1. Innledning
Fire av mine medarbeidere besøkte 26. juni 2012 sentralarresten ved Hordaland politidistrikt i Bergen. Etter et orienterende møte med representanter for politidistriktet, ble det gitt en omvisning i arrestlokalene. Omvisningen inkluderte blant annet inkvireringsområdet, vaktrommet med overvåkingsutstyr og utstyr for loggføring med videre, luftegården og enkelte av cellene.
I etterkant av besøket ble det funnet grunn til å foreta nærmere undersøkelser av enkelte forhold. Dette gjaldt praksisen med å plassere flere arrestanter på samme celle (dublering), kameraovervåking i forbindelse med stripping (visitasjon) av arrestanter og kameraovervåking av toalettområdet i enkelte av cellene. Spørsmålene som ble stilt i brev herfra 25. september 2012 ble besvart av politidistriktet 26. oktober 2012.
2. Plassering av flere arrestanter i samme celle – dublering
2.1 Undersøkelsene herfra
Under besøket opplyste politidistriktet at dublering forekom «veldig ofte» og at det stort sett ble dublert hver helg. Det ble opplyst at det ble nedtegnet i arrestjournalen hver gang dublering ble benyttet.
Politidistriktet ble bedt om å gi en oversikt, eventuelt et anslag, over hvor hyppig dublering ble benyttet i 2011 og i første halvår 2012. Under henvisning til politidistriktets opplysning om at det sees hen til arrestantenes strafferettslige historikk før flere plasseres i samme celle, ble det bedt om en redegjørelse for hvilket faktisk grunnlag/kilder denne vurderingen normalt bygger på og om det foretas sikkerhetsmessige vurderinger ut over dette. Under henvisning til politidistriktets opplysning om at dublering bare foretas i de såkalte drukkenskapscellene, ble det bedt om en redegjørelse omkring forsvarligheten av å plassere to berusede personer i samme celle. Det ble bedt om å få opplyst om det i 2011 eller så langt i 2012 hadde oppstått situasjoner i dublerte celler der arrestanter hadde vært utsatt for, eller hevdet seg utsatt for, straffbare forhold fra vedkommende arrestanten var på celle sammen med.
Endelig ble politidistriktet bedt om å gi sin vurdering av om hensynet til arrestantenes personvern mv. anses tilstrekkelig ivaretatt ved dublering. Det ble for øvrig vist til observasjoner gjort under omvisningen med hensyn til at toalettene ikke er avskjermet fra innsyn.
Politidistriktet opplyste i sitt svar at det ikke er mulig å foreta automatisk søk i arrestmodulen i politiets operasjonslogg (PO) som viser om «to eller flere personer har vært innsatt på samme celle i samme tidsrom». Ifølge politidistriktet ville det kreve «uforholdsmessig bruk av ressurser» å innhente informasjon om bruk av dublering i det etterspurte tidsrom. Det ble heller ikke gitt noe anslag over bruken av dublering.
Til spørsmålet om faktisk grunnlag og kilder for vurderingen av forsvarlighetene av dublering, uttalte politidistriktet følgende:
«Beslutningen om det skal foretas dublering er forankret i en totalvurdering basert på opplysninger om den pågrepnes adferd ved pågripelse og under inkvirering sammenholdt med informasjon om evt. tidligere strafferettslig historikk.»
I denne sammenheng viste politidistriktet også til sin egen «Spesialinstruks for arrest, OS-100-03» punkt 4.2, der det heter:
«Før dublering av innsatte i drukkenskapsarrest finner sted, skal risikoen for at de innsatte kan påføre hverandre skade eller andre krenkelser nøye vurderes. Når dublering finner sted, skal behovet for skjerpet tilsyn fortløpende vurderes.»
Når det gjaldt forsvarligheten av å plassere to berusede personer i samme celle, uttalte politidistriktet følgende:
«Dublering er ingen ønsket situasjon. Dublering foretas når det reelt sett ikke finnes andre alternative løsninger. Når dublering benyttes skyldes det mangel på ledige celler sammenholdt med det faktum at dimittering av den pågrepne ikke er noe alternativ. Mao, det fremstår som mer forsvarlig at politiet drar omsorg over vedkommende person enn at han løslates med dertil fare for å bli påført skader. En må også ta i betraktning at så lenge primæransvarlig myndighet ikke ivaretar sitt ansvar, vil politiet ha en plikt til å dra omsorg for vedkommende.»
Politidistriktet opplyste at det ikke ble ført noen oversikt over personer som hevder seg utsatt for straffbare forhold under opphold i arresten. Det ble vist til et tilfelle fra «2009/2010» da en person ble utsatt for en krenkelse av seksuell karakter. Hvorvidt politidistriktet her sikter til hendelsen i 2006 som ble omtalt i flere medier, fremstår som uklart.
I sitt svar ga Politidistriktet uttrykk for at praksisen med dublering «isolert sett synes å utfordre personvernhensyn». I denne sammenheng ble det for øvrig uttalt:
«Ved vurdering av om ordningen, i et personvernsperspektiv, fremstår som akseptabel, må man ta i betraktning at formålet med ordningen er å verne om verdier som har en større beskyttelsesverdig interesse, i dette tilfellet den enkelte innsattes liv og helse.»
Når det gjaldt manglende avskjerming av toalettområdene het det:
«Det er vanskelig å avskjerme toalettet i en celle. Dersom innsatte på dublerte celler har behov for toalettbesøk, kan de ved bruk av callingsystemet påkalle arrestforvarer som kan ledsage innsatte til avskjermet toalett. Vår erfaring viser at innsatte, også personer som sitter alene på celle, benytter seg av dette tilbudet.»
2.2 Mine merknader
For så vidt gjelder kriminalomsorgens virksomhet er det gitt følgende bestemmelse i straffegjennomføringsloven 18. mai 2001 nr. 21 § 17 første ledd tredje punktum:
«Innsatte skal være i enerom om natten hvis ikke helsemessige forhold eller plassmangel er til hinder for det.»
Hovedregelen etter straffegjennomføringsloven er således at innsatte skal ha sitt eget rom (celle) om natten. Dette utgangspunktet gjenfinnes i punkt 18.5 i De europeiske fengselsreglene (rekommandasjon fra Ministerkomiteen i Europarådet 11. januar 2006). Disse reglene er ikke rettslig bindende, men det er forutsatt at medlemslandene bestreber seg på å følge prinsippene i sin interne lovgivning.
Straffegjennomføringsloven kommer ikke direkte til anvendelse overfor innsatte i politiarrest. De europeiske fengselsreglene har også begrenset anvendelse her. Flere av de samme hensynene, herunder særlig hensynet til innsattes helse og sikkerhet, gjør seg imidlertid gjeldende for både innsatte i politiarrest og innsatte i fengsler. Selv om det vanskelig kan sees å være rettslig grunnlag for å oppstille et absolutt forbud mot dublering i politiarrest, må utgangspunktet om enerom/enkeltcelle etter mitt syn likevel være retningsgivende også ved plassering av arrestanter i politiets arrester. Dette har jeg også lagt til grunn tidligere i forbindelse med besøk til politidistrikt som har benyttet seg av dublering. Jeg har for øvrig merket meg at holdningen til bruk av dublering synes å være forskjellig i landets politidistrikter.
I lys av utgangspunktet om at innsatte skal ha enerom/enkeltcelle, er det betenkelig at politidistriktet ikke har kunnet gi nærmere informasjon knyttet til omfanget av dublering i sentralarresten. Det er grunn til å understreke betydningen av notoritet knyttet til gjennomførte dubleringer. I ettertid bør det på en enkel måte kunne hentes ut informasjon om når dublering har funnet sted, hvem som har vært dublert og varigheten av dublering. På bakgrunn av Hordaland politidistrikts opplysninger om at det dubleres «veldig ofte» og stort sett hver helg, må det anses særlig viktig å kunne spore gjennomførte dubleringer på en enkel måte. Det bør også kunne hentes ut statistikk som viser omfanget.
Jeg har ingen merknader til det faktiske grunnlaget politidistriktet opplyser å bygge sine vurderinger på i forkant av at dublering benyttes. Det er likevel grunn til å minne om at det faktiske grunnlaget vil kunne være begrenset for enkelte grupper av innsatte. Dette gjelder særlig for personer som politiet har liten eller ingen kjennskap til fra før, herunder utenlandske statsborgere. I slike tilfeller forutsetter jeg at vurderingen av tilgjengelige opplysninger, herunder arrestantens adferd ved pågripelse og inkvirering, er særlig grundig. Jeg legger videre til grunn at terskelen for å benytte dublering er høy der det av ulike årsaker knytter seg en viss reell tvil til forsvarligheten av å plassere to personer på samme celle.
Selv om dette ikke ble uttrykkelig tematisert i brevet herfra, og heller ikke er tatt opp i politidistriktets svar hit, bør det legges stor vekt på innsattes eget syn på dublering – i den grad dette kan bringes på det rene. Innsatte som uttrykkelig gir uttrykk for at de ikke ønsker å dele celle med noen bør som hovedregel tilbys en egen celle. Det vises for øvrig til at dette utgangspunktet også er inntatt under punkt 18.7 i De europeiske fengselsreglene.
Politidistriktets redegjørelse knyttet til bakgrunnen for at dublering i enkelte tilfeller anses nødvendig gir ikke grunn til merknader fra min side. Det er likevel grunn til å påpeke at utgangspunktet om at innsatte skal ha enerom/enkeltcelle tilsier at politidistriktet søker å begrense bruken av dublering så langt dette er mulig. Politidistriktet må videre ha et ansvar for å gjøre overordnede instanser oppmerksom på at antallet celler ikke er tilstrekkelig ut fra behovet, og at dette fremtvinger bruk av dublering.
Politidistriktet har ikke redegjort direkte for forsvarligheten av å plassere flere berusede personer på samme celle. Det kan på denne bakgrunn settes spørsmålstegn ved om politidistriktet er seg tilstrekkelig bevisst de særlige utfordringene som knytter seg til dette. Det er en kjensgjerning at en betydelig andel av voldshandlingene i samfunnet utføres av gjerningspersoner som er ruspåvirket og at en ikke ubetydelig andel innsettelser i drukkenskapscelle skyldes rus i kombinasjon med ulike former for utagerende adferd. I utgangspunktet er det noe vanskelig å se at det i like stor grad knytter seg tilsvarende utfordringer til personer som ikke er beruset. I lys av dette er det tankevekkende at det er innenfor gruppen berusede arrestanter dublering finner sted.
På bakgrunn av betraktningene ovenfor vil jeg oppfordre politidistriktet til å foreta en grundig risikovurdering knyttet til forsvarligheten av å plassere flere berusede personer på samme celle. Jeg ber om å bli holdt orientert om politidistriktets videre oppfølging av dette.
Jeg har merket meg det syn politidistriktet har gitt uttrykk for knyttet til ivaretakelsen av hensynet til arrestantenes personvern ved dublering. Som nevnt ovenfor, er det vanskelig å se at det på rettslig grunnlag kan oppstilles noe absolutt forbud mot dublering. På denne bakgrunn har jeg ikke funnet grunn til å gå nærmere inn på en generell vurdering av hensynet til innsattes personvern i forbindelse med dublering. Det forutsettes likevel at politidistriktet så langt det er mulig søker å ivareta personvernet også for innsatte som dubleres.
Videre har jeg notert meg politidistriktets opplysning om at det er vanskelig å avskjerme toalettene i cellene. Jeg har også notert meg opplysningen om at de innsatte ved bruk av callinganlegget kan tilkalle tjenestemenn som kan ledsage innsatte til et avskjermet toalett. Det legges til grunn at politidistriktet med dette søker å avhjelpe manglende avskjerming slik at alle arrestanter gis anledning til å gå på toalettet uten å risikere påsyn fra andre. For at dette alternativet skal være reelt, må politidistriktet legge forholdene til rette for at arrestantene på en effektiv måte får utført sine toalettbesøk så raskt som praktisk mulig. Jeg forutsetter at innsatte som dubleres allerede i forbindelse med innsettelsen gjøres uttrykkelig oppmerksom på muligheten til å benytte et avskjermet toalett.
3. Kameraovervåking i forbindelse med «stripping» av arrestanter
3.1 Undersøkelsene herfra
I forbindelse med omvisingen i arrestlokalene ble det opplyst fra politidistriktets side at det alltid er kameraovervåking når det gjennomføres stripping (visitasjon) på en av ventecellene. Det fremkom videre at det som hovedregel er to tjenestemenn til stede under strippingen. Politidistriktet ble bedt om å gi en nærmere redegjørelse for det rettslige grunnlaget for bruk av kameraovervåking i slike situasjoner. Videre ble politidistriktet bedt om å svare på om hensynet til arrestantenes helse kan gi grunnlag for kameraovervåking i visitasjonssituasjoner når det er tjenestemenn til stede sammen med arrestanten.
I sitt svar uttalte politidistriktet blant annet følgende om kameraovervåking i forbindelse med stripping:
«Ransakingen/strippingen blir foretatt i tilstøtende celle til inkvireringsrommet. Angjeldende celle er, på lik linje med øvrige drukkenskapsceller, utstyrt med lyd- og bildeovervåkning. Anskaffelse og montering av utstyr ble styrt av Politidirektoratet. Hordaland politidistrikt hadde ingen mulighet til å påvirke utstyrets funksjonalitet, herunder muligheten til å slå av/på det enkelte kamera i de ulike cellene. Det innebærer at vi med dagens tekniske løsning ikke kan slå av kameraet i cellen som brukes til ransaking. Imidlertid er vi av den oppfatning at det faktum at rommet kameraovervåkes i seg selv ikke utgjør et personverninngrep. Strippingen utføres av de to ansatte i arresten som er til tjeneste. Når de gjennomfører strippingen er det ingen som kan monitorere hendelsen. Mao, kameraovervåkningen utgjør dermed ikke et personverninngrep.»
Det het videre at politidistriktet følger sentralfastsatte rutiner for lagring og sletting av videoopptak.
3.2 Mine merknader
Det følger av politiarrestforskriften § 2-1 første ledd at en politiarrest kan være utstyrt med teknisk utstyr, herunder kameraovervåking, i den grad det er nødvendig for å ivareta kommunikasjon og sikkerhet. Slikt teknisk utstyr kan imidlertid etter ordlyden i annet punktum bare benyttes «for å ivareta den innsattes helseforhold». I Politidirektoratets rundskriv 2006/014 om bruk av politiarrest heter det videre i punkt 2.2 tredje avsnitt:
«Kameraovervåking i cellene skal kun finne sted dersom hensynet til den innsattes helse og sikkerhet tilsier det, jf. politiarrestforskriften § 2-1, 1. ledd. Overvåking skal således alltid benyttes overfor risikoarrestanter som nevnt i politiloven §§ 9 og 12. Ut over dette kan overvåking iverksettes etter en konkret helhetsvurdering av innsattes helsesituasjon.»
Det er således uttrykkelig fastslått i regelverket at det bare er hensynet til den innsattes helse som kan begrunne bruk av kameraovervåking i arrestens celler. Jeg kan vanskelig se for meg tilfeller der forskriftens vilkår for bruk av kameraovervåking er oppfylt ved stripp på en celle. Hensynene som ellers begrunner bruk av overvåking vil i slike tilfeller bli ivaretatt gjennom de ansattes fysiske nærvær. På denne bakgrunn er politidistriktets praksis, med rutinemessig overvåking av enhver visitasjonssituasjon, ikke forenelig med regelverket og må derfor kritiseres.
Jeg har merket meg politidistriktets uttalelse om at det tekniske utstyret ikke gjør det mulig å slå av kameraovervåkingen når den aktuelle cellen er i bruk. Slike tekniske begrensninger kan ikke legitimere en praksis hvor regelverket konsekvent synes å bli tilsidesatt. På denne bakgrunn forutsetter jeg at politidistriktet i forbindelse med fremtidige visitasjoner benytter lokaler uten mulighet for kameraovervåking, eventuelt lokaler med mulighet for å slå av overvåkingen. Jeg viser i denne sammenheng til at politidistriktet har opplyst at en rekke av cellene i arresten ikke har installert utstyr for kameraovervåking. Det antas for øvrig å være en enkel sak å fjerne kameraet i cellen som benyttes til visitasjon/stripping.
Politidistriktet er av den oppfatning at kameraovervåking i visitasjonssituasjoner ikke utgjør et inngrep i arrestantenes personvern. Slik jeg ser det, er kameraovervåking i visitasjonssituasjoner med to tjenestemenn til stede i utgangspunktet ikke i overenstemmelse med regelverket. Det er derfor ikke grunn til å ta stilling til om kameraovervåking i slike tilfeller utgjør et ulovlig inngrep i arrestantenes personvern. «Personvern» anses tradisjonelt sett blant annet å omfatte den enkeltes vern mot å bli utsatt for ulike former for integritetskrenkelser, herunder den kroppslige integritet. Den kroppslige integriteten anses videre blant annet å omfatte et vern mot å bli utsatt for uønsket kroppslig oppmerksomhet. Jeg kan vanskelig se for meg at kameraovervåking i visitasjonssituasjoner av den enkelte arrestant ikke vil bli oppfattet som annet enn uønsket kroppslig oppmerksomhet. At det rent faktisk ikke er tjenestemenn til stede som kan overvåke visitasjonen kan vanskelig sees å ha avgjørende betydning for om det foreligger et inngrep i retten til personvern. Det vises i denne sammenheng blant annet til at videoopptakene blir lagret i en periode.
Jeg vil anbefale at politidistriktet så snart som mulig etablerer en praksis som innebærer at visitasjon/stripping ikke blir kameraovervåket. Tilbakemelding bes gitt når dette er iverksatt.
4. Kameraovervåking av toalettområdet i enkelte av cellene
4.1 Undersøkelsene herfra
Under omvisningen ble det fra politidistriktets side opplyst at kameraene i enkelte av de såkalte drukkenskapscellene er plassert slik at de i varierende grad også fanger opp toalettområdet. Dette ble bekreftet ved gjennomgang av videobildene på vaktrommet i arresten. Videobildene viste at toalettområdet i enkelte av cellene i noen grad eller fullt ut var synlig. Politidistriktet ble på denne bakgrunn bedt om å opplyse om arrestantene som plasseres i cellene der toalettet blir filmet gjøres særskilt oppmerksom på dette. Videre ble det bedt om politidistriktets vurdering av denne praksisen sett opp mot arrestantenes rett til privatliv.
I politidistriktets svar ble det gitt følgende vurdering av praksisen med helt eller delvis kameraovervåking av toalettområdene:
«Kameraovervåkning har ved flere tilfeller fanget opp tilfeller av selvskading. Risikoen for selvskading er reell. Etter vår mening gjelder dette også for ‘toalettområdet’ i cellen. Lovens krav om rett til privatliv må tolkes i lys av konteksten og harmoniseres med andre formål/hensyn som søker å ivareta rettigheter av minst samme verdi, i dette tilfellet liv og helse. For å kunne ivareta formålet med kameraovervåkningen, er det behov for også å kunne overvåke toalettområdet i cellen.»
Til spørsmålet om arrestantene som plasseres i cellene der toalettområdet filmes gjøres særskilt oppmerksom på dette, opplyste politidistriktet at «Alle innganger til arrestområdet er tydelig merket med informasjon om at området er kameraovervåket».
4.2 Mine merknader
Politidistriktets svar oppfattes som en erkjennelse av at kameraovervåking av toalettområdet isolert sett innebærer et inngrep i innsattes rett til privatliv. Dette er jeg enig i. Kameraovervåking av toalettområdet er i utgangspunktet nedverdigende for den innsatte, i tillegg til å representere et inngrep i vedkommendes rett til privatliv. Dette gjelder i særdeleshet dersom kameraovervåkingen også omfatter innsattes intime kroppsdeler. Det må anses på det rene at kameraovervåking av toalettområdet i den innsattes celle representerer et inngrep i retten til privatliv etter den Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) 4. november 1950 artikkel 8 (1). Et slikt inngrep vil bare være lovlig dersom de tre vilkårene for unntak i artikkel 8 (2) er oppfylt, herunder kravet til nødvendighet.
Jeg har merket meg at politidistriktet er av den oppfatning at det er behov for å kunne overvåke toalettområdet i cellene. Det er ikke grunn til å betvile at kameraovervåking av de innsattes celler kan være et egnet virkemiddel for å ivareta arrestantenes «liv og helse». Gode intensjoner er imidlertid ikke tilstrekkelig til at enhver form for kameraovervåking kan aksepteres uavhengig av de rammer som oppstilles i det aktuelle regelverket. Spørsmålet i det følgende blir derved om det på rettslig grunnlag kan oppstilles begrensninger i omfanget av kameraovervåkingen.
Politiarrestforskriften § 2-1 oppstiller etter sin ordlyd ikke begrensninger knyttet til hvilke deler av den innsattes celle som kan overvåkes. Ut fra bestemmelsens formål må det likevel kunne oppstilles enkelte begrensninger. Forskriften må på dette punkt forstås slik at omfanget av overvåkingen ikke kan strekke seg ut over formålet med bestemmelsen. Bare hensynet til innsattes helse kan etter forskriften begrunne kameraovervåking. Overvåking som går lenger enn det som er nødvendig av hensyn til innsattes egen helsesituasjon kan ikke aksepteres.
En effektiv ivaretakelse av innsattes helse kan vanskelig sees å nødvendiggjøre fullstendig overvåking av toalettområdet uten at visse deler er avskjermet. I den grad toalettområdet skal fanges opp av kameraet, må det normalt være tilstrekkelig at dette bare omfatter innsattes overkropp. En annen løsning vil kunne være at kameraet fanger opp hele området, men sladder eller pikselerer visse deler av det bildet som vises på skjermen. Sistnevnte løsning benyttes blant annet ved sentralarresten i Trondheim. Det må for eksempel anses som unødvendig å kameraovervåke innsattes kjønnsorganer for at en forsvarlig vurdering av innsattes helsesituasjon skal kunne foretas. Kameraovervåking av et slikt omfang vil normalt måtte anses å være i strid med politiarrestforskriften § 2-1 og neppe oppfylle nødvendighetskravet oppstilt i EMK artikkel 8 (2).
På denne bakgrunn vil jeg anbefale at politidistriktet iverksetter nødvendige tiltak for å sikre at kameraovervåkingen av cellene gjennomføres innenfor rammene av EMK og politiarrestforskriften. Jeg ber om at politidistriktet holder mitt kontor orientert om oppfølgingen av denne anmodningen.
Det følger av politiarrestforskriften § 2-1 annet ledd første punktum at overvåking eller opptak ved lyd eller bilde, «skal varsles med godt synlige oppslag ved inngangen til arrestlokalet». Politidistriktets opplysning om hvordan arrestantene gjøres oppmerksom på at arrestlokalet er kameraovervåket synes å være i tråd med forskriftens krav til varsling. I den grad kameraovervåkingen også omfatter toalettområdet, kan det stilles spørsmål om det ikke bør gjøres særskilt oppmerksom på dette. I lys av min konklusjon foran finner jeg imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på dette.
Med disse merknadene er min oppfølging av besøket avsluttet i denne omgang.
—
Hordaland politidistrikt kom tilbake til saken i brev 30. desember 2013, og opplyste blant annet at dublering som hovedregel bare praktiseres ved innsettelse i arrest med hjemmel i politiloven § 9, og da som en «direkte følge av at cellekapasiteten ikke dekker det faktiske behovet». Politidistriktet opplyste videre at praksis var endret når det gjaldt kameraovervåking i forbindelse med stripping av arrestanter. Ifølge politiet var cellene som brukes til visitering fortsatt utstyrt med kameraer, men det var installert en bryter for å skru av kameraet ved visitasjon:
«Når bryteren ‘aktiveres’ er det kun mulig å se at det befinner seg noen på cellen. Det er ikke mulig å se detaljer med hensyn til hva ‘som foregår på cellen’ da bildet er meget uskarpt.»
Om kameraovervåkning av toalettområdet i enkelte celler het det videre:
«Hordaland politidistrikt har på dette punkt endret praksis. Nye installasjoner har gjort det mulig å ‘sladde’ deler av bildet. Det er mulig å se personer som befinner seg ved toalettområdet samtidig som den innsattes intime kroppsdeler ikke eksponeres.
Etter vår vurdering oppfyller tiltaket formålet med sivilombudsmannens anbefaling»
I brev 11. april 2014 fra ombudsmannen ble det bedt om en nærmere redegjørelse for hvilke tiltak som var gjort for å iverksette «adekvate tiltak som vekter og ivaretar de innsattes krav/behov for tilsyn, personvern og vern mot integritetskrenkelser» ved dublering. Politidistriktet ble også minnet om anmodningen om å foreta en grundig risikovurdering knyttet til forsvarligheten av å plassere flere berusede personer på samme celle. Videre ble det bedt om nærmere opplysninger om den endrede praksisen når det gjaldt kameraovervåkning i forbindelse med visitasjon/stripping. Ombudsmannen merket seg opplysningene om at politiet hadde endret sin praksis med hensyn til kameraovervåkning av toalettområdet i enkelte celler. Det ble forutsatt at bildene faktisk sladdes, slik at det kun er innsattes overkropp som fanges opp av kameraet.