Overgangsbestemmelsene for plansaker i ny plan- og bygningslov

Saken gjaldt skjæringspunktet mellom plan- og bygningsloven 1985 og plan- og bygningsloven 2008 ved behandling av reguleringsplan. Flora kommune vedtok reguleringsplanen etter plan- og bygningsloven 1985 i tråd med planforslaget. Fylkesmannen i Sogn og Fjordane hadde fremmet innsigelse. Saken ble derfor oversendt Miljøverndepartementet for endelig avgjørelse. Departementet forkastet planforslaget og begrunnet delvis sitt vedtak med bestemmelser i plan- og bygningsloven 2008. I klagen til ombudsmannen ble det blant annet anført at departementet feilaktig behandlet saken etter plan- og bygningsloven 2008.

Ombudsmannen kom til at Miljøverndepartementet ikke hadde rettslig adgang til å anvende plan- og bygningsloven 2008 ved behandlingen av planen når den var lagt ut til offentlig ettersyn før loven trådte i kraft. Han ba derfor departementet behandle saken på ny.

Departementet fant ikke grunn til å behandle saken på ny. Ombudsmannen fastholdt uttalelsen.
 

Oppfølging

Flora kommune vedtok et privat forslag om reguleringsplan for et hytteområde. På grunn av innsigelser til planen fra Fylkesmannen i Sogn- og Fjordane og uttalelse fra Direktoratet for naturforvaltning ble reguleringsplanen sendt Miljøverndepartementet for stadfesting. Departementet tok fylkesmannens innsigelse til følge og forkastet planen. I avgjørelsen vektla departementet blant annet at planen kom i konflikt med arealdelen av kommuneplanen og temaplan for hyttebygging i kommunen, at hyttene ville ha uheldig landskapsmessig innvirkning samt at tiltaket ville kunne ha negativ påvirkning på enkelte fuglearter i området.

A klaget departementets avgjørelse inn til ombudsmannen. Han anførte blant annet at departementet feilaktig hadde behandlet saken etter plan- og bygningsloven 27. juni 2008 nr. 71.

Ombudsmannen spurte departementet blant annet om plan- og bygningsloven 2008 kom til anvendelse for en reguleringsplan fastsatt av kommunen 16. juni 2009.

I sitt svarbrev skrev Miljøverndepartementet om anvendelsen av plan- og bygningsloven 2008:

«Innsigelsen fra Fylkesmannen i Sogn og Fjordane innebærer at kommunestyrets vedtaksmyndighet i denne saken er opphevet og avgjørelsen av saken er således lagt til departementet. At denne saken er behandlet i kommunestyret før plandelen til plan- og bygningsloven av 27. juni 2008 trådte i kraft forhindrer etter departementets mening ikke at departementet kan behandle saken etter det lovverk som gjaldt på avgjørelsestidspunktet. Henvisningen til § 1-8 i plan- og bygningsloven av 2008 har derfor relevans.

For øvrig er bestemmelsen i § 1-8 en videreføring av de hensyn som også lå inne i den tidligere plan- og bygningslov av 1985 og den nasjonale vassdrags- og strandsonepolitikk.»

A kommenterte departementets svar.

Ved avslutningen av saken uttalte jeg:

«Spørsmålet er om departementet hadde adgang til å anvende plan- og bygningsloven 2008 ved behandlingen av planen.

Plandelen i plan- og bygningsloven 2008 trådte i kraft 1. juli 2009, jf. kgl. res. 12. juni 2009. Loven har selv overgangsbestemmelser i § 34-2, blant annet for planer som var under utarbeidelse på ikrafttredelsestidspunktet.

Av § 34-2 tiende ledd følger det at forslag til reguleringsplan som var «lagt ut til offentlig ettersyn» ved lovens ikrafttreden «kan» ferdigbehandles etter de reglene som gjaldt da forslaget ble lagt ut.

Den aktuelle planen var lagt ut til offentlig ettersyn før ny lov trådte kraft 1. juli 2009.

Til avgjørelsen av om en plan skal ferdigbehandles etter plan- og bygningsloven 1985 står det i spesialmerknaden til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 32 (2007-2008) pkt 6.21:

«Tolvte ledd skal forstås slik at det er en adgang for kommunene til å fullføre planbehandlingen etter tidligere regler. Det er imidlertid adgang for kommunene til å forkaste et planforslag samtidig som de ber om at et nytt forslag fremmes etter de nye reglene. Tilsvarende kan forslagsstilleren trekke forslaget og fremme ny plan etter de nye reglene hvis dette anses for ønskelig.» [Lovforslagets tolvte ledd er lovens tiende ledd.]

Det beror følgelig på kommunens skjønn om planforslaget skal ferdigbehandles etter gammel lov eller om planforslaget skal forkastes. Om departementet har den samme skjønnsmessige adgangen til å velge når kommunen først har vedtatt en plan med innsigelse, er ikke opplagt. Departementet kan vanskelig sees å ha adgang til å velge en tredje fremgangsmåte – å forkaste planforslaget med begrunnelse delvis hentet fra ny lov – slik departementet har gjort i denne saken. Synspunktet departementet fremmer i brevet hit … – at «departementet kan behandle saken etter det lovverk som gjaldt på avgjørelsestidspunktet» ¬uavhengig av kommunestyrets behandling av saken – kan uansett ikke være riktig når det foreligger så detaljerte overgangsbestemmelser som det gjør her.

Slik jeg vurderer det, hadde Miljøverndepartementet ikke rettslig adgang til å behandle planen etter plan- og bygningsloven 2008.

I departementets vedtak trekkes plan- og bygningsloven 2008 § 1-8 inn i vurderingen, og plan- og bygningsloven 2008 § 12-3 er inntatt i konklusjonen. Å anvende en lov som ikke har rettsvirkninger i saken som er til behandling, er normalt en feil som har betydning for vedtakets innhold. Som departementet påpeker, er plan- og bygningsloven 2008 § 1-8 dels en videreføring av hensyn som også lå innenfor plan- og bygningsloven 1985 og tidligere nasjonal vassdrags- og strandsonepolitikk. At forvaltningen behandler sine saker på korrekt rettslig grunnlag er imidlertid en grunnleggende forutsetning for enhver forvaltningsavgjørelse. Jeg må derfor be departementet behandle saken på ny.

Jeg ber om å bli underrettet om utfallet av den nye behandlingen.»

 

 

Forvaltningens oppfølging

Departementet var uenig i uttalelsen, og konkluderte med at det ikke var grunnlag for en ny behandling av saken. Ombudsmannen fastholdt uttalelsen.