Saken gjelder en klage på en kommunal ansettelsesprosess. Klageren mente at kommunen hadde lagt vekt på utenforliggende hensyn. Kommunen erkjente at klageren var formelt kvalifisert for stillingen, men anså henne ikke som personlig egnet for den, fordi hun manglet tilliten som var nødvendig i stillingen. Ombudet uttalte at evne til å skape tillit er en viktig personlig egenskap for en ansatt i barnevernet. Kommunen har samtidig ikke sørget for å dokumentere egnethetsvurderingen slik at det er klart hva kommunen bygget vurderingen på da de mente at klageren ikke hadde tillit. Det er også uklart om vurderingen av klagerens egnethet var basert på klagerens egenskaper eller om det også var lagt vekt på utenforliggende hensyn; klagerens relasjon til en person som tidligere hadde uttalt seg kritisk om barnevernet i kommunen. Dette innebærer at det er tvil om kommunen hadde et tilstrekkelig grunnlag for å konkludere med at klageren ikke var personlig egnet for stillingen. Ombudet ber kommunen gjennomgå sine rutiner i ansettelsessaker for å sikre at kvalifikasjonsprinsippet blir fulgt i fremtiden, og at egnethetsvurderingen er basert på saklige hensyn.

Saken gjelder klage over Erstatningsnemnda for voldsofres avgjørelse i en erstatningssak. Klageren opplevde at en mann stakk en finger opp i skjeden hennes på et dansegulv. Nemnda kom til at det ikke var godgjort med klar sannsynlighetsovervekt at klageren var utsatt for en overtredelse av straffeloven § 291 bokstav b (voldtekt). Spørsmålene i saken for ombudet har vært om å føre en finger inn i skjeden er å anse som seksuell omgang etter straffeloven § 291, og hvorvidt klageren måtte være i en psykisk eller fysisk svekket tilstand for å være ute av stand til å motsette seg handlingen, jf. § 291 bokstav b. Sivilombudet har også vurdert om klagerens anførsler har vært tilstrekkelig behandlet av nemnda. Etter Sivilombudet undersøkte saken vurderte Erstatningsnemnda for voldsofre saken på nytt, og kom til at forholdet var å anse som seksuell omgang. Ombudet er enig i dette. Sivilombudet finner at det er begrunnet tvil om Erstatningsnemnda for voldsofre har lagt riktig lovforståelse til grunn når de skriver at fornærmede må være i en psykisk eller fysisk svekket tilstand for å være ute av stand til å motsette seg handlingen. Ombudet mener at der offeret blir overrasket og derfor ikke har mulighet til å reagere (såkalte overraskelsestilfeller), også kan omfattes av straffeloven § 291 bokstav b. Ombudet finner også at det er begrunnet tvil om nemnda i tilstrekkelig grad vurderte klagerens anførsler i forbindelse med klagesaken, jf. forvaltningsloven § 34. Ombudet ber nemnda behandle saken på nytt, og legge ombudets lovforståelse til grunn. Ombudet ber også om at nemnda merker seg ombudets uttalelse og sikrer at fremtidige saker behandles i tråd med denne.

Saken gjelder klage over Erstatningsnemnda for voldsofres avgjørelse i en erstatningssak. Klageren opplevde at en mann stakk en finger opp i skjeden hennes på et dansegulv. Nemnda kom til at det ikke var godgjort med klar sannsynlighetsovervekt at klageren var utsatt for en overtredelse av straffeloven § 291 bokstav b (voldtekt). Spørsmålene i saken for ombudet har vært om det å føre en finger inn i skjeden er å anse som seksuell omgang etter straffeloven § 291, og hvorvidt klageren måtte være i en psykisk eller fysisk svekket tilstand for å være ute av stand til å motsette seg handlingen, jf. § 291 bokstav b. Sivilombudet har også vurdert om klagerens anførsler har vært tilstrekkelig behandlet av nemnda. Etter Sivilombudet undersøkte saken vurderte Erstatningsnemnda for voldsofre saken på nytt, og kom til at forholdet var å anse som seksuell omgang. Ombudet er enig i dette. Sivilombudet finner at det er begrunnet tvil om Erstatningsnemnda for voldsofre har lagt riktig lovforståelse til grunn når de skriver at fornærmede må være i en psykisk eller fysisk svekket tilstand for å være ute av stand til å motsette seg handlingen. Ombudet mener at der offeret blir overrasket og derfor ikke har mulighet til å reagere (såkalte overraskelsestilfeller), også kan omfattes av straffeloven § 291 bokstav b. Ombudet finner også at det er begrunnet tvil om nemnda i tilstrekkelig grad vurderte klagerens anførsler i forbindelse med klagesaken, jf. forvaltningsloven § 34. Ombudet ber nemnda behandle saken på nytt, og legge ombudets lovforståelse til grunn. Ombudet ber også om at nemnda merker seg ombudets uttalelse og sikrer at fremtidige saker behandles i tråd med denne.

En undersøkelse av kontrollkommisjonenes praksis. Sivilombudet har av eget tiltak undersøkt statens bruk av mekaniske tvangsmidler innen psykisk helsevern. Formålet med undersøkelsen har vært å bidra til å øke rettssikkerheten for pasienter som utsettes for tvang i psykisk helsevern. I arbeidet med rapporten har Sivilombudet innhentet alle vedtak om bruk av mekaniske tvangsmidler, inkludert tilhørende saksdokumenter, i saker kontrollkommisjonene hadde til behandling i 2021. Vår undersøkelse har avdekket at mange av kontrollkommisjonenes vedtak i saker om klager på bruk av mekaniske tvangsmidler, er mangelfulle. Dette er mangler som gir risiko for at krenkelser av pasientenes rettigheter ikke fanges opp. På denne bakgrunn gir vi i rapporten anbefalinger som retter seg til kontrollkommisjonene, Helse- og omsorgsdepartementet og Helsedirektoratet.

Saken gjelder en omgjøring av en avgjørelse fattet av Statsforvalteren i Oslo og Viken i en tilsynssak mot en fastlege, jf. pasient - og brukerrettighetsloven § 7-4. Statsforvalteren fattet først avgjørelse om at fastlegen hadde brutt sin plikt til å yte forsvarlig helsehjelp, samt at han ved to anledninger hadde brutt reglene om journalføring. Avgjørelsen ble senere omgjort etter at saken ble vurdert på nytt av Statsforvalteren. Ombudet har kommet til at klagerens prosessuelle rettigheter etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 a ikke ble overholdt i denne saken. Etter ombudets syn, gjelder disse rettighetene også når en tidligere avsluttet tilsynssak tas opp til ny vurdering. Klageren skulle ha blitt forelagt sentrale saksdokumenter forut for de fornyede vurderingene av 8. desember 2021 og 30. desember 2022, og gitt mulighet til å uttale seg. Han burde også ha blitt tilsendt den fornyede avgjørelsen av 8. desember 2021. Statsforvalteren erkjente også at klagerens rett til innsyn og kontradiksjon ikke var blitt tilstrekkelig ivaretatt i saken. Statsforvalteren overholdt heller ikke klagerens rett til underretning og begrunnelse om resultatet av tilsynssaken, da klageren ikke ble informert om at også bruddet på journalføringsplikten ble omgjort i den fornyede vurderingen av 30. januar 2022. Ombudet mener det er alvorlig at Statsforvalteren etter egen vurdering ikke hadde tilstrekkelig faglig kapasitet og kompetanse i perioden da de to første avgjørelsene i saken ble truffet. Ombudet forutsetter at Statsforvalteren i framtiden organiserer seg slik at man til enhver tid har tilstrekkelig kapasitet og faglig kompetanse tilgjengelig til å kunne utføre sine oppgaver som tilsynsmyndighet i tråd med regelverket.

Saken gjelder saksbehandlingen ved ansettelse av førsteamanuensis ved et universitet. Klagerens søknad ble ikke behandlet etter ordinær prosedyre. På bakgrunn av informasjon om at klageren tidligere var avskjediget ved dom fra tilsvarende stilling ved en annen institusjon, vurderte universitetet ham som ukvalifisert uten at hans faglige kvalifikasjoner ble bedømt. Klageren mente at det ikke var adgang til slik forhåndsvurdering. Ombudet kom til at det i visse tilfeller er anledning til å forhåndsvurdere søkere til vitenskapelige stillinger, men at det er snevre rammer for når dette kan gjøres. Når årsaken til at søkeren ikke blir bedømt av en fagkyndig komite, er at søkeren anses personlig uegnet til stillingen, stilles det strenge krav til saksbehandlingen. Ombudet mente at Universitetet hadde bygget på dokumenterte saklige forhold i forhåndsvurderingen. Når klageren også hadde fått anledning til å uttale seg om forholdene, hadde universitetet oppfylt minimumskravene til kontradiksjon, saksutredning og forsvarlig saksbehandling for øvrig. Ombudet ba likevel universitetet om å vurdere å regulere sin praksis med forhåndsvurdering i skriftlige retningslinjer.

Saken gjelder Landbruks- og matdepartementets opprettholdelse av Landbruksdirektoratets avvisning av en klage, som for sent fremsatt, samt departementets manglende behandling av klagerens omgjøringsbegjæring. Departementet avviste klagen fordi det konkluderte med at vilkårene for oppreisning av klagefristen ikke var oppfylt, jf. forvaltningsloven § 31 første ledd bokstav b. I klagen, som var fremsatt for sent, anførte klageren feil i direktoratets rettsanvendelse. Saken reiste spørsmål om Landbruks- og matdepartementet hadde sett hen til alle relevante hensyn ved vurderingen av om klagen skulle behandles, selv om den var fremsatt for sent, jf. forvaltningsloven § 31, og om departementet skulle ha vurdert omgjøring uavhengig av om det ble gitt oppreisning for klagefristen. Sivilombudet mente det var begrunnet tvil ved om Landbruksdirektoratet hadde hjemmel til å omgjøre Statsforvalterens vedtak og dermed om direktoratets omgjøringsvedtak var gyldig. Ombudet kom til at departementets vurdering av om det forelå «særlige grunner» for å ta klagerens klage til behandling, jf. forvaltningsloven § 31 første ledd bokstav b, var mangelfull. Siden det var mer enn ett år siden direktoratets vedtak ble fattet, og klagen derfor ikke kunne tas under behandling etter forvaltningsloven § 31 tredje ledd, så ikke ombudet grunn til å be departementet gjøre en ny vurdering av oppreisning av klagefristen. Ombudet ba departementet om å behandle klagerens omgjøringsbegjæring på nytt og i den forbindelse ta stilling til gyldigheten av direktoratets omgjøringsvedtak og om departementet eventuelt har plikt til å omgjøre vedtaket.

Statsforvalteren brukte til sammen over 1 år og 3 måneder på å behandle en pasients begjæring om innsyn i egen pasientjournal, som var lagret hos statsforvalteren fordi legen hadde avsluttet sin praksis. Den lange behandlingstiden skyldtes ifølge statsforvalteren at de var usikre på om de var rett instans til å behandle begjæringen og ikke visste hvordan de skulle håndtere den. Deretter ble saken ikke prioritert og i en periode ble den liggende ufordelt som følge av at saksbehandleren sluttet. Sivilombudet er kommet til at innsynssaken ikke ble behandlet «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a første ledd. Saker om journalinnsyn skal avgjøres innen en til tre dager, med mindre særlige forhold kan begrunne et noe lengre tidsforløp. I denne saken var det nok behov for undersøkelser som kunne begrunne en noe lengre behandlingstid enn tre dager, men neppe lenger enn en uke eller to. Videre var det brudd på forvaltningsloven § 11 a annet ledd og god forvaltningsskikk at klageren ikke mottok tilstrekkelig informasjon om saksbehandlingen underveis. Ombudet har bedt Statsforvalteren om å iverksette de tiltak som er nødvendige for å sikre at fremtidige innsynsbegjæringer blir behandlet med tilstrekkelig hurtighet, og å sørge for at de har rutiner som sikrer at det sendes ut informasjon for å holde parten tilfredsstillende orientert om saksbehandlingen underveis.

Saken gjaldt innsyn i to e-poster sendt til og fra Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). Den ene e-posten inneholdt en melding fra en privatperson med et tips og spørsmål knyttet til håndteringen av kraftsensitiv informasjon i forbindelse med et selskaps konkurs. Den andre e-posten var NVEs svar. Olje- og energidepartementet stadfestet NVEs avslag på krav om innsyn i de to e-postene, under henvisning til offentleglova § 24 annet ledd om dokumenter som omhandler lovbrudd. Sivilombudet kom til at det forelå begrunnet tvil om vilkårene for å unnta NVEs svar på tipset om et mulig lovbrudd fra innsyn var oppfylt. Ombudet ba departementet om å vurdere innsynskravet for dette dokumentet på nytt.

Saken gjelder fritak fra vurdering med karakter i skriftlig sidemål for en elev i videregående skole. Klageren har dysleksi og søkte om fritak grunnet problemer med å lære begge målformene, jf. forskrift til opplæringslova § 3-19 første ledd bokstav a. Klagenemnda i Vestland fylkeskommune avslo søknaden. Nemndas vedtak var begrunnet med at forskriftens krav om årsakssammenheng ikke var oppfylt, og viste til at klageren fikk gode standpunktkarakterer i hovedmål og sidemål. Sivilombudet er kommet til at klagenemnda tolket og anvendte kravet til årsakssammenheng på en uriktig måte ved behandlingen av klagerens sak. Bestemmelsen krever sammenheng mellom elevens dokumenterte «sjukdom, skade eller dysfunksjon» på den ene siden og hans eller hennes «problem med å lære begge målformene» på den andre siden. Kravet omfatter ikke elevens karakterer, slik nemndas vedtak bygget på. Videre var det ikke riktig å legge vekt på karakterene som et moment ved vurderingen av kravet til årsakssammenheng. Karakterer kan eventuelt inngå i vurderingen av om eleven har tilstrekkelige problemer med å lære begge målformene. Ombudet ber klagenemnda om å behandle saken på nytt.