Uttalelser

I de sakene som har vært tatt opp til nærmere undersøkelse vil Sivilombudsmannen gi uttrykk for sin mening om saken i form av en uttalelse. Hun kan peke på at det er begått feil eller forsømmelse fra et forvaltningsorgan eller en tjenesteperson. Undersøkelsen kan også ende med at ombudsmannen finner at det ikke er gjort feil.

De fleste uttalelsene er offentlige og legges ut fortløpende på nettsidene. Det forekommer likevel at uttalelser ikke blir publisert på grunn av personvernhensyn.

Fylkesmannens behandling av sak om helse- og omsorgstjenester

Saken gjelder Fylkesmannens behandling av en klage på en bydels sviktende helse- og omsorgsoppfølging av en bruker som ikke evnet å ta vare på seg selv. Klagen ble fremsatt av brukerens søster rett før brukeren døde. Fylkesmannen oppfattet klagen utelukkende som en rettighetsklage og avsluttet saken etter å ha fått bydelens redegjørelse for tiltakene den siste måneden før brukeren døde. Ombudsmannen mener Fylkesmannen handlet i strid med god forvaltningsskikk og forsvarlig saksbehandling ved ikke å spørre brukerens søster om hun også ønsket en vurdering av om bydelen hadde begått pliktbrudd. Fylkesmannen bør derfor vurdere saken på nytt. For at oppfølgingen av søsterens eventuelle anmodning skal bli forsvarlig og i tråd med pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 a, må Fylkesmannen også ta i betraktning opplysninger som går lenger tilbake i tid enn siste måned før bruker døde. Søsteren må få anledning til å sende inn supplerende dokumentasjon, hvis hun ønsker det.
Dato for uttalelse: 1.2.2019 Saksnummer: 2017/3037 Publisert: 19.03.2019

Fylkesmannens behandling av klage over helsehjelp til kvinnelig innsatt i fengsel

Saken gjelder Fylkesmannen i Xs behandling av en klage over helsehjelp fra en kvinnelig innsatt i Y fengsel. Klagen gjaldt blant annet at hun bare har tilgang til mannlig fysioterapeut og lege, at hun ikke ble informert om retten til å ha kvinnelig sykepleier til stede under konsultasjoner og legens behandling av pasientens underlivsplager. De spesielle forholdene innsatte er underlagt, med en høyere forekomst av enkelte helseproblemer og kvinnelige innsattes særlige sårbare situasjon kan tenkes å gi økt risiko for brudd på retten til forsvarlige og verdige helsetjenester. Fylkesmannen har derfor et særlig ansvar for å undersøke om en klage fra en kvinnelig innsatt gir grunn til å opprette rettighetssak og/eller foreta en pliktbruddvurdering. Fylkesmannen må også gi den innsatte tilstrekkelig veiledning slik at hun kan ivareta sine interesser etter helse- og omsorgslovgivningen. Det fremstår som uklart om Fylkesmannen har behandlet saken som en rettighetssak, som en sak om pliktbrudd eller som en felles sak etter begge sporene. Ombudsmannen er enig med Fylkesmannen i at dette burde fremkommet tydeligere ved avslutningen av saken. Fylkesmannen burde uansett ha avklart formålet med klagen med den innsatte før saken ble behandlet. Fylkesmannens behandling av rettighetsspørsmålene har ikke vært i tråd med god forvaltningsskikk. Det fremgår ikke av oversendelsesbrevet til kommunen at Fylkesmannen har ansett saken som en rettighetsklage, at kommunen skal foreta en forberedende klagebehandling eller at saken skal sendes tilbake til Fylkesmannen dersom klagen ikke tas til følge i kommunen. Fylkesmannen bes følge opp saken overfor kommunen og eventuelt behandle klagen. Selv om Fylkesmannen må ha en viss frihet med hensyn til hvordan deres undersøkelser av om det foreligger pliktbrudd skal innrettes, står ikke Fylkesmannen fritt til å avgjøre om det skal tas stilling til de pliktbrudd som er tatt opp. Det er ikke relevant om en vurdering av pliktbrudd for eksempel vil ta lang tid å behandle, slik Fylkesmannen har lagt til grunn. Fylkesmannen bes om å avklare med klageren hvorvidt hun ønsker en vurdering av om det foreligger pliktbrudd og i tilfelle gjøre de nødvendige undersøkelsene av saken.
Dato for uttalelse: 25.2.2019 Saksnummer: 2018/631 Publisert: 06.03.2019

Manglende opprettelse av tilsynssak om brudd på en pasients reservasjon mot involvering av navngitt lege

En pasient ved et DPS hadde reservert seg mot at en navngitt overlege skulle være involvert i behandlingen av ham. Overlegen ble likevel konsultert av behandlende lege, som var lege i spesialisering. Ombudsmannen påpeker at taushetspliktig helseinformasjon bare kan deles med samarbeidende helsepersonell når dette er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp, og pasienten ikke motsetter seg slik deling, jf. helsepersonelloven § 25 første ledd. Fylkesmannen skulle derfor ha vurdert om legen brøt taushetsplikten ved å dele helseinformasjon med en overlege som pasienten uttrykkelig hadde uttalt at ikke skulle involveres. I en slik situasjon kan pasientens anmodning om vurdering av pliktbrudd, neppe karakteriseres som «åpenbart grunnløs». Fylkesmannen bes vurdere på nytt om det skal undersøkes nærmere om det er begått et pliktbrudd.
Dato for uttalelse: 14.2.2019 Saksnummer: 2018/303 Publisert: 05.03.2019

Fylkesmannens vedtak om tvangsmedisinering – krav om «stor sannsynlighet» for vesentlig positiv effekt og enkelte andre vilkår

Saken gjelder to vedtak fattet av Fylkesmannen i Oslo og Akershus om tvangsmedisinering. Det mest sentrale i saken er Fylkesmannens forståelse og anvendelse av psykisk helsevernlovens krav om at tvangsmedisinering bare kan igangsettes og gjennomføres når det med «stor sannsynlighet kan føre til helbredelse eller vesentlig bedring i pasientens tilstand, eller at pasienten unngår vesentlig forverring av sykdommen». Kravet til stor sannsynlighet innebærer – i motsetning til det som er lagt til grunn av Fylkesmannen – at det kreves mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt for tilstrekkelig positiv effekt. Kravet knytter seg til den enkelte pasient og ikke til en gruppe pasienter. Ettersom Fylkesmannen har lagt til grunn en uriktig forståelse av kravet til stor sannsynlighet og dermed en uriktig rettsanvendelse, er vedtakene om tvangsmedisinering ulovlige. Psykisk helsevernloven § 4-4 gir ikke hjemmel til å «forsøke» eller «prøve ut» tvangsmedisinering med antipsykotika, med mindre kravet til «stor sannsynlighet» for tilstrekkelig positiv effekt er oppfylt. Videre har Fylkesmannen brutt utredningsplikten i forvaltningsloven § 17, jf. § 33, ved at overlegens nærmere forklaring både på hvorfor vesentlighetskriteriet og kravet om at de gunstige virkningene klart skal veie opp for ulempene, ikke ble etterspurt før Fylkesmannen fattet vedtak i saken. Fylkesmannens begrunnelse for at kravet om at den gunstige virkningen klart må oppveie ulempene ved behandlingen, er i strid med forvaltningslovens og psykisk helsevernlovens krav til begrunnelse. Fylkesmannen bes merke seg ombudsmannens syn på gjeldende rett, og legge denne til grunn ved behandlingen av fremtidige saker om tvangsmedisinering. Ombudsmannen ber dessuten Fylkesmannen vurdere hvordan det kan bøtes på den urett som er begått overfor klageren.
Dato for uttalelse: 21.1.2019 Saksnummer: 2017/3156 Publisert: 24.01.2019

Fylkesmannens plikt til å vurdere brudd på helsepersonelloven – helsepersonells oppslag i journal

I en tilsynssak mot et helseforetak, opprettet på bakgrunn av en pasients anmodning om pliktbruddvurdering av flere enkeltansattes oppslag i pasientens journal, kom Fylkesmannen til at helseforetaket ikke hadde brutt helsepersonelloven. Det ble ikke funnet «hensiktsmessig» å undersøke om de enkelte oppslagene var brudd på helsepersonelloven. Ombudsmannen har kommet til at Fylkesmannen ikke har foretatt en pliktbruddvurdering som oppfyller kravene etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4. Saken var heller ikke tilstrekkelig opplyst til at en slik pliktbruddvurdering kunne unnlates. Begrunnelsesplikten i pasientrettighetsloven § 7-4 a fjerde ledd er heller ikke oppfylt. Tilsynssaken mot helseforetaket kunne ikke i seg selv frita Fylkesmannen fra å foreta egne undersøkelser av mulige pliktbrudd hos enkeltansatte. Dersom ansattes eventuelle pliktbrudd klart var forårsaket av helseforetakets mangelfulle rutiner, kunne det etter omstendighetene vært tilstrekkelig med en tilsynssak som konstaterer pliktbrudd hos helseforetaket. Da Fylkesmannen ikke konkluderte med noen mangler ved rutinene for journaloppslag, eller fant øvrige pliktbrudd hos helseforetaket, utgjorde uansett ikke tilsynssaken mot foretaket en tilstrekkelig undersøkelse av de mulige pliktbruddene hos enkeltansatte. Helseforetakets egen vurdering av om de enkelte journaloppslagene var i samsvar med foretakets dagjeldende rutiner, var ikke egnet som grunnlag for å vurdere om oppslagene og/eller helseforetakets rutiner var i strid med helsepersonelloven. Det var derfor ikke tilstrekkelig for Fylkesmannen å vise til helseforetakets redegjørelse. Fylkesmannen skulle foretatt en selvstendig vurdering av oppslagene og helseforetakets rutiner. Ombudsmannen ber Fylkesmannen om å vurdere anmodningen om pliktbruddvurdering på nytt.
Dato for uttalelse: 20.12.2018 Saksnummer: 2018/169 Publisert: 09.01.2019

Tvangsmedisinering – særlig om kravet til «stor sannsynlighet» for positiv effekt

Saken dreier seg om Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agders vedtak om tvangsmedisinering. Det sentrale i saken er Fylkesmannens forståelse og anvendelse av psykisk helsevernlovens krav om at tvangsmedisinering bare kan igangsettes og gjennomføres når det med «stor sannsynlighet kan føre til helbredelse eller vesentlig bedring i pasientens tilstand, eller at pasienten unngår vesentlig forverring av sykdommen». Lovens krav til «stor sannsynlighet» for positiv effekt av tvangsmedisinering innebærer at det kreves mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt for slik effekt for at tvangsmedisineringen skal være lovlig. Kravet knytter seg til den enkelte pasient og ikke til en gruppe pasienter. Det er begrunnet tvil knyttet til om kravet er oppfylt i saken. Fylkesmannens begrunnelsesplikt er under enhver omstendighet ikke oppfylt. Det fremgår heller ikke av vedtaket at lovens vilkår om at den gunstige virkningen klart må oppveie ulempene, er vurdert. Dette er også i strid med forvaltningslovens krav til begrunnelse. Det er i strid med god forvaltningsskikk at den muntlige kommunikasjonen mellom Fylkesmannens saksbehandler og behandlingsansvarlige ikke er nedtegnet og arkivert. Fylkesmannen bes merke seg ombudsmannens merknader i denne saken og legge disse til grunn ved behandlingen av fremtidige saker om tvangsmedisinering.
Dato for uttalelse: 18.12.2018 Saksnummer: 2017/543 Publisert: 21.12.2018

Fylkesmannens behandling av rettighetsklage om individuell plan m.v.

Saken gjelder Fylkesmannens behandling av en rettighetsklage om blant annet rett til individuell plan (IP), fra en pasient med progredierende multippel sklerose (MS) som er avhengig av helse- og omsorgstjenester. Fylkesmannens behandling av rettighetssaken gir ikke noe klart svar på om klagerens rett til IP etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5 ble ansett oppfylt. Den første avgjørelsen i saken, med pålegg til kommunen, og det avsluttende brevet etter tilbakemelding fra kommunen synes å konkludere i forskjellige retninger. Dette til tross for at kommunen ikke hadde fulgt opp noen av Fylkesmannens pålegg i avgjørelsen. Saken var heller ikke utredet tilstrekkelig av Fylkesmannen, jf. kravene i forvaltningsloven § 33 femte ledd. Fylkesmannen skulle blant annet ha innhentet klagerens individuelle plan. Fylkesmannen saksbehandlingstid på 2 år og 2 måneder var altfor lang, og innebærer et klart brudd på kravene i forvaltningsloven § 11a første ledd. På bakgrunn av disse manglene ved behandlingen av saken ber ombudsmannen Fylkesmannen om å behandle den på nytt. Ved den nye behandlingen må Fylkesmannen utrede saken i samsvar med kravene i forvaltningsloven § 33 femte ledd og ta klart stilling til om retten til IP er oppfylt. Den eksisterende IP-en må innhentes, og Fylkesmannen bør i rimelig grad undersøke hvilke helsetilbud klageren har behov for.
Dato for uttalelse: 22.11.2018 Saksnummer: 2017/898 Publisert: 03.12.2018

Behandling av refusjonskrav fra bruker av den kommunale helse- og omsorgstjenesten – spørsmål om god forvaltningsskikk og forsvarlig saksutredning

Saken gjelder X kommunes behandling av en sak om refusjon av utgifter til forbruksmateriell for en pleietrengende person. Brukeren fremsatte krav om refusjon for feilaktig å ha blitt belastet for utgifter til forbruksmateriell i årene 1995-2016. Kommunen erkjente at brukeren hadde blitt feilaktig belastet for slike utgifter i 2014-2016 – og senere også i 2017 – men hadde bare i begrenset grad iverksatt undersøkelser for å avklare om brukeren var blitt feilaktig belastet for forbruksmateriell også i årene før 2014. Ombudsmannen er kommet til at X kommune ikke har handlet i tråd med god forvaltningsskikk og de alminnelige kravene til forsvarlig saksutredning ved behandlingen av refusjonskravet. Det knytter seg også tvil til om kommunens retningslinjer og rutiner for innkjøp av forbruksmateriell er tilstrekkelige for å hindre at lignende feil skjer igjen. Ombudsmannen forutsetter at kommunen vurderer på nytt å gjennomgå sine rutiner og iverksetter nødvendige tiltak for å sikre at brukerne i kommunen ikke blir belastet for utgifter til forbruksmateriell fremover.
Dato for uttalelse: 15.11.2018 Saksnummer: 2017/871 Publisert: 19.11.2018

Helsetilsynets innhenting og bruk av taushetsbelagte opplysninger

Saken gjelder Fylkesmannens og Statens helsetilsyns innhenting og bruk av taushetsbelagte helseopplysninger om et helsepersonell i en tilsynssak mot helsepersonellet. Opplysningene stammet dels fra andre saker hos Fylkesmannen om helsepersonellets egne helsetjenester, og dels fra journaler innhentet på bakgrunn av et samtykke fra helsepersonellet. Det er tvilsomt om det var rettslig grunnlag for å bruke opplysninger fra Fylkesmannens saker hvor helsepersonellet hadde rolle som pasient, i tilsynssaken mot helsepersonellet. Verken generelle prinsipper om nødrett eller den nødrettslignende bestemmelsen i helsepersonelloven § 23 nr. 4, jf. tidligere helseregisterlov § 15, synes å gi tilstrekkelig hjemmel for denne bruken av opplysningene. Ved den interesseavveiningen som må foretas ved vurderingen av disse hjemmelsgrunnlagene, må det tillegges stor betydning at også pasienter som er helsepersonell, skal kunne være trygge på at opplysninger de gir sine behandlere, ikke vil brukes i andre sammenhenger. Det var derfor riktig av Statens helsetilsyn å se bort fra opplysningene fra saker hvor A var pasient, ved tilsynets behandling av tilsynssaken mot henne som helsepersonell. Ombudsmannen er kommet til at Statens helsetilsyn ved behandlingen av tilsynssaken innhentet og gjennomgikk journalopplysninger som gikk ut over helsepersonellets samtykke til innhenting av relevante opplysninger. Dette var urettmessig og i strid med forbudet mot tilegnelse av helseopplysninger i den tidligere helseregisterloven § 13 a. De journalopplysningene som etter gjennomgangen ble brukt som grunnlag for tilsynssaken, var imidlertid omfattet av samtykket, og de falt derfor utenfor forbudet mot bruk av helseopplysninger i § 13 a. Dersom Statens helsetilsyn fortsatt er i besittelse av journalopplysninger som ikke er omfattet av klagerens samtykke, må tilsynet vurdere om disse skal returneres eller makuleres, jf. forbudet mot uhjemlet oppbevaring av helseopplysninger i pasientjournalloven § 16. Statens helsetilsyn bes merke seg ombudsmannens synspunkter på håndteringen av denne tilsynssaken ved behandlingen av fremtidige saker. Ombudsmannen ber også tilsynet vurdere om det bør beklage de feil som ble begått overfor helsepersonellet.
Dato for uttalelse: 5.11.2018 Saksnummer: 2016/1242 Publisert: 14.11.2018

Fylkesmannens avgjørelse om behandling med legemidler uten eget samtykke

Saken reiser flere problemstillinger knyttet til fylkesmannens behandling av en sak om behandling med legemidler uten eget samtykke, jf. dagjeldende psykisk helsevernloven § 4-4. Fylkesmannens begrunnelse oppfyller ikke kravene i forvaltningsloven §§ 24 og 25 jf. § 33, da det ikke er begrunnet tilstrekkelig hvorfor sentrale vilkår for tvangsmedisinering ble ansett oppfylt. Dersom Fylkesmannen mente å tiltre begrunnelsen i sykehusets vedtak eller begrunnelsen i en innføring i helsejournalen, skulle dette fremgått klart av vedtaket. Videre fremkommer det ikke av Fylkesmannens vedtak at de har vurdert synspunktene i klagen, slik klageinstansen er pliktig til etter forvaltningsloven § 34 annet ledd. I klagen ble det blant annet pekt på konkrete journaluttalelser fra tidligere behandlere om manglende effekt av det aktuelle medikamentet. Disse uttalelsene synes ikke å ha vært innhentet og vurdert av Fylkesmannen. Slik saken er opplyst, mener ombudsmannen at dette skulle vært gjort, jf. utredningsplikten i forvaltningsloven § 17 første ledd. Fylkesmannen har overfor ombudsmannen erkjent mangler ved begrunnelsen, og har utdypet deres vurdering av saken. Vedtakets virkningstid på tre måneder er for lengst passert, og det er ikke opplysninger om noen aktive vedtak om tvangsmedisinering. Det er derfor ikke grunn til å be Fylkesmannen behandle saken på nytt nå. Fylkesmannen bes imidlertid merke seg ombudsmannens synspunkter ved behandlingen av fremtidige saker.
Dato for uttalelse: 25.9.2018 Saksnummer: 2016/3672 Publisert: 14.11.2018