Uttalelser

I de sakene som har vært tatt opp til nærmere undersøkelse vil Sivilombudsmannen gi uttrykk for sin mening om saken i form av en uttalelse. Han kan peke på at det er begått feil eller forsømmelse fra et forvaltningsorgan eller en tjenesteperson. Undersøkelsen kan også ende med at ombudsmannen finner at det ikke er gjort feil.

De fleste uttalelsene er offentlige og legges ut fortløpende på nettsidene. Det forekommer likevel at uttalelser ikke blir publisert på grunn av personvernhensyn.

Dispensasjon for oppføring av leilighetsbygg

Bergen kommune innvilget en søknad om rammetillatelse til oppføring av leilighetsbygg. Det ble bl.a. gitt dispensasjoner i medhold av plan- og bygningsloven (plbl.) § 7 fra gjeldende kommunedelplans bestemmelser om tillatt tomteutnyttelse (TU) og  fra plbl. § 70 nr. 2 om avstand til nabogrense. Fylkesmannen i Hordaland stadfestet kommunens tillatelse. Ombudsmannen kom til at det forelå begrunnet tvil knyttet til fylkesmannens vurdering vedrørende dispensasjon fra tillatt tomteutnyttelse og at det som følge av manglende dispensasjonsvurdering, kunne stilles spørsmål om gyldigheten av vedtaket om byggetillatelse for deler av kjellerarealet mot nabogrense mot nord. Videre ba han fylkesmannen undersøke en fremsatt anførsel om inhabilitet nærmere. Fylkesmannen ble bedt om å behandle saken på nytt.
Dato for uttalelse: 29.5.2008 Saksnummer: 2007/124

Oppføring av kårbolig i LNF-område – utilstrekkelig vurdering

Fylkesmannen godkjente oppføring av kårbolig i et område avsatt til landbruks-, natur- og friluftsformål i kommuneplanens arealdel (LNF-område), uten at det ble ansett nødvendig med dispensasjon. Ombudsmannen uttalte at behovet for en kårbolig i direkte tilknytning til landbruksvirksomheten må dokumenteres. En landbruksfaglig uttalelse om behovet vil være et viktig element som normalt må kunne tillegges vekt. Forutsetningen er imidlertid at landbruksmyndighetene har gjort en begrunnet og grundig vurdering, og at skjønnstemaet ligger innenfor lovens rammer. Drift av butikk og campingplass, samt utleie av hytte, hører ikke inn under LNF-formålet, og kan ikke begrunne et behov for kårbolig – i alle fall ikke som selvstendige momenter. Saken etterlot tvil om fylkesmannen hadde foretatt en konkret og reell vurdering, og fylkesmannen ble bedt om å vurdere saken på nytt. Fylkesmannen ba deretter kommunen om å vurdere saken på nytt. Kommunen konkluderte med at det i denne saken kunne forsvares at det ble bygget kårbolig med tanke på bosetting og for å sikre kontinuerlig drift ved et kommende generasjonsskifte. Fylkesmannen fant etter dette ikke grunn til å endre tidligere vedtak i saken.
Dato for uttalelse: 21.4.2008 Saksnummer: 2007/575

Størrelsen på behandlingsgebyr for ulovlig byggearbeid

Eieren av en eiendom ble ilagt kr 20000 i ulovlighetsgebyr etter å ha iverksatt ulovlige byggetiltak, og hevdet at gebyret stred mot selvkostprinsippet i plan- og bygningsloven § 109. Gebyret utgjorde tre ganger ordinært byggesaksgebyr. Ombudsmannen påpekte at det ikke forelå noen dokumentasjon på at satsene i gebyrregulativet holdt seg innenfor selvkost. Gebyrregulativet var dessuten uformet på en måte som kunne gi inntrykk av at de forhøyede satsene ved unnlatt byggesøknad var av pønal karakter. Plan- og bygningsloven § 109 hjemler ikke ileggelse av straff. Fylkesmannen ble bedt om å behandle saken på nytt. Fylkesmannen vedtok senere i medhold av kommuneloven § 59 nr. 4 litra c å oppheve kommunens gebyrregulativ for ulovlig bygging.
Dato for uttalelse: 10.2.2008 Saksnummer: 2007/737

Beregning av byggesaksgebyr – plikten til å dokumentere at gebyret er i samsvar med selvkostprinsippet

A klaget over at byggesaksgebyret var i strid med selvkostprinsippet, selv om kommunen hadde omberegnet gebyret ut fra medgått saksbehandlingstid. Ombudsmannen konkluderte med at det på flere punkter «knytter seg begrunnet tvil til forhold av betydning i saken». Tvilen gjaldt særlig manglende dokumentasjon på at gebyrenes størrelse holdt seg innenfor de gjennomsnittlige kostnadene for den aktuelle sakstypen. Han ba derfor om at spørsmålet ble ytterligere utredet og vurdert. Fylkesmannen omgjorde deretter sitt eget vedtak og fastsatte nytt gebyr til kr 250 000. Han påla kommunen å tilbakebetale det som var krevd inn for mye og å ta stilling til om klageren hadde krav på avsavnsrente. Klageren opplyste at omgjøringsvedtaket ikke ville bli påklaget.
Dato for uttalelse: 16.12.2008 Saksnummer: 2007/1279

Pålegg om undersøkelser etter kulturminneloven § 9

Ombudsmannen mente at selv om det var hjemmel i kulturminneloven § 9 for å sette flateavdekking som betingelse for å komme videre i en reguleringsprosess, var det ikke gitt en god nok begrunnelse for at inngrepet var forholdsmessig og nødvendig. Hordaland fylkeskommune fastholdt etter en ny vurdering at det måtte gjøres undersøkelser etter kulturminneloven § 9 før det kunne gis uttalelse til planforslaget. Etter dette fant ombudsmannen å kunne la saken bero.
Dato for uttalelse: 29.4.2008 Saksnummer: 2007/450

Reduksjon av krav om saksomkostninger etter forvaltningsloven – nødvendighetskriteriet

Saken gjelder reduksjon av saksomkostningskrav etter forvaltningsloven § 36. Klageren viste til at kravet bare var blitt dekket «i det samme forholdstall» som den godkjente delen av tiltaket utgjorde av det totale omsøkte arealet. Bevisst å unnlate å gå inn på en nærmere vurdering etter nødvendighetskriteriet, som skulle begrunne kravreduksjonen, er i strid med forvaltningslovens krav om begrunnelse. Fremgangsmåten uthuler borgerens rett til å argumentere mot et vedtak og innebærer et klart brudd på god forvaltningsskikk. En generell henvisning til at klageren kjenner til det relevante regelverket kan ikke begrunne reduksjon av saksomkostningskravet. Eventuell tvil om hvorvidt utgiftene var reelle og/eller delvis knyttet til en parts eget arbeid i egen sak, gjelder faktiske forhold som skulle blitt utredet før vedtak ble truffet. Det så ikke ut til å være samsvar mellom vedtakets begrunnelse og den etterfølgende forklaringen Miljøverndepartementet ga. Ettersom det uansett fremsto som tvilsomt om redegjørelsen kunne begrunne reduksjon etter nødvendighetskriteriet, ba ombudsmannen om at saken ble vurdert på nytt.
Dato for uttalelse: 24.6.2008 Saksnummer: 2007/1360

Sakskostnader – forholdet mellom forvaltningsloven § 36 og rettshjelploven § 3 mv.

Etter henvendelser fra to advokater tok ombudsmannen opp ulike spørsmål knyttet til forholdet mellom forvaltningsloven § 36 om dekning av sakskostnader og reglene om fritt rettsråd til asylsøkere etter rettshjelploven. Undersøkelsen var en videreføring av ombudsmannens tidligere undersøkelse av disse spørsmålene, se årsmeldingen for 2004 s. 229 flg. og 2005 s. 53–54. Justis- og politidepartementet ga uttrykk for at forholdet mellom regelsettene er komplisert på dette området, og opplyste at behovet for endringer i rundskrivet om fri rettshjelp (G-12/05) var under utredning. Ombudsmannen uttrykte tilfredshet med arbeidet som var igangsatt, og pekte på at praksis fremsto som uoversiktlig med flere uløste spørsmål.
Dato for uttalelse: 2.4.2008 Saksnummer: 2006/1077

Dekning av saksomkostninger ved opphevelse av omgjøringsvedtak

Etter klage fra en nabo omgjorde Oslo kommune en tillatelse til oppføring av et boligbygg. Fylkesmannen i Oslo og Akershus opphevet omgjøringsvedtaket etter klage fra utbyggeren. Utbyggeren krevde deretter dekning av de saksomkostningene han hadde pådratt seg i forbindelse med klagen på omgjøringsvedtaket. Kravet om saksomkostninger ble avslått. Ombudsmannen kom til at fylkesmannens opphevelse av kommunens omgjøringsvedtak var en endring til gunst for utbyggeren. Utbyggeren hadde dermed rett til dekning av saksomkostninger etter forvaltningsloven § 36.  Etter en ny vurdering av saken, var Kommunal- og regionaldepartementet enig med ombudsmannen i at fylkesmannens opphevelsesvedtak i byggesaken innebar en endring til gunst for klageren og at vilkårene for dekning av saksomkostninger etter forvaltningsloven § 36 dermed var oppfylt. Departementet omgjorde sitt vedtak i omkostningssaken og tilkjente dekning av saksomkostninger.
Dato for uttalelse: 28.3.2008 Saksnummer: 2007/1387