A ble ved Oslo tingretts dom 10. oktober 2003 dømt til tre års fengsel. Han påanket ikke dommen. Riksadvokaten godtok dommen for As vedkommende ved påtegning 3. november 2003, og dommen ble formodentlig rettskraftig for hans del omkring månedsskiftet oktober/november 2003. Fullbyrdelsesordre skal ha blitt gitt av Oslo statsadvokatembeter ved påtegning 11. mai 2004. A ble imidlertid først innkalt til soning ved Oslo politidistrikts brev 16. november 2009, dvs. rundt seks år etter at dommen ble rettskraftig. Han ble i brevet gitt én måneds frist til å møte til soning.
A klaget hit 19. november 2009 over den lange ventetiden fra rettskraftig dom til soningsinnkalling, og det han oppfattet som en «utrolig kort frist» for å møte til soning. Han viste til at han var gift og hadde to barn, samt at han hadde etablert et normalt liv og hadde fast jobb. Etter hvert som årene hadde gått hadde han lagt saken bak seg. Han skulle heller ikke være domfelt for nye forhold etter domfellelsen i 2003. A fremhevet at dette var urettferdig av hensyn til hans familie, og viste i tillegg til at han selv var inne i et pågående behandlingsopplegg i forbindelse med ulike helserelaterte problemer. På bakgrunn av at det hadde gått så mange år stilte A spørsmål om det var noen mulighet for å få utsatt soningen eller redusert straff.
Det ble besluttet å undersøke saken nærmere. I brev herfra til Riksadvokaten ble det bedt om en redegjørelse for behandlingen av saken fra rettskraftig dom til soningsinnkalling ble sendt. Riksadvokaten ble bedt om å redegjøre både for tidsbruken fra dommen ble akseptert av Riksadvokaten 3. november 2003 til fullbyrdelsesordre ble gitt av Oslo statsadvokatembeter 11. mai 2004 og tidsbruken etter dette. Videre ble det bedt om merknader til saksbehandlingstiden samlet sett og i de ulike ledd.
I brevet ble det også vist til at ombudsmannen tidligere har behandlet flere andre saker der det har gått til dels svært lang tid fra rettskraftig dom til soningsinnkalling, uten at dette har skyldtes den domfeltes egne forhold. Riksadvokaten ble bedt om å kommentere om det som hadde skjedd i denne saken, helt eller delvis, også hadde bakgrunn i rutiner og forhold som senere har blitt forbedret.
Riksadvokaten innhentet uttalelse fra Oslo statsadvokatembeter, som igjen innhentet redegjørelser fra Oslo politidistrikt. I svaret hit oppsummerte deretter Riksadvokaten saken på følgende måte:
«Det kritikkverdige i denne saken er i korthet at det gikk 6 år fra rettskraftig dom til A ble innkalt til soning, uten at han kan lastes for det lange tidsforløpet.
Riksadvokaten forklarte at saken først ble forsinket ved at det gikk ca. sju måneder fra ankefristen var utløpt til det ble utstedt fullbyrdelsesordre, og at saken deretter hadde «falt ut» av systemet frem til den dukket opp igjen i desember 2008. Det gikk så ytterligere ti måneder før dommen ble oversendt kriminalomsorgen med anmodning om soningsplass. Riksadvokaten skrev videre:
«Riksadvokatens egen gjennomgang, sammen med redegjørelsene fra politiet og statsadvokaten, gir ikke svar på om forsinkelsene eller den totale mangelen på oppfølging i fullbyrdelsesfasen skyldes menneskelige feil eller systemsvikt, eventuelt en kombinasjon av begge.»
Det ble pekt på at A var en av flere tiltalte i samme sakskompleks, og at en del av forklaringen på forsinkelsene kunne være sakens omfang og kompleksitet. Riksadvokaten understreket imidlertid at dette ikke ble ansett for å være en unnskyldning eller formildende omstendighet.
Riksadvokaten viste for øvrig til at kriminalomsorgen med virkning fra 1. april 2010 ville overta politiets oppgaver med blant annet å innkalle til soning, men at ansvaret for å fatte vedtak om fullbyrding fortsatt vil tilligge påtalemyndigheten. Det ble derfor fremhevet at statsadvokatene og politiet fortsatt vil være et viktig ledd i fullbyrdelsesprosessen. Riksadvokaten opplyste at han etter ombudsmannens tidligere behandling av lignende saker hadde sendt ut en påminnelse i 2007 til statsadvokatene og politiet om viktigheten av rutiner for å sikre rask fullbyrdelsesordre. På bakgrunn av konklusjonene i den pågående ombudsmannssaken ville han vurdere om påminnelsen skulle «omerindres og innskjerpes»
Avslutningsvis uttalte Riksadvokaten:
«På påtalemyndighetens vegne beklager riksadvokaten overfor A manglende framdrift etter at ankefristen for Oslo tingretts dom av 10. oktober 2003 var utløpt.»
Etter at saken var brakt inn for ombudsmannen hadde Oslo statsadvokatembeter innvilget A soningsutsettelse frem til månedsskiftet juni/juli 2010. I forbindelse med utløpet av utsettelsen ba Riksadvokaten i påtegning 31. mai 2010, med gjenpart hit, om statsadvokatens merknader til soningsspørsmålet.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«Av straffeprosessloven 22. mai 1981 nr. 25 § 452 første ledd første punktum følger det at en «dom skal fullbyrdes straks den er rettskraftig, når ikke annet er særskilt bestemt». Det samme følger av påtaleinstruksen 28. juni 1985 nr. 1679 § 29-1 første ledd. Viktigheten av at iverksettelsen av soningen skjer uten unødig opphold er også understreket i Riksadvokatens rundskriv R 1419/83.
Til tross for undersøkelsene som er gjort, fremstår det fortsatt som noe uklart hva som konkret har skjedd i saken etter at Riksadvokaten aksepterte Oslo tingretts dom, og hvor i saksforløpet de ulike forsinkelsene har oppstått. Det er på det rene at statsadvokaten, som var ansvarlig for å utstede fullbyrdelsesordre, jf. straffeprosessloven § 455 første ledd første punktum og påtaleinstruksen § 29-1 annet ledd, ikke traff vedtak om fullbyrding før over seks måneder etter at Riksadvokaten hadde akseptert dommen. Dette representerer i seg selv en uakseptabel forsinkelse.
Hvorvidt fullbyrdelsesordren faktisk ble oversendt Oslo politidistrikt, som etter dagjeldende straffeprosesslov § 455 annet ledd og påtaleinstruks § 29-1 fjerde ledd hadde ansvaret for å iverksette straffen, og når dette eventuelt skjedde, fremstår fortsatt ikke som helt avklart. Det samme gjelder spørsmålet om hva som skjedde med saken frem til den dukket opp igjen i desember 2008, og bakgrunnen for at saken ble ytterligere ti måneder forsinket etter dette. At saken er blitt vesentlig forsinket også etter at fullbyrdelsesordren ble oversendt politiet, synes imidlertid å være på det rene.
Jeg har ikke funnet grunn til å foreta ytterligere undersøkelser i saken, men konstaterer at det samlet sett gikk hele seks år fra Oslo tingretts dom ble rettskraftig til A ble innkalt til soning, uten at undersøkelsene herfra har gitt noen holdepunkter for at forsinkelsen kan tilskrives ham. Dette representerer et grovt og åpenbart brudd på straffeprosessloven § 452 første ledd første punktum og påtaleinstruksen § 29-1 første ledd, noe som naturligvis er meget kritikkverdig. En ventetid på hele seks år fra domfellelse til påbegynnelse av soning vil kunne medføre en stor tilleggsbelastning for domfelte, som det vanskelig kan tenkes å være tatt høyde for ved rettens opprinnelige utmåling av straffen. Det er også grunn til å peke på den tilleggsbelastningen den sterkt forsinkede soningen kan ha for domfeltes familie. Riksadvokaten har beklaget den manglende oppfølgingen av saken på vegne av påtalemyndigheten. Beklagelsen er utvilsomt på sin plass.
I lys av sakens forhistorie og den lange tiden som hadde gått, er det meget forståelig at A reagerte på den korte fristen som ble gitt i soningsinnkallingen. Det kan stilles spørsmål om ikke politiet i dette tilfellet burde ha gått frem på en noe annen måte, slik saken ligger an. A er senere innvilget seks måneders soningsutsettelse, og jeg går derfor ikke nærmere inn på politiets innkallingsfrist.
På bakgrunn av de kritikkverdige forholdene vedrørende fullbyrdelsen av dommen i denne saken, har jeg forståelse for at A ønsker redusert straff. En eventuell reduksjon av straffen kan skje ved hel eller delvis benådning, noe jeg har forstått at A vurderer å søke om. Kongen i statsråd kan innvilge benådning, og vurderingen av dette kan jeg ikke gå inn i. Jeg vil imidlertid anta at et så vidt uvanlig langt tidsforløp mellom rettskraftig dom og fullbyrdelse, som ikke skyldes domfelte selv, vil være et relevant moment ved vurderingen av en benådningssøknad.
Ut over de muligheter som ligger i benådningsinstituttet, vil det være opp til kriminalomsorgen å vurdere om den lange ventetiden eventuelt kan få betydning for soningen av straffen. Ved vurderingen av søknader om blant annet permisjon, overføring til fengsel med lavere sikkerhetsnivå og prøveløslatelse, antar jeg at det i tillegg til tidsforløpet vil kunne få betydning at A ikke skal ha vært domfelt for nye forhold etter dommen i 2003.
Ansvaret for blant annet innkalling til soning er nå overført fra politiet til kriminalomsorgen. Som Riksadvokaten er inne på i sitt svar hit, vil det imidlertid fortsatt høre under påtalemyndigheten å utstede fullbyrdelsesordre. Undersøkelsen av denne saken har ikke gitt noe klart grunnlag for å trekke generelle slutninger om hvorvidt påtalemyndighetens nåværende oppfølgingsrutiner for fullbyrding av dommer er utilfredsstillende. Etter at jeg i to lignende saker (2006/775 [SOMB-2007-58] og 2006/843) kritiserte påtalemyndigheten for forsinkelser i fullbyrdelsesfasen, minnet Riksadvokaten i brev 20. april 2007 til samtlige statsadvokatembeter og politimestere om viktigheten av rask fullbyrdelsesordre (Ra 07-226 AG/mw). Ettersom påminnelsen ble gitt etter at det formodentlig allerede var utstedt fullbyrdelsesordre i den foreliggende saken 11. mai 2004, finner jeg ikke grunn til å ta stilling til om det nå er nødvendig å gjenta påminnelsen eller innskjerpe denne. Vurderingene av dette overlater jeg til Riksadvokaten, og jeg legger til grunn at det vil bli iverksatt de tiltak som er nødvendig for å forhindre lignende tilfeller i fremtiden.
For så vidt gjelder den konkrete saken, har jeg merket meg at Riksadvokaten av eget tiltak vil ta opp med statsadvokaten hvordan en videre skal forholde seg til spørsmålet om fullbyrdelse av straffen, jf. senest Riksadvokatens påtegning 31. mai 2010 til Oslo statsadvokatembeter. Jeg ber om å bli holdt orientert om påtalemyndighetens videre oppfølging av soningsspørsmålet og en eventuell benådningssak.»
I påtegning til Riksadvokaten 11. juni 2010, med gjenpart hit, opplyste Oslo statsadvokatembeter at det var mottatt en benådningssøknad fra As advokat, og det ble anbefalt at søknaden ble tatt til følge slik at straffen ble gjort betinget ved benådning. I påtegning til statsadvokaten 22. juni 2010 fremkom det at Riksadvokaten ikke hadde noen innvendinger mot forslaget, og det ble forutsatt at benådningssøknaden ble oversendt departementet. Det ble også vist til at straffen ikke ville kunne fullbyrdes før benådningssaken var behandlet av Kongen i statsråd, jf. straffeprosessloven § 458 første ledd.
Ombudsmannen mottok senere kopi av brev 7. oktober 2010 fra Justis- og politidepartementet til Oslo statsadvokatembeter, der det fremgikk at det ved kongelig resolusjon 1. oktober 2010 var bestemt følgende:
«A som ved Oslo tingretts dom 10. oktober 2003 ble ilagt en straff av fengsel i tre år, benådes, slik at fullbyrdingen av fengselsstraffen utsettes med en prøvetid på to år i samsvar med bestemmelsene i straffeloven §§ 52-54a. Prøvetiden regnes fra denne resolusjonens dato.»