Uttalelser

I de sakene som har vært tatt opp til nærmere undersøkelse vil Sivilombudsmannen gi uttrykk for sin mening om saken i form av en uttalelse. Han kan peke på at det er begått feil eller forsømmelse fra et forvaltningsorgan eller en tjenesteperson. Undersøkelsen kan også ende med at ombudsmannen finner at det ikke er gjort feil.

De fleste uttalelsene er offentlige og legges ut fortløpende på nettsidene. Det forekommer likevel at uttalelser ikke blir publisert på grunn av personvernhensyn.

Tilbakegående avgiftsoppgjør – omgjøring av ugyldig avslag

Selskap X oppførte i 1993-1994 en idretts- og flerbrukshall og søkte 1995 om frivillig registrering via dispensasjonsbestemmelsen i merverdiavgiftsloven § 70 blant annet for å kunne få fradragsført inngående merverdiavgift i forbindelse med utgifter til oppføring av hallen i form av tilbakegående avgiftsoppgjør. Søknaden ble avslått av Finansdepartementet i 2002. På bakgrunn av den rettsavklaring innen avgiftsretten som fulgte av Hunsbedt-dommen (Rt. 2003 s. 1821) søkte selskapet på nytt om frivillig registrering i 2004 direkte etter forskrift nr. 80. Søknaden ble behandlet som en ny søknad da den gjaldt et annet rettsforhold. Skattedirektoratet innvilget i 2006 søknaden, men tilbakegående avgiftsoppgjør ble som følge av departementets praksisendring 18. mai 2006 kun innrømmet for tre år tilbake i tid fra søknadstidspunktet, som ble satt til søknaden i 2004 og ikke søknaden i 1995 da avgiftsmyndighetene mente søknadene gjaldt to forskjellige rettsforhold. Tilbakegående avgiftsoppgjør var dermed avskåret for oppføringskostnadene i 1993-1994 grunnet endringen i praksis. Finansdepartementet opprettholdt i 2007 direktoratets vedtak. Ombudsmannen mente en søknad om frivillig registrering etter forskrift nr. 80 og etter merverdiavgiftsloven § 70 var ett og samme rettsforhold, noe departementet for så vidt sluttet seg til i forbindelse med ombudsmannens undersøkelser i saken. Videre mente ombudsmannen at søknaden i 2004 derfor skulle vært behandlet som en anmodning om omgjøring av departementets vedtak i 2002. Grunnlaget for omgjøring var at det opprinnelige vedtaket var ugyldig som følge av materiell innholdsmangel da avgiftsmyndighetene opprinnelig hadde lagt en feil forståelse av merverdiavgiftsloven § 21 til grunn, jf. den rettsavklaring som fulgte av Hunsbedt-dommen (og den senere Porthuset-dommen) der avgiftsmyndighetenes praksis (primærbrukslæren) ble underkjent da praksisen var i strid med gjeldende rett. Den nye søknaden i 2004 ble nettopp innvilget som følge av denne rettsavklaringen av avgiftsmyndighetenes feilaktige forståelse og praktisering av merverdiavgiftsloven § 21. Ombudsmannen mente det opprinnelige avslaget i 2002 var ugyldig og at avslaget burde vært omgjort. Ved en slik omgjøring viste ombudsmannen til at det opprinnelige søknadstidspunktet i 1995 måtte legges til grunn i forhold til fristen for tilbakegående avgiftsoppgjør. Med noen presiserende merknader etterkom Finansdepartementet ombudsmannens anbefaling og innvilget refusjon.
Dato for uttalelse: 17.12.2008 Saksnummer: 2007/1312 Publisert: 25.04.2009

Ettergivelse av restskatt – psykisk sykdom

A hadde flere ganger fått avslag på søknad om ettergivelse av restskatt. Skatteoppkreveren og skatteutvalget la til grunn at det ikke ville virke «særlig ubillig eller uforholdsmessig trykkende» å fastholde skattekravet. Ombudsmannen mente det var klart urimelig ikke å ettergi skattekravet. På bakgrunn av de opplysningene som forelå da det ble søkt om ettergivelse, ville det vært nærliggende å legge vekt på As helsesituasjon. Den begrunnelse som var gitt i forbindelse med ombudsmannens undersøkelser kunne tyde på at As alvorlige psykiske sykdom ikke hadde blitt tilstrekkelig vektlagt i vurderingen av om skatten skulle ettergis. Ut fra As spesielle situasjon var verken konsekvenshensyn, likhetshensyn eller hensynet til ikke å svekke den alminnelige betalingsviljen for skattytere flest avgjørende innvendinger mot ettergivelse. Etter en fornyet vurdering vedtok skatteutvalget å ettergi restskatten.
Dato for uttalelse: 21.7.2008 Saksnummer: 2007/2055 Publisert: 24.04.2009

Skattedirektoratets avvisning av anmodning om å kreve overprøving i fylkesskattenemnda av vedtak fra overligningsnemnda

Overligningsnemnda i Oslo avviste å realitetsbehandle As klage over ligningen for inntektsårene 1999 og 2000. As klage for inntektsåret 2001 som var bygget på tilsvarende anførsler som for inntektsårene 1999 og 2000 ble realitetsbehandlet av ligningsnemnda. Overligningsnemndas avvisning ble påklaget under henvisning til at skattyter hadde fått medhold i endringssak for inntektsåret 2001 på grunnlag av samme argumentasjon som klagen for 1999 og 2000 bygget på. Skattedirektoratet var kommet til samme resultat som overligningsnemnda og ville derfor ikke kreve at fylkesskattenemnda overprøvde overligningsnemndas vedtak. Ombudsmannen hadde ingen avgjørende innsigelser til Skattedirektoratets standpunkt om at det følger av ligningslovens system at vurderingen av om en sak skal tas opp til endring i henhold til ligningsloven § 9-5 nr. 1 eller nr. 3 til 6 skal ta utgangspunkt i saksforholdet det enkelte inntektsår. Ligningsbehandlingen av skattyter for andre inntektsår med tilnærmet samme faktisk grunnlag vil være et relevant moment, men hvilken vekt dette momentet skal tillegges vil måtte vurderes konkret i den enkelte sak.
Dato for uttalelse: 24.10.2008 Saksnummer: 2007/1262 Publisert: 24.04.2009

Beskatning av utenlandstillegg – ligningslovens endringsfrister når ombudsmannen har anbefalt at skattyters ligning bør behandles på nytt

A som fra 2001 til 2004 var utenrikskorrespondent i [...] ble beskattet for utetilleggene han mottok fra sin arbeidsgiver, selv om utetilleggene var fastsatt i henhold til satsene i Utenriksdepartementets særavtale. Da ombudsmannen tok saken opp med Skatt øst, ble det erkjent at skattleggingen av As utenlandstillegg bygget på uriktig lovanvendelse, men samtidig anført at treårsfristen for å ta ligningen av A opp til ny endring nå var oversittet. Etter ligningsloven § 9-6 nr. 5 d) gjelder ikke lovens endringsfrister når ombudsmannen, slik som i denne saken, uttaler at skattyters ligning bør tas opp til endring. Etter ombudsmannens uttalelse fant Riksskattenemnda grunn til å overprøve vedtakene fra overligningsnemnda, og fastslo at de aktuelle utetilleggene måtte anses å være skattefrie. 
Dato for uttalelse: 29.10.2008 Saksnummer: 2007/642 Publisert: 24.04.2009

Fastsettelse av antall liggeplasser (og sitteplasser) i campingbil ved avgjørelse av avgiftsgruppe for engangsavgift

Toll- og avgiftsdirektoratet godkjente kun tre liggeplasser (og sitteplasser) i campingbilen som A og hans samboer hadde importert fra utlandet, ved vurderingen av avgiftsgruppe for engangsavgift. Etter en gjennomgang av saken, anbefalte ombudsmannen toll- og avgiftsmyndighetene å behandle saken på nytt med sikte på å fastsette fire liggeplasser (og sitteplasser) i campingbilen. Toll- og avgiftsdirektoratet vurderte etter dette vedtaket om fastsettelse av liggeplasser på nytt, og kom i tråd med ombudsmannens anbefaling til at campingbilen kunne tillates registrert med fire liggeplasser (og sitteplasser).
Dato for uttalelse: 15.4.2008 Saksnummer: 2007/1461 Publisert: 23.04.2009

Avslag på søknad om fritak for dokumentavgift – tinglysingslovens regler om ekstinksjon

Saken gjaldt spørsmål om det er adgang til å dispensere og bør dispenseres fra dokumentavgiften etter dokumentavgiftsloven § 3 der det foreligger dobbeltsalg (dobbeltsuksesjon) av fast eiendom, og den som har tinglyst kjøpet av fast eiendom og betalt dokumentavgift ikke vinner rett til eiendommen på grunn av manglende god tro i forhold til første erverver, jf. tinglysingsloven § 20 og § 21. Selv om dispensasjonsadgangen etter dokumentavgiftsloven § 3 skal være snever, og selv om det ikke direkte følger av forarbeidene at det bør dispenseres i tilfeller av «dobbeltsalg», mente ombudsmannen saken var så vidt spesiell og hadde så vidt mange likhetstrekk med de situasjoner der dispensasjon innvilges (blant annet ugyldige avtaler), at det i dette tilfellet ville være klart urimelig ikke å innrømme dispensasjon, jf. ombudsmannsloven § 10 annet ledd.
Dato for uttalelse: 1.4.2008 Saksnummer: 2007/1061 Publisert: 23.04.2009

Kontroll med anvendelsen av selvkostprinsippet

Flere kommunale tjenester har selvkost som øvre grense for hva som lovlig kan kreves i gebyr. Beregningen av selvkost reiser til dels kompliserte rettslige og regnskapsmessige problemstillinger, og det er vanskelig for den enkelte borger å kontrollere at reglene er fulgt. Etter å ha mottatt flere klager om emnet tilskrev ombudsmannen Kommunal- og regionaldepartementet og stilte enkelte spørsmål omkring selvkostprinsippet. Ombudsmannen fant departementets svar oppklarende, men knyttet merknader til enkelte punkter.
Dato for uttalelse: 22.2.2008 Saksnummer: 2007/953 Publisert: 21.04.2009

Om nabo som hadde samtykket i tiltak gjennom signatur på nabovarsel hadde rettslig klageinteresse

A klaget til fylkesmannen over kommunens avvisning av hennes klage på tillatelse til endringer av et byggetiltak på naboeiendommen. Hun hadde krysset av for «samtykker i tiltak» på nabovarsel og kommunen mente derfor at hun ikke hadde klagerett på senere vedtak i byggesaken. Fylkesmannen var enig med kommunen i at A manglet den nødvendige rettslige klageinteresse. En nabo som signerer på nabovarselet, og ikke protesterer på tiltaket, mister ikke enhver mulighet til senere å påklage vedtaket. En signatur på et nabovarsel innebærer en bekreftelse på at informasjon om tiltaket er mottatt, men ikke at naboen har samtykket i ethvert forhold som knytter seg til tiltaket. Det skal likevel mer til for å påberope seg rettslig klageinteresse for en nabo som på nabovarselet har krysset av for «samtykker i tiltak» enn for en nabo som kun har kvittert for mottak av varsel. I denne saken kunne det reises spørsmål om As klage ikke bare kunne sees som anførsler om at byggearbeidene ikke var i samsvar med byggetillatelsen, men også om at det var gitt en byggetillatelse i strid med avstandskravet i plan- og bygningsloven. Avgjørende for konklusjonen vil være om henvendelsen er av en slik karakter at det er rimelig at den prøves. Hensynet til partenes rettssikkerhet må tillegges vesentlig vekt. Det var rimelig om A fikk prøvet sine anførsler i en klagesak.
Dato for uttalelse: 18.2.2008 Saksnummer: 2007/474 Publisert: 21.04.2009

Oppreisning for oversittelse av klagefrist i byggesak

På bakgrunn av en klage fra Fylkesmannen i Hordaland, valgte Fylkesmannen i Sogn og Fjordane å omgjøre Bergen kommunes vedtak om dispensasjon fra plankrav i kommuneplanens arealdel for oppføring av kai med badehus. Grunneieren klaget til ombudsmannen og fremholdt at klagefristen var oversittet samtidig som det ble stilt spørsmål om vilkårene for fristoppreisning etter forvaltningsloven § 31 var oppfylt. Ombudsmannen kom til at klagefristen etter fvl. § 29 var oversittet i og med at det hadde gått fem og en halv måned fra vedtaket ble fattet til fylkesmannen klaget. Han stilte seg tvilende til at det forelå «særlige grunner» som gjorde det rimelig at klagen ble prøvd, jf. fvl. § 31 første ledd bokstav b. Det ble videre påpekt at fylkesmannen ikke syntes å ha tatt tilstrekkelig hensyn til tiltakshaverens berettigede forventninger om å få bygge. Fylkesmannen i Sogn og Fjordane foretok deretter en ny vurdering og kom til at klagen fra Fylkesmannen i Hordaland burde vært avvist. Det tidligere omgjøringsvedtaket ble opphevet.
Dato for uttalelse: 21.2.2008 Saksnummer: 2006/2066 Publisert: 21.04.2009

Manglende behandling av byggesøknad i påvente av vedtak om midlertidig dele- og byggeforbud

Saken gjelder manglende behandling av søknad om utbygging av en eiendom i Nordstrandskråningen i Oslo kommune i påvente av et midlertidig dele- og byggeforbud etter plan- og bygningsloven (plbl.) § 33. Den aktuelle søknaden var, til tross for at den ble innsendt for mer enn to år siden, ikke avgjort. Det tok i første omgang ni måneder før søknaden ble fordelt til saksbehandler. Fra slutten av april 2007 ble søknaden liggende ubehandlet i påvente av et forbud som fortsatt ikke var nedlagt. Kommunen kunne heller ikke med sikkerhet si om eller når forbud ville bli nedlagt. Ombudsmannen uttalte at plbl. § 33 ikke gir kommunen rett til å utsette behandlingen av søknaden i så lang tid, og ba kommunen om å vurdere hvordan den uretten som var begått mot klageren kunne rettes opp. Kommunen opplyste senere at plan- og bygningsetaten ville realitetsbehandle klagerens søknad
Dato for uttalelse: 5.8.2008 Saksnummer: 2007/2067 Publisert: 21.04.2009