1. Innledning
Fire av ombudsmannens medarbeidere besøkte 12. desember 2012 sentralarresten ved Sør-Trøndelag politidistrikt i Trondheim. Etter et orienterende møte med representanter for politidistriktet, ble det gitt en omvisning i arrestlokalene. Omvisningen inkluderte blant annet lufteområdet, inkvireringsfasilitetene, vaktrommet med overvåkingsutstyr og utstyr for loggføring, dusj- og toalettfasilitetene og flere enkeltceller.
I etterkant av besøket fant ombudsmannen grunn til å undersøke enkelte forhold nærmere. Dette gjaldt politidistriktets praksis med kameraovervåking i forbindelse med visitasjon (stripping), arrestantenes muligheter for varsling og kommunikasjon og loggføring av tilbudt og gjennomført lufting. Spørsmålene som ble stilt i brev herfra 4. april 2013 ble besvart av politidistriktet 2. mai samme år.
2. Kameraovervåking i forbindelse med visitasjon (stripping) av arrestanter
2.1 Undersøkelsene
Under besøket ble det opplyst at visitasjon gjennomføres på arrestantens celle, og at kameraovervåkingen på cellen alltid er påskrudd. Det fremkom videre at det som hovedregel er to tjenestemenn til stede under visitasjonen, noe som også samsvarer med lokal arrestinstruks.
Politidistriktet ble bedt om å redegjøre nærmere for det rettslige grunnlaget for bruk av kameraovervåking i forbindelse med visitasjon av arrestantene. Det ble i denne forbindelse stilt spørsmål om hvordan hensynet til arrestantens helse kan begrunne kameraovervåking i visitasjonssituasjoner der det er tjenestemenn til stede sammen med arrestanten. Politidistriktet ble også bedt om å redegjøre for regler og rutiner for tilgang, lagring og sletting av opptak fra visitasjonssituasjoner. Det ble også bedt om å få opplyst om politidistriktet hadde vurdert å etablere et eget rom for visitasjon eller eventuelt å anvende en av cellene til et slikt formål uten kameraovervåking.
Politidistriktet svarte at visitasjon alltid foregår på innsattes celle for å skjerme arrestanten mot innsyn fra øvrige arrestanter og ansatte og for å unngå flytting av eventuelt utagerende personer til et nytt rom etter visitasjon. Det ble videre opplyst at ingen i arresten eller operasjonssentralen har mulighet til å slå av og på opptaksfunksjonen på overvåkingskameraene. Ifølge politidistriktet bidrar overvåking i disse tilfellene til økt kunnskap hos arrestforvarer og kartlegging av arrestantens psykiske og fysiske helsetilstand, i tillegg til at man raskt kan bistå med medisinsk utstyr dersom dette er nødvendig. Politidistriktet opplyste at det ikke var mulig å etablere et eget visitasjonsrom uten at det ble foretatt bygningsmessige endringer «som vil medføre en relativt stor merkostnad». Avslutningsvis ble det kort redegjort for reglene for lagring, oppbevaring og sletting av lyd- og billedopptak.
2.2 Mine merknader
Det følger av politiarrestforskriften § 2-1 første ledd at en politiarrest kan være utstyrt med teknisk utstyr, herunder kameraovervåking, i den grad det er nødvendig for å ivareta kommunikasjon og sikkerhet. Slikt teknisk utstyr kan imidlertid etter ordlyden i annet punktum bare benyttes «for å ivareta den innsattes helseforhold». I Politidirektoratets rundskriv 2006/014 om bruk av politiarrest heter det videre i punkt 2.2 tredje avsnitt:
«Kameraovervåking i cellene skal kun finne sted dersom hensynet til den innsattes helse og sikkerhet tilsier det, jf. politiarrestforskriften § 2-1, 1. ledd. Overvåking skal således alltid benyttes overfor risikoarrestanter som nevnt i politiloven §§ 9 og 12. Ut over dette kan overvåking iverksettes etter en konkret helhetsvurdering av innsattes helsesituasjon.»
Det er således uttrykkelig fastslått i regelverket at det bare er hensynet til den innsattes helse som kan begrunne bruk av kameraovervåking i arrestens celler. Jeg kan ikke se for meg tilfeller der forskriftens vilkår for bruk av kameraovervåking vil være oppfylt ved visitasjon på en celle. Hensynet som ellers kan begrunne bruk av overvåking, dvs. innsattes helse, vil i slike tilfeller bli tilstrekkelig ivaretatt gjennom de ansattes fysiske nærvær.
Politidistriktets praksis med rutinemessig kameraovervåking av visitasjonssituasjoner er ikke i samsvar med regelverket slik det er utformet, og må derfor kritiseres. Jeg må be om at politidistriktet avvikler denne praksisen, og for fremtiden gjennomfører visitasjoner (stripping) i celler eller andre lokaler uten kameraovervåking. Alternativt må det etableres en teknisk løsning som gjør det mulig å slå av kameraovervåkingen på den cellen hvor visitasjon foregår.
Jeg har merket meg politidistriktets opplysning om at det i dag ikke er teknisk mulig å skru av kameraovervåkingen i cellene når de brukes til visitasjon. Dette kan naturlig nok ikke legitimere en praksis som ikke er i samsvar med regelverket. Jeg har ved flere anledninger kritisert andre politidistrikt som har kameraovervåket visitasjonssituasjoner, og det har i disse politidistriktene vært mulig å etablere ordninger der dette unngås. Nærmere informasjon om disse sakene finnes blant annet på ombudsmannens nettsider.
Politidistriktet bes om å orientere om oppfølgingen av mine merknader på dette punkt.
3. Arrestantenes mulighet for varsling og kommunikasjon
3.1 Undersøkelsene herfra
Under omvisningen i arrestlokalene fremkom det at ingen av de 21 cellene hadde utstyr som gjorde det mulig for arrestanten å starte toveis kommunikasjon mellom seg og tjenestemennene på vaktrommet. Arrestanten var derfor henvist til enten å banke i døren, eller å få kontakt gjennom å påkalle oppmerksomhet via overvåkingskameraet.
Politidistriktet ble bedt om å bekrefte at kommunikasjonsmulighetene var slik de er beskrevet ovenfor. I så fall ble det stilt spørsmål om politidistriktet anså dette som tilstrekkelig for å ivareta arrestantenes helse og sikkerhet. Det ble særskilt bedt om en redegjørelse for hvordan kommunikasjonsutfordringene løses når det bare er en arrestforvarer på jobb, som trolig ofte er beskjeftiget med andre gjøremål og dermed har begrenset mulighet til å holde øye med alle kameraene samtidig.
I svarbrevet bekreftet politidistriktet den ovennevnte begrensingen i arrestantens varslings- og kommunikasjonsmuligheter. På det tidspunkt da sentralarresten ble bygget i 2004 var kommunikasjonsutstyret i samsvar med dagjeldende kravspesifikasjoner. Politidistriktet opplyste at de ansatte i arresten som hovedregel fører samtaler med arrestantene gjennom celledørene og ikke gjennom overvåkingskameraets kommunikasjonsfunksjon. Samtaler på denne måten skjer bare når det er mye å gjøre i arrestlokalet, og da primært for å orientere arrestanten om at han må vente på at arrestforvarer kommer til vedkommendes celledør. Det ble videre opplyst at politidistriktet søker å bemanne arresten med minst to arrestforvarere til enhver tid. Politidistriktet anså kommunikasjonsordningen som tilfredsstillende når arresten er bemannet med minimum to ansatte.
3.2 Mine merknader
I Politidirektoratets rundskriv 2006/014 punkt 2.2 står det at alle celler i politiets sentralarrester som vil kunne bli benyttet overfor risikoarrestanter som beskrevet i politiloven § 9 (berusede personer) og § 12 (syke mv.) skal ha kommunikasjons- og sikkerhetsutstyr. Det antas at det med uttrykket «kommunikasjons- og sikkerhetsutstyr» som et minimum oppstilles et krav om at det er installert teknisk utstyr som gjør det mulig for de innsatte å oppnå rask kontakt med en tjenestemann.
Jeg har oppfattet det slik at det i utgangspunktet ikke er noen forskjeller mellom hvordan de ulike cellene i sentralarresten i Trondheim brukes og at alle vil kunne bli benyttet til risikoarrestanter som nevnt. Alle cellene må i så fall oppfylle kravene til kommunikasjons- og sikkerhetsutstyr.
Cellene i sentralarresten er utrustet med kameraovervåking og mulighet for toveis kommunikasjon. Det er imidlertid bare de ansatte i arresten som har mulighet til å ta initiativ til å starte slik kommunikasjon. Arrestantene er henvist til å påkalle oppmerksomhet ved å banke i celledøra eller forsøke å fange de ansattes oppmerksomhet via kamera. Spørsmålet er om dette er tilfredsstillende.
For så vidt gjelder kriminalomsorgens virksomhet følger det av punkt 18.2 bokstav c i De europeiske fengselsreglene (rekommandasjon fra Ministerkomiteen i Europarådet 11. januar 2006) at det i alle bygninger der innsatte pålegges å bo, arbeide eller samles skal være et «alarmsystem» som skal «sikre at innsatte omgående kan kontakte de ansatte». Selv om disse reglene ikke er rettslig bindende, er det forutsatt at medlemslandene bestreber seg på å følge prinsippene i sin interne lovgivning.
De europeiske fengselsreglene kommer ikke direkte til anvendelse overfor innsatte i politiarrest. Hensynet til å sikre den frihetsberøvedes helse, som det må legges til grunn at slike varslingsanlegg primært skal ivareta, gjør seg imidlertid gjeldende med minst like stor styrke for de som oppholder seg i politiarrest som for innsatte i fengsel. Mange frihetsberøvede vil kunne være psykisk ustabile i de første dagene etter pågripelse, med en dertil forhøyet risiko for selvskading og selvdrap. Innsettelse vil for mange kunne være en fysisk påkjenning og kunne utløse mer eller mindre akutte sykdomstilstander. Den pågrepne kan naturlig nok ikke selv ta direkte kontakt med helsepersonell, og må da i det minste kunne ha en enkel måte for å ta kontakt med de tjenestemennene som er ansvarlige for vedkommende.
Kameraovervåking vil kunne fange opp en del tilfeller der det er nødvendig for de ansatte i arresten å gripe inn for å ivareta arrestantens behov. Rutinemessig kameraovervåking av alle arrestanter er det imidlertid ikke anledning til etter dagens regelverk, og det vil også være tilstander som arrestanten i første rekke kjenner selv og som ikke gir seg direkte ytre utslag. Det fremstår som lite tilfredsstillende at arrestanten i slike tilfeller bare skal kunne komme i kontakt med de ansatte ved å banke i døra eller forsøke å fange de ansattes oppmerksomhet via kamera, dersom dette er på. Det kan heller ikke utelukkes at enkelte som innbringes til arresten ikke er i fysisk stand til å påkalle oppmerksomhet på denne måten.
Under besøket fremkom det bemanningsmessige utfordringer knyttet til målet om å ha to arrestforvarere på vakt samtidig. Dette var et problem særlig på nattestid, men også på dagtid kunne det hende at det bare var en arrestforvarer på jobb. I slike tilfeller vil det trolig kunne være vanskelig for arrestantene å komme i kontakt med arrestforvarerne på de måtene som er nevnt ovenfor.
Etter min mening er det ikke tilfredsstillende at de innsatte i sentralarresten ikke har mulighet til å ta kontakt med de ansatte på en enkel måte. Jeg må be om at politidistriktet foretar en ny vurdering av behovet for å installere teknisk utstyr i alle cellene som gjør dette mulig. Politidistriktet bes holde meg orientert om sin videre oppfølging av dette.
4. Journalføring av tilbud om opphold i friluft (lufting)
4.1 Undersøkelsene
Under besøket ble det foretatt stikkprøvekontroller av opplysningene i arrestjournalen. Det ble da konstatert at det i en del tilfeller ikke var ført noe i journalen om lufting eller tilbud om dette. I ett tilfelle var det ikke registret tilbud om luft før tredje døgn etter innsettelsen. Fra politidistriktets side ble det påpekt at mange får tilbud om lufting på vei til eller fra avhør, og at dette ikke alltid føres i arrestjournalen.
Politidistriktet ble bedt om å redegjøre for rutinene for journalføring av tilbudte og gjennomførte luftinger. Det ble spurt om lufting til og fra avhør ble videreformidlet fra polititjenestemenn til arrestforvarer og skrevet ned i arrestjournalen. Avslutningsvis ble det spurt om de som overnattet i arresten som hovedregel fikk tilbud om daglige opphold i friluft i tråd med politiarrestforskriften § 2-7.
Politidistriktet opplyste i svaret hit at alle som overnatter i arresten som hovedregel får tilbud om daglige opphold i friluft uavhengig av på hvilket grunnlag de er innbrakt. Videre presiserte politidistriktet at det er god kontakt mellom ansatte i arresten og de polititjenestemenn som henter og bringer arrestanter til og fra avhør. Dersom lufting forekommer før avhøret, vil dette bli varslet, og vakthavende arrestforvarer kan også se luftingen via overvåkingskameraet i lufteområdet. Dette blir loggført i arrestjournalen. Politidistriktet henviste til arrestinstruksen og opplyste at det ville bli presisert både muntlig og skriftlig til alle ansatte at lufting skal loggføres nøye med tidspunkt og hvem som utførte luftingen. All loggføring vedrørende lufting skal være ensartet.
4.2 Mine merknader
I forbindelse med oppfølgingen av et besøk til Romerike politidistrikt i 2009 uttalte jeg blant annet følgende om journalføring av lufting:
«Det vil være en fordel både for politidistriktets egen internkontroll og for eksterne kontrollinstanser at lufting i alle tilfeller føres i arrestjournalen. I journalen bør det også gis en kort begrunnelse i de tilfellene der lufting ikke er gjennomført.» (sak 2009/2108)
Det følger av punkt 2.10 i Sør-Trøndelag politidistrikts lokale arrestinstruks at «[s]amtlige tiltak som er foretatt i forbindelse med den enkelte innsatte under oppholdet skal loggføres her». Jeg ser det som positivt at politidistriktet både muntlig og skriftlig har presisert overfor de ansatte rutinene knyttet til journalføring av lufting.