Sakens bakgrunn
Orkdal kommune har vedtatt at bygda Råbygda skal bytte navn til Gjølme med Råbygda som undernavn. Bakgrunnen er blant annet at Gjølme gradvis er tatt i bruk som bygdenavn siden 1960-tallet. Navnet Gjølme har vært i bruk på stedet også før den tid, men da primært som gårdsnavn og navn på virksomheter tilknyttet Gjølme gård. Skolen i bygda har hett Gjølme siden 1966. Navnet på poststedet 7310, som har tilnærmet samme utstrekning som bygda, har vært Gjølme i hvert fall siden tiden rett før annen verdenskrig. Kommunen begrunnet navnebyttet også med forvekslingsfaren med tettstedet Råbygda i nabokommunen Skaun.
Orkdal historielag påklaget kommunens vedtak. Klagenemnda for stedsnavnsaker kom til at navnebyttet var i strid med lov om stadnamn 18. mai 1990 nr. 11 (stadnamnlova) § 3 annet ledd og omgjorde kommunens vedtak. Klagenemnda la avgjørende vekt på at Råbygda hadde lengst tradisjon som bygdenavn, og at Råbygda var et kulturminne som det var viktig å bevare for fremtidige generasjoner. Fra klagenemndas vedtak gjengis:
«Nemnda finner det dokumentert at Råbygda utvilsomt har lengst tradisjon som bygdenavn, noe som både historielaget og kommunen bekrefter. Det er klart at stedsnavnet Råbygda er ‘nedarvet’, jf. § 2 bokstav d). Nemnda har i sin vurdering også lagt til grunn at Råbygda som navn på bygda er under press, men at det fortsatt er i bruk. Som bygdenavn har Gjølme forholdsvis kort tradisjon (fra 1960-tallet).
—
Etter en samlet vurdering vedtar nemnda Råbygda som bygdenavn. Nemnda har lagt avgjørende vekt på at stedsnavnet Råbygda er et språklig kulturminne som det er viktig gjennom aktiv bruk å bevare for fremtidige generasjoner.»
Nemnda viste også til at Råbygda er en primær navnedannelse, mens Gjølme er en sekundær navnedannelse, jf. stadnamnlova § 4.
Foreningen «Gjølme i mitt hjerte» klaget til ombudsmannen, og anførte blant annet at et stort flertall av befolkningen bruker Gjølme og ikke Råbygda som bygdenavn, og at klagenemndas vedtak reverserer en naturlig navneendring som har pågått over flere år.
Undersøkelsene herfra
Ombudsmannens kontor besluttet å undersøke saken nærmere, og ba blant annet om en begrunnelse for hvorfor klagenemnda mente stadnamnlova § 4 kommer til anvendelse i saker om valg av stedsnavn. Klagenemnda svarte blant annet:
«I samsvar med vanlige tolkningsregler får lovens formålsbestemmelse betydning for forståelse av de øvrige regler i loven. Navnevern er således et relevant og veiende argument ved rettsanvendelsen.
—
I denne saken er spørsmålet om hvorvidt et skifte av navnet på bygda fra Råbygda til Gjølme strider mot § 3 annet ledd: «Eit nedervd stadnamn kan ikkje bytast ut med eit namn utan tradisjon på staden dersom ikkje særlege grunnar talar for det.» Nemnda vurderte om Råbygda er et «nedervd stadnamn», om Gjølme har «tradisjon på staden» og om det finnes «særlege grunnar» som må tas hensyn til. Til sist gjorde nemnda en helhetsvurdering utfra lovens formål om navnevern.
Når nemnda i sin vurdering omtaler primære og sekundære navnedanninger, er dette fordi nemnda mener dette er en hjelp for å vurdere om stedsnavnet har tradisjon på stedet. I dette tilfellet må det gjøres rede for hvilket av de to stedsnavnene (Gjølme eller Råbygda) som har lengst tradisjon som bygdenavn. Det er ingen tvil om at Råbygda er et nedarvet stedsnavn, og som bygdenavn er det en primær navnedanning. Gjølme er også nedarvet, men som navn på matrikkelgården Gjølme, ikke som navn på bygda. Kommunen selv uttaler at tradisjonen for å bruke Gjølme som bygdenavn er ung. Det vil si at Gjølme som bygdenavn er en sekundær navnedannelse.
I valget mellom Råbygda og Gjølme som navn på bygda er det altså slik at Råbygda utvilsomt har lengst tradisjon på stedet. Stedsnavnet Gjølme har også lang tradisjon i området, men først og fremst som gårdsnavn. Spørsmålet er da om Gjølme-navnet er tradisjonsrikt nok som bygdenavn til å forsvare et navnebytte, jf. § 3 annet ledd. Bestemmelsen retter seg jo mot navn «utan tradisjon på staden». Nemnda valgte å nærme seg dette spørsmålet ved å se på hva som etter lovens kommentarer og forarbeider kan være «særlege grunnar» for å tillate navnebytte til et navn uten tradisjon på stedet.
I vedtaket skrev nemnda følgende: «”Særlege grunnar” i denne sammenhengen kan ifølge kommentarene til lovteksten for eksempel være “at namnet lett kan bli forveksla med eit anna namn i nærleiken, at namnet er nedsetjande og til byrde for dei som bur på staden (t.d. Pina, Sveltihel), eller når det nye namnet er tenkt gitt på grunn av behovet for identifikasjon”. Kommunens begrunnelse for å skifte ut bygdenavnet kan etter nemndas mening ikke oppfylle kravene til hva som kan utgjøre “særlege grunnar” etter loven.»
Foreningen «Gjølme i mitt hjerte» kommenterte deretter klagenemndas svar.
Ombudsmannens syn på saken
At det i utgangspunktet tilligger kommunen å vedta navneendringer innenfor dens grenser, er ikke tvilsomt. Et slikt vedtak må imidlertid være i overenstemmelse med stadnamnlova. Lovens § 3 annet ledd lyder:
«Eit nedervd stadnamn kan ikkje bytast ut med eit namn utan tradisjon på staden dersom ikkje særlege grunnar talar for det.»
Bestemmelsen gjelder direkte bare bytte til et navn uten tradisjoner på stedet, men det er naturlig å lese den slik at det ved bytte til et navn som har tradisjoner på stedet, ikke gjelder et krav om «særlege grunnar.»
Så vidt ombudsmannen kan se, er det uklart om klagenemnda har tatt uttrykkelig standpunkt til om navnet Gjølme er «uten tradisjon på staden». Klagenemnda har uttalt at den fant at Gjølme ikke var tradisjonsrikt nok til å forsvare et navnebytte, og at lovens formålsbestemmelse tilsa at bygdenavnet skulle være Råbygda. Det ble vist til at navnet Råbygda «er under press», at det utvilsomt har lengst tradisjon som bygdenavn, og at det var «et språklig kulturminne som det gjennom aktiv bruk er viktig å bevare for fremtidige generasjoner.»
Slik nemnda har formulert seg, gir den inntrykk av å avgjøre saken på om det foreligger «særlege grunnar» til navnebytte – uten å ha vurdert om Gjølme er «utan tradisjon på staden.» Etter ombudsmannens syn bygger dette på en uriktig forståelse av loven. Selv om lovens formålsbestemmelse trekkes inn i vurderingen, må § 3 annet ledd som nevnt tolkes slik at det – uavhengig av om det er «særlege grunnar» – kan byttes til et navn med tradisjoner på stedet, selv om det eksisterende navnet har lengst tradisjon. At det opprinnelige navnet er et nedarvet navn, jf. § 2 bokstav d), endrer ikke dette.
Når det gjelder hva som skal til for at et stedsnavn skal kunne sies å ha «tradisjon på staden», gir hverken loven eller forarbeidene noen uttrykkelige anvisninger. Det ville for øvrig ha vært problematisk å gi eksakte retningslinjer om dette, jf. brev 6. april 2011 til Statens kartverk fra Kulturdepartementet der det uttales følgende om § 3 annet ledd:
«[D]epartementet anser det som lite hensiktsmessig å gi føringer for hva som anses som et nedarvet stedsnavn. Det må vurderes særskilt i den enkelte saken. En tallfesting av hvor ‘gammelt’ et stedsnavn skal være eller hvor lenge det har vært i bruk vil kunne føre til en uønsket, statisk praksis.»
Sammenhengen i loven tilsier imidlertid at det ikke kan kreves like mye som det skal til for å være et «nedervd stadnamn», jf. § 2 bokstav d). Et navn kan således ha «tradisjon på staden» selv om det ikke er et «stadnamn som munnleg eller skriftleg er overlevert frå tidligare generasjonar.»
Det er også av en viss interesse at det i Ot.prp. nr. 42 (2004-2005) side 32 bemerkes følgende:
«Føresegna skal ikkje vere til hinder for nydanning av stadnamn. Stadnamn har alltid vore gjenstand for ei viss endring, og det er ikkje eit mål i seg sjølv å fryse utviklinga.»
Uttalelsen er riktignok primært rettet mot uttrykket «særlege grunnar», men den kaster også lys over hva som skal kreves for at et navn har «tradisjon på staden.»
Av dokumentene i saken går det frem at Gjølme gradvis er tatt i bruk som bygdenavn siden 1960-tallet. Navnet har vært brukt på stedet også før den tid, men da primært som gårdsnavn og navn på virksomheter tilknyttet gården. Gjølme har vært navnet på bygdas skole siden 1966. Poststedet 7310, som har tilnærmet samme utstrekning som bygda, har hett Gjølme siden før annen verdenskrig. Slik saken er opplyst for ombudsmannen, fremstår navnet Gjølme å ha tradisjon på stedet, også som bygdenavn.
Ombudsmannen merker seg at klagenemda i begrunnelsen også vektla at Råbygda er en primær navnedannelse, mens Gjølme er avledet av et gårdsnavn og med det en sekundær navnedannelse. Klagenemnda viste i den forbindelse til stadnamnlova § 4 annet ledd første punktum. Stadnamnlova § 4 gjelder valg av skrivemåte og ikke valg av stedsnavn. Det er derfor vanskelig å se at bestemmelsen er relevant i denne saken. Loven har heller ingen andre holdepunkter for at det i stedsnavnsaker er relevant hvorvidt et navn er en primær eller sekundær navneform.
Ombudsmannen er etter dette kommet til at klagenemnda har tolket eller anvendt loven uriktig. Klagenemnda bes se på saken på nytt og holde ombudsmannen orientert om utfallet.