Klageren hevdet at hensynet til barn og unges interesser ikke var ivaretatt ved utarbeidelsen av en reguleringsplan som blant annet omfattet et boligområde. Han pekte på at fylkesmannens vedtak i klagesaken bygget på et tilleggsnotat, som utbyggeren hadde fått utarbeidet etter at saken var ferdigbehandlet i kommunen. Ombudsmannen uttalte at utredningen av konsekvensene for barn og unge skal gjøres forut for den politiske behandlingen av planforslaget i kommunen. Barn og unge er en sårbar gruppe som er avhengig av at andre fremmer deres interesser. Manglende utredning og vurdering av slike hensyn kan svekke folks tillit til forvaltningen, også ut over den konkrete saken det gjelder. Ombudsmannen fant at barn og unges interesser ikke var tilstrekkelig utredet og vurdert under kommunens planbehandling, og at fylkesmannen hadde forsømt sin plikt til å ivareta hensynet under planprosessen. Mangelen var ikke blitt reparert gjennom klagebehandlingen. Ombudsmannen påpekte videre at det ikke er lett i ettertid å reparere manglende utredning og vurdering av barn og unges interesser i planprosessen, uten at saken undergis en fullstendig ny vurdering. Lovens system og kompetanseregler innebærer at det er kommunestyret som skal ta stilling til om hensynet er tilstrekkelig ivaretatt. På denne bakgrunn ba ombudsmannen om at saken ble behandlet på nytt. Fylkesmannen opphevet deler av planvedtaket som ugyldig. Ombudsmannen stilte spørsmål ved hvorfor ikke ugyldighetsgrunnen rammet planen som helhet og uttalte at hensynet til barn og unge alltid vil være relevant ved planleggingen av et alminnelig boligfelt. Han gjentok at kommunestyret, som rett planmyndighet, måtte ta stilling til om hensynet var tilstrekkelig utredet og ivaretatt i planen. Fylkesmannen sendte saken til kommunen, og kommunestyret vedtok en innstilling der det blant annet fremgikk at hensynet til barn og unge var tilstrekkelig ivaretatt i begge reguleringsplanene for Kruttverket. Rutinene for ivaretakelse av hensynet til barn og unge skulle imidlertid revideres. I lys av den prosessen som ble gjennomført etter ombudsmannens uttalelse, og kommunens løfter om oppfølgning av hensynet til barn og unge, fant ombudsmannen etter dette å kunne la saken bero, med visse avsluttende merknader.

Kommunen innregulerte bygging av tre hytter i strandsonen mot at grunneierne ga kommunen bruksrettigheter i området for etablering av en skjærgårdspark. Saken reiste prinsipielle spørsmål om bruk av reguleringsmyndighet som byttemiddel. Ombudsmannen uttalte at vurderingen av hva som er relevante hensyn ved utarbeidelsen av reguleringsplaner, må ta utgangspunkt i plan- og bygningsloven. Det alminnelige byggeforbudet etter loven setter grenser, og det må kreves at en eventuell utbygging i seg selv er forsvarlig ut fra arealdisponeringshensyn. De rettighetene kommunen ervervet gjennom den aktuelle avtalen, kunne oppnås på annen måte, og fylkesmannen ble bedt om å vurdere saken på nytt.

Saken gjelder vedtak om opphevelse av byggetillatelse for fem sjøboder. Tillatelsen ble påklaget av naboer og opphevet av fylkesmannen som følge av at det underliggende vedtak om mindre vesentlig endring av reguleringsplan var ugyldig. Tiltakshaver fremholdt blant annet at eventuell tilsidesettelse av reguleringsvedtaket måtte skje med hjemmel i forvaltningsloven (fvl.) § 35, samt at fylkesmannen ikke hadde foretatt en tilfredsstillende konkret og skjønnsmessig vurdering av om endringen var mindre vesentlig.   Ombudsmannen kom til at det fremsto som tvilsomt om det lå innenfor fylkesmannens kompetanse etter fvl. § 34 å treffe vedtak med slikt innhold som her ble gjort. Videre heftet det begrunnet tvil til fylkesmannens vurdering av spørsmålet om endringen av planen var å anse som mindre vesentlig eller ikke. Fylkesmannen ble derfor bedt om å vurdere saken på nytt. Fylkesmannen vurderte deretter saken på nytt. Han fastholdt at reguleringsvedtaket var ugyldig og opprettholdt sitt tidligere vedtak. A klaget deretter til ombudsmannen over fylkesmannens nye vedtak.

Saken gjaldt Oslo kommune, plan- og bygningsetatens (PBE) behandling av en byggesak på en eiendom som senere ble omfattet av et vedtak om midlertidig dele- og byggeforbud, jf. plan- og bygningsloven § 33. Klageren mente at PBE gjennom mange år hadde vært «motvillig», og at den gjennomgående hadde fokusert på utbyggingshindringer fremfor muligheter. Klageren anførte dessuten at PBE hadde brutt sin informasjons- og veiledningsplikt. Ombudsmannen fant grunn til å kritisere PBE for formuleringer brukt i referat fra avholdt forhåndskonferanse. PBE stilte blant annet spørsmål om en gitt dispensasjon var gitt på riktig grunnlag. Uttalelsen, som antydet at klageren skulle ha ført byutviklingskomiteen bak lyset, var etter ombudsmannens mening ubetenksom og for øvrig unødvendig. Også formuleringer som antydet at klageren skulle ha gjort noe kritikkverdig i arbeidet med å løse atkomstproblemene på tomta var lite skjønnsomme. Ombudsmannen påpekte også at PBE, sakens spesielle omstendigheter tatt i betraktning, burde orientert klageren om at søknad kunne sendes inn til tross for at det ble varslet forbud. Utover dette hadde ombudsmannen ikke rettslig grunnlag for å bebreide PBE for at byggetillatelse ikke forelå før treårsfristen for dispensasjonsvedtakets varighet utløp eller før vedtakelsen av det foreløpige forbudet.

Saken gjaldt hvorvidt hensynet til vann- og avløpsledning i grunnen er et relevant skjønnsmoment ved vurderingen av hvor et tilbygg skal plasseres og ved dispensasjon fra regelen om minste avstand til nabogrense, jf. plan- og bygningsloven 14. juni 1985 nr. 77 (plbl.) §§ 70 og 7. Det var gitt dispensasjon og tillatelse for plassering av et tilbygg med kjeller i nabogrensen og over felles vann- og avløpsrør. Naboene mente at plasseringen medførte ulemper for deres eiendom, herunder fare for skade på rørene, samt hindring av vedlikehold og reparasjon av rørene. De ønsket at tilbygget ble lagt til en annen plassering, der ulempene unngås, alternativt at det ble stilt vilkår for tillatelsen. Ombudsmannen la til grunn at nabointeresser er sentrale hensyn både bak plasseringsbestemmelsen i plbl. § 70 nr. 1 og avstandsregelen i § 70 nr. 2. Tilfredsstillende vann og avløp er ikke bare en privat interesse i snever forstand, men også et offentlig anliggende. Hensynet til ledningene i grunnen skulle derfor blitt vektlagt under vurderingen etter plbl. § 70 nr. 1, både som relevant nabointeresse og som offentlig interesse. Under dispensasjonsvurderingen vil de generelle lovformålene supplere de mer konkrete hensynene den enkelte lovbestemmelsen, som det dispenseres fra, skal bære. Hensynet til vann- og avløpsledningene i grunnen skulle derfor også vært vektlagt under dispensasjonsvurderingen etter plbl. § 7 jf. § 70 nr. 2. Utelatelsen av hensynet kunne ha vært avgjørende for resultatet av avveiningene. Vedtaket var derfor ugyldig. På denne bakgrunn ble fylkesmannen bedt om å behandle saken på nytt. Etter ombudsmannens uttalelse opphevet fylkesmannen vedtaket som ugyldig og sendte saken tilbake til kommunen for ny behandling i samsvar med ombudsmannens uttalte rettsoppfatning.

Saken gjelder søknadsplikt for tennisbane med gjerde og lysstolper. Kommunen mente at terrengarbeider og etterfølgende legging av banedekke/kunstgress var unntatt fra søknadsbehandling, men krevde søknad for gjerde og lysstolper i tilknytning til banen. Fylkesmannen var enig i kommunens vurderinger. Klageren, som var nabo til den aktuelle eiendommen, anførte at banen, gjerdet og lysstolpene måtte vurderes samlet som et tiltak. Hun mente tiltaket var søknadspliktig. Særlig var hun bekymret for at banen syntes å komme i konflikt med reglene om minsteavstand til nabogrensen. Ombudsmannen mente det var tvilsomt om det var hjemmel for å unnta banen fra søknadsplikten. Han anså det for unaturlig at banen og gjerdet/stolpene ikke var behandlet samlet som et tiltak. Fylkesmannens klagebehandling syntes mangelfull og han ble derfor bedt om å behandle saken på nytt. Fylkesmannen konkluderte deretter med at vedtaket var ugyldig. Vedtaket ble opphevet og saken sendt tilbake til kommunen for ny behandling.

Saken gjelder regulering til fellesområde for bading. Klageren anførte at det regulerte arealet ikke egnet seg til badeområde fordi dybden kun var ca 10 cm, størrelsen bare 5m2 samt at arealet var svært vanskelig tilgjengelig. Kommunen mente det var tilstrekkelig at området kunne brukes til vassing for små barn, mens fylkesmannen etter ombudsmannens syn ikke hadde prøvet spørsmålet i en slik bredde han som klageinstans pliktet. Fylkesmannen foretok deretter en vurdering av hvorvidt området var egnet for formålet «fellesområde badeplass for barn», og opprettholdt sitt vedtak i saken. Ombudsmannen fant etter dette å kunne la saken bero.

Saken gjaldt hvorvidt en byggetomt var «sikret lovlig atkomst til veg som er åpen for alminnelig ferdsel», jf. plan- og bygningsloven 14. juni 1985 nr. 77 (plbl.) § 66 nr. 1. I klagen til ombudsmannen ble det fremholdt at grunneierne ikke hadde forpliktet seg til å holde den private veien «åpen for alminnelig ferdsel». Fylkesmannen i Oslo og Akershus hadde under tvil konkludert med at grunneierne var forpliktet på avtalerettslig grunnlag til å holde veien åpen for alminnelig ferdsel så lenge kommunen blant annet brøytet veien. Ombudsmannen fant grunnlaget tvilsomt og pekte på at passivitet i utgangspunktet ikke anses som rettsstiftende. Han kunne ikke se at kommunens forventning, om at veien skulle holdes «åpen for alminnelig ferdsel» som motytelse for brøytningen, var blitt gjort synlig for eierne. Situasjonen ga dem dermed ingen oppfordring til å ta forbehold hvis de ikke ville bli forpliktet. Ombudsmannen stilte videre spørsmål om atkomstkravet kan innebære et visst krav til varighet og stabilitet. Han pekte på at både lovens ordlyd, hensynene bak regelen og indre sammenheng i lovbestemmelsen kan tilsi dette. Fylkesmannen ble bedt om å behandle saken på nytt. Etter en fornyet vurdering opprettholdt fylkesmannen vedtaket, men på et annet rettslig grunnlag. Ombudsmannen fant det ikke hensiktsmessig å gå videre med saken, men kom med visse betraktninger angående fylkesmannens nye vurdering.

Sande kommune inngikk utbyggingsavtale før reguleringsplanen for området var ferdig behandlet og vedtatt. Det ble også inngått avtale om at utbyggeren skulle dekke store deler av kommunens kostnader ved behandlingen av utbyggerens forslag til reguleringsplan. Saken reiste spørsmål både om betydningen av at utbyggingsavtalen ble inngått før vedtakelsen av planen og om betydningen av den private finansieringen av saksbehandlingen. Ombudsmannen kom til at begge forholdene innebar mangler ved vedtaket.

Saken gjaldt søknad om dispensasjon fra LNF-formål i kommuneplanens arealdel for oppføring av bolig. Fylkesmannen hadde i klagevedtaket unnlatt å ta stilling til en anførsel om usaklig forskjellsbehandling under henvisning til at det uansett ikke forelå «særlige grunner» til å dispensere, jf. plan- og bygningsloven § 7. Ombudsmannen uttalte at fylkesmannen her hadde lagt en feilaktig rettsoppfatning til grunn. En anførsel om usaklig forskjellsbehandling har relevans både ved vurderingen av om særlige grunner foreligger og om dispensasjon skal gis. Ombudsmannen mente også at dispensasjonsvurderingen hadde andre svakheter, og ba fylkesmannen om å vurdere saken på nytt. Fylkesmannen i Vest-Agder fremholdt senere at klagerne ikke hadde aktuell interesse i å få vurdert spørsmålet om usaklig forskjellsbehandling. Dette fordi de hadde søkt om å rive eksisterende bolig og oppføring av ny bolig og garasje, og fått innvilget søknaden. Etter en del korrespondanse mellom fylkesmannen, klagerne og ombudsmannen kom ombudsmannen - etter en helhetsvurdering med vekt på den tid som var gått og de ressurser som var brukt - til at det riktige ville være å la saken bero.