1. Innledning
Sammen med to medarbeidere besøkte jeg 11. oktober 2012 sentralarresten ved Rogaland politidistrikt i Stavanger. Etter et orienterende møte med representanter for politidistriktet, ble det gitt en omvisning i arrestlokalene. Omvisningen inkluderte blant annet inkvireringsområdet, vaktrommet med overvåkingsutstyr og utstyr for loggføring mv., luftegården og enkelte celler.
I etterkant av besøket ble det funnet grunn til å foreta nærmere undersøkelser av flere forhold knyttet til driften av arresten. Spørsmålene som ble stilt i brev herfra 28. januar 2013 ble besvart av politidistriktet 20. februar 2013. Spørsmålene og politidistriktets svar er nærmere omtalt nedenfor.
Under besøket ble det registrert at én av cellene var utstyrt med reimseng (sikkerhetsseng). På denne bakgrunn ble det funnet grunn til å ta opp enkelte generelle spørsmål knyttet til bruken av reimseng med Politidirektoratet i brev 28. januar 2013. Disse undersøkelsene vil bli avsluttet særskilt, og omtales derfor ikke nærmere her.
2. Lokalt tilsyn
2.1 Undersøkelsene herfra
Det følger av forskrift om bruk av politiarrest (politiarrestforskriften) 30. juni 2006 nr. 749 § 4-1 at politimesteren skal sørge for at det foretas tilsyn og inspeksjoner av politiarrestene under hans eller hennes ansvarsområde. Politidistriktet skal dokumentere at tilsyn er utført og årlig rapportere skriftlig om bruken av politiarrest til det sentrale tilsynsutvalget, jf. forskriften § 4-3 første ledd og Politidirektoratets rundskriv 2006/014 punkt 8.
I forkant av besøket oversendte politidistriktet rapporter fra lokalt arresttilsyn for årene 2009 og 2011. Politidistriktet opplyste under besøket at det i 2010 ble gjennomført sentralt arresttilsyn, og at det derfor ikke ble ansett nødvendig å gjennomføre lokalt tilsyn dette året.
I brevet herfra ble det bedt om å få opplyst om politidistriktet i 2010 avga noen form for skriftlig rapport til det sentrale tilsynsutvalget om bruken av politiarrest i distriktet. Dersom en slik rapport ikke var avgitt, ble politidistriktet bedt om å gi sitt syn på hvordan dette harmonerer med de ovennevnte forpliktelsene etter politiarrestforskriften og direktoratets rundskriv.
I sitt svar opplyste politidistriktet følgende om tilsyn i arresten:
«Det ble, som nevnt fra vår side under besøket, foretatt lokalt arresttilsyn i 2009 og 2011. I 2010 gjennomførte Politidirektoratet sentralt arresttilsyn. Det ble med denne bakgrunn ikke vurdert som en hensiktsmessig ressursbruk å skulle gjennomføre lokalt tilsyn i tillegg til det sentrale.»
2.2 Mine merknader
Politiarrestforskriften § 4-1 fastsetter kun en plikt for det enkelte politidistrikt til å foreta tilsyn og inspeksjoner av distriktets arrester. Hvor hyppig slike tilsyn/inspeksjoner må gjennomføres sier bestemmelsen ikke noe direkte om. Det må likevel anses på det rene at bestemmelsen forutsetter at tilsyn/inspeksjoner gjennomføres med en viss regelmessighet.
Etter forskriften § 4-3 første ledd skal politimesteren rapportere skriftlig én gang i året til det sentrale tilsynsutvalget om bruken av politiarrest i sitt distrikt. Politidistriktet har ikke gitt et uttrykkelig svar på spørsmålet herfra om det i 2010 ble avgitt noen form for skriftlig rapport til det sentrale tilsynsutvalget knyttet til bruken av politiarrest. I forkant av besøket fikk mitt kontor oversendt slike rapporter for årene 2009 og 2011. Disse rapportene, sammenholdt med at politidistriktet ikke har besvart ovennevnte spørsmål, tyder imidlertid på at en slik rapport ikke ble sendt det aktuelle året. Politidistriktets unnlatelse på dette punkt må i så fall kritiseres. Det er grunn til å presisere at rapporteringsplikten etter politiarrestforskriften § 4-3 gjelder uavhengig av om det gjennomføres sentralt arresttilsyn samme år.
Selv om politimesteren i politiarrestforskriften § 4-3 er pålagt en årlig rapporteringsplikt, sier heller ikke denne bestemmelsen noe uttrykkelig om hvor ofte lokalt arresttilsyn skal gjennomføres. I ovennevnte rundskriv fra Politidirektoratet heter det imidlertid følgende i punkt 8:
«Politidistriktene skal dokumentere at tilsyn er utført og årlig rapportere skriftlig om bruk av politiarrest til det sentrale tilsynsutvalget, jf. forskriften § 4-3, 1. ledd.»
Sett i sammenheng kan rundskrivets sammenkobling av plikten til å dokumentere at tilsyn er utført og den årlige rapporteringsplikten til det sentrale tilsynsutvalget, vanskelig forstås på annen måte enn at det enkelte politidistrikt plikter å foreta tilsyn i distriktets politiarrester minst én gang i året. Dette harmonerer også best med de antatte formålene bak den årlige rapporteringsplikten som er nedfelt i forskriften § 4-3. Jeg legger til grunn at formålene med denne plikten dels er å holde det sentrale tilsynsutvalget løpende orientert om driften av arrestlokalene i de enkelte politidistrikt, og dels å bevisstgjøre politidistriktene om forhold knyttet til sin egen drift av arrestlokalene i lys av gjeldende regelverk. For å sikre at disse formålene oppnås, er det avgjørende at politidistriktet skaffer seg best mulig kunnskap om driften av arrestlokalene. Denne kunnskapen kan vanskelig fremskaffes uten at det gjennomføres tilsyn.
Konklusjonen på dette må bli at hvert enkelt politidistrikt plikter å gjennomføre lokalt arresttilsyn minst én gang i året. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for unntak fra denne plikten. Tilsyn utført av det sentrale tilsynsutvalget, jf. forskriften § 4-2, kan ikke erstatte gjennomføringen av lokalt tilsyn. Følgelig må politidistriktet kritiseres for at det ikke ble gjennomført lokalt arresttilsyn i 2010.
3. Arrestantenes mulighet for varsling og kommunikasjon
3.1 Undersøkelsene herfra
I forbindelse med omvisningen i arrestlokalene fremkom det at de sju såkalte ventecellene ikke syntes å ha verken callinganlegg eller noen annen form for teknisk utstyr som kunne gjøre det mulig for arrestantene å oppnå kontakt med vaktrommet i arresten. De aktuelle cellene fremsto videre som lydisolerte og var adskilt fra vaktrommet med minimum én dør. Fra politidistriktets side ble det opplyst at tilsyn i disse cellene rutinemessig gjennomføres hver halve time ved at en arrestforvarer åpner en luke i celledøren.
Politidistriktet ble bedt om å opplyse om arrestanter som er syke eller påvirket av alkohol eller andre berusende midler plasseres i arrestens venteceller. Det ble videre bedt om at politidistriktet uttalte seg om forsvarligheten av å plassere personer på celler der det tilsynelatende er svært vanskelig for vedkommende å varsle tjenestemennene i arresten. Det ble også spurt om inspeksjonsrutinene i de aktuelle cellene med en halv times intervaller ble ansett som tilstrekkelige for å ivareta arrestantenes liv og helse. Endelig ble politidistriktet bedt om å redegjøre for hvilke vurderinger som foretas før en arrestant plasseres i en slik celle.
I svarbrevet ga politidistriktet uttrykk for at ventecellene ikke kan anses som «lydisolerte» ettersom det er «fullt mulig å høre tilrop eller banking på dørene også fra disse cellene». Det ble videre opplyst at de aktuelle cellene i utgangspunktet kun blir benyttet til personer som har kortere opphold i arresten, for eksempel der «den innsatte har blitt hentet fra et fengsel og må vente i politiarresten for en fremstilling i retten». For så vidt gjaldt spørsmålet om berusede innsatte uttalte politidistriktet følgende:
«Selv om det ikke er ønskelig fra politidistriktets side, kan det forekomme at personer som er beruset må settes på en ventecelle. Denne problemstillingen forekommer først og fremst i forbindelse med helgetjenesten, hvor antall innsatte er høyere enn ellers i uken.
Bakgrunnen for at dette blir gjort er blant annet at politidistriktet ønsker å unngå at flere enn en person sitter på en celle samtidig. Det er viktig å presisere at dersom venteceller brukes til dette formål, så vil oppholdet være så kort som mulig.»
Når det gjaldt tilsyn med berusede innsatte uttalte politidistriktet følgende:
«Dersom en person som er beruset settes på ventecelle, vil arrestforvareren, i samarbeid med vaktleder, vurdere behovet for hyppigere kontroll enn hver halve time. Det vil også være slik at politipatruljen som har kommet inn med vedkommende, er med og gir sin vurdering i forbindelse med innsettelse. Vurderingene er basert på oppdragets art, informasjon gitt i PO fra operatørene på operasjonssentralen, samt observasjon og samtaler med politipatruljen, arrestforvarer og eventuelt vaktleder. Det er med andre ord flere tjenestemenn med og foretar vurderingen av den enkelte innsatte.»
Politidistriktet ga uttrykk for at de ovennevnte unntakene knyttet til bruken av ventecellene ble ansett som forsvarlige. Videre het det i svarbrevet:
«Personer som vurderes som syke blir alltid fremstilt for legevakten slik at kvalifisert helsepersonell kan foreta den nødvendige vurderingen om hvorvidt vedkommende er i en slik tilstand at et opphold i arresten er forsvarlig. Dersom lege klarerer vedkommende, vil denne personen settes på en ordinær celle.»
3.2 Mine merknader
Politidistriktet mener at ventecellene ikke kan anses som «lydisolerte» ettersom det etter det opplyste skal være «fullt mulig å høre tilrop eller banking på dørene også fra disse cellene». Jeg har ikke grunnlag for å trekke politidistriktets vurderinger på dette punkt i tvil. Det må likevel anses på det rene at det vil være mer krevende for innsatte i disse cellene å oppnå kontakt med tjenestemennene i arresten enn hva tilfellet er for arrestanter som plasseres i celler som er utstyrt med callinganlegg og/eller utstyr for kameraovervåking. Fraværet av slikt teknisk utstyr i ventecellene må antas å øke risikoen for at arrestantene ikke raskt nok lykkes med å oppnå kontakt med en tjenestemann. Dette vil blant annet kunne være tilfellet ved mye støy i arrestlokalene eller i tilfeller der tjenestemennene er opptatt med andre gjøremål. I lys av disse utfordringene er det positivt at politidistriktet har opplyst at personer som vurderes å være syke ikke plasseres i disse cellene. Jeg har for øvrig merket meg at disse cellene etter det opplyste bare benyttes overfor personer som har kortvarige opphold i arresten.
I Politidirektoratets rundskriv 2006/014 står det i punkt 2.2 at alle celler i politiets sentralarrester som vil kunne bli benyttet overfor risikoarrestanter som beskrevet i politiloven § 9 (berusede personer) og § 12 (syke mv.) skal ha kommunikasjons- og sikkerhetsutstyr. Det antas at det med uttrykket «kommunikasjons- og sikkerhetsutstyr» som et minimum oppstilles et krav om at det er installert teknisk utstyr, eksempelvis i form av en varslingsknapp eller et callinganlegg med mulighet for enveis- eller toveiskommunikasjon, som gjør det mulig for de innsatte å oppnå rask kontakt med en tjenestemann. Jeg har notert meg politidistriktets opplysning om at det «kan … forekomme at personer som er beruset må settes på en» av ventecellene. Politidistriktet bes vurdere om en slik praksis er i samsvar med rundskrivets krav.
Det internrettslige regelverket for bruk av politiarrest oppstiller ikke uttrykkelige krav om at andre celler enn de som vil kunne bli benyttet overfor risikoarrestanter skal ha installert «kommunikasjons- og sikkerhetsutstyr». For så vidt gjelder kriminalomsorgens virksomhet følger det av punkt 18.2 bokstav c i De europeiske fengselsreglene (rekommandasjon fra Ministerkomiteen i Europarådet 11. januar 2006) at det i alle bygninger der innsatte pålegges å bo, arbeide eller samles skal være et «alarmsystem» som skal «sikre at innsatte omgående kan kontakte de ansatte». Selv om disse reglene ikke er rettslig bindende, er det forutsatt at medlemslandene bestreber seg på å følge prinsippene i sin interne lovgivning.
De europeiske fengselsreglene kommer ikke direkte til anvendelse overfor innsatte i politiarrest. Hensynet til å sikre den frihetsberøvedes helse, som det må legges til grunn at slike varslingsanlegg primært skal ivareta, gjør seg imidlertid gjeldende med minst like stor styrke for innsatte i politiarrest som for innsatte i fengsel. Mange frihetsberøvede vil kunne være psykisk ustabile i de første dagene etter pågripelse, med en dertil forhøyet risiko for selvskading og selvdrap. Innsettelse vil videre kunne være en fysisk påkjenning og kunne utløse mer eller mindre akutte sykdomstilstander. Den pågrepne kan naturlig nok ikke selv ta direkte kontakt med helsepersonell, og må da i det minste kunne ha en enkel måte for å ta kontakt med de tjenestemennene som er ansvarlige for vedkommendes ve og vel. Det er ikke en tilfredsstillende løsning at den pågrepne skal måtte ty til rop eller banking i dører.
Jeg må be om at politidistriktet foretar en ny vurdering av behovet for å installere teknisk utstyr i de cellene som ikke allerede har det, som gjør det mulig for de innsatte å kontakte tjenestemennene i arresten på en enkel måte.
Politiarrestforskriften § 2-5 første ledd slår fast at de innsatte skal ha «forsvarlig tilsyn». Den ansvarlige for arresten skal videre «sørge for at det føres nøye tilsyn med de innsattes helsetilstand og at lege straks tilkalles ved behov». Det fremgår videre av annet ledd at innsatte som er «syke eller påvirket av alkohol eller andre berusende midler, skal inspiseres hver halvtime, med mindre omstendighetene tilsier hyppigere tilsyn». Forskriften oppstiller dermed enkelte minstekrav knyttet til både innholdet og omfanget av tilsynet som skal føres med innsatte.
Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) 4. november 1950 artikkel 2 om retten til liv har også betydning for hvilke krav som må stilles til det enkelte politidistrikts tilsyn med arrestantene. Det følger av en rekke dommer fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) at denne artikkelen blant annet pålegger den enkelte stat visse positive forpliktelser til å beskytte livet til personer som faller innenfor statens jurisdiksjon, jf. blant annet EMDs dom 9. juni 1998 i saken L.C.B. mot Storbritannia avsnitt 36. I EMDs praksis er det fastslått at myndighetene kan være pliktige til å føre løpende tilsyn med den som er frihetsberøvet slik at vedkommende om nødvendig sikres tilstrekkelig behandling, se EMDs dom 1. juni 2006 i saken Tais mot Frankrike. Dommen finnes kun i fransk versjon, men er nærmere omtalt i Jon Fridrik Kjølbro, Den Europæiske Menneskerettighetskonvention – for praktikere (3. utg. 2010), på side 193. Saken gjaldt en alvorlig syk person som døde i arresten. Til tross for at vedkommende blant annet hadde ropt og skreket gjennom hele natten var det ingen polititjenestemann som hadde sett til ham mellom kl. 01.00 og kl. 07.30 da han ble funnet død. EMD konstaterte at det hadde skjedd en krenkelse av statens positive plikt til å beskytte frihetsberøvede personers liv, jf. EMK artikkel 2.
Jeg har merket meg politidistriktets opplysning om at «arrestforvareren, i samarbeid med vaktleder, [vil] vurdere behovet for hyppigere kontroll enn hver halve time» i de tilfeller der berusede personer plasseres i en av ventecellene. Det er positivt at politidistriktet med dette tilstreber å innrette tilsynsfrekvensen overfor berusede arrestanter i tråd med den konkrete vurderingen som skal foretas etter forskriften § 2-5 annet ledd første punktum. Videre er det positivt at også politipatruljen som har innbrakt vedkommende gir sin vurdering av behovet for tilsyn. For å kunne fastsette en forsvarlig tilsynsfrekvens i det enkelte tilfellet er det av stor betydning at vurderingen av innsattes helse er så grundig som mulig. Det må antas at politipatruljen som pågriper og innbringer innsatte ofte vil kunne ha tilegnet seg viktig kunnskap i så måte. Jeg finner for ordens skyld grunn til å presisere at politidistriktet ved vurderingen av hvor hyppig en beruset innsatt skal inspiseres tar tilbørlig hensyn til at de aktuelle cellene verken har kommunikasjons- eller sikkerhetsutstyr. Dette tilsier i seg selv at hyppigere tilsyn enn hver halve time bør gjennomføres når berusede arrestanter plasseres i de aktuelle cellene.
For så vidt gjelder tilsyn med innsatte i ventecellene som ikke er beruset legger jeg på bakgrunn av politidistriktets opplysninger gitt under besøket til grunn at disse automatisk blir inspisert hver halve time. Som vist til ovenfor oppstiller ikke politiarrestforskriften § 2-5 noe konkret minstekrav knyttet til hvor ofte andre arrestanter enn de som er syke eller berusede skal inspiseres. Likevel skal også disse innsatte i følge forskriften § 2-5 første ledd første punktum ha et «forsvarlig» tilsyn. Det må også i disse tilfellene foretas en konkret vurdering, der det tas i betraktning at de aktuelle cellene ikke er utstyrt med et varslingssystem. Etter omstendighetene vil det også for øvrige arrestanter være påkrevd med hyppigere tilsyn enn hver halvtime.
4. Kameraovervåking av enkelte celler
4.1 Undersøkelsene herfra
Under besøket opplyste politidistriktet at åtte av cellene som ikke var venteceller hadde installert utstyr for kameraovervåking. Av politidistriktets «Spesialinstruks» for politiarrester fremgikk det at «[n]år disse cellene er i bruk, skal respektivt kamera være innkoplet». Det ble i forbindelse med omvisningen i arrestens vaktrom observert at det pågikk kameraovervåking i alle cellene som hadde installert slikt utstyr. Dette til tross for at bare én av cellene var i bruk på dette tidspunktet.
Politidistriktet ble bedt om å gi sin vurdering av den faktiske bruken av kameraovervåking sett opp mot vilkårene i politiarrestforskriften § 2-1. Det ble bedt om at denne vurderingen særlig ble foretatt i lys av spesialinstruksens pålegg om at «kamera [skal] være innkoplet» når celler som er utstyrt med kamera er i bruk.
I sitt svar viste politidistriktet til at det i Politidirektoratets rundskriv 2006/014 er «understreket at kameraovervåking kun skal finne sted dersom ‘hensynet til den innsattes helse og sikkerhet tilsier det’». Det het videre:
«Rundskrivet fra Politidirektoratet gir åpning for kameraovervåking dersom helse og sikkerhet tilsier det. I dette begrepet ligger også etter vår oppfatning den innsattes mentale helse. Politidistriktet har hatt hendelser hvor personer som har vært edru, og uten annen kjent historikk, etter noen få timer har skadet seg selv, herunder foretatt et stranguleringsforsøk. Slike tilfeller har blitt oppdaget nettopp fordi arrestforvarerne har blitt oppmerksom på dette gjennom kameraovervåking. Med bakgrunn i våre erfaringer anser vi vår forståelse av forskriften som både forsvarlig og sikker for den innsatte.
Det er viktig for oss å få belyst kompleksiteten og dilemmaene i disse spørsmålene og de vurderingene som må foretas.
En persons helsetilstand kan endre seg i løpet av få timer, og all den tid det ikke er helsepersonell som foretar de fortløpende vurderingene, er det våre tjenestemenn som har denne plikten.
Det ligger også i sakens natur at vurderingene blir foretatt med utgangspunkt i den perioden politipatruljen og arrestforvarerne har vært sammen med vedkommende. Tidligere historikk og den mentale helsen har de normalt ingen forutsetninger for å kunne vurdere.
Når dette er sagt, vises det til ovennevnte redegjørelse om hvem som primært settes på ventecelle og da også underforstått hvem som blir satt på øvrige celler. Det ligger i dette at det er personer som er beruset eller på annen måte har vært til fare for seg selv og/eller andre som blir plassert på celler med kamera.»
4.2 Mine merknader
Det følger av politiarrestforskriften § 2-1 første ledd at en politiarrest kan være utstyrt med teknisk utstyr, herunder kameraovervåking, i den grad det er nødvendig for å ivareta kommunikasjon og sikkerhet. Slikt teknisk utstyr kan imidlertid etter ordlyden i annet punktum bare benyttes «for å ivareta den innsattes helseforhold». I Politidirektoratets rundskriv 2006/014 om bruk av politiarrest heter det videre i punkt 2.2 tredje avsnitt:
«Kameraovervåking i cellene skal kun finne sted dersom hensynet til den innsattes helse og sikkerhet tilsier det, jf. politiarrestforskriften § 2-1, 1. ledd. Overvåking skal således alltid benyttes overfor risikoarrestanter som nevnt i politiloven § 9 og § 12. Ut over dette kan overvåking iverksettes etter en konkret helhetsvurdering av den innsattes helsesituasjon.»
Det er således uttrykkelig fastslått i regelverket at det bare er hensynet til den innsattes helse som kan begrunne bruk av kameraovervåking av vedkommendes celle. Jeg har i denne sammenheng merket meg at politidistriktet er av den oppfatning at innsattes psykiske helse kan utgjøre grunnlaget for kameraovervåking. Dette er en oppfatning jeg deler. Ofte vil behovet for kameraovervåking være størst nettopp der det foreligger svikt ved innsattes psykiske helse.
Politidistriktet har i svarbrevet hit vist til hvilke krav ovennevnte rundskriv oppstiller for bruk av kameraovervåking i arrestens celler. Det synes således som om politidistriktet er kjent med hvilke vilkår gjeldende regelverk oppstiller for bruk av slik overvåking. Til tross for dette etterlater blant annet politidistriktets svarbrev tvil knyttet til om distriktets praksis når det gjelder kameraovervåking er i samsvar med regelverket.
Som nevnt ovenfor, fremgår det av politidistriktets instruks at «respektivt kamera [skal] være innkoplet» når celler som har installert utstyr for kameraovervåking er i bruk. Politidistriktet har i svarbrevet ikke kommentert denne delen av instruksen til tross for at dette ble fremhevet i brevet herfra. Jeg legger derfor til grunn at kameraene alltid er slått på når disse cellene er i bruk. Dette underbygges for øvrig av de observasjonene som ble gjort under besøket. En slik praksis vil bare være i samsvar med de vilkår politiarrestforskriften mv. oppstiller for bruk av kameraovervåking hvis politiet etter en konkret individuell vurdering har kommet til at overvåking er nødvendig for å ivareta arrestantens helseforhold.
Jeg har merket meg at politidistriktet i svaret hit har opplyst at det er personer som er «beruset eller på annen måte har vært til fare for seg selv og/eller andre» som plasseres på celler med kamera. Ut fra svaret fremstår det som noe uklart hvorvidt enhver person som befinner seg i en slik tilstand automatisk plasseres på celler hvor det foregår kameraovervåking eller om det i forkant av at disse cellene benyttes foretas en konkret vurdering av om gjeldende regelverk for bruk av kameraovervåking er oppfylt i det enkelte tilfelle.
Som vist til ovenfor, følger det av direktoratets rundskriv 2006/014 at overvåking alltid skal finne sted overfor risikoarrestanter som nevnt i politiloven § 9 og § 12. Ut over disse tilfellene må det foretas en konkret individuell vurdering.
Det er på det rene at det ofte vil foreligge rettslig grunnlag for å kameraovervåke innsatte som er til fare for seg selv. Politidistriktet har imidlertid også vist til at innsatte som «har vært til fare for…andre» blir plassert i celler der kameraovervåking pågår. Slik regelverket er utformet er det utelukkende hensynets til innsattes egen helse som kan begrunne kameraovervåking. Hensynet til tredjepersoners helse, herunder tjenestemenn i arresten, kan derfor ikke alene gi grunnlag for å kameraovervåke en innsatt.
Jeg vil for øvrig henlede politidistriktets oppmerksomhet på uttalelser jeg tidligere har kommet med om kameraovervåking i politiarrest, blant annet sak 2011/1355 vedrørende sentralarresten ved Oslo politidistrikt. Uttalelsen er blant annet tilgjengelig på ombudsmannens nettsider.
5. Kameraovervåking i forbindelse med «stripping» av arrestanter
5.1 Undersøkelsene herfra
Under omvisningen i arrestlokalene ble det fra politidistriktets side opplyst at kameraene alltid er slått på når det gjennomføres stripping (visitasjon) på en av cellene som er utstyrt med kameraovervåking. Det ble videre opplyst at det er to tjenestemenn til stede under strippingen. Politidistriktet ble bedt om å gi en nærmere redegjørelse for det rettslige grunnlaget for bruk av kameraovervåking i slike situasjoner. Videre ble politidistriktet bedt om å svare på hvordan hensynet til arrestantenes helse kan forsvare kameraovervåking i visitasjonssituasjoner når det er tjenestemenn til stede sammen med arrestanten. Politidistriktet ble også bedt om å opplyse i hvor stor utstrekning stripping gjennomføres på celler med kameraovervåking.
I sitt svar uttalte politidistriktet følgende om kameraovervåking i forbindelse med stripping:
«Dersom det er behov for såkalt ‘stripping’ av den innsatte, vil dette etter fast praksis bli utført på celle uten kamera. Den innsatte vil deretter bli flyttet til celle med kamera dersom det anses nødvendig. Dersom det forekommer tilfeller av ‘stripping’ på celle med kamera, vil begrunnelsen være at det ligger en vurdering av både innsattes og ansattes sikkerhet til grunn for dette. Enkelte innsatte kan være svært utagerende, og det vil da være hensiktsmessig ut fra sikkerhetshensyn at også ‘stripping’ foregår på celle med kamera. Det presiseres likevel at dette skjer helt unntaksvis.»
5.2 Mine merknader
Som nevnt under punkt 4, er det uttrykkelig fastslått i regelverket at det bare er hensynet til den innsattes helse som kan begrunne bruk av kameraovervåking i arrestens celler. Jeg kan ikke se for meg tilfeller der forskriftens vilkår for bruk av kameraovervåking er oppfylt ved stripp på en celle. Hensynet som ellers kan begrunne bruk av overvåking, dvs. innsattes helse, vil i slike tilfeller bli tilstrekkelig ivaretatt gjennom de ansattes fysiske nærvær.
Politidistriktet har også trukket frem hensynet til de ansattes sikkerhet som en begrunnelse for kameraovervåking i forbindelse med stripping. Ettersom det utelukkende er hensynet til innsattes helse som i følge regelverket kan begrunne kameraovervåking, kan ikke hensynet til de ansattes sikkerhet gi grunnlag for kameraovervåking i slike situasjoner.
På ovennevnte bakgrunn er politidistriktets praksis med unntaksvis å kameraovervåke visitasjonssituasjoner etter en vurdering av «både innsattes og ansattes sikkerhet» ikke forenlig med regelverket slik det er utformet. Praksisen med unntaksvis å kameraovervåke visitasjonssituasjoner må følgelig kritiseres. Jeg anbefaler politidistriktet å avvikle denne praksisen, og for fremtiden gjennomføre visitasjoner (stripping) i celler eller andre lokaler uten kameraovervåking.
6. Manglende føring av begrunnelse for oversitting
6.1 Undersøkelsene herfra
Politidistriktet opplyste under besøket at det for perioden 1. januar til 21. september 2012 var foretatt nærmere undersøkelser av 56 tilfeller der todøgnsfristen i politiarrestforskriften § 3-1 første punktum var oversittet. Ifølge politidistriktet var det i 16 av disse tilfellene ikke ført noen begrunnelse for oversittingen i arrestjournalen.
Under henvising til politidistriktets presisering i sin egen spesialinstruks om at begrunnelsen for oversitting skal nedtegnes i arrestjournalen, ble politidistriktet bedt om å opplyse om det ut over dette var etablert rutiner for å sikre at begrunnelsen for oversitting nedtegnes i henhold til forskriften § 3-1 annet punktum.
I sitt svar opplyste politidistriktet at det hadde innskjerpet «rutinene for føring i PO ved oversitting ut over to døgn». Det ble opplyst at innholdet i spesialinstruksen hadde blitt «blitt presisert ovenfor jourhavende jurister og vaktledere som er ansvarlige for at oversitting blir registrert».
6.2 Mine merknader
Det følger av politiarrestforskriften § 3-1 første punktum at innsatte skal overføres til fengsel «innen to døgn etter pågripelsen», med mindre dette av praktiske grunner ikke er mulig. Dersom todøgnsfristen oversittes, skal begrunnelsen nedtegnes i arrestjournalen, jf. bestemmelsens annet punktum.
Jeg har notert meg politidistriktets opplysning om at rutinene knyttet til å nedtegne begrunnelsen for oversitting i arrestjournalen nå er innskjerpet. På bakgrunn av politidistriktets opplysning om at det i nær en tredjedel av de undersøkte tilfellene av oversitting ikke var foretatt nedtegning i henhold til politiarrestforskriften § 3-1 annet punktum, fremstår en innskjerping på dette punkt som klart påkrevd. Jeg forutsetter at politidistriktet følger opp dette for å forsikre seg om at rutinene blir fulgt i praksis.
7. Underretning til pårørende
7.1 Undersøkelsene herfra
Det følger av politiinstruksen 22. juni 1990 nr. 3963 § 9-2 annet ledd annet punktum at pårørende, advokat eller tredje person skal varsles uten unødig opphold når arrestanten anmoder om det. På tidspunktet for besøket fremgikk imidlertid følgende av politidistriktets spesialinstruks:
«Etter ønske fra person over 18 år, kan pårørende, advokat eller tredje person varsles når særlige grunner taler for det.» (min kursivering)
Det var i denne sammenheng henvist til politiinstruksen § 9-2 i form av en fotnote. Under den innledende samtalen ble det påpekt at spesialinstruksen ikke syntes å være utformet i tråd med det absolutte kravet til underretning som oppstilles i politiinstruksen § 9-2 annet ledd annet punktum. Det ble fra politidistriktets side erkjent at spesialinstruksen på dette punkt ikke var i samsvar med politiinstruksens krav. På denne bakgrunn ble politidistriktet i brevet herfra bedt om å opplyse om spesialinstruksen var endret i etterkant av besøket. I politidistriktets svar het det følgende om dette:
«Vår spesialinstruks er nå endret fra kan til skal hva gjelder underretning til pårørende for personer over 18 år, slik at dette nå samsvarer med politiinstruksen § 9-2 annet punktum.»
7.2 Mine merknader
Det er positivt at spesialinstruksen nå er endret slik at den er bedre i samsvar med politiinstruksen § 9-2 annet ledd annet punktum. I svaret hit har politidistriktet bare vist til arrestantens rett til varsling av «pårørende». Jeg forutsetter at det i instruksen fortsatt fremgår at arrestanten alternativt har rett til varsling av advokat eller tredjeperson, slik politiinstruksens § 9-2 annet ledd annet punktum foreskriver.
I politidistriktets spesialinstruks var det på tidspunktet for besøket inntatt et forbehold om varsling når «særlige grunner» taler for det. Det kan fremstå som noe uklart hvordan dette skal forstås. Det er ikke inntatt noe slikt forbehold i politiinstruksen § 9-2 annet ledd annet punktum, som derimot fastslår at varsling skal skje «uten unødig opphold». Dersom det fortsatt er inntatt forbehold i spesialinstruksen, bes politidistriktet om å endre dette.
Jeg ber om å få oversendt et oppdatert eksemplar av politidistriktets spesialinstruks.
8. Tilgang til dagslys
8.1 Undersøkelsene herfra
Under omvisningen ble det notert at det ikke var tilgang til dagslys i noen av ventecellene. En tidligere ventecelle, med tilgang til dagslys via et vindu med ruglete glass, var omgjort til møterom/besøksrom.
I forbindelse med den avsluttende samtalen ble det påpekt at manglende tilgang til dagslys i ventecellene i kombinasjon med mørke vegger i cellene gjorde at disse cellene fremsto som mørke. Det ble for øvrig gitt uttrykk for en viss undring knyttet til at ventecellen som var gjort om til møterom/besøksrom ikke var i bruk som celle. Politidistriktet ble bedt om å redegjøre for årsaken til dette.
I motsetning til hva som var tilfellet for ventecellene, var det tilgang til dagslys via et vindu med ruglete glass i enkelte av de øvrige cellene. I én av cellene som hadde et slikt vindu var imidlertid vindusåpningen blendet av fra utsiden (mot garasjen). Under besøket kunne ikke politidistriktet svare på hvorfor dette vinduet var avblendet. Politidistriktet ble derfor i brevet herfra bedt om å redegjøre for årsaken.
I sitt svarbrev skrev politidistriktet følgende om hvorfor den tidligere ventecellen ikke ble benyttet som ordinær celle:
«Cellen det vises til har ikke toalett eller annet avløp. Ei heller er det tilgang på vann i cellen. Cellen kan være egnet i forbindelse med saker hvor det vil være nødvendig for å unngå bevisforspillelse, for eksempel i saker med mistanke om at narkotika er skjult i kroppens hulrom, eller hvor det er nødvending å sikre spor i for eksempel voldtektssaker. Med bakgrunn i de manglende fasiliteter, er den ikke funnet egnet til å bli benyttet som ordinær celle.»
Om bakgrunnen for at vinduet i en av de ordinære cellene var avblendet fra utsiden het det i svarbrevet:
«Årsaken til at denne cellen ikke lenger har dagslys, er at politihuset er påbygget. I den forbindelse har dette medført at den ene cellen har mistet dagslyset. Det er derfor ikke foretatt en bevisst avblending, men det er et resultat av en bygningsteknisk løsning. Det presiseres at bruken av denne cellen er forsøkt redusert til et minimum.»
8.2 Mine merknader
Norsk intern rett, herunder politiarrestforskriften, oppstiller ikke noe krav knyttet til tilgang til dagslys i politiets arrester. Tilgang til dagslys i politiets arrester har imidlertid ved flere anledninger vært tatt opp som et tema av Europarådets torturforebyggingskomité (CPT). På side 7 og 13 i «The CPT standards» (sist revidert i 2011), som er et utdrag av komiteens årsrapporter, er det uttalt at cellene i en politiarrest «preferably…should enjoy natural light». Uttalelser og anbefalinger fra CPT er riktignok ikke rettslig bindende, men norske myndigheter bør likevel være lydhøre overfor komiteens uttalelser. Det nevnes for ordens skyld at De europeiske fengselsreglene under punkt 18.2 a oppstiller et generelt krav om nok dagslys til at innsatte skal kunne lese mv.
Selv om CPT ikke har gitt uttrykk for noe absolutt krav om tilgang til dagslys i politiets celler, er det utvilsomt uheldig at flere av cellene ikke har dagslys. Det vises i denne sammenheng til at tilgang til dagslys vil kunne ha en positiv effekt på innsattes psykiske helsetilstand og således være egnet til å lette oppholdet i arresten. På denne bakgrunn forutsetter jeg at politidistriktet i første rekke benytter de av arrestens celler som har tilgang til dagslys.
Jeg har ingen merknader til politidistriktets redegjørelse vedrørende bakgrunnen for at den tidligere ventecellen ikke er tatt i bruk som en ordinær celle. For så vidt gjelder politidistriktets redegjørelse knyttet til bakgrunnen for at vinduet i én av arrestens celler er avblendet, forstår jeg politidistriktet slik at det ikke anses praktisk mulig å fjerne denne avblendingen. Under denne forutsetningen har jeg ingen merknader til politidistriktets redegjørelse på dette punkt. Tatt i betraktning den manglende tilgangen til dagslys i denne cellen er det positivt at bruken av den er forsøkt redusert til et minimum.
Med disse merknadene er oppfølgingen av besøket avsluttet i denne omgang.