A klaget over skattekontorets avvisning av hans anmodning om bindende forhåndsuttalelse (BFU) i en skattesak. Anmodningen gjaldt en avklaring av hvorvidt hans utenlandsopphold kvalifiserte til botid ved ikke-bruk (brukshindring) slik at gevinsten ved et eventuelt salg av boligen i Norge ville bli skattefri, jf. skatteloven (sktl.) § 9-3 annet ledd bokstav b. Anmodningen ble avvist av skattekontoret under henvisning til at forespørselen «forutsetter en vurdering av skatteloven § 2-1», jf. forskrift 14. juni 2005 nr. 550 om bindende forhåndsuttalelser i skatte- og avgiftssaker § 5 fjerde ledd.
I brev til Skatt nord ble det vist til As klage hvor det blant annet het:
«Hvis man tolker forskriftens § 5 slik at jeg ikke kan få en forhåndsuttalelse fordi min sak faller inn under §§ 2-1 eller 2-3, må konklusjonen bli at alle saker som faller unn under disse bestemmelser … må avvises. Dette vil potensielt ramme alle som er bosatt i Norge, og alle utenlandsboende som skatter av eiendomsinntekt til Norge.»
Skattekontoret ble bedt om å gi en noe mer utfyllende begrunnelse for hvorfor anmodningen måtte avvises, herunder utdype hvilke «vurderinger av skatteloven § 2-1» som forespørselen forutsatte. Skatt nord ble også bedt om å svare på hvorvidt anmodningen hadde blitt avvist fordi den gjaldt forhold som måtte avgjøres etter skatteavtale, og om skattekontoret eventuelt kunne legge til grunn at det forelå brukshindring pga arbeid og opphold i utlandet etter skatteloven § 9-3 annet ledd bokstav b uten samtidig å ta stilling til skattemessig bosted (etter skatteloven § 2-1).
I svaret hit erkjente Skatt nord at avvisningen skulle vært gjort med henvisning til skatteloven § 2-3, og ikke § 2-1. Videre ble det understreket at A ikke var skattemessig bosatt i Norge og heller ikke hadde vært det i de senere år. Det var uklart hvilket land A var skattemessig bosatt i. Om begrunnelsen for å avvise anmodningen, het det:
«For at skattekontoret skal kunne avgi en bindende forhåndsuttalelse og vurdere om en mulig gevinst ved realisasjon av boligen er skattefri/skattepliktig, må det først tas stilling til skatteloven § 2-3 første ledd bokstav a og eventuell skatteavtale med det land [A] er skattemessig bosatt i. Etter norsk intern rett er han skattepliktig for inntekter og formue av fast eiendom etter skatteloven § 2-3 første ledd bokstav a. Det kan imidlertid foreligge en skatteavtale mellom Norge og det land [A] er skattemessig bosatt i, som avviker fra norsk internrett.
Ved avgivelse av en bindende forhåndsuttalelse må skattekontoret ta stilling til om en gitt disposisjon er skattepliktig. En vurdering av om det foreligger en brukshindring etter skatteloven § 9-3 annet ledd bokstav b, vil i dette tilfellet bare være ett av de vilkår som må vurderes for å avgjøre om disposisjonen eventuelt er skattepliktig. Skattekontoret kan ikke ta stilling til bare ett av vilkårene, uten å vurdere om disposisjonen i seg selv utløser skatteplikt. Forespørselen ble av denne grunn avvist etter forskrift om bindende forhåndsuttalelser i skatte- og avgiftssaker § 7, jf. § 5.»
A viste etter dette til at han meldte flytting til India i 1999, og at det fulgte av skatteavtalen med India at Norge hadde beskatningsretten for så vidt gjaldt gevinst ved realisasjon av fast eiendom i Norge. Men heller ikke for det tilfellet at salget var skattepliktig i India, burde dette etter As oppfatning være til hinder for en uttalelse om norsk skattefrihet. Skatt nord fastholdt at for å kunne ta stilling til om disposisjonen medførte skatteplikt, måtte det også foretas en vurdering av skatteavtalen mellom Norge og India. Det ble opplyst at skattekontoret i utgangspunktet kunne vurdere en skatteavtale, men at en slik vurdering ikke kunne gjøres i en bindende forhåndsuttalelse, jf. forskriftens § 7, jf. § 5.
I mitt avsluttende brev til Skatt nord uttalte jeg:
«Etter forskrift 14. juni 2005 nr. 550 om bindende forhåndsuttalelser i skatte- og avgiftssaker § 5 fjerde ledd første punktum må anmodningen angå «norske skatte- eller avgiftsforhold». Lovgrunnen er at det vanskelig kan gis bindende forhåndsuttalelser om skattespørsmål som det tilligger et annet land å avgjøre. Et eksempel på dette var den tidligere ettårsregelen for utflytting i skatteloven § 2-1 fjerde ledd tredje punktum. Ett av vilkårene for opphør av skatteplikt til Norge etter den bestemmelsen, var at oppholdet i utlandet medførte skatteplikt som innenlandsboende i oppholdsstaten. Som oftest ville myndighetene i oppholdsstaten være nærmest til å vurdere om et slikt kriterium var oppfylt. Oppholdsstatens vurdering ville deretter kunne legges prejudisielt til grunn i Norge.
For så vidt gjelder skatteavtalespørsmål, følger det av § 5 fjerde ledd siste punktum at anmodningen «ikke [kan] angå forhold som skal avgjøres etter skatteavtale som Norge har inngått med en fremmed stat». Lovgrunnen er langt på vei den samme. Norske skattemyndigheter kan ikke med bindende virkning ta stilling til skatteavtalespørsmål som det tilligger den andre staten å avgjøre alene eller som statene må avklare i samarbeid. At anmodningen berører forholdet til andre lands regler eller skatteavtalespørsmål, har imidlertid i praksis ikke vært ansett som et hinder for at skattemyndighetene kan legge til grunn innsenders anførsler om det aktuelle landets regler og aktuelle skatteavtalespørsmål, jf. for eksempel bindende forhåndsuttalelser fra Skattedirektoratet BFU 58/07 og BFU 2/10. Den siste, som ble avgitt 25. januar 2010, gjaldt konsernbidrag fra finsk selskap til norsk morselskaps filial i Finland og spørsmålet om konsernbidraget ved norsk ligning var fritatt for beskatning etter fritaksmetoden. Det heter her om kompetansevurderingen:
«Det skal bemerkes at adgangen til å avgi bindende forhåndsuttalelse er begrenset. Det følger av forskrift om bindende forhåndsuttalelser i skatte- og avgiftssaker § 5 fjerde ledd at en anmodning om bindende forhåndsuttalelse må angå norske skatte- eller avgiftsforhold. Skattedirektoratet er derfor i en bindende forhåndsuttalelse avskåret fra å vurdere forholdet til andre lands regler, men kan legge til grunn innsenders anførsel om det aktuelle landets regler. Tilsvarende gjelder skatteavtaler. Også i forhold til norske regler gjelder begrensning mht hvilke spørsmål som kan behandles. Dette gjelder bl.a. spørsmål om et skattesubjekt omfattes av fritaksmetoden, jf. skatteloven § 2-38 første ledd. Direktoratet forutsetter derfor at Norsk AS er et subjekt som kvalifiserer under fritaksmetoden.»
I henhold til Skattedirektoratets praksis bør også Skatt nord i foreliggende sak således kunne legge til grunn As anførsel om at beskatningsretten etter skatteavtalen i dette tilfellet tilligger Norge, og følgelig avgi en bindende forhåndsuttalelse om de skattemessige virkningene av en eventuell realisasjon utelukkende basert på interne norske skatteregler. Det vil da være skattyters risiko om skatteavtalen mellom de to land likevel tilsier en annen løsning. Den forståelse av ordlyden i forskriften § 5 fjerde ledd siste punktum som skattekontorets avvisning av As BFU-anmodning er bygget på, vil ha som konsekvens at de fleste utenlandsboende med formue eller inntekt i Norge vil være avskåret fra å få en BFU om de internrettslige skattemessige virkningene av planlagte disposisjoner. Skattedirektoratets praksis gir således uten tvil også den beste løsning reelt sett. Behovet som skattemyndighetene eventuelt måtte ha for å unngå å bruke ressurser på å avgi uttalelser om helt hypotetiske skattemessige spørsmål, antar jeg ivaretas blant annet ved vilkåret i ligningsloven § 3A-1 nr. 1 om at spørsmålet må være av «vesentlig betydning» for skattyter, jf. også forskriftens § 5 femte ledd.
Jeg ber etter dette Skatt nord vurdere saken på nytt i lys av mine synspunkter ovenfor, og orientere meg om utfallet av den fornyede vurderingen.»
Etter å ha vurdert saken på nytt, besluttet Skatt nord å etterkomme As anmodning om en bindende forhåndsuttalelse.