Sakens bakgrunn
Et aksjeselskap eid av en gårdbruker og hans ektefelle ble ilagt eiendomsskatt for en festetomt. Festetomten er en del av en større eiendom som eies av den samme gårdbrukeren. Gårdbrukeren (bortfester) som driver med eggproduksjon, y og jordbruk, leier tilbake festetomten. Eggproduksjonen som er så vidt under konsesjonsgrensen på 7500 innsatte verpehøner, er fordelt tilnærmet likt i to fjørfehus, hvorav ett står på festetomten og ett på tomten den er skilt ut fra. Hovedgårdsnummeret er fritatt for eiendomsskatt i medhold av landbruksfritaket i eigedomsskattelova § 5 første ledd bokstav h.
I eiendomsskatteseddelen er eiendomstypen på festetomten i Midtre Gauldal kommune beskrevet som Landbruk – Næring og bygningen på eiendommen kategorisert som industri, kyllingoppdrett. Festetomtens størrelse er xxxx kvadratmeter. Bygget er på xxx kvadratmeter. Med en takst på x xxx xxx kroner og skattepromille på 7 ble eiendomsskatten utregnet til x xxx kroner.
Selskapet A (heretter omtalt som skattyter eller fester) påklaget eiendomsskatten og hevdet at eiendommen falt inn under landbruksfritaket fra eiendomsskatt.
Sakkyndig klagenemnd fastholdt eiendomsskatten i vedtak 21. juni 2017. Klagenemnda ga følgende begrunnelse:
«Produksjonsarealet er skilt ut som egen eiendom og bortfestet til et eget AS. Næring drives som et eget rettssubjekt. Ikke grunnlag for fritak. Eiendommen ansees med det for å være en vanlig næringseiendom som kan selges fritt på det åpne marked, og uten nødvendig tilknytning til noe jordbruksareal.»
Skattyter brakte saken inn for ombudsmannen.
Våre undersøkelser
Vi besluttet å undersøke saken nærmere. Midtre Gauldal kommune ble i brevene 20. november 2017, 19. februar, 22. mai og 28. september 2018 bedt om å redegjøre for hvorfor eiendommen ikke ble ansett å falle inn under landbruksfritaket fra eiendomsskatt. Blant annet ble følgende spørsmål bedt besvart:
- Om kommunen kunne utdype begrunnelsen som den sakkyndige klagenemnda hadde gitt i vedtaket.
- Om hva som er grunnen til at eiendommen ikke blir regnet å holdes i hevd ved en driftsmåte som er i samsvar med vanlig jord- og skogbruksdrift i området.
- Om hva som er grunnen til at fjørfehuset ikke blir regnet som landbruksbygg/driftsbygning i medhold av kommunens retningslinjer for taksering.
- Om det var sett hen til om produksjonen på eiendommen mottok driftstilskudd fra Landbruksdirektoratet.
- Om kommunen kunne opplyse hvor mange festetomter med produksjon av kylling/klekking/rugeri i kommunen som er ilagt eiendomsskatt og hvor mange landbrukseiendommer med samme type produksjon som er fritatt.
Midtre Gauldal kommune har i svarbrevene fastholdt at festetomten ikke skal omfattes av landbruksfritaket fra eiendomsskatt.
Om festetomten opplyste kommunen at den ligger i et regulert LNF-område (landbruks-, natur- og friluftsområde), men at bygget på festetomten etter jordlovens bestemmelse ikke kan defineres som driftsbygning for landbruket. Eiendomstypen var næring/industri. Det var lagt til grunn at det er opprettet et eget selskap som er eier av driften.
Kommunen viste til vedtak 6. mai 1997 fra Fylkesmannen i Sør-Trøndelag der det var gitt konsesjon for feste av eiendommen. I søknaden ble det opplyst at tomten var tenkt brukt til oppsetting av industribygg til rugeggproduksjon og at bygget er på xxx kvadratmeter. Ved en bruk etter oppsatte retningslinjer ville det ikke komme i konflikt med husdyrkonsesjonsloven. Årsaken til transaksjonen var å stå bedre sikret økonomisk dersom investeringen i industribygget til rugeggproduksjonen skulle gå økonomisk overende. Eiendomstypen er beskrevet som næring/industri. LNF-utvalget i kommunen hadde ingen innvendinger til søknaden. Den festede tomten er under grensen for konsesjonsplikt og vil derfor være unntatt prisvurdering i henhold til konsesjonsloven.
I matrikkelen er bygningen på festetomten registrert som landbruksbygning. Dette mente imidlertid kommunen var feil og at bygningen skulle vært registrert som industribygg.
Kommunen har i hver enkelt sak foretatt en konkret vurdering av om objektet var underlagt skattefritak eller ikke. Organisasjonsformen var ikke tillagt avgjørende vekt, men det var blant annet sett hen til eierforhold, type drift og tilknytning til landbruk. Senere skrev kommunen at «det er et tungtveiende moment at eiendommen var registrert som AS». Det ble vist til at selskapet ble drevet på forretningsmessige vilkår med et selvstendig utleieforhold som kan benyttes til andre formål. Bygningen kunne brukes som verksted/lager, og med markedsregulering av verpehøns/slaktekylling kunne det være behov for rask omstilling til annen bruk. Det har vært omsatt flere selskaper hvor driften var benyttet til slaktekylling da det ikke stilles krav til landbrukstilknytning.
Om produksjonstilskudd og konsesjon opplyste kommunen at
«[p]roduksjon av slaktekylling og verpehøner er konsesjonsbelagt, hvor det kun gis produksjonstilskudd for verpehøns forutsatt at søker har landbruksrelatert næring i tillegg. Det gis også avløsertilskudd til verpehøns.
…
Det er ikke et selvstendig argument om det utbetales produksjonstilskudd og/eller avløsertilskudd, da dette tildeles på bakgrunn av den totale landbruksdriften. Det vises videre til at man maksimalt kan motta kr 70 000,- i avløsertilskudd, hvor man kan oppnå dette uavhengig av slaktekylling/verpehøns/oppavlsproduksjon dersom man har annet dyrehold. Videre er det en differensiering av tilskudd avhengig i forhold til enkelte dyr, hvor kylling gir lavest tilskudd.
På bakgrunn av nye opplysninger fra landbrukskontoret i Midtre Gauldal, er forutsetning for produksjonstilskudd at søker har tilknytning til landbruksnæring. Produksjonstilskudd gis kun ved verpehøns som produserer egg til konsum eller verping. Således skulle [festetomten] vært fritatt for eiendomsskatt. Imidlertid drives verpehønsproduksjon i to ulike bygg hvor eier av gården utfører denne produksjonen. Det er eier av gården som søker produksjons- og avløsertilskudd sammen med den øvrige driften (y). Det er ikke et selvstendig argument at eier mottar tilskudd, da dette kan være tildelt på bakgrunn av annen drift/y.»
Kommunen mente at det måtte vurderes om driften kunne anses som jordbruk i tradisjonell forstand. Til støtte for dette viste kommunen til lovforarbeidene, særlig forarbeidene til lovendringen da gartneri og planteskole ble omfattet av landbruksfritaket. Videre skrev kommunen:
«Aktuelle bygg for produksjon av fjørfe er oppført og skilt ut på egen tomt. Dette vil være å anse som spesialisert industriell produksjon og kan ikke tolkes til å være jordbruk i tradisjonell forstand.
…
Kommunen har ved forståelsen av bestemmelsen i eskl § 5 h tatt utgangspunkt i ordlyden, hvor det heter at eiendom som drives som «gardsbruk» er fritatt. Et gårdsbruk er etter alminnelig forståelse en eiendom av en viss størrelse med jordbruksareal (som nevnt ovenfor var kravet i sin tid 10 dekar i tilskudds sammenheng, i konsesjons- og odelssammenheng har kravet stadig økt til nå å være 35 dekar) og hensiktsmessig bebyggelse for drifts- og beboelsesformål. En eiendom med jordbruksareal, men uten bebyggelse er dermed ikke naturlig å anse som gårdsbruk. Heller ikke en eiendom med bygning(er) for lignende formål som man finner på gårdsbruk, men hvor eiendommen ikke omfatter et visst jordbruksareal, vil kunne anses som gårdsbruk, selv om den aktivitet som drives i bygninger på eiendommen har likhetstrekk med aktivitet som foregår som ledd i drift av gårdsbruk.»
Kommunen opplyste at ved produksjon av kylling/klekking/rugeri, så var disse taksert når de står på eget festenummer. Videre ble det opplyst at
«31 av 45 kylling/klekking/rugeri- eiendommer inngår i landbruksdriften og fritatt eiendomsskatt i henhold til eskl § 5h. Intensjonen for å fradele eiendommer til produksjon av kylling/klekking/rugeri var at det ble åpnet for å drive næring som eget rettssubjekt. Kylling/klekking/rugeri – produksjon stiller ikke krav til landbruksareal slik annen tradisjonell landbruksdrift gjør. Eiendommen kan selges fritt på det åpne marked da byggene er fraskilte, kan drives av andre og de er ikke pr definisjon en landbrukseiendom i tradisjonell drift med krav til jordbruksarealer. Det er flere tilfeller der driver av slike eiendommer også er driver av kylling/klekking/rugeri – eiendommer som er unntatt eiendomsskatt. De har gjort et bevisst valg, de står fritt til å selge, men eiendommen er fraskilt som en bedrift i egen næring blant annet for å fordele risiko. Det nevnes at kommunen fritar eiendomsskatt på eiendommer med produksjon av kylling/klekking/rugeri i henhold til eskl § 5h, der eiendommen sammenføyes tilbake til sitt opprinnelige gbnr. Det er gjort en vurdering på hver eiendom som er beskattet. En har avdekket mangler for noen eiendommer og vil foreta en gjennomgang av disse.»
Skattyter viste i sine merknader til kommunens redegjørelse til at festetomten består i fjørfehus som må regnes å inngå i tradisjonell gårdsdrift. Det var ikke relevant å se hen til organisasjonsform, det avgjørende er faktisk bruk. Produksjonstilskudd og avløsertilskudd ytes samlet for driften på hovedgårdsnummeret og festetomten til enkeltpersonforetaket til eier av eiendommene. Det ble også vist til at eggproduksjon inngår som del av landbruksavtalesystemet.
Ombudsmannens syn på saken
Vurderingstemaet for ombudsmannen er om landbruksfritaket fra eiendomsskatt i eigedomsskattelova § 5 første ledd bokstav h omfatter festetomten med oppført fjørfehus til verpehøner. Det er også et spørsmål om det er av betydning for om fritak skal innvilges, at fester er et aksjeselskap som leier ut/leier tilbake eiendommen og at eggproduksjonen forestås av leietaker.
Rettslige utgangspunkter
Eiendomsskatt skrives ut på «dei faste eigedomane» i kommunen, jf. § 4 første ledd. Faste eiendommer er i bestemmelsens annet ledd definert som «bygningar og tomt som høyrer til, huslause grunnstykke som hagar, lykkjer, vassfall, laste-, opplags- eller arbeidstomter, bryggjer og liknande og likeins verk og bruk og annan næringseigedom». Det er også oppramset eksempler på verk og bruk og annen næringseiendom:
«Til verk og bruk vert m.a. rekna fabrikkar, sagbruk, møllebruk, skipsvervar, industrielle verk, og likeeins gruver, steinbrot, fiskevær, saltehus, lenser, utbygde vassfall og vassfallstykke, demningsverk, losse- og lasteplassar og liknande arbeids- og driftsstader. Bygningar og anlegg skal reknast saman med verket eller bruket når dei høyrer til eller trengst til verksdrifta. Arbeidsmaskinar og tilhøyrsle og ting som kan setjast i klasse med slikt, skal derimot ikkje reknast med utan tingen er ein part av sjølve føretaket. Til annan næringseigedom vert rekna til dømes kontorlokale, parkeringshus, butikk, varelager, hotell, serveringsstad med vidare.»
Enkelte eiendommer er etter loven fritatt fra eiendomsskatt, jf. § 5. Landbruksfritaket står i § 5 første ledd bokstav h:
«Fri for eigedomsskatt er: Eigedom som vert driven som gardsbruk eller skogbruk, herunder gartneri og planteskule tilknytta slik drift.»
Landbruksfritaket har sitt opphav i endringslov 7. juli 1927 nr. 5 som endret den dagjeldende byskatteloven av 1911 § 6, slik at eiendommer drevet som gårdsbruk delvis kunne fritas fra eiendomsskatt. Byskatteloven regulerte eiendomsskatt innen en bys grenser. Innføringen av fritaket skyldtes særlig at den da eksisterende eiendomsbeskatningen førte til en uforholdsmessig byrdefull beskatning på gårdsbruk som lå innenfor bygrensen. Det var gårdsdriften som en ønsket å verne om ved å innføre skattefritak, se forarbeidene til endringsloven fra 1927, inntatt i Innst. O. I – 1927.
Ved innføringen av eigedomsskattelova i 1975 ble den valgfrie lempingsbestemmelsen for gårdsbruk videreført. I tillegg ble den utvidet til også å omfatte skogbrukseiendommer. I merknaden til bestemmelsen i forarbeidene sto det at «kommunestyret skal kunne gjera vedtak om fritak for eigedomsskatt med heimel i bokstav d i denne paragrafen for eigedomar som vert nytta til jord- eller skogbruk, bortsett frå våningshus med høveleg tuft og område som går inn under ein vedteken reguleringsplan», jf. jf. Ot. prp. nr. 44 (1974-75) side 13.
Landbruksfritaket ble omtalt på følgende måte av Finanskomiteen i Innst. O. nr. 53 (1974-75) side 6:
«Fleirtallet finn det naturlig at kommunestyret i vurderinga av fritak for slike eigedomar legg vekt på om dei blir halde i hevd ved ein driftsmåte som er i samsvar med det som er vanleg jord- og skogbruksdrift i området.»
Det valgfrie landbruksfritaket ble gjort obligatorisk i forbindelse med at kommunene ble gitt anledning til å skrive ut eiendomsskatt på faste eiendommer i hele kommunen, jf. endringslov 16. juni 2006 nr. 25. Ved endringen var det ikke ment å endre forståelsen av hva som var inkludert i landbruksfritaket, se Ot.prp.nr. 77 (2005-2006) punkt 14.4.2.
Fra og med skatteåret 2011 kom næringseiendom inn som nytt utskrivingsalternativ i tillegg til eksisterende alternativ for utskriving på verk og bruk. I forarbeidene (Prp. 1 LS (2010-2011) punkt 14.4) står det følgende om forholdet mellom det nye alternativet næringseiendom og landbrukseiendom:
«Driftsdelen av jord- og skogeiendommer vil ikke berøres av denne lovendringen, da slik næringseiendom er generelt fritatt, jf. eigedomsskattelova § 5 bokstav h.»
Finansdepartementet har i en tolkningsuttalelse 25. januar 2016 til KS lagt til grunn at gartneri og planteskole, som er omfattet av landbruksfritaket fra og med skatteåret 2009 dersom det er tilknyttet landbrukseiendom, kan være fritatt selv om de er verk og bruk.
I Midtre Gauldal kommunes Rammer og retningslinjer for taksering er det skrevet følgende om taksering av landbrukseiendommer:
«3.2 LANDBRUK
– Det er gitt en reduksjon i taksten for konsesjonspliktige eiendommer. Reduksjonen er på 30% og synliggjøres i den ytre faktor som normalt settes til 0,7 for disse eiendommene.
– Landbruksbygg er fritatt for eiendomsskatt jfr. Eiendomsskatteloven § 5 h. Landbruksbygg som er regulert til andre formål enn landbruk, vil likevel bli taksert.
– Boliger, hytter, garasjer og øvrig næring som ikke har noe med landbruket vil bli taksert på normal måte.
– Driftsbygninger blir ikke taksert, med mindre de blir bruk til andre formål.
– Seterbuer, sel, skogs- og utmarkskoier inngår i landbruksbegrepet så langt bruken er nødvendig for tradisjonell og aktiv seterdrift, sauesanking, gjeting/ettersyn av dyr på utmarksbeite, hogst m.v. Vilkår er at eier mottar produksjonstilskudd, benyttes i henhold til fjelloven og seterforskriften, eller mottar støtte fra regionalt miljøprogram. Dersom bygningen i hovedsak blir benyttet til fritidsbolig eller annen virksomhet uten næringsmessig tilknytning til gården, inngår ikke dette i landbruksbegrepet og derfor omfattes ikke dette av definisjonen i eiendomsskatteloven § 5 h, og kan ikke fritas.»
Om festetomten er omfattet av landbruksfritaket
Det første spørsmålet er om eierforholdene og hvem som driver eggproduksjonen på eiendommen, er av betydning for om fritak skal innvilges.
Etter loven skal eiendommer «som vert driven» som gårdsbruk, fritas fra eiendomsskatt. Ombudsmannen har tidligere uttalt at det ikke er adgang til å legge vekt på hvem som forestår driften, jf. uttalelse 22. mars 2010 (SOM-2009-1262). For å avgjøre om en eiendom faller inn under landbruksfritaket, må det foretas en konkret vurdering av selve driften, uavhengig av hvem som forestår den. I uttalelsen er det vist til at ombudsmannens syn sammenfaller med Finansdepartementets prinsipputtalelse i brev 12. juni 2007 til Landssammenslutninga av vasskraftkommunar, der det sto:
«Ved denne vurderingen er det etter vår mening normalt uten betydning om det er eieren eller andre (gjennom leieavtale eller annen bruksrett) som har økonomisk virksomhet på eiendommen. Det avgjørende er om virksomhetens art ligger innenfor eller utenfor det som defineres som gårds- eller skogsdrift etter loven.»
Kommunen har i vurderingen av festetomten blant annet sett hen til eierforhold. I svaret hit opplyste kommunen at det var et tungtveiende moment at eiendommen (antas at kommunen her mener fester) er registrert som et AS, fordi selskapet ble drevet på forretningsmessige vilkår med et selvstendig utleieforhold som kan benyttes til andre formål (verksted/lager).
Det er vanskelig å se avgjørende rettslige holdepunkter for å gjøre en slik innskrenkende fortolkning av lovens ordlyd som kommunen har foretatt. I vurderingen av landbruksfritaket er det uvesentlig om det er fester, leietaker eller eier som forestår landbruksdriften og hvilke potensielle andre formål eiendommen kan brukes til.
Spørsmålet er på denne bakgrunn om driften etter sin art og omfang – slik den faktisk utføres – kan regnes som «gardsbruk eller skogbruk, herunder gartneri og planteskule tilknytta slik drift», jf. § 5 første ledd bokstav h. Det vil derfor ikke være avgjørende eller av særlig betydning hva eiendommen og bygningene på tomten står oppført som i konsesjonsvedtak, matrikkelen, eller andre registre.
I denne saken er det «gardsbruk» som er det aktuelle alternativet. Hva som anses som gårdsbruk, vil endre seg i tråd med utviklingen i landbruket f. eks. som følge av endringer i etterspørsel og endringer i driftskravene i lovgivningen. Det vil være relevant å se hen til forståelsen av landbruksbegrepet i plan- og bygningslovgivningen.
Hold av verpehøner og eggproduksjon faller som utgangspunkt inn under eigedomsskattelovens ordlyd «gardsbruk». Kommunen har anført at fordi eggproduksjonen på festetomten ikke har tilknytning til jordbruksareal, så kan ikke festetomten omfattes av landbruksfritaket. Landbruksfritaket ble innført for å verne om landbruksdriften.
Landbruksfritaket omfatter ikke kun jorda, men også driftsbygninger. At festetomten er under konsesjonsgrensen for eiendommer som er fritt omsettelige, vil ikke alene forhindre landbruksfritak.
Det vil være en nedre grense for hva som etter loven vil kunne regnes som gårdsbruk, og hva som i stedet er mer nærliggende å kategorisere som hobbybruk. Denne saken foranlediger ikke en drøftelse av den nedre grensen.
Ombudsmannen har kommet til at eggproduksjonen på festetomten må sees sammen med eggproduksjonen på den tomten festetomten er bortfestet fra. Eggproduksjonsdriften reguleres av svine- og fjørfeproduksjonsloven. Husdyrkonsesjon er tilknyttet en fysisk eller juridisk person og et bestemt gårds- og bruksnummer, jf. svine- og fjørfeproduksjonsloven § 2 annet ledd. I Landbruksdirektoratets kommentarer til bestemmelsen (rundskriv 2017-16 punkt 5.3) er det sagt at begrepet eiendom må forstås på samme måte som etter jordlova § 12, og at en tomt som er bortfestet derfor regnes som samme eiendom som den eiendommen den er festet fra. Det innebærer at eggproduksjonen på festetomten og den eiendommen den er bortfestet fra, samlet sett ikke kan overstige den konsesjonsfrie grensen uten tillatelse.
Produksjon utløser husdyrkonsesjonsplikt når antall dyr til sammen overstiger grensen for konsesjonsfri drift. Konsesjonsgrensen for eggproduksjon er på 7500 innsatte verpehøner, se forskrift og regulering av svine- og fjørfeproduksjonen § 1 første ledd nr. 3.
Den samlede eggproduksjonen til gårdbrukeren i vår sak ligger dermed rett i underkant av konsesjonsgrensen og utgjør en betydelig del av den totale gårdsdriften.
Kommunen har anført at eggproduksjonen er skilt ut på egen tomt og derfor er å anse som spesialisert industriell produksjon og ikke landbruk. Det er vanskelig å følge kommunens argumentasjon her all den tid tilsvarende produksjon er fritatt på den tomten som festetomten er bortfestet fra. Slik saken er opplyst her, skiller produksjonen på festetomten seg verken faktisk eller rettslig sett fra produksjonen på tomten festetomten er bortfestet fra.
Foruten våningshus med passe tomt vil også bygninger eller areal som benyttes til andre formål enn gårds- og skogbruk, kunne beskattes. Det vil derfor være produksjon som også kan være relatert til landbruket, som er så omfattende at den ikke lenger er naturlig å karakterisere som landbruk eller gårdsdrift. En slik produksjon vil heller karakteriseres som industri og kan dermed skattlegges. I følge forarbeidene til eigedomsskattelova, sitert ovenfor, vil det i denne vurderingen være relevant å legge vekt på om driftsmåten er i samsvar med det som er vanlig jord- og skogbruksdrift i området. Midtre Gauldal kommune har opplyst at det er 45 eiendommer i kommunen med kylling/klekking/rugeri-drift. Kommunen har innvilget fritak for 31 av disse eiendommene. De øvrige 14 eiendommene er festetomter med produksjon og er skattlagt. Ombudsmannen har ingen opplysninger om hvor mange av de 45 eiendommene som har eggproduksjon og hvor mange som har annen fjørfeproduksjon. Ei heller har ombudsmannen informasjon om størrelsen på de øvrige produksjonene.
Ombudsmannen mener eggproduksjonen i denne saken etter sin karakter er naturlig å anse som gårdsdrift. Spørsmålet er om omfanget av driften likevel gjør at landbruksfritaket ikke kommer til anvendelse. Ombudsmannen har funnet det avgjørende at den samlede produksjonen til gårdbrukeren på inntil 7500 innsatte verpehøns er under husdyrkonsesjonsgrensen. Skillet kan trekke en praktikabel grense mellom produksjon som skattefri gårdsdrift, og skattepliktig næringseiendom eller annen industri. En slik løsning vil være i samsvar med veilederen H-2401 «Garden som ressurs», en veileder til plan- og bygningsloven om bygge- og anleggstiltak og bruksendringer som ønskes gjennomført i områder som er avsatt til landbruks-, natur- og friluftsformål samt reindrift (LNFR) i kommuneplanens arealdel. Veilederen er utgitt av Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Landbruks- og matdepartementet. Den gir uttrykk for at oppføringer av hønserier i LNF-områder er tillatt etter plan- og bygningsloven «[h]vis anleggets størrelse er tilpasset brukets størrelse og drift, og ikke har karakter av industriell produksjon jf. konsesjonsgrensene i forskrift om regulering av svine- og fjørfeproduksjon.» Kommunen har i saken anført at bygget på festetomten etter jordlovens bestemmelse ikke kan defineres som driftsbygning for landbruket. Til dette nevnes at driftsbygning i landbruket er definert som «[b]ygninger som er et nødvendig ledd i driften eller som er et driftsmiddel i forbindelse med landbruksdrift» i byggesaksforskriften § 3-2.
Ved vurderingen av om produksjonen er gårdsdrift i eigedomsskattelovas forstand, mener ombudsmannen det også er relevant å se hen til om driften mottar produksjonstilskudd, avløsertilskudd og om driften er omfattet av jordbruksavtalen. Produksjonstilskudd og avløsertilskudd gis foretak som er registrert i Enhetsregisteret og som driver «vanlig jordbruksproduksjon på én eller flere landbrukseiendommer med de dyreslag eller de vekstgruppene det søkes tilskudd for, slik disse gruppene til enhver tid er definert i medhold av jordbruksavtalen», jf. § 2. Tilskudd til husdyrhold er regulert i § 3, og etter jordbruksavtalen gis det nå produksjonstilskudd for inntil 5000 verpehøner, jf. Jordbruksavtalen 2017-2018 punkt 7.2.1 Satser. Virksomheten må være knyttet til en landbrukseiendom for å være tilskuddsberettiget.
Konklusjon
Ombudsmannen er kommet til at Midtre Gauldal kommune ikke har rettslig grunnlag for å eiendomsskattlegge en festetomt med eggproduksjon. Eiendommen skulle vært fritatt i medhold av landbruksfritaket i eigedomsskattelova § 5 første ledd bokstav h. At fester leier ut tomten til den som driver produksjon av egg, er ikke av betydning for om fritak skal innvilges. Det avgjørende er hvorvidt den faktiske bruken av eiendommen kan karakteriseres som gårdsdrift. Eggproduksjonen på festetomten må sees i sammenheng med eggproduksjonen på tomten festetomten var bortfestet fra. Når den samlede produksjonen var under husdyrkonsesjonsgrensen på 7500 verpehøner, kom ombudsmannen til at det ikke var industri, men gårdsdrift.
Ombudsmannen ber Midtre Gauldal kommune behandle saken på nytt og innvilge fritak fra eiendomsskatt for festetomten. Kommunen bes orientere ombudsmannen når nytt vedtak foreligger. Kommunen bes også vurdere å gjennomgå eiendomsskattesakene til øvrige eiendommer med kylling/klekking/rugeri-drift for å se om det er grunnlag for fritak også for disse eiendommene.