Uttalelser

I de sakene som har vært tatt opp til nærmere undersøkelse vil Sivilombudsmannen gi uttrykk for sin mening om saken i form av en uttalelse. Han kan peke på at det er begått feil eller forsømmelse fra et forvaltningsorgan eller en tjenesteperson. Undersøkelsen kan også ende med at ombudsmannen finner at det ikke er gjort feil.

De fleste uttalelsene er offentlige og legges ut fortløpende på nettsidene. Det forekommer likevel at uttalelser ikke blir publisert på grunn av personvernhensyn.

Sen saksbehandling i saker om startlån og kommunal bolig

Saken gjelder Oslo kommunes behandling av to søknader om startlån og kommunal bolig. Boligkontoret i bydelen brukte 16 og 18 måneder på å behandle søknadene uten at boligkontoret har kunnet gi en tilfredsstillende begrunnelse for tidsbruken. Videre brukte bydelen – til tross for gjentatte skriftlige purringer – mer enn seks måneder på å oversende sakens dokumenter til ombudsmannen. Behandlingstidene for søknadene om startlån og kommunal bolig var i strid med forvaltningsloven, da sakene ikke kan anses avgjort «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a første ledd. Bydelen har heller ikke oversendt sakens dokumenter innen ombudsmannens frister, slik de er pålagt i sivilombudsmannsloven § 7 første ledd første og tredje setning og instruks for sivilombudsmannen § 6 andre ledd andre setning. Ombudsmannen forutsetter at bydelen gjennomgår sine rutiner for hvordan den følger opp henvendelser fra ombudsmannen.
Dato for uttalelse: 25.11.2019 Saksnummer: 2018/5025

Fylkesmannens kompetanse etter forvaltningsloven § 34

Saken gjelder omgjøring av vedtak om dispensasjon for oppføring av tilbygg til eksisterende enebolig og ny enebolig på samme tomt. Fylkesmannen i Hedmark omgjorde, etter klage fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus, kommunens vedtak om innvilgelse av dispensasjon for begge tiltakene med hjemmel i fvl. § 34. Ombudsmannen er kommet til at det er begrunnet tvil om dispensasjon for oppføring av tilbygg var en del av den «saken» Fylkesmannen hadde til klagebehandling etter forvaltningsloven § 34. Ombudsmannen ber Fylkesmannen i Innlandet vurdere saken på nytt.
Dato for uttalelse: 20.11.2019 Saksnummer: 2019/1123

Avgift på sjokolade- og sukkervarer mv. – smakstilsatte vitamintilskudd

Saken gjelder hvorvidt det skal beregnes sjokolade- og sukkeravgift for smakstilsatte vitamintilskudd formet som drops, gelefigurer og tyggegummi. Ombudsmannen mener at Skattedirektoratet har tatt feil utgangspunkt når vurderingstemaet angis å være om produktene ville tilsvart pastiller, drops o.l. dersom de hovedsakelig hadde bestått av sukker. Det må foretas en mer helhetlig vurdering av produktene hvor også varenes naturlige bruksmåte må tillegges vekt. Skattedirektoratet bes vurdere saken på nytt.
Dato for uttalelse: 22.11.2019 Saksnummer: 2019/2512

Parkeringstillatelse for forflytningshemmede – klagesaksforberedelse, begrunnelsesplikt og rettsanvendelse

Saken gjelder X kommunes klagebehandling av et eldre ektepars søknader om parkeringstillatelse for henholdsvis forflytningshemmet sjåfør og passasjer. Begge ektefellene var betydelig bevegelseshemmet. Søknadene ble likevel avslått fordi kravet til særlig behov for parkeringslette i forbindelse med aktiviteter ikke var oppfylt. Ombudsmannen er kommet til at kommunelegen var inhabil da han medvirket ved tilretteleggelsen av mannens sak for kommunens klagenemnd ut fra bestemmelsen i kommuneloven § 40 nr. 3 bokstav c første ledd. Det fremgår ikke tilstrekkelig klart av underretningen til klager at klagenemndas begrunnelse for vedtakene er den samme som i rådmannens innstilling til nemnda. Videre er det uklart om klagenemndas rettsanvendelse bygger på en riktig forståelse av aktivitetskravet etter forskrift om parkeringstillatelse for forflytningshemmede § 3 første ledd. Dessuten skulle klagenemnda ha foretatt en totalvurdering av ekteparets samlede behov, selv om de søkte hver for seg. På bakgrunn av disse manglene ber ombudsmannen klagenemnda behandle sakene på nytt.
Dato for uttalelse: 24.10.2019 Saksnummer: 2018/4557 og 2018/4740

Dispensasjon for oppføring av hytte – fordel-/ulempevurderingen

Saken gjelder søknad om dispensasjon fra kommuneplanens arealdel for oppføring av en fritidsbolig i randområdet for villrein. Ål kommune og Fylkesmannen i Oslo og Akershus innvilget dispensasjonssøknaden. I uttalelse 13. mars 2018 (SOM-2017-1346) kom ombudsmannen til at Fylkesmannens vedtak led av flere feil og mangler, og ba Fylkesmannen om en ny vurdering. Den nye vurderingen ble klaget inn hit. Ombudsmannen har kommet til at det er begrunnet tvil om fordelene ved dispensasjonen er «klart større» enn ulempene, jf. plan- og bygningsloven § 19-2 annet ledd. Utbyggerinteressen har ingen vekt i denne saken. Lavere kostnader til saksbehandlingen som følge av å gi byggetillatelse gjennom en dispensasjon fremfor en planprosess, er ikke er et relevant moment i vurderingen. Videre kan ombudsmannen vanskelig se at tiltakshaverens eventuelle byggeforventning som følge av en delingstillatelse fra 1991, før området fikk den nåværende planstatusen, kan vektlegges som en relevant fordel i dispensasjonsvurderingen. Det er tvil om Fylkesmannen har lagt tilstrekkelig vekt på statlige mål og rammer, og andre myndigheters negative uttalelser om dispensasjonen, jf. § 19-2 fjerde ledd. Dermed er det også tvil om det kan legges til grunn at ulempene ved dispensasjonen er små. Ombudsmannen har på denne bakgrunn bedt om at saken vurderes på nytt.
Dato for uttalelse: 14.11.2019 Saksnummer: 2018/4760

Manglende ulovlighetsoppfølging og lang saksbehandlingstid

Saken gjelder Lyngdal kommunes oppfølging av varsler om påståtte ulovlige tiltak knyttet til utbygging i Kåveland – Åmland hyttefelt. Ombudsmannen er kommet til at kommunens oppfølging av varslene om mulige ulovligheter er mangelfull og ikke i henhold til reglene om ulovlighetsoppfølging i plan- og bygningsloven. Videre er ombudsmannen kommet til at saksbehandlingstiden har vært for lang, og at klagerne i saken ikke har fått svar på sine henvendelser i tråd med forvaltningsloven. Ombudsmannen forutsetter at kommunen nå følger opp de ulike varslene. Dersom det er begått ulovligheter, må disse følges opp i henhold til plan- og bygningsloven.
Dato for uttalelse: 29.10.2019 Saksnummer: 2019/1750

Tvangsmedisinering – beviskravet for manglende samtykkekompetanse

Saken gjelder Fylkesmannen i Trøndelags vedtak om tvangsmedisinering. Det sentrale i saken er Fylkesmannens forståelse av beviskravet for manglende samtykkekompetanse, og Fylkesmannens begrunnelse for å anse beviskravet oppfylt. Etter pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 andre ledd er det et vilkår for manglende samtykkekompetanse at en person «åpenbart» mangler evne til å forstå hva samtykket innebærer. Lovens krav om at dette må være åpenbart, innebærer at det ikke er tilstrekkelig med overveiende eller klar sannsynlighetsovervekt. Dersom det er tvil om personen mangler den nødvendige evnen til å forstå hva behandlingsavgjørelsen gjelder, er beviskravet ikke oppfylt, og vedkommende skal regnes for å være samtykkekompetent. I Fylkesmannens vedtak er manglende samtykkekompetanse begrunnet med at personen «ikke virker å forstå, anerkjenne, resonnere eller kan ta et veloverveid valg for den aktuelle helsehjelpen». At Fylkesmannen i ettertid opplyser at de legger til grunn et beviskrav i tråd med lovens ordlyd, kan ikke uten videre legges til grunn når vedtaket tyder på noe annet. Det er derfor uklart om Fylkesmannen anvendte riktig beviskrav i saken. Det skjerpede beviskravet burde ha fremgått klart av vedtakets begrunnelse. Avgjørelser om tvangsmedisinering er særlig inngripende. For slike vedtak gjelder en skjerpet begrunnelsesplikt. Begrunnelseskravet i psykisk helsevernloven § 4-4 a andre ledd nr. 1 innebærer at det for hvert vilkår for tvangsmedisinering må redegjøres for de sentrale momentene i vurderingen. De hovedhensyn som har vært avgjørende for vurderingen av personens samtykkekompetanse, må gjengis – og det må fremgå at alle momenter av betydning har vært avveid. Kravene til begrunnelse for vurderingen av samtykkekompetanse må ses i sammenheng med det strenge beviskravet for manglende forståelsesevne. Etter ombudsmannens syn må vedtaket omtale alle momenter som med rimelighet kan reise tvil om forståelsesevnen er bortfalt. At dette ikke ble gjort i Fylkesmannens vedtak, er i strid med begrunnelsesplikten. Fylkesmannen burde videre ha påpekt at helseforetakets vedtaksskjema ikke var oppdatert etter endringene i psykisk helsevernloven og psykisk helsevernforskriften som trådte i kraft høsten 2017. Fylkesmannen bes rette seg etter ombudsmannens merknader i denne saken og legge disse til grunn ved behandlingen av fremtidige saker om tvangsmedisinering.
Dato for uttalelse: 22.10.2019 Saksnummer: 2018/2278

Utlendingsdirektoratets behandlingstid i sak om statsborgerskap og betydningen av departementets instruks om berostillelse

Saken gjelder Utlendingsdirektoratets (UDIs) behandlingstid i en sak om norsk statsborgerskap for et barn. Søknaden ble fremmet i oktober 2014. UDI informerte 16. mars 2018 søkerens mor om at saken var berostilt, i tråd med instruks fra departementet. Søknaden er etter fem år ennå ikke avgjort. Behandlingstiden i saken er i strid med forvaltningsloven § 11 a første ledd, da saken ikke er behandlet «uten ugrunnet opphold». Saken skulle vært avgjort allerede før den ble berostilt. Ombudsmannen er enig i at et overordnet departements instruks om berostillelse i utgangspunktet kan utgjøre en akseptabel årsak til opphold i saksbehandlingen og som således ikke er i strid med § 11 a første ledd. Ved en eventuell konflikt har UDI, slik ombudsmannen ser det, likevel en plikt til å rette seg etter norsk lov, snarere enn en instruks fra departementet. UDI må nå behandle barnets søknad om statsborgerskap.
Dato for uttalelse: 28.10.2019 Saksnummer: 2019/1336

Krav om tilbakebetaling av tilskudd fra privat barnehage

Saken gjelder krav om tilbakebetaling av kommunalt tilskudd fra en familiebarnehage drevet som enkeltpersonforetak. Spørsmålet i saken er om barnehagen i 2014 og 2015 har brukt tilskuddet og foreldrebetalingen i strid med barnehageloven § 14 a første ledd. Ombudsmannen er enig med kommunen og Fylkesmannen i at barnehagen ikke oppfylte vilkåret i § 14 a første ledd bokstav b om at innehavers godtgjørelse for arbeid i barnehagen ikke må overstige det som ville vært fastsatt mellom uavhengige parter. For å finne frem til hva som er markedsmessig godtgjørelse, kan det tas utgangspunkt i årslønnen til bestyrer i kommunal barnehage. Deretter må beløpet justeres en del opp. Ombudsmannen kan ikke se at det uten videre er grunn til å likestille enkeltpersonforetak med andre driftsformer når det gjelder muligheten til å ta ut utbytte/fortjeneste fra driften etter barnehageloven.
Dato for uttalelse: 23.10.2019 Saksnummer: 2019/359

Spørsmål om innsyn i it-driftsmeldinger og mangelfull klagesaksbehandling

Saken gjelder krav om innsyn i Bodø kommunes IT-driftsmeldinger, inkludert rapporter, notater og lignende. Fylkesmannen i Nordland ga delvis innsyn i dokumentene, men unntok enkelte opplysninger med henvisning til at de var underlagt lovbestemt taushetsplikt. Det delvise avslaget ble påklaget. I klagevedtaket avslo Kommunal- og moderniseringsdepartementet kravet som sådan i medhold av offentleglova § 14 første ledd om organinterne dokumenter. Ombudsmannen er kommet til at det er begrunnet tvil om hvorvidt saken var tilstrekkelig opplyst ved klagebehandlingen. For å kunne ta stilling til innsynskravet må departementet som klageinstans gjennomgå og vurdere dokumentene kravet gjelder. Departementet kan ikke bygge vurderingen på andre organers redegjørelse. Videre er ombudsmannen kommet til at flere av dokumentene ikke omfattes av offentleglova § 14 første ledd om organinterne dokumenter. Ombudsmannen ber departementet vurdere saken på nytt.
Dato for uttalelse: 21.10.2019 Saksnummer: 2019/1415