Saken gjelder Sykehuset X HFs tilsetting av to turnusleger med tiltredelse 22. september 2014. Tilsettingsprosessen er i liten grad nedtegnet skriftlig, og sykehuset bes merke seg at hovedpunktene i en tilsettingsprosess bør skriftliggjøres. Manglende skriftlighet har gjort det vanskelig for ombudsmannen å kontrollere om sykehuset har fulgt det ulovfestede kvalifikasjonsprinsippet ved behandlingen av saken. På bakgrunn av klagerens og de to tilsattes formelle kvalifikasjoner, er det grunn til å stille spørsmål om det er de best kvalifiserte søkerne som er tilsatt. Gjennomgangen av saken gir imidlertid ikke ombudsmannen grunnlag for å konkludere med hensyn til hvem av søkerne som etter en helhetsvurdering var best kvalifisert for de to stillingene.

Saken gjelder Bodø kommunes saksbehandling ved tildeling av et driftstilskudd til fysioterapeut. Samlet sett fremstår Bodø kommunes tildeling av det aktuelle driftstilskuddet til fysioterapeut som lite tillitvekkende. Saksbehandlingen var blant annet i strid med forvaltningslovens bestemmelser om habilitet, krav til underretning om vedtak og begrunnelse for vedtak. Saksbehandlingsfeilene gir samlet sett grunn til tvil om kommunen har foretatt en slik sammenlignende vurdering av kandidatene som kreves etter det ulovfestede kvalifikasjonsprinsippet. Kommunen hadde heller ikke grunnlag for å avvise to av klagene over tildelingsvedtaket.

Saken gjelder tillatelse til oppføring av et lysthus i strandsonen. Spørsmålet er om byggeforbudet langs sjøen i plan- og bygningsloven § 1-8 annet ledd har virkning for en eldre reguleringsplan fra 1985, som ikke hadde byggegrense mot sjøen. Ombudsmannen er kommet til at lysthuset er oppført strid med byggeforbudet i pbl.  § 1-8 annet ledd. Verken pbl. § 1-8 eller forarbeidene tar forbehold om at kravet til byggegrense i plan kun gjelder for planer etter 2008-loven. Etter ombudsmannens syn er det ikke tilstrekkelige holdepunkter i andre kilder for å fravike ordlyden i § 1-8 tredje ledd. Tillatelse til oppføring av lysthuset krever da dispensasjon fra pbl. § 1-8 annet ledd.

Saken gjelder spørsmålet om Forsvarsdepartementets hjemmel for delvis avslag på begjæring om innsyn i Forsvarsbyggs rapport om renhold i Forsvaret. Departementet har ikke opplyst hvilken hjemmel som er benyttet for å unnta opplysninger om areal, slik det er påkrevd i offentleglova § 31 første ledd. Ettersom hjemmelen ikke er oppgitt, er det også vanskelig å se at departementet har foretatt en vurdering av om vilkårene for unntak er oppfylt. Dersom organet kommer til at det er hjemmel for å unnta opplysninger, skal det vurderes om det likevel skal gis innsyn, jf. offentleglova § 11. Hvis departementet opprettholder avslag om innsyn i arealopplysninger, bes det foretatt en merinnsynsvurdering knyttet til de aktuelle opplysningene. Det må også foretas en merinnsynsvurdering knyttet til de unntakene som er hjemlet i offentleglova § 23.

Saken gjelder kriminalomsorgens overlevering av dokumenter utarbeidet av en innsatt til politiet og påtalemyndigheten. Ifølge den innsatte var ett av dokumentene et «strategidokument» som var ment som forberedelse til ankebehandling av en straffesak mot ham. Gjennom utstrakt adgang til kontroll kan kriminalomsorgen få omfattende kunnskap om de innsattes personlige forhold. Dette stiller krav til kriminalomsorgens håndtering av slike opplysninger. Før taushetsbelagte opplysninger oversendes et annet forvaltningsorgan, må det foretas en konkret vurdering av om vilkårene for unntak er oppfylt, og i hvilken utstrekning det er nødvendig å benytte seg av unntakshjemmelen. Disse vurderingene bør skje skriftlig. Det er ikke funnet grunn til å kritisere Kriminalomsorgsdirektoratets overlevering av dokumenter til Kripos som et ledd i sikkerhetsvurderingen av A som innsatt. Direktoratet synes imidlertid ikke å ha foretatt en tilstrekkelig vurdering av adgangen til å gjøre de aktuelle dokumentene tilgjengelig for påtalemyndighetens etterforskning og forberedelse av ankeforhandlingen i lagmannsretten. I vurderingen burde direktoratet sett hen til den tiltaltes adgang til å forberede sitt forsvar i den pågående straffesaken, jf. EMK artikkel 6 nr. 3 bokstav b. Det knytter seg derfor begrunnet tvil til om det var rettmessig av kriminalomsorgen å stille dokumentet til påtalemyndighetens disposisjon.

Saken gjelder en kommunes tildeling av 100 % driftstilskudd i fysioterapi tilknyttet en eksisterende privat praksis i kommunen. Sentrale spørsmål i saken er kommunens saksbehandling og vurdering av søkernes kvalifikasjoner. Samlet sett fremstår kommunens behandling av tildelingssaken som lite tillitvekkende. Det er usikkert om kommunens klageutvalg har lagt en riktig forståelse av sin myndighet til grunn ved behandlingen av saken. Kommunen har ikke sørget for at saken var tilstrekkelig opplyst for klageutvalget, og klageutvalgets begrunnelse tilfredsstiller ikke forvaltningslovens krav, verken med hensyn til innhold eller når den ble gitt. Det er heller ikke foretatt en tilfredsstillende kvalifikasjonsvurdering av søkerne, og det knytter seg begrunnet tvil til om den som var faglig best kvalifisert ble tildelt driftstilskuddet. Det synes klart at de feilene som er gjort, kan ha hatt betydning for resultatet i saken.

Saken gjelder vedtak om dispensasjon fra reguleringsplanens bestemmelse om størrelse på boligens grunnflate. Ombudsmannen er kommet til at det er begrunnet tvil knyttet til om fylkesmannen kunne innvilge dispensasjon med den begrunnelsen som var gitt i vedtaket. Søkers store familie og opplysninger om helsemessige forhold – som ikke var nærmere dokumentert – kan vanskelig tillegges noe vekt i denne saken. Videre må hensynet til økt boligstørrelse – utover reguleringsplanens maksimale boligstørrelse – konkretiseres nærmere for at det skal kunne være en fordel som kan vektlegges i dispensasjonsvurderingen.

Saken gjelder krav om innsyn i en sammenstilling av opplysninger fra politiets straffesaksregister (STRASAK). Spørsmålet var om det kunne gis innsyn i en statistisk oversikt over antall drapssaker i Norge fordelt på politidistrikt. Ombudsmannen er kommet til at Politidirektoratet skulle ha sørget for at det ble etablert en sammenstilling av de opplysningene det var bedt om innsyn i før innsynsspørsmålet ble vurdert, for å sikre en forsvarlig vurdering. Videre hadde direktoratet ikke foretatt tilstrekkelig undersøkelser for å avklare om de aktuelle opplysningene i sammenstillingen var taushetsbelagte. Etter ombudsmannens vurdering kan ikke den aktuelle sammenstillingen unntas etter bestemmelsen i offentleglova § 14 om organinterne dokumenter. Direktoratets saksbehandlingstid ved behandlingen av innsynssaken har dessuten vært for lang.

Saka gjeld høvet til å akseptere oppmodingane til søkjarar om å utelate namnet frå offentleg søkjarliste til dommarstillingar i Høgsterett. Til embete som høgsterettsdommar er det knytt særleg offentleg interesse. I lys av Høgsteretts særskilde stilling i samfunnet bør oppmodingar om å utelate namn på søkjarar frå søkjarlista berre aksepterast i heilt uvanlege tilfelle. Ei permanent endring av Innstillingsrådets praksis med opne søkjarlister til Høgsterett bør vere svært godt grunngitt, og ho bør i tilfelle utgreiast og vurderast konkret frå sak til sak før ho blir sett i verk. Etter mi meining er det knytt tvil til departementets avslag på kravet om innsyn i oppmodingane frå to av søkjarane om unntak frå søkjarlista. At søkjarane har behov for å sleppe å stå på søkjarlista, veg normalt ikkje like tungt som behovet og interessa hos allmenta for å vite kven som har søkt embete som dommar i Høgsterett. I den spesielle  situasjonen som låg føre, har eg funne grunn til å uttrykkje tvil om det var rett å la tre av søkjarane halde namna sine unna søkjarlista.

Saken gjelder Miljøverndepartementets avslag på innsyn i rettslige vurderinger som ble foretatt under forberedelsen av naturmangfoldloven. Departementet har erkjent at det ga mangelfull informasjon om klagemulighetene da innsynskravet ble avslått. Dette spørsmålet har ombudsmannen derfor ikke funnet grunn til å forfølge videre. I forhold til offentlighetslovens regler har ombudsmannen ikke bemerkninger til den materielle vurderingen av innsynsspørsmålet. Det er imidlertid berettiget tvil om det standpunkt departementet har tatt til kravet om miljøinformasjon, og departementet har ikke gitt noen fyllestgjørende redegjørelse for hvorfor det er et «reelt og saklig» behov for å avslå informasjonskravet. Det bes derfor om at dette spørsmålet blir undergitt en ny vurdering.