Sivilombudet har av eget tiltak iverksatt en undersøkelse av Utlendingsdirektoratets (UDIs) praksis for beregning av inntektsgrensene for å få familieinnvandring (utlendingsforskriftens § 10-9 første ledd) og for redusert krav til botid ved søknad om statsborgerskap (statsborgerforskriftens § 6-1). UDIs praksis for beregning av begge inntektsgrensene er å bruke det grunnbeløpet som gjaldt fra og med 1. mai det aktuelle tidligere inntektsåret. Ombudet tok på generelt grunnlag opp spørsmålet om det ved beregningen av inntektskravene i utlendingsforskriften § 10-9 og statsborgerforskriften § 6-1 ville vært mer riktig å legge til grunn gjennomsnittlig G for det aktuelle inntektsåret. I svaret til ombudet har UDI gitt uttrykk for at de enig med ombudet i at det er flere argumenter som taler for at det kan være mer riktig å anvende det gjennomsnittlige grunnbeløpet for det aktuelle inntektsåret som beregningsgrunnlag ved beregningen av inntektsgrensene etter både utlf. § 10-9 og statsborgerforskriften § 6-1. UDI har videre opplyst at de nå skal vurdere å justere sin praksis for beregning av kravet til tidligere inntekt i utlf. § 10-9 og kravet til tilstrekkelig inntekt i statsborgerforskriften § 6-1, eventuelt i samråd med de ansvarlige departementene. Ombudet har kommet til at spørsmålene som er reist i denne saken inntil videre kan settes i bero hos ombudet, i påvente av UDIs vurdering av om direktoratet skal justere sin praksis for beregning av inntektskravene. Ombudet ber imidlertid om å bli holdt orientert om det videre arbeidet med dette.

Sivilombudet har av eget tiltak og på generelt grunnlag undersøkt saksbehandlingstiden hos Forbrukertilsynet i saker etter åpenhetsloven. Sivilombudet er enig med Forbrukertilsynet i at forvaltningsloven § 11 a om behandlingstid og foreløpig svar gjelder for tilsynets behandling av sakene. Ombudet mener det er riktig at klagerne holdes orientert om videre fremdrift etter at saken tas opp til nærmere behandling, selv om klagerne ikke regnes som parter i saken mot den innklagede virksomheten. Ombudet har ingen rettslige innvendinger mot Forbrukertilsynets saksbehandlingstid fra en klage er mottatt til det er fattet en avgjørelse om saken skal behandles eller ei. Ombudet vil gjennom behandling av klager følge med på tilsynets saksbehandlingstid fra det er besluttet at en sak skal tas under nærmere behandling til resultatet av behandlingen foreligger.

Saken gjelder Statsforvalterens behandling av en klage om bruk av tvang og makt etter helse- og omsorgstjenesteloven § 9-5 tredje ledd bokstav a. Statsforvalteren hadde i avgjørelsen skrevet at de «kan» prøve alle sider av saken og konkludert med at tvangen var lovlig da tiltaket var nødvendig for å hindre vesentlig skade. De øvrige vilkårene for tvang var ikke vurdert. Saken reiser spørsmål om Statsforvalterens rolle som klageorgan og kravene til begrunnelsen ved behandling av slike saker. Etter at Sivilombudet undersøkte saken, var Statsforvalteren enig i at det var mangler ved begrunnelsen. Statsforvalteren skal prøve alle sider av saken ved behandling av klager over beslutninger etter helse- og omsorgstjenesteloven § 9-5 tredje ledd bokstav a, og vurderingene skal fremgå av begrunnelsen i avgjørelsen. Statsforvalterens begrunnelse i denne saken etterlot begrunnet tvil om det var lagt til grunn en for snever forståelse av hva som utgjør tvang ved vurderingen av om bruken av tvang var lovlig. Statsforvalteren skulle blant annet vurdert nærmere hva som foranlediget nødssituasjonen og om den kunne vært forebygget eller avverget. Siden Statsforvalteren nå har gått igjennom sine saksbehandlingsrutiner for behandling av saker om tvang etter helse- og omsorgstjenesteloven § 9-5 tredje ledd bokstav a og endret maler og rutiner, slår ombudet seg til ro med svaret som er gitt.

Saken gjelder Statsforvalterens behandlingstid og oppfølging av en klage over manglende oppfyllelse av pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 a andre ledd og en tilsynsanmodning etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4. Sivilombudet er kommet til at en behandlingstid på nærmere to år i rettighetsklagesaken og godt over et år i tilsynssaken er i strid med forvaltningsloven § 11 a første ledd om at en sak skal forberedes og avgjøres uten ugrunnet opphold. Statsforvalteren har ikke gitt foreløpig svar i tilsynssaken og rettighetsklagesaken i tråd med forvaltningsloven § 11 a, henholdsvis andre og tredje ledd. Statsforvalteren har heller ikke holdt klagerens fullmektig orientert om saksgangen underveis i tråd med kravene til god forvaltningsskikk.

Saken gjelder en kommunes håndtering av habilitetsspørsmål i tre ansettelsesprosesser. Klageren hadde søkt på tre stillinger i kommunen, uten å bli innkalt til intervju. Klageren anførte at to av kommunens ansatte hadde vært inhabile til å delta i behandlingen av ansettelsene, som følge av en tidligere konflikt. For ombudet var spørsmålet om kommunen hadde håndtert habilitetsspørsmålene som oppsto på en forsvarlig måte, og om dette var dokumentert i henhold til de krav til skriftlighet og etterprøvbar saksbehandling som gjelder i ansettelsessaker. Sivilombudet kom til at kommunen hadde opptrådt i strid med grunnleggende krav til forsvarlig saksbehandling ved ikke å dokumentere at det var foretatt nødvendige habilitetsvurderinger. Allerede før det var fremsatt inhabilitetsinnsigelse forelå det omstendigheter som tilsa at kommunen burde ha gjort en nærmere vurdering av habilitetsspørsmålene. Det var særlig uheldig at det heller ikke ved de ansettelsene som fant sted etter at det var fremsatt habilitetsinnsigelse ble foretatt noen skriftlige vurderinger av habilitet. Ombudet har bedt kommunen om å gjennomgå sine rutiner for å sikre at eventuelle habilitetsspørsmål i fremtidige ansettelsessaker håndteres på en ryddig og tillitvekkende måte.

Saken gjaldt innsyn i en dokumentliste med oversikt over alle dokumenter registrert på en konkret sak i Finansdepartementet. Finansdepartementet ga innsyn i to dokumentlister, for to ulike saksnumre. Etter spørsmål fra journalisten, opplyste departementet at opplysninger om organinterne dokumenter var utelatt, og at listene kun inneholdt informasjon om inn- og utgående dokumenter. Sivilombudet kom til at Finansdepartementet ikke hadde behandlet innsynskravet i tråd med offentleglovas regler. Det var unntatt opplysninger uten at dette var hjemlet i lov eller forskrift gitt i medhold av lov. Verken avgjørelsen eller den nærmere begrunnelsen var i tråd med lovens krav. Ombudet ba Finansdepartementet snarest om å behandle saken på nytt, og om å bli orientert om utfallet av den nye behandlingen innen 12. mai 2023.

Saken gjelder en utlending som søkte norsk statsborgerskap i januar 2017. Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo søknaden i november 2018. Vedtaket ble påklaget i desember 2018. UDI har ennå ikke behandlet klagen. Sivilombudet har kommet til at en klagebehandlingstid på over fire år og fire måneder i denne saken ikke er i tråd med forvaltningslovens krav til at saken skal avgjøres «uten ugrunnet opphold». Ombudet har forståelse for at pandemien og smittevernhensyn gjorde at det tok lengre tid enn vanlig å få gjennomført forvaltningsintervju, men det kan ikke aksepteres at det tok så lang tid som 19 måneder. Når forvaltningsintervjuet var gjennomført, skulle UDI dessuten ha prioritert å ferdigbehandle saken. Sivilombudet har også kommet til at UDI ikke har oppfylt kravet i forvaltningsloven om å gi et foreløpig svar. De har heller ikke holdt klageren orientert om sakens fremdrift i tråd med god forvaltningsskikk. UDI bes om å utarbeide hensiktsmessige rutiner for å sende foreløpige svar og forsinkelsesmeldinger, der behandlingstiden vil gå over forventet tid.

Nordland fylkeskommune innvilget skoleskyss for skoleåret 2022/2023 til en syvåring som var bosatt mer enn fire km fra skolen. Skoleskyssens utgangspunkt var et busstopp langs en fylkesvei med fartsgrense 80 km/t. For å komme til og fra busstoppet måtte barnet gå 300-400 meter langs en privat vei hvor fartsgrensen var 50 km/t. Foreldrene klaget til Statsforvalteren over skoleskysstilbudet, og fremhevet at veien eleven måtte gå ofte var dårlig brøytet om vinteren, manglet belysning og at det jevnlig var observert elg på strekningen. Det ble også vist til trafikkfarlige forhold under på- og avstigning, og at det var for vanskelig å vente ved busstoppet for en syvåring. Statsforvalteren mente at skoleskysstilbudet samlet sett var forsvarlig, og at barnets rett til å bli hørt var ivaretatt gjennom foreldrene. Sivilombudet er kommet til at Statsforvalteren har foretatt en tilstrekkelig utredning av saken, og har ikke vesentlige innvendinger mot at barnet i dette konkrete tilfellet er hørt gjennom foreldrenes klage. Etter ombudets oppfatning ligger den interesseavveiningen som Statsforvalteren har foretatt innenfor rammene av opplæringslova § 7-1, og har ikke vesentlige innvendinger mot konklusjonen om at skyssopplegget er forsvarlig.

Saken gjelder adopsjon av en person som har fylt 18 år (voksenadopsjon). Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) avslo en søknad fra en stefar om å adoptere stedatteren fordi det ikke var klart sannsynlig at adopsjon ville bli til beste for henne, jf. adopsjonsloven § 16 første ledd første punktum. Bufdir la avgjørende vekt på at stedatteren hadde hatt kontakt med sin avdøde (biologiske) far i oppveksten, og at hun i barne- og ungdomsårene hadde hatt et forhold til hans slekt. Rundskriv Bufdir-2020-9002 punkt 7.3.2 sto sentralt i Bufdirs tolkning av regelverket. Ombudet har kommet til at Bufdir i vurderingen av hva som vil bli «til beste for personen» i denne saken, har tillagt forholdet stedatteren hadde til sin biologiske far og hans slekt større vekt enn det er rettslig grunnlag for. Tilknytningen til stefaren og hennes eget syn på hva som vil bli til hennes beste er samtidig tillagt for liten vekt. Ombudet mener rundskriv Bufdir-2020-9002 punkt 7.3.2 ikke er i samsvar med gjeldende rett. Ombudet ber Bufdir behandle saken på nytt og bringe rundskriv Bufdir-2020-9002 punkt 7.3.2 i samsvar med adopsjonslovens § 16.

Saken gjelder rett til merverdiavgiftskompensasjon for et borettslag med beboere med nedsatt funksjonsevne. Beboerne mottar helse- og omsorgstjenester fra kommunen. Det nærmere vurderingstemaet er hvorvidt boligene kan anses som «særskilt tilrettelagt for heldøgns helse- og omsorgstjenester», jf. kompensasjonsforskriften § 7a, jf. merverdiavgiftskompensasjonsloven § 2 tredje ledd. Sivilombudet er kommet til at det ved vurderingen av om boligene er særskilt tilrettelagte, ikke kan stilles et absolutt krav om at personalbasen er lokalisert i selve borettslaget eller eiet av borettslaget. Det avgjørende er at beboerne er sikret døgnkontinuerlig tilsyn og hjelp. I dette ligger det en forutsetning om tilstrekkelig geografisk nærhet mellom personalbasen og boligkomplekset, samt tilstrekkelig bemanning. Sivilombudet mener at vilkåret om særskilt tilrettelagte boliger er oppfylt i klagers tilfelle. Personalbasen, som er døgnkontinuerlig bemannet, er lokalisert i sykehjemmet vegg i vegg med borettslaget. Beboerne benytter også fasiliteter på sykehjemmet, slik som spisesalen. I tillegg er de beboerne som har behov for å kunne tilkalle hjelp fra sin egen leilighet utstyrt med en trygghetsalarm. Alarmen setter dem i kontakt med kommunens legevakt som varsler personalbasen/hjemmesykepleien i sykehjemmet ved siden av. Borettslaget må på denne måten anses for å ha tilgang til døgnkontinuerlig bemanning i tilstrekkelig nærhet.