Klageren søkte i mars 2009 om dispensasjon fra kravet til uavbrutt førerett i minst fem år ved øvingskjøring, jf. vegtrafikkloven 18. juni 1965 nr. 4 § 26 og forskrift 1. oktober 2004 nr. 1339 om trafikkopplæring og førerprøve m.m. § 3-1. Hun viste til at førerkortet ble inndratt i oktober 2007 på grunn av et anfall av kramper/bevissthetstap, og tilbakelevert et drøyt år senere.
Statens vegvesen, Region øst, avslo søknaden. Det ble vist til at kravet til uavbrutt førerett er regulert i vegtrafikkloven § 26, og at det ikke er mulig å dispensere fra denne bestemmelsen. Saken ble påklaget til Vegdirektoratet, under henvisning til en liknende sak der dispensasjon var gitt.
Vegdirektoratet opprettholdt Region østs vedtak, og uttalte blant annet at det er presisert i forskriftens § 3-1 at kravet til uavbrutt førerett gjelder de «siste» fem år, men at dette ikke fremgår av vegtrafikkloven § 26. Det ble vist til at det fremgår av forarbeidene at loven skal forstås på samme måte som forskriften, men at forarbeidene retter seg mest mot tilfeller der føreretten har vært inndratt på grunn av vandel, og ikke av helsemessige årsaker. Vegdirektoratet uttalte videre:
«Det finnes derfor en veldig snever adgang til å dispensere fra kravet om uavbrutt førerett de ’siste’ 5 år. Det må her foreligge veldig sterke grunner for at vi skal kunne dispensere fra bestemmelsen i forskriftens § 3-1.»
Til klagerens anførsel om forskjellsbehandling, svarte Vegdirektoratet at de beklaget den oppståtte situasjonen. Det ble presisert at selv om en uheldig eller feil avgjørelse var tatt, innebar ikke det at Vegdirektoratet skulle fortsette å gjøre feilen.
Klageren ba ombudsmannen undersøke saken. Hun mente at det forelå forskjellsbehandling.
Ombudsmannen ba i brev til Vegdirektoratet om en redegjørelse for vegtrafikkloven § 26 og kravet til uavbrutt førerett i minst fem år ved øvingskjøring. Direktoratet ble videre bedt om å begrunne nærmere standpunktet om at også tilfellene der føreretten har vært inndratt på grunn av helse var omfattet, særlig sett hen til uttalelsene i forarbeidene om formålet med bestemmelsen. Under forutsetning av at kravet til uavbrutt førerett også omfattet inndragning på grunn av helse, ble hjemmelen for å dispensere fra vegtrafikkloven § 26 annet ledd fjerde punktum bedt opplyst.
Vegdirektoratet svarte at lovteksten ikke skiller mellom vandel og helse. Det ble vist til at hovedhensynene bak lovregelen er gode holdninger og sikker oppførsel i trafikken, og at dette er egenskaper som blir opparbeidet over tid. Direktoratet anså det som viktig at førere som veileder yngre sjåfører, selv har disse egenskapene. Det ble videre uttalt:
«Når det i lovteksten ikke blir skilt mellom vandel og helse, og hensynene bak lovregelen gjør seg gjeldende for begge tilfeller, så virker det klart at vegtrafikkloven § 26 også omfatter de tilfeller der føreretten er inndratt på bakgrunn av helse.»
Til ombudsmannens spørsmål om dispensasjon, svarte direktoratet at det i utgangspunktet ikke er adgang til å dispensere fra vegtrafikkloven § 26. Det ble vist til forarbeidene, der det fremgår at førere som har fått førerkortet inndratt en periode, ikke skal kunne være ledsager før det har gått «fem nye år». Ved ikke å ta med kravet til «siste» fem år i lovteksten, mente direktoratet at lovgiveren har villet åpne for at det gjennom forskriften skal kunne være mulig å dispensere ved helt spesielle tilfeller, men at det på bakgrunn av forarbeidene er en veldig snever adgang til å gjøre det.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
Spørsmålet i denne saken har vært om vegtrafikkloven § 26 annet ledd omfatter tilfellene der førerkort har vært inndratt av helsemessige årsaker. Det er også undersøkt hva som ligger i kravet til uavbrutt førerett i minst fem år, og om det er anledning til å dispensere fra kravet.
Ved øvingskjøring med motorvogn må elev ledsages av en person som har hatt førerett «uavbrutt i minst fem år», jf. vegtrafikkloven § 26 annet ledd. Trafikkopplæringsforskriften § 3-1 første ledd lyder slik:
«Ledsageren må ha fylt 25 år, ha gyldig førerett for vedkommende kjøretøygruppe og ha hatt slik førerett uavbrutt de siste 5 år før øvingskjøringen finner sted, jf. vegtrafikkloven § 26 andre ledd.»
Ut fra ordlyden skiller verken loven eller forskriften mellom inndragning på grunn av vandel og inndragning på grunn av helse. I Ot.prp.nr.30 (1993-1994) er følgende uttalt om vegtrafikkloven § 26:
«Samstundes bør det krevast at følgje sjølv har hatt førarkort ubroten i minst 5 år. Fordi gode haldningar og sikker framferd i trafikken må byggjast opp gjennom røynsler over lang tid, er det særleg viktig at dei som rettleier urøynde førare sjølv har etablert sikre og gode haldningar. Førarar som har fått førarkortet drege inn i ein periode skal ikkje kunne vere følgje før det har gått fem nye år etter at han har fått førarkort på ny. Blir førarkortet beslaglagt av politiet utan at kortet vert drege inn går tida ubroten.»
I forarbeidene er det vist til at gode holdninger og sikker oppførsel i trafikken er viktig, især hos ledsager ved øvingskjøring. På denne bakgrunn må loven klart sies å omfatte tilfellene der førerkortet har vært inndratt på grunn av vandel.
Det som sies i forarbeidene, rammer ikke like tydelig førere som har fått førerkortet inndratt av helsemessige årsaker. Jeg har likevel kommet til at også disse tilfellene må være omfattet av loven, og viser særlig til forarbeidenes uttalelse om at gode holdninger og sikker oppførsel i trafikken må bygges opp gjennom erfaringer over lang tid. I inndragningsperioden vil føreren ikke gjøre seg erfaringer som han ellers ville ha gjort, uavhengig av årsaken til inndragningen. Forarbeidenes krav om gode holdninger og sikker oppførsel på bakgrunn av erfaringer over lang tid, kan derfor heller ikke sies å være oppfylt ved inndragning av helsemessige årsaker.
Spørsmålet blir dermed om det finnes noen dispensasjonsadgang i disse sakene. Det er ikke hjemmel i loven til å dispensere fra § 26 annet ledd. I trafikkopplæringsforskriften § 31-4 annet ledd er det bestemt at regionvegkontoret ved enkeltvedtak kan gjøre unntak fra bestemmelsene i forskriften når det foreligger «særlig tungtveiende grunner». Dersom forskriftens § 3-1 første ledd og lovens § 26 annet ledd må tolkes likt, er det likevel ikke mulig å dispensere.
I forarbeidene er det uttalt at førere som har fått førerkortet inndratt, ikke kan være ledsager før det har gått «fem nye år». Det synes derfor tydelig at loven i utgangspunktet må tolkes på samme måte som forskriften, og at det ikke er adgang til å dispensere. Vegdirektoratet har imidlertid tolket lovgiverens unnlatelse av å ta med ordet «siste» i lovteksten slik at lovgiveren har villet åpne for at det gjennom forskriften skal kunne være mulig å dispensere ved helt spesielle tilfeller. Sett hen til at formålet med bestemmelsen i sterkere grad gjør seg gjeldende for tilfeller der førerkortet har vært inndratt på grunn av vandel, er jeg enig med Vegdirektoratet i at det i enkelte tilfeller kan dispenseres fra kravet til uavbrutt førerett de «siste» fem år. Dette må antas bare å være aktuelt etter inndragning av helsemessige årsaker. Dispensasjon etter inndragning på grunn av vandel vil være i strid med loven.
Jeg har ikke funnet grunnlag for rettslige innvendinger mot Vegdirektoratets avgjørelse i denne saken, heller ikke når det gjelder spørsmålet om forskjellsbehandling. Gjennomgangen her har imidlertid vist at det er uklart hvordan dispensasjonsadgangen skal praktiseres. Dette har blant annet vist seg ved at andre i lignende situasjon som klageren, har fått dispensasjon. Hensynet til rettssikkerhet og likebehandling av saker tilsier at Vegdirektoratet utarbeider retningslinjer for adgangen til å dispensere fra forskriftens § 3-1. Retningslinjene bør gjøres kjent for publikum
Jeg ber om å bli orientert om Vegdirektoratets oppfølging av denne uttalelsen.