I en straffesak var det tatt beslag hos en som ikke var siktet i saken. Justissekretariatene avslo erstatning til dekning av advokatutgifter for å få tilbake den beslaglagte gjenstanden. Under henvisning til fortolkningen av kravet til årssakssammenheng, ble det vist til at advokatutgiftene ikke var en tilstrekkelig påregnelig følge av beslaget. Ombudsmannen påpekte at adekvansvurderingen og rimelighetsvurderingen vanskelig kan holdes strengt atskilt ved anvendelsen av straffeprosessloven § 448. Svakheter ved politiets saksbehandling, beslagstidens lengde, saksbehandlingstiden og den øvrige saksbehandlingen av erstatningskravet, både i politiet og i Justissekretariatene, og klagerens perifere tilknytning til strafforfølgningen talte for at utgifter til advokatbistand her var en påregnelig følge av beslaget, og at det fremsto som rimelig at disse ble dekket. Justissekretariatene fattet deretter et nytt vedtak om å dekke advokatutgiftene.

A var ansatt som sporadisk vikar, verksbetjent, på snekkerverkstedet i Y fengsel da hun ble bedt om å delta som markør under en øvelse i regi av fengselets operative førstebetjenter. Øvelsen skulle skape et fiktivt fangeopprør, og A var en av flere markører som skulle opptre som innsatt som gjorde opprør. Under øvelsen skadet A høyre kne. Statens Pensjonskasse avslo kravet på yrkesskadeerstatning basert på at vilkårene om «ytre hending» med mer ikke var oppfylt, jf. yrkesskadeforsikringsloven § 11, jf. folketrygdloven § 13-3. Ombudsmannen kom til ut fra øvelsens karakter og formål og As forutsetninger for å delta i øvelsen, at øvelsen for A måtte karakteriseres som unormal og ekstraordinær i forhold til As vanlige arbeidsoppgaver på snekkerverkstedet. Han mente derfor øvelsen fremsto som risikofylt og utgjorde særlig vanskelige arbeidsforhold for A. Det ble ansett nærliggende at A skadet kneet sitt, dvs. ble utsatt for en ekstraordinær belastning eller påkjenning, på grunn av den vanskelige arbeidsstillingen øvelsen brakte henne i, og at øvelsen i seg selv utgjorde et tilstrekkelig ulykkesmoment, jf. folketrygdloven § 13-3 annet ledd.

Etter en frifinnende straffedom hadde forsvareren unnlatt å informere om adgangen til og fristen for å søke erstatning. Flere år senere avslo Justissekretariatene å frafalle foreldelsesinnsigelsen. Ombudsmannen kom til at det i den rimelighetsvurderingen som skal foretas, bør legges vesentlig vekt på at den offentlige forsvareren ikke opplyste klageren om den dagjeldende 3-månedersfristen for å fremme erstatningskrav. Det ble bedt om at saken ble behandlet på nytt.

Justissekretariatenes rutiner ved saksavviklingen førte til at forventet samlet saksbehandlingstid av søknad om erstatning etter strafforfølgning ville bli nærmere to og et halvt år. Ombudsmannen uttalte at forvaltningen ved prioriteringen av saker blant annet må vurdere sakenes karakter og eventuell medgått saksbehandlingstid i saksforberedende organer. I saker om erstatning etter strafforfølgning vil saksbehandlingstiden i politiet være et relevant moment ved Justissekretariatenes prioritetsvurdering. Det ble videre gitt generelle bemerkninger til saksbehandlingstiden i Justissekretariatene.

I forbindelse med reduksjon fra 100 % til 60 % stilling søkte A om avtalefestet pensjon for resterende 40 % av opprinnelig stilling. Kommunal Landspensjonskasse (KLP) la feil inntektsopplysninger til grunn ved beregning av avtalefestet pensjon for A, slik at A mottok for mye pensjon. KLP krevet tilbakebetaling basert på den ulovfestede læren om condictio indebiti fra A med skylddeling for en mindre del av det totale beløpet som skulle betales tilbake. I vurderingen la KLP avgjørende vekt på at A – etter KLPs syn – ikke hadde vært i god tro med hensyn til størrelsen på de feilaktige utbetalingene hun hadde mottatt. Ombudsmannen var enig i at tilbakebetalingskravet måtte løses etter den ulovfestede læren om condictio indebiti, og kom til at de fleste momentene som typisk vektlegges i vurderingen etter den ulovfestede regelen talte i favør av ikke å kreve tilbakebetaling fra A, med unntak av spørsmålet om god tro. Det var ikke urimelig av KLP, mente ombudsmannen, å forvente at A reagerte da hun mottok et beløp som avvek ikke ubetydelig fra det forhåndsstipulerte beløpet. Ombudsmannen kom til at det var grunnlag for tilbakesøking, men anbefalte at KLP begrenset tilbakesøkingen til halve beløpet av det som var feilutbetalt. Etter en fornyet vurdering av læren om condictio indebiti la imidlertid KLP til grunn at det ikke forelå hjemmel for tilbakekreving av feil utbetalt pensjon i denne saken.    

Voldsoffererstatning var innvilget og utbetalt med kr 60 000 til skadelidte fra Kontoret for voldsoffererstatning. Ved en feil utbetalte Statens innkrevingssentral senere ytterligere erstatning med kr 35 000. Mer enn femten måneder senere ble det sendt forhåndsvarsel til skadelidte med krav om tilbakebetaling. Ombudsmannen kom til at det knyttet seg tvil til om voldsoffererstatningsnemnda hadde foretatt en tilstrekkelig individuell vurdering av tilbakekrevingsspørsmålet. Nemnda behandlet saken på nytt og kom til at det feilutbetalte beløpet likevel ikke skulle kreves tilbake.

Politidirektoratet unnlot å realitetsbehandle klage over politidistriktets vedtak om tilbakekall av retten til å føre motorvogn for en periode av tre år, fordi tidsperioden for tilbakekallet var utløpt. Ombudsmannen uttalte at direktoratet neppe kunne stille som betingelse for realitetsbehandling at klageren hadde en aktuell rettslig klageinteresse, utover sin partsstatus i saken, og at klageren dessuten hadde en aktuell materiell interesse i å påklage vedtaket. Direktoratet ble bedt om å behandle saken på nytt. Ved fornyet behandling av saken traff direktoratet vedtak om at klageren ved gjenerverv av førerett måtte dokumentere sitt forhold til rusmidler, men at det ikke var grunnlag for pålegg om ny førerprøve.

Spørsmål om de ansattes representanter i et styre i et interkommunalt krisesenter var inhabile til å delta ved styrets behandling av et brev fra de ansatte om kritikkverdige forhold ved daglig leders disposisjoner. De to representantene hadde underskrevet brevet sammen med de øvrige ansatte. Når det opprettes organer med interesserepresentasjon, må forutsetningen være at medlemmene har adgang til å fremme de interessene som de representerer. Selv om de ansattes representanter gjennom å underskrive brevet kunne sies å ha gitt uttrykk for en mening om den saken styret skulle behandle, var dette ikke et slikt særegent forhold som var egnet til å svekke tilliten til deres upartiskhet.

Vedtak om å anta to faste forsvarere ved en tingrett og en lagmannsrett. Klageren mente han var usaklig forbigått, og klaget også over nektet innsyn i innstillingene fra sorenskriveren og førstelagmannen ved de to aktuelle domstolene. Det var tvilsomt om Domstoladministrasjonen kunne unnta innstillingene i sin helhet, og ombudsmannen ba om at innsynsbegjæringen ble undergitt en fornyet vurdering. Ombudsmannen fant ellers ikke grunn til å kritisere Domstoladministrasjonens håndtering av antakelsessaken. I lys av de uklare saksbehandlingsreglene ved antakelse av faste forsvarere, og sett hen til at hjemmelssituasjonen for dokumentinnsyn for søkerne ikke er opplagt, anbefalte ombudsmannen at Domstoladministrasjonen tok opp med Justisdepartementet om det kan være grunn til å formalisere reglene for behandlingsmåten av denne type saker. Etter ombudsmannens uttalelse fant Domstoladministrasjonen å kunne gi klageren ytterligere innsyn. Ombudsmannen lot deretter denne siden av saken bero. Senere opplyste Domstoladministrasjonen også at det var igangsatt et arbeid med å utrede saksbehandlingen i saker om antakelse av faste forsvarere.

En sak om bygging av en ca 200 meter lang vei i et område avsatt til LNF-formål i kommuneplanens arealdel ble av kommunen og fylkesmannen behandlet som en dispensasjonssak etter plan- og bygningsloven. Sakens tema var om tiltaket skulle vært vurdert etter forskrift om planlegging og godkjenning av veier for landbruksformål, om det skulle vært utarbeidet reguleringsplan og om det forelå «særlige grunner» for dispensasjon. Fylkesmannens begrunnelse syntes noe knapp, men ombudsmannen kom under tvil til at plan- og bygningsmyndigheten hadde hjemmel til å gi dispensasjon fra arealbruksformålet.