Sakens bakgrunn
A (klager) er eier av boligeiendommen gnr. (…) bnr. (…) i Grimstad kommune. I 2014 fikk han utskrevet eiendomsskatt som var betydelig høyere enn skatten utskrevet for tidligere år. Han valgte derfor å klage over takstgrunnlaget kommunen hadde benyttet. I klagen fremholdt han at kommunen hadde taksert eiendommen for høyt både sett hen til eiendommens standard og beliggenhet, og sett hen til hva eiendommer i området ble omsatt for. Videre pekte han på feil i kommunens tallmateriale slik som feil areal for hovedetasje og garasje.
Grimstad kommunes Sakkyndige nemnd ga medhold i klagen 26. november 2014 og reduserte taksten fra 5,1 til 3,9 millioner kroner. I vedtaket skrev nemnda at taksten ble endret og satt skjønnsmessig «etter vurdering basert på omsetningspriser på sammenlignbare eiendommer i samme område». Feilene i kommunens tallmateriale ble også korrigert.
I 2018 klaget A på ny over det han mener er en uforholdsmessig høy eiendomskattetakst for eiendommen. I klagen fremholdt han at nemnda i 2014 takserte eiendommen hans til markedstakst, mens andre eiendommer i området er taksert til et nivå som ligger under markedspris. Denne klagen ble ikke realitetsbehandlet av Grimstad kommune. Kommunen mente at klagen fra 2018 gjaldt de samme forhold som klager hadde tatt opp i 2014, og at klagen over taksten derfor måtte avvises etter eigedomsskattelova § 19 første ledd tredje setning.
Etter dette ble saken brakt inn for ombudsmannen. I klagen til ombudsmannen 30. oktober 2018 anførte A at forholdene han klaget inn for kommunen i 2018, gjaldt andre spørsmål enn de kommunen tok stilling til i 2014. Mens klagen i 2014 gjaldt hvorvidt taksten var for høy i forhold til eiendommens markedsverdi, gjelder den nye klagen spørsmål om forskjellsbehandling.
Våre undersøkelser
Vi fant grunn til å undersøke saken nærmere. I brev 6. november 2018 ba vi om en nærmere redegjørelse for vurderingene som lå til grunn for å avvise As klage. Kommunen ble både bedt om å gi en redegjørelse for sin tolkning av eigedomsskattelova § 19 tredje setning, og å begrunne hvorfor kommunen mener at de to klagene gjelder samme forhold.
I brev 30. november 2018 svarte kommunen at den tolker eigedomsskattelova § 19 første ledd tredje setning slik at en klager ikke kan klage over samme takst flere ganger med de samme klagegrunnene. Dersom klager ikke tidligere har fremsatt klage med de samme anførslene, mener kommunen at klageretten er i behold. Når det gjaldt denne aktuelle saken, forklarte kommunen sitt standpunkt på følgende måte:
«I klagen av 11. april 2014 klages det på mindre faktafeil vedrørende areal som ble tatt til følge og rettet. Videre ble det klaget på overtakst. Sakkyndig nemnd tok klagen om overtakst til følge og satte ned taksten. Dette ble ikke påklaget videre til Sakkyndig Klagenemnd av A.
I klagen av 21. mars 2018 klages det på overtakst på nytt. I klagen av 2014 sammenligner A sin eiendom med naboeiendommen og øvrige eiendommer i området. I 2018 gjør han det samme men noe mer detaljert ved å sammenligne konkrete omsetningspriser og takster på enkelt eiendommer. Men detaljene i seg selv gjør ikke at man kan tolke at det er nye momenter her.»
Klager fastholdt i brev 10. desember 2018 at den første klagen gjaldt overtakst knyttet til eiendommens faktiske verdi, mens klagen fra 2018 gjaldt mulig forskjellsbehandling ved takseringen. Mens klager i 2014 reagerte på at taksten var blitt satt langt over eiendommens faktiske verdi, gjaldt 2018-klagen spørsmålet om den aktuelle eiendommen var taksert etter andre prinsipper enn de omkringliggende eiendommene. At det i begge klagene ble vist til takseringen av naboeiendommer, er etter klagers syn ikke tilstrekkelig til å si at klagen gjelder det samme.
Ombudsmannens syn på saken
Retten til å klage over forvaltningens vedtak er en sentral rettssikkerhetsgaranti. Siden 2013 har eigedomsskattelova hatt bestemmelser om at eiendomsskatteyterne kan klage på beslutningen om å skrive ut eiendomsskatt i en kommune, og til å klage over utskrivingen av eiendomsskatt for en bestemt eiendom.
Klager over utskriving av eiendomsskatt dreier seg ofte om takseringen av vedkommende eiendom. Selv om taksering av eiendommene normalt ikke skjer oftere enn hvert tiende år, jf. eigedomsskattelova § 8 A -3, kan skattyterne påklage kommunens verdsettelse av eiendommen «kvart år i samband med den årlege utskrivinga av eigedomsskatt». Forutsetningen er at det «ikkje er klaga på same grunnlag tidlegare år», jf. eigedomsskattelova § 19 første ledd tredje setning.
Begrunnelsen for den årlige klageretten over taksten er at eiendomsskatten er en byrde som kommunen ilegger borgerne ved et enkeltvedtak hvert eneste år. Lovgiver anså det som illusorisk at kommunen og klagenemndene ikke ville kunne gjøre feil ved takseringen. Dersom skattyterne kun ville ha klagemulighet i en kort periode etter at takstvedtaket ble sendt ut, ville dette kunne føre til at skattyterne risikerte å betale eiendomsskatt av en for høy takst i svært lang tid.
I forarbeidene til bestemmelsen, Prop. 112 L (2011-2012), viser Finansdepartementet til at det kan være flere grunner til at skattyterne ikke klager over takseringen samme år som den er foretatt. Det kan skyldes at skattyterne ikke oppdaget feilen det første året, eller at andre endringer ved kommunens eiendomsskattesatser fører til at takseringen blir av større betydning for skattyterne. I forarbeidene fremheves det samtidig at det var det viktig for lovgiver at hensynet til klagerne ble veiet opp mot de negative sidene klageretten har for kommunene. Blant annet er det, av hensyn til den offentlige ressursbruken, viktig at det er realitet i regelen om at taksering kun skjer hvert tiende år med mindre særlig grunner foreligger. Dette synes å være begrunnelsen for at det ikke kan klages over takseringen dersom man tidligere har klaget på samme grunnlag.
I denne saken har Grimstad kommune avslått å behandle 2018-klagen under henvisning til at både den og klagen fra 2014 gjelder overtakst. Forskjellen mellom klagene er etter kommunens syn detaljnivået. Kommunen forklarer sitt syn med å vise til at den sakkyndige nemnda i 2014 så at det ikke var tatt tilstrekkelig høyde for at pris per kvadratmeter ikke er lineær i forhold til arealstørrelsen. Eiendommen til A er større enn de fleste andre eiendommer i området, men ved den nye taksten så nemnda hen til tilsvarende boliger i kommunen i samme størrelse og med samme antall boenheter. Kommunen vurderer det slik at klagen fra 2018 gjelder overtakst på samme grunnlag som i 2014, og at det ikke fremmes nye anførsler.
Etter en gjennomgang av sakens dokumenter er ombudsmannen uenig i kommunens vurdering av at det i denne saken klages over samme grunnlag som i 2014. Det er naturlig at de aller fleste klager over takst i eiendomsskattesaker dreier seg om at eiendommen er taksert for høyt. Avvisning av alle nye klager over overtakst med begrunnelsen at det også tidligere har vært klaget over for høy takst, vil i praksis innebære at taksten kun kan påklages én gang. Etter lovens ordlyd er det imidlertid klart at skattyterne er gitt rett til å klage over samme takstgrunnlag mer enn en gang. Dette underbygges også av uttalelser i brev fra Finansdepartementet 19. mars 2013 hvor departementet uttaler at det ikke er nødvendig at det er foretatt en særskilt omtaksering av eiendommen for at skattyteren skal kunne fremme en ny klage over eiendomstaksten. Departementet la til grunn at «klageretten gjelder så lenge skattyter ikke har klaget av samme grunn tidligere».
Det avgjørende for om klagen er fremmet på samme grunnlag, må etter ombudsmannens syn være om det i klagen fremmes nye anførsler som innebærer at klageorganene må ta stilling til andre spørsmål enn ved den første klagen. Dette mener ombudsmannen er tilfelle i denne saken.
I klagen fra 2014 hevdet klager at taksten var satt urimelig høyt av flere grunner. Det ble fremholdt både at kommunen ikke synes å ha lagt vekt på husets alder, standard og beliggenhet, feil i arealberegningen og at taksten var satt langt over det eiendommer i området ble omsatt for. Slik ombudsmannen leser anførslene i klagen fra 2014, kan disse samlet sies å gå ut på at taksten er satt for høyt ut fra eiendommens reelle omsetningsverdi/markedsverdi.
Også klagen fra 2018 går ut på at taksten på eiendommen er satt for høyt, og det argumenters ut fra hva eiendommer i området omsettes for. Hovedanførselen i klagen er imidlertid en annen enn i 2014. Denne gangen argumenteres det ikke med at taksten er for høy sett hen til eiendommens egen markedsverdi, men at taksten på boligen er uforholdsmessig høy sammenlignet med andre boliger i nærheten. Klager mener at omkringliggende eiendommer er taksert etter prinsipper som gir en lavere takst enn hva markedsverdien på eiendommene skulle tilsi, og at det dermed blir usaklig forskjellsbehandling når hans eiendom er taksert til markedsverdi. Dette er anførsler som verken ble fremmet eller vurdert i 2014, og som ombudsmannen mener at klager har rett til å få prøvet hos kommunens klageorgan for eiendomsskatt.
Ombudsmannen ber etter dette kommunen om å ta den aktuelle klagen opp til behandling.
Konklusjon
Ombudsmannen har kommet til at klagen fra 2018 er fremsatt på et annet grunnlag enn klagen fra 2014. Det var derfor feil av kommunen å avvise klagen. Kommunen bes om å ta klagen til behandling så snart som mulig.