Trondheim fengsel fattet 7. juli 2010 vedtak om utelukkelse av A fra fellesskapet i fengselet i forebyggende øyemed. Kriminalomsorgen region nord vurderte saken 5. august 2010, og konkluderte med at vilkårene for fortsatt utelukkelse var til stede. Både fengselet og regionen hjemlet vedtakene i straffegjennomføringsloven 18. mai 2001 nr. 21 § 37 første ledd bokstav e om opprettholdelse av «ro, orden og sikkerhet», og begrunnet utelukkelsen med As «utidige og truende» oppførsel overfor ansatte i fengselet.
I klagen til ombudsmannen tok A opp en rekke forhold vedrørende kriminalomsorgens behandling av ham. Brevet var adressert både til Sivilombudsmannen og Kriminalomsorgen region nord. A ble orientert om at det i første rekke var spørsmål vedrørende utelukkelsen av ham fra fellesskapet i fengselet som kunne undersøkes nærmere av ombudsmannen.
Utelukkelsen av A opphørte 26. oktober 2010, da han ble overført fra fengselet til sykehus for medisinsk behandling. Den totale utelukkelsesperioden ble dermed på ca. 110 dager.
Etter en gjennomgang av saksdokumentene, ble regionen bedt om å redegjøre skriftlig for enkelte sider av saken. Under henvisning til at verken fengselet eller regionen hadde omtalt nødvendigheten av å utelukke A helt fra fellesskapet, og om andre tiltak kunne ha vært tilstrekkelige, ble regionen bedt om å gi en nærmere redegjørelse for dette. Regionen ble særskilt bedt om å kommentere betydningen av at As handlinger og uttalelser i første rekke syntes å rette seg mot ansatte i fengselet. Videre ble regionen bedt om å opplyste hvilke(t) av alternativene «ro, orden og sikkerhet» som ble ansett oppfylt. Ettersom regionen i sin begrunnelse også hadde vist til «det generelle trusselbildet» rundt A, ble det bedt om en utdypning av hvilke forhold som lå til grunn for denne situasjonsbeskrivelsen og hvilken vekt dette var tillagt.
På bakgrunn av Kriminalomsorgen region nords svarbrev sammenholdt med de oversendte saksdokumentene, ble det stilt ytterligere spørsmål til regionen. Regionen ble bedt om å gi en samlet oversikt over rapporteringen som hadde vært gjort innenfor kriminalomsorgen i forbindelse med utelukkelsen av A høsten 2010. Det ble i denne forbindelse vist til at det ut fra saksdokumentene bare var dokumentert en innrapportering fra fengselet til regionen 5. august 2010. Regionen ble bedt om å redegjøre for hvorfor det tilsynelatende ikke var foretatt rapportering ut over dette, og vurdere rapporteringen opp mot regelverket på området. Videre ble regionen bedt om å opplyse om det var riktig at det ikke fantes skriftlige nedtegnelser vedrørende mulig alternativ plassering av A under utelukkelsesperioden. Under forutsetning av at slike nedtegnelser ikke fantes, ble regionen bedt om å opplyse om den anså det som forsvarlig at slike vurderinger ikke var dokumentert skriftlig.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«1. Innledning
Straffegjennomføringsloven 18. mai 2001 nr. 21 § 17 første ledd slår fast et en innsatt så langt det er praktisk mulig skal ha adgang til fellesskap med andre innsatte under arbeid, opplæring, program m.v. og i fritiden. Kriminalomsorgen kan beslutte hel eller delvis utelukkelse fra fellesskapet der dette er hjemlet i straffegjennomføringsloven § 29 annet ledd eller i §§ 37 til 40.
Straffegjennomføringsloven § 37 omhandler utelukkelse fra fellesskapet som såkalt «forebyggende tiltak». Det følger av § 37 første ledd at kriminalomsorgen blant annet kan beslutte at en innsatt helt eller delvis skal utelukkes hvis det er nødvendig for å opprettholde «ro, orden og sikkerhet» (bokstav e).
2. Vurderingen av kravet til nødvendighet og muligheten for å benytte mindre inngripende tiltak
Det er et grunnvilkår for å utelukke en innsatt fra fellesskapet etter straffegjennomføringsloven § 37 første ledd at dette er «nødvendig» for å oppnå ett av formålene nevnt i bestemmelsen. Dersom det er tilstrekkelig for å forebygge handlinger som nevnt, skal det besluttes delvis utelukkelse, jf. annet ledd.
I Kriminalomsorgens sentrale forvaltnings retningslinjer til straffegjennomføringsloven m.v. punkt 3.40 fremgår det at kriminalomsorgen skal vurdere om det er tilstrekkelig med andre og mindre inngripende tiltak før det fattes vedtak om utelukkelse fra fellesskapet. Det følger videre av straffegjennomføringsloven § 37 tredje ledd at hel eller delvis utelukkelse fra fellesskapet ikke skal opprettholdes lenger enn nødvendig, og at kriminalomsorgen fortløpende skal vurdere om det fortsatt er grunnlag for utelukkelsen. Reglene i fjerde ledd om rapportering oppover i kriminalomsorgen skal sørge for at disse vurderingene ikke skal foretas utelukkende av fengselet dersom utelukkelsen trekker ut i tid.
Til spørsmålet om nødvendigheten av å utelukke A fra fellesskapet uttalte regionen i sitt svar 4. januar 2011 at det medførte riktighet at hans «uakseptable adferd, utskjelling og truende adferd» i hovedsak rettet seg mot ansatte, men at dette «ofte skjedde i fellesskapet, slik at de ansatte ble hindret fra å utføre en god jobb i forhold til de andre innsatte, noe som igjen medfører et lavere sikkerhetsnivå på avdelingen». Videre skrev regionen:
«En slik adferd i fellesskapet vil generelt undergrave den nødvendige tillit og autoritet som våre tjenestemenn må ha i forhold til de innsatte. En fengselsavdeling er avhengig av at de ansatte kan snakke med de enkelte innsatte uten avbrytelser og i en form som innbyr til tillit, det er dette som er grunnpilaren i kriminalomsorgens dynamiske sikkerhet – sikkerhet basert på vår kjennskap til og om de innsatte. Det er åpenbart at domfeltes gjentatte og vedvarende utskjelling av de ansatte medfører et uromoment i avdelingen, og det førte til at andre innsatte valgte å unngå fellesskapet.
Om mulighetene for å bruke andre mindre inngripende tiltak het det videre:
«Det er for Kriminalomsorgen region nord klart at det eneste som syntes å hjelpe, var å utelukke domfelte fullstendig, idet en har vanskelig for å se at en delvis utelukkelse, eller reaksjon etter § 40 skulle gjøre at domfeltes adferd overfor de ansatte ikke skulle gå ut over ro, orden og sikkerhet i avdelingen. En delvis utelukkelse, for eksempel ved å gi domfelte fellesskap med noen få andre innsatte ville medføre en uholdbar situasjon for disse andre da domfeltes adferd rettes mot ansatte og gjør at en mindre gruppe innsatte ville måtte tåle relativt flere utbrudd fra domfelte. En reaksjon etter § 40 er forsøkt uten at det synes å ha hatt noen nevneverdig effekt. Ut i fra dette fremstår full utelukkelse som eneste alternativ for å opprettholde ro, orden og sikkerhet på avdelingen».
Når det gjelder kriminalomsorgens henvisning til As «utidige og truende» oppførsel overfor ansatte, som utgjorde det faktiske grunnlaget for både regionen og fengselets utelukkelsesvedtak, synes dette å være forhold som er godt dokumentert og belyst gjennom en rekke hendelses- og avhørsrapporter. Slik saken er opplyst, kan jeg ikke se at det er grunnlag for merknader til det faktiske grunnlaget for vedtakene om å utelukke A fra fellesskapet.
Hvorvidt det i en konkret sak etter en helhetsvurdering er «nødvendig» å utelukke en innsatt fra fellesskapet for å opprettholde «ro, orden og sikkerhet» beror i stor grad på fengselsfaglige vurderinger, herunder vurderinger knyttet til situasjonen ved anstalten på det aktuelle tidspunktet. Slike vurderinger kan jeg av naturlige årsaker vanskelig overprøve. Den konkrete vurderingen av behovet for å utelukke A fra fellesskapet kan jeg ikke se at det kan rettes noen avgjørende innvendinger mot på rettslig grunnlag. De vurderinger som er foretatt i vedtakene, sammenholdt med den utfyllende redegjørelsen som senere er gitt fra Kriminalomsorgen region nord, fremstår på dette punkt som forsvarlige.
Om henvisningen til «det generelle trusselbildet» rundt A har regionen blant annet uttalt følgende i svaret hit:
«Domfelte selv opplever seg truet av flere forskjellige personer. Kriminalomsorgen region nord kjenner til at det i forhold til én konkret annen innsatt … var uoverensstemmelser, uten at vi har detaljert kjennskap til hva dette gjaldt. Dette momentet ble ikke tillagt vesentlig vekt i vurderingen».
Jeg har merket meg kriminalomsorgens redegjørelse på dette punkt. Ettersom «det generelle trusselbildet rundt» A ikke synes å ha blitt tillagt avgjørende vekt ved utelukkelsen av ham, finner jeg ikke grunn til å komme med noen merknader på dette punkt.
3. Kravet til begrunnelse
Det følger av forvaltningsloven 10. februar 1967 § 25 at det i begrunnelsen for et enkeltvedtak skal vises til de reglene vedtaket bygger på. I den grad det er nødvendig skal begrunnelsene gjengi innholdet av reglene eller den problemstilling vedtaket bygger på. Videre skal det redegjøres for de faktiske forhold som er lagt til grunn, og de hovedhensyn som har vært avgjørende for skjønnsmessige vurderinger bør nevnes.
Både fengselet og regionen har i sine vedtak referert til innholdet i straffegjennomføringsloven § 37 første ledd bokstav e om ro, orden og sikkerhet, herunder vilkåret om nødvendighet. Det hadde vært en fordel om kriminalomsorgen i sine vedtak også knyttet forholdene som ble anført som grunnlag for utelukkelsen av A opp mot vilkåret om nødvendighet, og at det fremkom uttrykkelig at vilkåret ble ansett oppfylt og hvorfor. På samme måte burde innholdet i straffegjennomføringsloven § 37 annet ledd om delvis utelukkelse, som verken er nevnt i fengselets eller regionens vedtak, vært omtalt og uttrykkelig tatt stilling til. At slike vurderinger opp mot lovens vilkår tydeliggjøres vil gi den innsatte større mulighet for å forstå vedtaket og begrunnelsen for dette. Det vil også være en fordel for kriminalomsorgen selv, blant annet i forbindelse med etterkontroll etter klage eller pålagt innrapportering til overordnet organ.
4. Vurdering av alternative plasseringer – dokumentasjon m.v.
I forarbeidene til straffegjennomføringsloven forutsettes det at «overføring til alternative plasseringer utenfor fengsel/overføring til annet fengsel [bør] vurderes kontinuerlig under hele utelukkelsesperioden», jf. Ot.prp. nr. 5. (2000–2001) side 164.
Jeg har merket regionens opplysning om at As søknad om overføring til Sem fengsel ble oversendt fra regionen til Sem fengsel 15. juli 2010. På dette tidspunkt hadde A vært utelukket i 8 dager. Regionen har opplyst at den «ikke [kan] se at denne søknaden er besvart pr. dags dato».
Det er uheldig at søknaden ikke synes å ha blitt besvart av nevnte anstalt ettersom en innvilgelse av søknaden ville brakt utelukkelsen til opphør. Kriminalomsorgen bør gi høy prioritet til behandlingen av søknader om overføring fra innsatte som er utelukket fra fellesskapet. Slike søknader bør ferdigbehandles så raskt som praktisk mulig. Av Kriminalomsorgen region nords brev 15. juli 2010 til Sem fengsel fremkommer det ikke at A på dette tidspunkt var utelukket fra fellesskapet. Det er videre uvisst om dette var et forhold nevnt i Trondheim fengsels innstilling 9. juli 2010 til As søknad om overføring eller om Trondheim fengsel på annen måte hadde orientert Sem fengsel om at A var utelukket fra fellesskapet. På denne bakgrunn fremstår det som uklart om Sem fengsel var informert om at A var utelukket fra fellesskapet. For at behandlingen overføringssøknader fra innsatte som er utelukket fra fellesskapet skal kunne gis nødvendig prioritet, er det grunn til å presisere betydningen av at vedtaksorganet blir orientert fra lokalt eller eventuelt regionalt nivå om pågående utelukkelse.
Regionen har ikke opplyst om, eventuelt på hvilken måte, regionen selv eller Trondheim fengsel fulgte opp søknaden overfor Sem fengsel ved purrebrev eller lignende. Det fremstår også som uklart om A selv har purret på svar fra Sem fengsel. Der saksbehandlingen av en slik overføringssøknad trekker uforholdsmessig lenge ut i tid bør de instanser som har ansvaret for den innsatte følge opp saken overfor den anstalt som har den aktuelle søknaden til behandling.
Jeg har for øvrig merket meg regionens opplysning om at det ble truffet vedtak om å overføre A til Stavanger fengsel 20. oktober 2010, men at dette vedtaket ikke ble effektuert før han ble overført til [sykehus]. Videre har jeg merket meg regionens opplysning om at det i tidsrommet A var utelukket forelå mangel på soningsplasser. Til dette vil jeg kort bemerke at innsatte som har vært utelukket fra fellesskapet i lang tid bør prioriteres ved fordelingen av tilgjengelige soningsplasser.
Når det gjelder spørsmålet om skriftlige nedtegnelser vedrørende alternativ plassering av A har regionen blant annet uttalt følgende:
«Dette er veldige foreløpige vurderinger av en svært muntlig art og foreløpig karakter som kriminalomsorgen gjør daglig i svært mange sammenhenger og det vil lede for langt om alle disse skal nedtegnes».
Regionens redegjørelse på dette punkt gir ikke grunn til merknader fra min side. En noe større grad av tydeliggjøring og dokumentering knyttet til hva som er gjort vil imidlertid kunne være en fordel i slike tilfeller ettersom dette må antas å øke kriminalomsorgens bevissthet rundt behovet for slike vurderinger.
5. Rapportering i forbindelse med utelukkelsen
5.1 Generelt om rapportering og ansvarsforhold
Etter straffegjennomføringsloven § 37 fjerde ledd første punktum skal regionalt nivå ta stilling til om den innsatte fortsatt skal utelukkes helt fra fellesskapet dersom utelukkelsen overstiger 14 dager. Dersom den samlede utelukkelsen overstiger 42 dager skal det gis melding til Kriminalomsorgens sentrale forvaltning, jf. fjerde ledd annet punktum. Melding skal deretter gis til sentralt nivå med 14 dagers mellomrom, jf. lovens § 37 fjerde ledd tredje punktum. Disse bestemmelsene gir henholdsvis regionalt nivå og Kriminalomsorgens sentrale forvaltning kontroll med både bruken av og grunnlaget for utelukkelse.
Slike rettslige kontroll- og tilsynsmekanismer som her er etablert i loven er av stor betydning for å ivareta de innsattes rettssikkerhet. Hel utelukkelse av innsatte fra fellesskapet er et svært inngripende tiltak, som i samsvar med det forvaltningsrettslige legalitetsprinsippet krever klar hjemmel. Det er da viktig at de rettssikkerhetsgarantier som er etablert med hensyn til overprøving og kontroll blir fulgt.
5.2 Rapportering fra fengselet til regionen
Ifølge opplysninger fra regionen var A helt utelukket fra fellesskapet i Trondheim fengsel i ca. 110 dager (7. juli – 26. oktober 2010). Av sakens dokumenter fremgår det at fengselet på grunn av en «inkurie» først innrapporterte saken til Kriminalomsorgen region nord 5. august 2010, dvs. 29 dager etter at utelukkelsen startet. Det fremgår ikke noe av de oversendte dokumentene om at det ble gitt ytterligere rapporteringer fra fengslet til regionen. Trondheim fengsel har på telefonforespørsel bekreftet at det ikke foreligger noe utover den første innrapporteringen. At det ikke ble sendt ytterligere rapporter til regionen fremgår også av regionens svarbrev 30. september 2011.
Det må kritiseres at fengselet ikke overholdt toukersfristen for rapportering til regionen. Ettersom fengselet først rapporterte utelukkelsen etter at det hadde gått nesten dobbelt så lang tid som lovens krav, ble regionen avskåret fra å kontrollere grunnlaget for å utelukke A på et tilstrekkelig tidlig tidspunkt. Det er i denne forbindelse grunn til å peke på at utelukkelsen i første rekke synes å ha sitt utspring i et noe betent forhold mellom A og ansatte i fengselet. For å ivareta innsattes rettssikkerhet i slike situasjoner er det av særlig stor betydning at en instans med distanse til den innsatte får anledning til å foreta en objektiv og upartisk vurdering av spørsmålet om utelukkelse.
Straffegjennomføringsloven er etter sin ordlyd ikke helt klar på om den enkelte anstalt etter at det har gått nye 14 dager på nytt må innrapportere saken til regionalt nivå. Retningslinjene til loven synes heller ikke å si noe klart om dette, og jeg er ikke kjent med hvilken praksis som følges i kriminalomsorgen. Det er etter min mening noe uheldig at den enkelte anstalts rapporteringsforpliktelser ikke fremgår mer eksplisitt – tatt i betraktning at hel utelukkelse er et meget inngripende tiltak overfor innsatte. Med tanke på en tilfredsstillende ivaretakelse av innsattes rettssikkerhet taler de beste grunner etter min mening for at anstalten må innrapportere utelukkelsesperioden når den overstiger 28 dager, slik at overordnet instans på nytt gis anledning til å vurdere spørsmålet om utelukkelse.
Den legges videre til grunn at anstalten må rapportere til regionen etter utelukkelse i 42 dager og deretter med jevne mellomrom hver 14. dag. Jeg kommer nærmere tilbake til rapporteringsforpliktelsene til Kriminalomsorgens sentrale forvaltning nedenfor. Disse er ikke overholdt i denne saken, noe som i hovedsak synes å skyldes at Trondheim fengsel ikke har rapportert til regionen.
Jeg legger til grunn at Kriminalomsorgen region nord overfor Trondheim fengsel presiserer fengselets plikt til å oversende saker om utelukkelse til regionen der utelukkelsesperioden har oversteget 14 dager. Plikten til jevnlig rapportering ved ytterligere utelukkelse må også understrekes.
5.3 Rapportering til Kriminalomsorgens sentrale forvaltning
I svarbrevet hit 30. september 2011 har regionen bekreftet at det ikke ble sendt slik melding til Kriminalomsorgens sentrale forvaltning som straffegjennomføringsloven § 37 fjerde ledd foreskriver. Om årsakene til dette har regionen uttalt følgende:
«Kriminalomsorgen region nord er klar over at dette er et brudd på regelverket, men er likevel av den oppfatning at dette ikke ville endret nevneverdig på realiteten for den innsatte.
Kriminalomsorgen region nord vil bemerke noe om hvorfor slik innrapportering ikke ble gjort. For det første skjedde dette under avvikling av sommerferie og det var liten kontinuitet på saksbehandlersiden på regionkontoret av denne grunn.
For det annet så har man i etaten svært strenge begrensninger i regionens tilgang til dokumentert på lokalt nivå som er elektronisk lagret i DocuLive. Dette medfører at regionen ikke kan se hvilke vedtak som fattes ift. innsatte på lokalt nivå uten at regionen konkret etterspør dette. Det er heller ikke noen synlig varsling i etatssystemet Kompis KIA. Dette i motsetning til sikkerhetscelle som vises i form av en flytting av den innsatte til sikkerhetscelle.
Kriminalomsorgen region nord er klar over at det er regionens ansvar å sørge for at denne rapporteringen skjer iht. regelverket, men når våre systemer avskjermer oss fra informasjonen, så forutsetter dette at lokalt nivå inngir rapporteringer som regionen kan videreformidle. Blir rapportering fra lokalt nivå uteglemt, så har regionen ikke praktisk mulighet til å følge opp dette».
Det fremgår ikke uttrykkelig av loven eller retningslinjene om det er lokalt eller regionalt nivå som skal gi melding om langvarig utelukkelse til Kriminalomsorgens sentrale forvaltning. I likhet med Kriminalomsorgen region nord legger jeg imidlertid til grunn at denne forpliktelsen i utgangspunktet påhviler regionen.
Uavhengig av bakgrunnen for at utelukkelsen ikke ble meldt til Kriminalomsorgens sentrale forvaltning fremstår denne unnlatelsen som kritikkverdig. At slik melding ikke ble sendt er i særdeleshet beklagelig sett i lys av den lange perioden Asamlet sett var utelukket fra fellesskapet. Jeg finner grunn til å presisere at meldeplikten slik denne kommer til uttrykk i straffegjennomføringsloven § 37 fjerde ledd etter ordlyden gjelder unntaksfritt. Meldeplikten kan således ikke fravikes. Jeg kan vanskelig se at «avvikling av sommerferie» og «liten kontinuitet på saksbehandlersiden på regionkontoret» er forhold som kan aksepteres som begrunnelse for at kriminalomsorgen ikke har overholdt sin lovpålagte meldeplikt.
Regionen har vist til at det ikke ville «endret nevneverdig på realiteten for den innsatte» dersom melding hadde blitt gitt til Kriminalomsorgens sentrale forvaltning. Denne uttalelsen gir grunn til en viss undring all den tid det må være helt på det rene at meldeplikten skal overholdes uavhengig av regionens antakelser knyttet til hvordan overordnet organ vil vurdere utelukkelsesspørsmålet. Poenget med plikten til å melde fra til Kriminalomsorgens sentrale forvaltning er jo nettopp at et overordnet organ skal kunne foreta en selvstendig og objektiv vurdering av utelukkelsen. I denne sammenheng er det på nytt grunn til å fremheve at kriminalomsorgen ifølge retningslinjenes punkt 3.40 under utelukkelsesperioden skal foreta en kontinuerlig vurdering av grunnlaget for utelukkelsen, herunder nødvendigheten av utelukkelsen.
Forarbeidene til straffegjennomføringsloven legger til grunn at Kriminalomsorgens sentrale forvaltning i disse tilfellene skal vurdere alternative løsninger til fortsatt utelukkelse, jf. Ot.prp. nr. 5 (2000–2001) side 164. Manglende overholdelse av rapporteringsplikten forhindrer Kriminalomsorgens sentrale forvaltning fra å foreta slike vurderinger, noe som er uheldig ettersom innsatte dermed kan ende opp med å bli utelukket fra fellesskapet lenger enn det som er nødvendig.
Jeg har notert meg det regionen skriver om manglende praktiske muligheter til å følge opp tilfeller der lokalt nivå unnlater å rapportere om utelukkelse av innsatte. Videre har jeg merket meg at disse vanskelighetene ifølge regionen skyldes at datasystemene regionen benytter ikke gir opplysninger om utelukkelse av enkeltinnsatte. I den grad datasystemene er uegnet må regionen etablere rutiner for å sikre at rapporteringspliktene, slik disse er nedfelt i lovens § 37 fjerde ledd, overholdes. Det antas at oppfyllelse av rapporteringspliktene i denne bestemmelsen forutsetter et samarbeid mellom regionen og den enkelte anstalt, selv om ansvaret til syvende og sist tilliger regionalt nivå.
6. Oppsummering
Begrunnelsen for utelukkelsen kunne med fordel ha vært noe mer utførlig. De konkrete beslutningene har jeg imidlertid ikke grunnlag for å kritisere på rettslig grunnlag.
Det er kritikkverdig at det i forbindelse med en så vidt lang utelukkelsesperiode som i denne saken bare ved ett tilfelle har vært gitt melding om utelukkelsen til overordnet nivå. Dette hadde som konsekvens at det etter Kriminalomsorgen region nords vurdering gikk ca. 80 dager uten at et annet organ enn Trondheim fengsel foretok en selvstendig vurdering av om det var grunnlag for fortsatt utelukkelse. Dette innebærer etter mitt syn en klar krenkelse av de rettssikkerhetsgarantier A etter loven skulle vært sikret.
Verken fengselet eller regionen har i denne saken overholdt sine rapporteringsforpliktelser etter straffegjennomføringsloven § 37 fjerde ledd. Etter min mening hadde det vært en fordel om det hadde fremgått noe tydeligere av regelverket hvilke forpliktelser som påhviler kriminalomsorgen på de ulike tidspunktene under en utelukkelse, og hvilke prosedyrer som skal følges i det samarbeidet som nødvendigvis må være mellom lokalt og regionalt nivå. Jeg har derfor funnet grunn til å gjøre Kriminalomsorgens sentrale forvaltning oppmerksom på uttalelsen med tanke på eventuell videre oppfølging. Kriminalomsorgen region nord har i svaret hit pekt på utfordringer knyttet til datasystemet som benyttes i kriminalomsorgen. Dette er også noe som bør følges opp fra sentralt hold.
Ut over disse merknadene gir saken ikke grunn til noe ytterligere fra min side. Kriminalomsorgens sentrale forvaltning er i eget brev bedt om å holde mitt kontor orientert om sin videre oppfølging. »