Undersøkelsene herfra
Formålet med besøket var i første rekke å få en orientering om forholdene i fengselet til bruk i behandlingen av fengselssaker ved ombudsmannens kontor. Besøket var også ment å bidra til å gjøre ombudsmannsordningen bedre kjent innenfor kriminalomsorgen og blant de innsatte. På bakgrunn av informasjonen som fremkom i møtet med fengselsledelsen, under omvisningen og i konkrete klager fra innsatte, ble Kriminalomsorgen region nord i brev 7. mars 2013 bedt om å gi en skriftlig redegjørelse for enkelte forhold. Regionen svarte i brev 23. april 2013. Vedlagt svaret fulgte også en redegjørelse fra Trondheim fengsel. Spørsmålene herfra og svarene fra kriminalomsorgen er nærmere omtalt nedenfor.
Mitt syn på de forholdene som har vært tatt opp
1. Bruken av «glattcelle light»
Under besøket ble det vist en celle ved lukket avdeling uten møblering. Regionen ble i brevet herfra 7. mars 2013 bedt om å gi en nærmere redegjørelse for bruken av denne cellen. Videre ble det stilt spørsmål om det fantes retningslinjer for bruken av den og hva som var hjemmelen for innsetting på denne cellen.
I redegjørelsen hit 23. april 2013 opplyste regionen at cellen ble brukt «av praktiske hensyn og ikke som en reaksjonsform». Hjemmelen for plassering på cellen ble opplyst å være straffegjennomføringsloven 18. mai 2001 nr. 21 §§ 37 eller 39. Videre opplyste regionen:
«Vi ser problematikken knyttet opp i mot regelverket om utelukkelse i strgjf1. §§ 37 og 39 i forhold til tvangsmiddelbruk i § 38. Vi finner imidlertid at bruken har vært innenfor regelverket, da den har vært benyttet på vei opp fra og ned til sikkerhetscelle, og da kun av kortere varighet.»
Straffegjennomføringsloven §§ 37 og 39 hjemler henholdsvis utelukkelse fra fellesskapet som forebyggende tiltak og umiddelbar utelukkelse fra fellesskapet som følge av brudd i forbindelse med straffegjennomføringen mv. Tiltak etter disse bestemmelsene skal altså være fravær av fellesskap med øvrige innsatte. Dette gjennomføres som regel ved at den innsatte helt eller delvis ikke gis anledning til å delta på aktiviteter som arbeid og skole og/eller ha fritidsfellesskap med øvrige innsatte, men i stedet låses inne på sin egen celle.
Innsetting på sikkerhetscelle er et inngripende tiltak, og kan ha et stort skadepotensial. Vilkårene for å kunne plassere innsatte på sikkerhetscelle er derfor strengt regulert i straffegjennomføringsloven § 38. Slike tiltak skal blant annet bare benyttes dersom det er «strengt nødvendig» og mindre inngripende tiltak har vært forsøkt eller åpenbart vil være utilstrekkelig. Tiltaket skal brukes «med varsomhet». Det følger av legalitetsprinsippet at et slikt inngrep som innsettelse på sikkerhetscelle innebærer ikke kan utføres i videre utstrekning enn det som følger av hjemmelsgrunnlaget.
Hvorvidt den aktuelle cellen omfattes av straffegjennomføringsloven § 38 må bero på om den etter sin utforming er å anse som en sikkerhetscelle. Hva kriminalomsorgen har omtalt den som, eller ment at det skulle være, er mindre relevant. Ut over plasseringen (som var på lukket avdeling) hadde den aktuelle cellen vesentlige likhetstrekk med en sikkerhetscelle. Mens de øvrige alminnelige cellene ved fengselet hadde seng, skrivebord, stol, klesskap, bokhylle og gardiner, hadde den aktuelle cellen ingen møblering utover en betongbrisk med plastmadrass. Det var heller ikke TV på den aktuelle cellen, slik som på de ordinære cellene. På den annen side var celledøren og vinduet mer likt det som finnes på de ordinære cellene. Ut fra cellens utforming er det mest nærliggende å anse den som en sikkerhetscelle, og plassering der må derfor hjemles i straffegjennomføringsloven § 38. Fengselets bruk av denne cellen med hjemmel i straffegjennomføringsloven §§ 37 eller 39 kan det ikke sees å være grunnlag for. Det er imidlertid positivt dersom fengselet har benyttet cellen som et mindre inngripende tiltak enn sikkerhetscelle. Plasseringen der må likevel hjemles i straffegjennomføringsloven § 38.
I redegjørelsen hit ble det også opplyst at cellen ble brukt «som ventecelle i påvente av ordinær celle». Det fremgikk ikke om dette var i tilknytning til ankomst, i forbindelse med overflytting fra andre avdelinger e.l. Helt korte opphold i den aktuelle cellen må etter forholdene kunne aksepteres. Plassering av noe lengde krever imidlertid uttrykkelig lovhjemmel, jf. mine merknader ovenfor. Jeg har imidlertid ikke tilstrekkelige opplysninger om bruken av cellen som «ventecelle» til å kritisere dette.
I redegjørelsen hit ble det opplyst at cellen var under ombygging til «en forsterket celle» med de samme fasiliteter som de øvrige cellene ved fengselet. Det fremgår ikke hva kriminalomsorgen legger i begrepet «forsterket celle». Jeg legger til grunn at cellen nå tilsvarer de øvrige cellene, og at det derfor ikke vil være behov for særskilt hjemmel for plassering der. Jeg finner derfor å kunne la dette spørsmålet bero med merknadene ovenfor.
2. Tilgang til lov, forskrift og retningslinjer på avdelingene
Det følger av Kriminalomsorgens sentrale forvaltnings Retningslinjer til straffegjennomføringsloven mv. punkt 1.5 at straffegjennomføringsloven og -forskriften, tilhørende retningslinjer og forskrift om forvaring skal være tilgjengelig ved alle fengselsavdelinger.
Under besøket viste det seg at det ikke fantes noe kopisett av straffegjennomføringsloven eller -forskriften for utlån til de innsatte ved stikkprøve ved en av avdelingene. Det fantes en eldre versjon av retningslinjene, men dette var ikke kjent for de som var til stede. Den nyeste utgaven av Fangehåndboka var imidlertid tilgjengelig for utlån.
I brevet herfra 7. mars 2013 ble regionen bedt om å opplyse om straffegjennomføringsloven og -forskriften, tilhørende retningslinjer og forskrift om forvaring var tilgjengelig for de innsatte, om straffegjennomføringsloven og -forskriften var tilgjengelig på engelsk og hvilke rutiner som finnes for å sikre at materialet som er til utlån holdes oppdatert.
Regionen har i svarbrevet hit vist til redegjørelsen fra Trondheim fengsel i brev 3. april 2013, som fulgte vedlagt regionens brev. Fengselet har opplyst at nye permer med oppdatert materiale nå er på plass på avdelingene, og at det foretas en gjennomgang av dette to ganger i året eller på forespørsel. Videre er det opplyst at lov og forskrifter også er tilgjengelig på engelsk, litauisk, polsk og rumensk. Dette er positivt, og jeg finner å kunne la dette forholde bero med den redegjørelsen fengselet har gitt.
3. Informasjon om tilsynsrådet
Det følger av straffegjennomføringsloven § 9 at tilsynsrådene tilknyttet de ulike regionene innenfor kriminalomsorgen skal «føre tilsyn med fengsler og friomsorgskontor og med behandlingen av de domfelte og innsatte». Under omvisningen ved fengselet fremgikk det at det ikke fantes oppslått informasjon i fellesarealene om tilsynsrådet for Kriminalomsorgen region nord ved flere av avdelingene. Heller ikke i informasjonsskrivene til nyinnsatte var det informasjon om tilsynsrådet. Regionen ble derfor bedt om å redegjøre for hvordan de innsatte blir informert om tilsynsrådet og dets funksjon, og om eventuelle rutiner for dette ble ansett som tilfredsstillende.
Regionen viste i svarbrevet til fengselets redegjørelse om dette, og anså rutinene for å være tilstrekkelige. I fengselets redegjørelse er det opplyst at tilsynsrådets varslede besøk blir gjort kjent for de innsatte ved oppslag på avdelingene, og at det også «blir … fulgt opp av avdelingsleder på den enkelte boenhet». Videre ble det opplyst at tilsynsrådets eget orienteringsskriv skulle være tilgjengelig på avdelingene, og at dette skulle henges opp på nytt der det eventuelt manglet.
I kriminalomsorgens retningslinjer til straffegjennomføringsloven punkt 3.4 slås det fast at domfelte skal «gjøres kjent med at han kan henvende seg til tilsynsrådet». Det er derfor en forutsetning at innsatte får tilstrekkelig informasjon, både om tilsynsrådet generelt og om rådets anmeldte besøk. Det er beklagelig at generell informasjon om tilsynsrådet ikke var lett tilgjengelig ved besøket. Jeg ser det derfor som positivt at tilsynsrådets informasjonsbrosjyre nå skal være tilgjengelig på alle avdelinger, og at varslede besøk blir gjort kjent for de innsatte. Kriminalomsorgen bør for øvrig vurdere om det også kan være hensiktsmessig å innta informasjon om tilsynsrådet i informasjonsskrivene til nyinnsatte.
4. Informasjon om ombudsmannens besøk mv.
Forut for besøket ble fengselet bedt om å varsle de innsatte om ombudsmannens besøk «ved oppslag senest to uker før besøket finner sted». Videre ble det bedt om tilbakemelding dersom innsatte ga uttrykk for ønske om individuell samtale med mine medarbeidere. I etterkant av besøket ble jeg kjent med at en innsatt som var utelukket fra fellesskapet under besøket, ikke ble orientert om besøket. En annen innsatt skal ha gitt uttrykk for ønske om å snakke med mine medarbeidere, men skal ha blitt nektet dette.
Regionen ble derfor bedt om å redegjøre kort for hvordan de innsatte, herunder innsatte som var utelukket fra fellesskapet, ble orientert om besøket. Videre ble det bedt om en kort redegjørelse for hvordan de ansatte ble informert om de innsattes mulighet til å snakke med mine medarbeidere.
I regionens redegjørelse hit ble det i hovedsak vist til fengselets svar 3. april 2013, der det heter:
«De ansatte ble av ledelsen orientert om besøket på de faste avdelingsmøtene ledelsen har med ansatte. De ansatte på de ulike avdelingene (også de som sitter utelukket) fikk i oppdrag å bekjentgjøre Sivilombudsmannens annonserte besøk til innsatte. I tillegg ble innsattes representanter ved de ulike avdelingene gjort kjent med Sivilombudsmannens besøk i KU-møte. Der ble også foldere om Sivilombudsmannens virke delt ut. Det ble videre tilrettelagt for at de innsattes representanter kunne møtes i fellesskap og snakke sammen og lage en eventuell saksliste slik at de var godt forberedt til besøket. Videre ble det tilrettelagt og koordinert for at Sivilombudsmannen kunne snakke uforstyrret med de innsattes representerer i eget møte uten at ledelsen ved Trondheim fengsel var til stede.
At en innsatt skal ha blitt nektet å snakke med Sivilombudsmannen er ukjent for ledelsen ved Trondheim fengsel.»
Regionen har i sitt svar lagt til følgende:
«Ingen innsatte ble nektet å snakke med sivilombudsmannens medarbeidere. Det kan selvsagt være innsatte som ikke fikk anledning til å være alene med sivilombudsmannens medarbeidere av sikkerhetsmessige grunner. Dette er vanskelig for regionen å etterprøve, da det i Sivilombudsmannens brev ikke oppgis navn på den som angivelig skal ha blitt nektet.»
Spørsmål om hva som skal ha blitt sagt mellom ansatte og innsatte med hensyn til muligheten til å snakke med mine medarbeidere under besøket, er det vanskelig for meg å få klarhet i. Jeg forutsetter imidlertid å bli orientert dersom en innsatts ønske om å få snakke med mine medarbeidere blir avslått. For øvrig synes besøket gjort kjent på en tilfredsstillende måte. Jeg finner å kunne la dette forholdet bero med den redegjørelsen som er gitt fra fengselet og regionen.
5. Bygningsmessige forhold mv.
Vesentlige deler av fengselets lokaler er av eldre dato, og en del av bygningsmassen bærer preg av slitasje og manglende vedlikehold. Flere av cellene og besøksfasilitetene fremstod til dels som noe uegnet. Besøksrommet for barn er blant annet plassert i umiddelbar nærhet til de øvrige besøksrommene.
I Kriminalomsorgens sentrale forvaltnings kapasitetsplan fra januar 2013 er det lagt opp til en tilstandsanalyse med tanke på betydelige oppgraderinger av fengselet. Regionen ble bedt om å kommentere de bygningsmessige utfordringene, og det forestående utbedringsarbeidet.
Tilstandsrapporten er etter det opplyste ikke ferdigstilt. Statsbygg har imidlertid, uavhengig av tilstandsanalysen, konkludert med at A-fløyen med blant annet lukket-, varetekt- og kvinneavdeling er saneringsmoden, og at totalrehabilitering må gjennomføres senest innen 8–10 år. I redegjørelsen hit har regionen opplyst at vedlikeholdet og oppgradering av inventar og utstyr i mellomtiden er begrenset til «det aller nødvendigste for å opprettholde en forsvarlig drift». Det fremgår videre at både Statsbygg og Kriminalomsorgen region nord vil prioritere arbeidet med opprustingen av Trondheim fengsel.
I fengselets redegjørelse heter det:
«Tross dette er det nå satt opp et program for å renovere og pusse opp i samtlige avdelinger og erstatte slitt inventar. Vi har startet med å pusse opp rom for rom etter som de blir ledige og fokuserer på at disse rom skal ha samme standard når innsatte flytter ut.
For øvrig kan det også nevnes at Trondheim fengsel benyttet innsatte som arbeidskraft som et sysselsettingstiltak der hvor det er mulig.»
Jeg har merket meg regionens prioritering av dette arbeidet, som synes nødvendig. Videre har jeg merket meg fengselets arbeid med vedlikehold i påvente av rehabiliteringen. Jeg finner å kunne la forholdet bero med de redegjørelsene som er gitt.
6. Oppfølging av ombudsmannens sak 2010/1796
I avsluttende brev 6. januar 2011 i ombudsmannssak 2010/1796 ble fengselet bedt om å oversende reviderte rutiner for behandling av innsynsbegjæringer. Det ble minnet om denne anmodningen i brevet til regionen 7. mars 2013.
I fengselets brev 3. april 2013 ble det opplyst at nye rutiner var utarbeidet, og gjeldende praksis ble gjengitt. Det fremgikk blant annet at innsyn skal gis «snarest og senest innen 1 uke etter begjæringen er innregistrert».
Jeg har en rekke ganger, se for eksempel saken omtalt i årsmeldingen for 2009 s. 95–99 med videre henvisninger, uttalt at begjæringer om innsyn skal prioriteres høyt og avgjøres raskt, vanligvis innen få dager (1–3 virkedager). En noe lengre saksbehandlingstid kan være akseptabelt i enkelte kompliserte saker. Det er positivt at nye rutiner for fengselets behandling av innsynsbegjæringer nå er på plass. Jeg ber imidlertid kriminalomsorgen merke seg at svar på innsynsbegjæringer i de fleste tilfeller bør avgjøres vesentlig raskere enn innen en uke.
7. Oppsummering
Besøket ved Trondheim fengsel ga et generelt godt inntrykk. De største utfordringene synes å være knyttet til de bygningsmessige forholdene og følgene av dette. For øvrig synes de forhold som har vært tatt opp herfra i all hovedsak å være rettet opp.
Jeg finner å kunne la saken bero med de redegjørelsene som kriminalomsorgen har gitt og de merknadene som fremkommer ovenfor.