. Videre har Fylkesmannen brutt utredningsplikten i forvaltningsloven § 17, jf. § 33, ved at overlegens nærmere forklaring både på hvorfor vesentlighetskriteriet og kravet om at de gunstige virkningene klart skal veie opp for ulempene, ikke ble etterspurt før Fylkesmannen fattet vedtak i saken. Fylkesmannens begrunnelse for at kravet om at den gunstige virkningen klart må oppveie ulempene ved behandlingen, er i strid med forvaltningslovens og psykisk helsevernlovens krav til begrunnelse. Fylkesmannen bes merke seg ombudsmannens syn på gjeldende rett, og legge denne til grunn ved behandlingen av fremtidige saker om tvangsmedisinering. Ombudsmannen ber dessuten Fylkesmannen vurdere hvordan det kan bøtes på den urett som er begått overfor klageren.

Saken dreier seg om Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agders vedtak om tvangsmedisinering. Det sentrale i saken er Fylkesmannens forståelse og anvendelse av psykisk helsevernlovens krav om at tvangsmedisinering bare kan igangsettes og gjennomføres når det med «stor sannsynlighet kan føre til helbredelse eller vesentlig bedring i pasientens tilstand, eller at pasienten unngår vesentlig forverring av sykdommen». Lovens krav til «stor sannsynlighet» for positiv effekt av tvangsmedisinering innebærer at det kreves mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt for slik effekt for at tvangsmedisineringen skal være lovlig. Kravet knytter seg til den enkelte pasient og ikke til en gruppe pasienter. Det er begrunnet tvil knyttet til om kravet er oppfylt i saken. Fylkesmannens begrunnelsesplikt er under enhver omstendighet ikke oppfylt. Det fremgår heller ikke av vedtaket at lovens vilkår om at den gunstige virkningen klart må oppveie ulempene, er vurdert. Dette er også i strid med forvaltningslovens krav til begrunnelse. Det er i strid med god forvaltningsskikk at den muntlige kommunikasjonen mellom Fylkesmannens saksbehandler og behandlingsansvarlige ikke er nedtegnet og arkivert. Fylkesmannen bes merke seg ombudsmannens merknader i denne saken og legge disse til grunn ved behandlingen av fremtidige saker om tvangsmedisinering.

Saken reiser flere problemstillinger knyttet til fylkesmannens behandling av en sak om behandling med legemidler uten eget samtykke, jf. dagjeldende psykisk helsevernloven § 4-4. Fylkesmannens begrunnelse oppfyller ikke kravene i forvaltningsloven §§ 24 og 25 jf. § 33, da det ikke er begrunnet tilstrekkelig hvorfor sentrale vilkår for tvangsmedisinering ble ansett oppfylt. Dersom Fylkesmannen mente å tiltre begrunnelsen i sykehusets vedtak eller begrunnelsen i en innføring i helsejournalen, skulle dette fremgått klart av vedtaket. Videre fremkommer det ikke av Fylkesmannens vedtak at de har vurdert synspunktene i klagen, slik klageinstansen er pliktig til etter forvaltningsloven § 34 annet ledd. I klagen ble det blant annet pekt på konkrete journaluttalelser fra tidligere behandlere om manglende effekt av det aktuelle medikamentet. Disse uttalelsene synes ikke å ha vært innhentet og vurdert av Fylkesmannen. Slik saken er opplyst, mener ombudsmannen at dette skulle vært gjort, jf. utredningsplikten i forvaltningsloven § 17 første ledd. Fylkesmannen har overfor ombudsmannen erkjent mangler ved begrunnelsen, og har utdypet deres vurdering av saken. Vedtakets virkningstid på tre måneder er for lengst passert, og det er ikke opplysninger om noen aktive vedtak om tvangsmedisinering. Det er derfor ikke grunn til å be Fylkesmannen behandle saken på nytt nå. Fylkesmannen bes imidlertid merke seg ombudsmannens synspunkter ved behandlingen av fremtidige saker.

Saken reiser flere problemstillinger knyttet til Fylkesmannens behandling av en sak om behandling med legemidler uten eget samtykke, jf. psykisk helsevernloven § 4-4. Fylkesmannen oppgir ikke i vedtaket hvilke lovregler som regulerer adgangen til tvangsmedisinering, og angir uriktig rettslig vurderingstema når tvangsmedisineringen tilsynelatende begrunnes med at pasienten «mest sannsynlig profiterer på stabil medisinering». Dette gjør det uklart om saken er behandlet ut fra en korrekt forståelse av vilkårene for tvangsmedisinering i lovens § 4-4 fjerde ledd. Vedtaket inneholder ikke noen opplysninger om Fylkesmannens vurdering av mulige bivirkninger, jf. phvl. § 4-4 annet ledd bokstav a), og om hvorfor det er gjort unntak fra kravet om 3 dagers undersøkelsestid før vedtak om tvangsmedisinering. Når Fylkesmannens vedtak kun nevner ett av flere medikamenter omfattet av sykehusets vedtak, kan vedtaket ikke uten videre anses å omfatte alle disse medikamentene. Det er derfor uklart hvilke medikamenter som omfattes av Fylkesmannens vedtak. Fylkesmannens begrunnelse er mangelfull på flere punkter, og oppfyller ikke kravene i forvaltningsloven §§ 24 og 25 jf. § 33. Manglene ved begrunnelsen gjør det usikkert om Fylkesmannen har vurdert alle vilkårene for tvangsmedisinering og om disse er forstått riktig

Saken gjelder kriminalomsorgens oppfølging av en person som ble prøveløslatt fra dom på tvunget psykisk helsevern med overføring til anstalt under kriminalomsorgen. Etter at tingretten hadde avsagt dom om prøveløslatelse på vilkår, fastsatte kriminalomsorgen nærmere vilkår for prøveløslatelsen. Ombudsmannen har kommet til at Kriminalomsorgsdirektoratet i denne saken har lagt til grunn en uriktig forståelse av de rammene som tingrettens dom setter for kriminalomsorgens oppfølging av den prøveløslatte. Flere av vilkårene fastsatt gjennom kriminalomsorgens vedtak ligger utenfor rammene retten har fastsatt i dommen. Kriminalomsorgsdirektoratet bes om å behandle saken på nytt.

A klaget til ombudsmannen 25. oktober 2016. Klagen gjaldt blant annet Fylkesmannen i Troms’ vedtak 19. november 2015 om å opprettholde vedtak om behandling med medisiner uten samtykke (tvangsmedisinering). Etter…

Saken gjaldt flere vedtak om innskrenkninger i en pasients rett til kontakt med omverdenen, jf. psykisk helsevernloven § 4-5. Bakgrunnen var at pasienten, som var underlagt tvungent psykisk helsevern etter et drap, rømte fra institusjonen og at sykehuset oppfattet situasjonen i de påfølgende ukene som uoversiktlig. Innskrenkningene gjaldt kontroll av samtaler med og besøk av moren og broren av sikkerhetsmessige grunner og forbud mot å kontakte media. Ombudsmannen kom til at vedtakene om kontroll av samtaler med og besøk av familiemedlemmer var mangelfulle. Det var også tvilsomt om det var hjemmel for restriksjonene, særlig når det gjaldt telefonkontroll. Forbudet mot å kontakte media i ca. tre uker var inngripende og rettslig sett tvilsomt. 

Etter et besøk til St. Olavs hospital, Divisjon psykisk helsevern, avdeling Brøset fant ombudsmannen grunn til å ta opp enkelte spørsmål med sykehusavdelingen. Spørsmålene gjaldt først og fremst avdelingens rutiner for og gjennomføring av rutinemessige undersøkelser av pasientenes rom, eiendeler og post m.v., og det rettslige grunnlaget for rutinene. Ombudsmannen konkluderte med at sykehuset i henhold til legalitetsprinsippet ikke hadde klar nok hjemmel for de inngrepene som husordensreglene la opp til. Rutinemessig gjennomgang av pasientenes rom, eiendeler og post m.v., forutsetter en endring av psykisk helsevernloven. Det ble vist til at Helsedirektoratet hadde bedt Helse- og omsorgsdepartementet om å vurdere en slik lovendring. Avdeling Brøset ble bedt om å utforme bestemmelsene i husordensreglene i tråd med psykisk helsevernloven kapittel 4 inntil en lovendring eventuelt foreligger. I svaret fra avdeling Brøset het det at man fant det naturlig å innarbeide/beholde prosedyrene i husordensreglene ved avdelingen, med henvisning til krav om internkontroll og prosedyrer som er tilpasset avdelingens risikoforhold. Ombudsmannen mottok ikke noen kopi av endrede husordensregler og forstod sykehusets tilbakemelding slik at endringer ikke var foretatt. Det ble derfor funnet grunn til å gjøre Helse- og omsorgsdepartementet oppmerksom på saken. Departementet ba Helse Midt-Norge RHF om å følge opp saken overfor St. Olavs hospital, avdeling Brøset. I tillegg ble Helsedirektoratet bedt om å vurdere om det burde gis ytterligere informasjon om husordensreglement i institusjoner innenfor psykisk helsevern i informasjonsmateriell til helsetjenesten, for å bidra til at husordensreglene og praksis er i samsvar med gjeldende regelverk.  Ombudsmannen fikk etter hvert tilsendt endrede husordensregler fra avdeling Brøset. Ifølge sykehuset var regelverket revidert i samsvar med psykisk helsevernlovens regler etter endringene i lovens kapittel 4A, som trådte i kraft 1. juli 2012. Ombudsmannen tok dette til etterretning og avsluttet saken etter dette. 

Bakgrunnen for saken var at en kontrollkommisjon for et sykehus avviste en klage fra en pasient på et vedtak om overføring av ham etter psykisk helsevernloven 2. juli 1999 nr. 62 § 4-10 fra tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold til tvungent vern i sykehusavdeling. Kommisjonen hadde begrunnet avvisningen både med at det var uklart om det forelå en klage og at klagen uansett ikke lenger var aktuell ettersom pasienten på tidspunktet for kommisjonens behandling var utskrevet fra den aktuelle sykehusavdelingen. Kommisjonen ble kritisert for ikke å ha foretatt undersøkelser for å få avklart spørsmålet om pasienten ønsket å klage eller ikke. Ombudsmannen uttalte videre at pasienten hadde krav på å få realitetsbehandlet sin klage og at den ikke kunne avvises med den begrunnelse at den ikke lenger var aktuell fordi pasienten var utskrevet fra den aktuelle sykehusavdelingen. Kommisjonen ble bedt om å behandle saken på nytt. På bakgrunn av ombudsmannens uttalelse tok kontrollkommisjonen As klage til realitetsbehandling. Klagen på overføringsvedtaket ble ikke tatt til følge.